Yes! Der fikk jeg den enda en gang! For det er ikke første gang nemlig at noen tror min kjære er sønnen min, og jeg aner ikke hvordan jeg skal ta den. Han kan ta det som ett kompliment at han ser ung ut, og han er jo forholdsvis ung, men for meg er det en helt annen historie. Ser jeg virkelig så gammel ut? Eller er det han som ser veldig ung ut? …. hodet spinner og latteren ruger i huset vårt, og jeg må bare ta det med godt humør.
Jeg undrer meg over når jeg begynner å kysse på han på åpen gate og holder hånden hans, hva tror folka da?
Vi er endelig hjemme etter en lang dag i bil! Det tar på ryggen og sitte så lenge så det var veldig godt og komme hjem og bevege seg litt, og nå kan vi endelig ta helg for alvor her i stua. Min kjære har hatt sin andre uke i full jobb og trivest veldig godt, og jeg merker godt at han har lengre dager og blir mer aleine her. Denne uka har jeg ikke hatt så mye på planen, og jeg har fokusert mest på meg selv og mitt eget vel og ve.
Jeg ER så glad for at jeg ikke er ung og vokser opp i dagens samfunn med alle disse kravene og forventningene som er der ute, jeg tror at jeg ville slitt som bare faen og enda værre enn jeg har gjort til nå om jeg skulle strukket meg så langt som de unge i dag må! Kroppspresset starter allerede tidlig i barneskolen og 13åringene går rundt og snakker om at dem må slanke seg for å komme inni bikinien til sommeren! Jeg blir helt uvel inni meg!
Min spiseforstyrrelse startet med en enkel kommentar jeg fikk da jeg satt og spiste! ALT kan utløse en alvorlig spiseforstyrrelse og det skal SÅ ufattelig lite til! Tenk dere om!
Jeg kan ikke lenger gå innom en hvilken som helst klesbutikk og handle klær til barna mine lenger, dem har komt i en alder der merker betyr alt og alt annet blir ikke brukt, og jeg som trodde jeg hadde en helt alminnelig smak som passer for alle. Her snakker vi dyre merkeklær og jeg tenker på de som faktisk ikke har råd til slikt! Igjennom hele min barndom fikk jeg 1 dyr bukse og det var på ungdomskolen, vi hadde ikke råd til dyre klær og jeg forventet heller ikke dette hjemme.. jeg husker første gang jeg fikk telefon og var omtrent utskuddet på skolen som fikk noe slikt, hva pokker skulle vell jeg med en telefon?
Våres forbilder var Spice girls og helt vanlige jenter med ulike fasonger, artistene var helt vanlige jenter og ikke radmagre jenter med kroppen full i silikon og justeringer dem har kjøpt på en klinikk, for så og lyge om det og fremstå som at dette er den normale kroppen dem er født med! Det skaper press uansett hvordan man snur og vender på det! Jeg gremmes over at mine barn skal vokse opp og skape sin egen identitet i en verden som er så falsk og uekte som man kan få den! Jeg krysser alle mine fingre for at barna mine vokser opp som selvstendige mennesker med stor tro på seg selv og sin egenverdi og ikke finner idealer som er så langt ifra virkeligheten som den kan komme.
Alt handler om karaktere og å nå høyest mulig opp på disse scorene hele tiden! Man skal helst være best i alt, kunne alt, prestere på alle nivåer i livet, og være helt sinnsykt lykkelig hele tiden! Man skal være inni en boks og om man er utenfor og litt anderledes passer man rett og slett ikke inn! Ikke er man sosiale lenger heller som vi var da jeg voks opp, og jeg tenker at når hele livet foregår på sosiale medier og i telefonene skaper man en mobbing som er enda værre og farligere en før da det lett kunne oppdages helt ifra småbarnsalderen!
