Tidligere i dag skrev jeg ett innlegg om første delen av min rushistorie. På mange måter er den første delen den vanskeligste både fordi når jeg tenker tilbake så er det hele kaotisk selv for meg. Det skjedde så mange ting som førte til livet videre og først nå som rusfri ser jeg disse linkene. Det er vanskelig og sette ord på ett så langt liv med traumer, men jeg gjør det beste jeg kan for at nye lesere ser grunnen til at jeg ble en rusmisbruker og hvorfor det tok meg hele 18år og innse at jeg var en rusavhengig. Det er ikke mange årene siden jeg godtok meg selv som alkoholiker, og først da jeg ble rusfri klarte jeg og ta innover meg at jeg også er en narkoman. Det er harde ord men det er mine egne. 

Jeg skrev i forrige innlegg at da jeg sluttet med narkotika byttet jeg rusmiddel til alkoholen, og dette er ingen unik historie. Mange går i denne fellen, der man kutter favorittrusmiddel og tror problemet er fikset, for så og falle for noe annet og kansje sterkere. Alkohol er ett rusmiddel, punktum. 

Jeg vet faktisk ikke hvorfor det har satt så langt inne hos meg og innse at alkoholen er roten til alle problemene, jeg har sikkert vært redd for og miste det rusmiddelet som både er alment godkjent og lovlig. Når jeg ser tilbake så ser jeg helt klart og tydelig at jeg har vært alkoholiker ifra første stund, jeg har brukt alkoholen til og dempe alle traumene og følelsene som jeg tidlig lærte meg og holde for meg selv. Jeg lærte at om man ytrer det man føler så får den konsekvenser og at om man åpner seg opp til noen så vil det bli brukt imot deg.

Historien min viser også at jeg har prøvd og tviholde meg fast til dette normale livet, jeg visste hele veien at rusen var feil og at jeg var feilplassert der. Jeg har karret meg igjennom videregående i voksen alder og gått ut med toppkarakterer på tross av at jeg har rusa meg igjennom hele skolegangen. MEN jeg har klart det. Historien min viser at jeg aldri har mistet håpet fordi jeg har prøvd meg i min første jobb på kiwi. På mange måter førte denne jobben til at jeg ikke innså problemene mine, fordi når man har en jobb og fungerer der så har man da ikke ett problem med rusen? 

Jeg har vært i 2 ekstremt voldelige forhold i voksen alder, der jeg har blitt utsatt for psykisk terror, sjalusi og harde slag. Det har ført til at jeg har fortsatt med rusen for og komme meg igjennom alt som har skjedd. Jeg husker at jeg virkelig prøvde å skjerpe meg da jeg hadde fått meg fast jobb og ett stabilt liv på hjemmebane, men jeg møtte da en med alvorlige rusproblemer som sagte men sikkert smittet over på meg igjen. Det er som en vond spiral som kommer igjen og igjen, og først nå prøver jeg å bryte dette mønsteret.

I mai 2019 ble jeg sammen med Sebastian og vi møttes i rusen. Han var helt anderledes en alle jeg noengang har møtt, han kom inni livet mitt med en tanke om å skape seg ett normalt liv og med verdier og holdninger jeg ikke møtte hos andre i rusen. Han var helt ulik også i måten og behandle meg på, og plutselig falt jeg kraftig og hardt for han. Jeg bestemte meg for at om vi skulle klare og forbli sammen måtte jeg kutte alkoholen, da den gjør meg både lite trofast men også til ett dårlig menneske med andre. Jeg kuttet alkoholen i juli 2019 og vi brukte månedene fremover til å pusse opp leiligheten her og skaffe oss ett hjem sammen, vi hadde det så bra i disse månedene og reiste rundt og fant på ting sammen, vi trente masse og jeg klarte å gå ifra 50kg til 60kg! jeg fatter ikke den dag i dag hvorfor det gikk så ille den gangen, men det gikk ifra å være en idyll til at jeg ble liggende i sengen og drikke øl med masse tomme ølbokser rundt sengen i en mnd. 

Vi gikk på den største sprekken jeg noensinne har hatt i september 2019 og jeg gikk fort ifra ille til alvorlig. Jeg husker at jeg mistet absolutt alt håpet fordi jeg nok en gang hadde sviktet alt, jeg husker jeg tenkte at jeg ønsket meg ut for alltid men fant ingen vei eller fluktmåte, jeg husker jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gå opp en trapp og det hele handlet bare om å overleve.

Lite visste jeg den gangen at kroppen var fullstendig tappet og alle verdier og vitaminer var helt nede på rødt, jeg hadde en alvorlig blodsykdom som kunne tatt livet av meg og blodplatene som skulle være på 250 var helt nede på 16. Lite visste jeg om dette i desember da jeg satt med ølen som min eneste venn, uten lys eller håp. Det året satt jeg aleine her på bursdagen min 13.desember med masse øl rundt meg. 