Jeg er SÅ glad for at jeg slipper og vokse opp i dette nye samfunnet, og gruer meg på barna våres sine vegner! Det er en skummel utvikling og det er viktig at vi foreldre følger med i tiden, alt er forandret siden den gangen vi vokste opp og vi må være klare til å ta dem imot når livet ikke alltid er som forventet. Barna våres får være barn altfor kort tid, og dem blir kastet inni en verden som er kaotisk selv for oss voksne, dem må lære på andre måter og vi må forandre måtene vi møter barna på, etterhvert som utviklingen går fremover må vi også bevege oss i takt med dem. Alt er forandret og jeg er bekymret for barna våres.
På fritiden driver jeg som taxi og syketransport og har ikke tallet på hvor mange turer jeg har hatt til sykehuset i Førde! 🥱 Jeg selv har vært igjennom massevis av behandling og innleggelse med min sykdom og rygg, mamma med diabetes og ett angrepet øye, pappa med kreften og alle andre plager som kommer av det, så jeg har sagt mange ganger at vi likegodt kan bosette oss der inne 😂
Vi tar det hele med godt mot og jeg prøver og komme over kneika med å styrte kaffe! Trøtt.no!
En ting jeg har lært de siste ukene er at når absolutt ingenting gir mening og man går med en tomhetsfølelse, så er det viktig og gjøre alle disse tingene man vet betyr noe for deg til vanlig. Det værste man kan gjøre er å avlyse livet, trekke seg tilbake og la negativiteten ta en, selvom det er enkelt å la den gjøre det. Læringskurven går rett i været når man sliter litt og man blir faktisk kjent med seg selv på en helt annen måte.
Den siste tiden har jeg lagt merke til at jeg sensurerer meg selv når jeg har det som tyngst, som alltid, det er som en forsvarsmekanisme og en ufattelig dårlig løsning. Når jeg ikke har noe positivt å si eller er på topp så merker jeg det er vanskeligere og være åpen og ærlig, og liker ikke helt denne utviklingen. Det er vel når det er mørkt det er viktigst? Er det slik at jeg er redd for å bli dømt? Fordi jeg syns det er litt ironisk at jeg sitter og blogger åpent om voldtekter, fysisk og psykisk mishandling, selvskading og traumer, jeg blottlegger sjelen min om de innerste tanker og legger ingen filter over det, men når det kommer til den psykiske helsa i dag, så legger jeg tøyler på meg selv i fare for å virke negativ. Er jeg som alle andre her i verden redd for å bli dømt? Er virkelig den psykiske helsa våres så full i tabu at det er vanskelig å snakke om? Etter så lang tid her på bloggen, med så mange åpenhjertige innlegg så trodde jeg aldri at jeg ville ta meg selv i å redigere meg selv for å virke gladere enn det jeg faktisk er. Jeg er ikke glad hele tiden, jeg er trist mesteparten av dagene for tiden, jeg ønsker ikke å fremstå som noe jeg ikke er, men det går over, det blir bedre og jeg skal slutte å sensurere meg selv når jeg behøver dere som mest!
Det er når man har det mørkt og trist inni seg det er viktigst og få ting ut, alt skal ikke være så perfekt hele tiden, fortiden preger deg og skadene ifra fortiden er ikke bare å glemme og gå videre ifra, det er en lang prosess og å ta hensyn til seg selv og la det ta den tiden det trenger er det viktigste. Man behøver ikke å fremstå som så forbanna lykkelig hele tiden, det blir bare en fasade for aldri har jeg møtt noen som smiler av lykke 24/7! Det er faktisk lov og ha dårlige dager!
Det høres sikkert veldig rart ut! Men jeg ser på denne bloggen som barnet mitt, det er her det hele startet og den har vært med meg igjennom hele denne prosessen! Den har hjulpet meg når jeg har vært trist, engasjert eller bare veldig lykkelig, og den har vært mitt talerør når jeg har kjent på urettferdigheten på kroppen, jeg har også brukt den for å nå ut for å spre budskapet mitt om at det aldri er for seint og at når det er mulig for meg, så klarer alle dette her! Jeg har vært igjennom en ekstrem forvandling både fysisk og psykisk og står sterkere enn noensinne tilbake og er bare så takknemlig for alt jeg får lov og være med på! Tenk at jeg har klart å åpne meg opp, vise alle hvem jeg er og hva jeg står for, uten å være så redd at jeg driter på meg selv? Tenk at jeg har vært så heldig og finne styrken i meg selv til å stå i alle disse kampene og fortsette uten å gi opp! ALDRI hadde jeg trodd dette var mulig!
Jeg har gått ifra å være fullstendig lukket med garden oppe til å klare og åpne meg opp for psykologen min, og bloggen har vært grunnen til dette, uten bloggen hadde jeg ikke funnet denne metoden til å bearbeide en fortid full i spøkelser og traumer, jeg hadde aldri klart å holdt meg edru uten å fjernet disse en etter en. Bloggen har alltid vært der for meg, uten at jeg har lagt noen større tanke i det, og jeg ønsker det skal forbli slik. Jeg ønsker ikke å sitte å gruble ihjel det jeg deler, for da ender jeg opp med å dele ingenting. Her får dere den hele og fulle sannheten, og om dere ikke liker det så er det bare å trykke på krysset i høgre hjørne 🙂
Hele veien har det skjedd positive ting for meg på grunn av denne bloggen og jeg har fått være med på ting jeg bare kunne drømme om før, men nå ser det ut som bloggen også får litt oppmerksomhet og at flere og flere fatter interessen for arbeidet jeg legger ned i dette, og i dag har jeg blitt samarbeidspartner med ungdom rus og psykisk helse!
Målet mitt er å nå ut til flest mulig for jeg tror genuint på denne bloggen og det den står for 🙂 ja til mer åpenhet og ærlighet! Ja til å knuse alle fordommer og alle eksempler på hva en rusmisbruker er for noe, det kan skje alle, og det er så vanlig! Vi er forbi den tiden der vi skal holde ting for oss selv og holde en fasade, det skal iallefall jeg jobbe med å eliminere.
Hver eneste kommentar for denne bloggen her tar jeg til meg, og det er dem som betyr noe. Det hele er bare verdt det når noen forteller at dem kjenner seg igjen eller at jeg treffer noe inni noen, jeg håper jeg kan fortsette i samme tralten, uten filter og brutal åpenhet og ærlighet, for fytti katta så jeg har vokst på dette! Tusen tusen takk kjære alle sammen <3 dere gjør meg vanvittig sterk hver eneste dag! Nu kjør vi!
Det går kjapt i svingene med meg og jeg er litt overalt, det er så mange ting jeg brenner for og så mange emner som får hjertet mitt til å ta fyr! Jeg prøver å kontrollere det litt for å ikke ta helt fyr og prøver og se hvor jeg kan bruke dette engasjementet på en konstruktiv måte og på samme tid nå ut til massevis av mennesker for å spre budskapet mitt! Det er aldri for seint og snu, det hjelper og snakke med andre mennesker om hvordan vi har det og det er faktisk ikke skamfullt og slite litt psykisk! Jeg ønsker å fjerne tabuet rundt misbruk og psykisk helse, jeg ønsker å bruke stemmen min for å ta bort en del av denne skammen jeg selv har følt på i så mange år, og jeg nekter tro på denne illusjonen om at vi kan få de unge til å slutte å ruse seg.
Ungdom kommer til å ruse seg, og da må dem ha noen å falle på, søke råd hos og søke støtte i når dem faktisk faller, for det er faktisk helt normalt og drite på draget og alt det der 🙂 det gleder meg stort når jeg kommer over grupper som dette, der ungdommen faktisk kan ringe døgnet rundt for akkurat dette! Det er døgnbemannet telefon og det sitter noen der døgnet rundt for å ta imot ungdom som føler på denne ensomheten. Av og til hjelper det faktisk bare å si noe høyt til noen som lytter! Jeg har den glede av å meddele at jeg har blitt en av samarbeidspartnerene til denne gruppa og jeg gleder meg til fortsettelsen! Denne gruppa blir drevet på frivillig basis og er helt avhengige av spleisen dem har opprettet og vippsen. Vippsnummeret deres er: 634928
Jeg elsker setningen: Om du sitter og tror at ett menneske ikke kan gjøre en forskjell her i verden så kan du tenke på at du sover i ett rom med en eneste mygg! – Jeg håper å inderlig at jeg kan være den eneste myggen i det rommet!