18.desember endret livet mitt seg fullstendig, da jeg mikset piller og alkohol og falt ned hele trappen her hjemme. Jeg merket at det var alvorlig idet jeg traff enden av trappen, men lite visste jeg at ryggen min var knekt rett av. Jeg ble hentet av amulanse og kjørt til nærmeste sykehus over natten, jeg husker jeg våknet om natta og skulle på do og falt rett om rett foran toalettet. Kroppen kollapset og jeg husker sykepleieren kom løpende inn. Lite visste jeg at disse stegene kunne gjøre meg lam for livet.

Da det ble morgen kom en lege inn og fortalte at jeg hadde ett kompremert brudd i ryggen og det eneste som ville hjelpe var aktivitet. Jeg spurte om jeg kunne få dra hjem siden det ikke var noe alvorlig, og taxien stod utenfor etter bare noen minutter. Jeg ble kjørt ut i rullestol og tok taxien hjem. 

På denne turen ringte sykehuset til sjåføren og ba han snu tilbake den lange veien. Jeg nektet da jeg var helklar for og komme meg hjem og pleie fyllesjuka som kom sigende på meg. Det endte med at jeg ble kjørt hjem og gikk opp i 3etg til leiligheten min, og kollapset idet jeg traff sofaen. Jeg var så svimmel og uvel at jeg måtte lukke opp alle vinduene her, og det var vinter ute. Jeg kjempet etter pusten idet ruskuratoren min ringte med panikken i stemmen. Hun sa jeg måtte reise tilbake til sykehuset fordi jeg faktisk stod i fare for å dø på grunn av blodplatene mine. 

De på sykehuset hadde da funnet ut etter at jeg hadde fått reise hjem at det var noe alvorlig galt med blodet mitt, og jeg gikk omsider med på og reise innigjen den lange veien så lenge jeg fikk med meg min kjære.

Alt dette skjedde i 9 tiden på morningen, og lite visste jeg at hele livet mitt ville forandre seg i 17-tiden den samme dagen. Jeg ankom sykehuset og tok masse prøver for og finne ut hva dette var. Jeg lå vanlig i sengen og gikk på do når jeg måtte, det var fryktelig vondt men siden legen tidligere på dagen hadde fortalt meg at det eneste som ville bedre det var aktivitet, så la jeg ikke mer tanker i å klare meg selv og komme meg rundt for egen maskin. Når man vet at det ikke er skadelig, så er det rart hvor mye smerter man tåler. 

Klokka 17 den dagen endret hele livet mitt seg, idet en lege kom springende inn på rommet mitt og ba meg ligge HELT i ro! en liten bevegelse ville føre til at jeg ble lam for livet. Ryggen min var knekt rett av og det var ett komplisert brudd, og jeg ville bli sendt rett til Haukeland for en stor operasjon. 

Jeg har ALDRI i mitt liv vært på sykehus for noe alvorlig før, jeg har aldri vært i narkose eller operert noe, det eneste jeg har knekt før er ribbein og en fot, og nå skulle jeg operere ryggen OG stod i stor fare for og ende på gamlehjemmet i en rullestol for resten av livet. Jeg har ALDRI vært så rasende i mitt liv, og denne gangen på meg selv og rusen. Jeg hadde ingen og skylde på denne gangen, det hele var min egen feil. Jeg husker ennå raseriet i kroppen som om det var i går, og dette raseriet har jeg tatt med meg videre og har ikke åpnet en eneste øl siden den gangen.

Å brekke ryggen rett av har reddet livet mitt, det var helt tilfeldig men det beste som har skjedd meg. I dag har jeg smerter i ryggen men ikke lenger smertene inni meg som jeg hadde den dagen, denne rådvillheten og mørket. Idet jeg stod i fare for å dø eller ende i rullestol vokste en livsgnist jeg ikke har sett maken til før! jeg ønsket og komme meg på disse fjelltoppene, jeg ble sugen på og hoppe i fallskjerm eller kjenne solen i ansiktet på stranden om sommeren, ingen av disse drømmene innebefattet noen rullestol, først når jeg trodde jeg ville dø, ønsket jeg faktisk og leve. 

Min redning har vært åpenheten, jeg har dratt den litt ekstremt med å blottlegge meg på åpen blogg og være åpen i aviser om kampen, men det har vært den eneste utveien min ifra ensomheten og denne følelsen av at man må holde alt inne. Jeg har ifra begynnelsen av bygd meg opp en tykk mur, og den er omsider nede nå og jeg er ikke lenger redd for og være ærlig. 

Disse innleggene mine om rushistorien min blir lange, men historien min er lang og komplisert. Jeg merker når jeg skriver det ned får jeg ro i hodet, og klarer og sortere alt rotet som før har ført til en intens angst. Om bare ett menneske kan lære noe av denne åpenheten min så er det hele verdt det!

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share