I februar var jeg alvorlig syk av den autoimmune blodsykdommen min som dreper blodplatene, kroppen jobber imot seg selv og ingen vet hvorfor eller om det vil komme tilbake. Det finnes ingen svar på hvorfor dette skjedde men nå puster jeg lettet ut når jeg tenker på at jeg faktisk er frisk i skrivende stund! Jeg har gått igjennom 4 cellegiftkurer og en hel mnd på sterke steorider som ødela hele kroppen min. Alle bivirkningene av disse medisinene unner jeg ikke min værste fiende og oppblåsingen i ansiktet var bare en av veldig mange forandringer jeg har slitt en del med! Her er noen bilder der man ser den tydelige forandringen og nå føler jeg at jeg er tilbake til normalen.
Det var helt greit og være så oppblåst, men når det begynte å pulsere og det sprengte på så var det ikke så morro lenger. Vi hadde det mye morro med ansiktet mitt, og så humoren i situasjonen. Medisinene som ga alle bivirkningene fungerte ikke, men jeg er i dag frisk og veldig takknemlig!
I går sa legen noe lurt til meg og som jeg faktisk tok til meg. Hun sa at det faktisk er lov og ha en dårlig dag, og det er også faktisk lov og ha det vondt når man går rundt med en så stor skade som jeg faktisk gjør. Jeg har en tendens til å gå rundt med en dårlig smak i munnen og en gruende dårlig sanvittighet hver gang jeg ikke føler meg helt på topp, og jeg er redd for å skrive om det her inne for å virke så altfor negativ på tross av at det akkurat er det jeg føler meg, jeg prøver å skjule det når jeg ikke er helt ekstatisk glad hele tiden og trekker meg tilbake i perioder der livet ikke er på topp hele tiden. Det er en fryktelig dårlig egenskap!
Det er jo akkurat i disse periodene der livet ikke smiler hysterisk til deg at man bør åpne opp, og bloggen ville blitt rimelig falsk om jeg bare skulle rosemale dette for dere. Det er hardt og kutte rusen etter 18år! Det er sinnsykt vondt og gå med en knekt rygg og en knekt psykisk helse etter ett langt liv med rus og traumer. Barndommen min bunner i mange av disse angstplagene jeg har hatt hele livet, og foreldrene mine er helt klar over at jeg blogger åpent og ærlig om dette. Det er ingenting som holder meg igjen og som lager noe filter når jeg blogger, foruten meg selv, og jeg tenker at dem som ikke tåler det trenger heller ikke å lese det jeg skriver.
Jeg har valgt 3 mantra i livet, og jeg merker at jeg er dårligere på og holde fast på disse når jeg har det dårlig med meg selv, og jeg merker at jeg sensurerer meg selv ubevisst i dårlige perioder. Jeg har valgt åpen ærlig og rusfri, og jeg har godt av å bli påmint dette innimellom når livet rett og slett ikke er så greit. Det er så godt og ha det godt! Man suser igjennom hverdagen og får gjort alt man skal, man føler ikke på dette suget og man glemmer nesten hvor ille det har stått til med en, fortiden er fortid og man svever bare på det nye livet. Men innimellom er det faktisk lov og ha noen dårlige dager der helsa svikter og hodet er blankt.
I hverdagen så glemmer man fort følelsene man hadde før i «gamledager» og jeg selv ble påmint dette i går. Denne følelsen av å ikke bry seg om andre og det eneste som betyr noe er rusen. Jeg har fortalt dere mange ganger at jeg alltid har hatt ett anstrengt forhold til julen, og en desember måned knuste jeg leiligheten min 3 ganger på rad…. mamma rydda opp, tok opp alt av glass som var knust, og tok opp masse pynteting igjen, og laga leiligheten min i stand etter at jeg selv hadde knust den. Noen dager etterpå gjor jeg akkurat det samme igjen. Dette skjedde 3 hele ganger iløpet av en desember måned, helt uten at jeg en gang brydde meg! Jeg drakk 69 og var i min egen boble hele denne adventtiden hele jula og langt utpå nyåret. Denne følelsen av å være fullstendig uten empati for andre mennesker, og bare bry seg om seg selv er følelsen jeg savner minst når det kommer til rusen. Jeg har gjort så mange ting jeg angrer på, men som jeg har fått tilgivelse for, men nå i det normale livet mitt ser jeg galskapen og hvor sinnsykt syk jeg faktisk var. Jeg ønsker meg aldri tilbake igjen, og må innse at det faktisk er lov og ha en dårlig dag innimellom.
En liten kjærlighetshistorie på tampen av dagen må til! ❤️
Jeg får mange komplimenter ifra min kjære til dagen og han er flink til å sette pris på meg og vise meg hvor glad han er, han kan gjerne si at jeg er pen og vakker, men her en dag sa han noe som var kjempefint! Han sa ingenting om utseendet mitt eller slike overfladiske ting, men han sa at jeg var smart og det spratt inni listen over det fineste komplimentet jeg noensinne har fått ❤️
Jeg er så heldig som har funnet en mann som han, og har opplevd ekte kjærlighet i livet mitt! Det viktigste er å være der for hverandre og ha det masse morro sammen! Og det har vi to.
Det finnes ingen logikk for meg og knaske piller, det gir meg ingenting og angstmedisinene jeg tok før ga meg faktisk bare enda mer angst. Nå har jeg tatt ett oppgjør med meg selv og mine holdninger til dette, og dette blir ren utprøving fra min side, og ingenting jeg ønsker å fortsette med men må gjøre ett siste forsøk for å i det hele tatt klare å leve ett normalt liv med en rygg som svikter meg. Jeg må sette alle fordommer til side og kutte alle tanker om at alt er rus, fordi dette er for min egen helse og en oppfordring og ordre fra legen min.
Jeg må herved svelge en del kameler for å putte dette i kroppen og i kveld er første forsøk. Om dette gjør meg til ett nytt og bedre menneske eller det gir meg noe i form av bedre livskvalitet så er det verdt forsøket! Selv småbarn får Paracet når dem er dårlige, så det er ingen fare for at jeg faller om død av å prøve, men det er heller ikke der angsten ligger. Jeg blir sikkert sett på som en dramaqueen nå, men det er jeg vant med og det tåler jeg 🙂
Jeg gjør meg nå klar for gruppe! Selvhjelpsgruppen som jeg selv har laga her på denne lille plassen jeg bor på, og den har blitt noe helt annet en det jeg såg for meg da jeg startet. Vi har blitt en liten familie og komt hverandre nære på mange måter, nå klarer jeg ikke å se for meg hverdagen uten dem, og etterhvert som det kommer nye så smelter dem også inni denne gjengen vår. Det er rart å sitte og snakke med mennesker man ikke en gang kjenner om de dypeste tingene, og slippe inn andre på noe man aldri har sagt høyt, det er trøstende og vite at man er i samme båt og kommunikasjonen blir mer ekte og nyttig! Jeg anbefaler alle, uansett problemer om å oppsøke likemenn, det har blitt min redning mange mange ganger, og jeg tror jeg hadde sprukket for lenge siden om jeg ikke hadde funnet dette fellesskapet. Jeg behøver dem både i opp og nedturer og er så glad for at jeg har denne gruppa og søke til når jeg behøver det. Hver eneste onsdag samles vi og alle er velkommen om dem føler seg klar for det :). Åpen ærlig og rusfri 🙂
