Siden jeg startet bloggen i februar så har jeg fått være med på mye spennende og nytt! Jeg har vært i lokalavisene men også BT som er en ganske så stor avis. Jeg har laget leserinnlegg i forskjellige debatter, vært på seminarer og arrangementer igjennom rusettervernet, dette er ting jeg aldri kunne sett for meg før da rusen var en del av livet mitt, jeg hadde aldri turt og postet ett eneste bilde av meg selv på åpent nett, eller ytret noen som helst mening om noe, selvom jeg hadde masse på lager. Jeg har aldri likt oppmerksomhet og har vært preget av en sinnsyk sosial angst, men nå sier jeg ja til absolutt alt jeg får av muligheter, og her er julepodcasten jeg har vært med på! Jeg bruker alle muligheter jeg får til å spre ordet, og jeg håper at budskapet mitt kommer frem der det får plass. Jeg har mye viktig på hjertet, jeg har funnet min stemme og er ikke lenger redd for å skille meg ut og ta litt plass! Jeg har funnet viktigheten i åpenheten og ærligheten, og det finnes ingen angst i meg lenger. Jeg har funnet veien min, og håper mange følger etter 🙂
Vi har forbarmet oss over en katt om søkte akutthjem i går og han har mjauet mesteparten av natten. Det er helt tydelig at katten er redd men han ser ut som han har slått seg til ro her i heimen med oss. En skikkelig kosepus som elsker å kødde med fiskene mine, og har funnet seg en kompis i min egen katt, selvom min hater han, prøver han på tross av dette å smiske seg inn. I går klabbet katten min til han flere ganger, men jeg tror ikke det var snakk om alvor, og satser på at det etterhvert godtar hverandre siden dem nå må bo sammen til jeg finner ett nytt hjem til den. Jeg kommer ikke til å finne den første og beste, og har ringt dyrebeskyttelsen for assistanse.
Jeg er ikke bare glad i mennesker men også alle dyr (foruten slanger og edderkopper), og mener at dyrene skal ha det godt så jeg håper jeg finner ett stabilt og trygt hjem for denne råtassen her! Jeg skal kose meg med han så lenge han er her, og akkurat nå ligger han her og koser seg sammen med meg. Det er på mange måter mindre ensomt her i stua når han er her, for min egen katt holder seg helst ute mesteparten av døgnet.
I dag har jeg hatt møte med ruskuratoren min, og jeg hadde helt glemt avtalen helt til han stod på døra her og skulle ha hjemmebesøk 🙂 jeg har også kjørt papppaen min rundt på julegavehandel så jeg har fått litt utav denne mandagen allerede. Nå skal jeg rydde litt før min kjære kommer ifra jobb, og gjøre meg klar for mørkekjøring i kveld!
Jeg kunne så ønske at denne helgen her kunne vare for alltid og at det var slik hver eneste dag resten av livet, jeg nyter det til det fulle! For den siste tiden har vært langt ifra enkel, og jeg har gått helt forknytt med ett press i kroppen som er vanskelig og forklare. Det har rett og slett vært vanskelig og være meg, men denne helgen har alt bare løsnet!
Jeg har hatt stand for rusettervernet og gruppa som jeg brenner for, jeg har vasket, ryddet og pynta til jul, jeg har delt ut to hele kasser med bakevarer, og har fått fullt utbytte av denne hærlige helgen. På toppen av det hele har vi fått oss en ekstra leieboer til vi finner han ett nytt godt hjem <3 dette presset har seint men sikkert forsvunnet, jeg tenker på en enklere og mer positiv måte, jeg ser frem til tingene som ligger foran oss på en helt annen måte en før helgen. Det har løsnet rett og slett og jeg er overlykkelig over det.
En merker nå hva åpenheten og ærligheten har gjort for meg, for jeg mestrer ikke lenger og skjule hvordan jeg egentlig har det med meg selv, jeg sier det rett ut og gidder ikke lenger og legge filter på meg selv, selvom det noen ganger byr meg imot og vise hva som foregår innvendig. Det er på mange måter befriende og bare spy ut dine innerste tanker, får det ut og faktisk klarer å stå for det, det er en befrielse jeg aldri har følt på før. Det gjør noe med en når man får bekreftelse på følelsene sine, det føles som om de er berettiget på en helt ny måte og jeg føler ikke lenger dette behovet for å bære negative tanker med meg videre. Det er lettere å bare få dem ut her, for så å ta tak på hverdagen og fortsette videre. Tusen takk for at dere er der for meg!
Bloggen er viktig, det sier seg selv, men at den har blitt så viktig for meg tok meg litt på sengen 😉 jeg hadde en del dårlige holdninger til slike som blogget, som jeg har måttet bite i meg nå i ettertid. Aldri døm noen, og aldri kast Stein i glasshus! Dagens lære 🙂 Håper dere har hatt en helt fantastisk helg, for det har jeg! Og jeg håper denne nye given fortsetter utover i uka!
I kveld ble vi plutselig og momentant foreldre til en pelsdott, og jeg tviler sterkt på at min svære hannkatt blir blid når han kommer inn etter kveldens jakt og finner ut at han må dele kåken med en annen helt vilt fremmede! Vi satser på at dette går bra, og ser på det som ett hyggelig besøk og jakten på ett nytt hjem til verdens søteste Lucifer starter i morgen! Dette her blir ett pitstop og en uvanlige hjelp ifra min side, for noe flere katter i hus er ikke aktuelt. Men veldig morro med besøk!
Vi har hatt en fredelig og bedagelig søndag i heimen, om man ser bort ifra familieforøkelse, og har brukt dagen i sofaen for å lade opp til uka som kommer. I morgen skal jeg ha mørkekjøring slik at jeg ikke mister lappen i januar, og uka ellers er fylt med små og store oppgaver for min del. Min kjære tar tak på sin tredje uke i den nye jobben og han trivest veldig godt. Jeg har bursdag på søndag, så vi finner nok på noe morro på den første edrue bursdagen min på veldig veldig mange år! Det blir førstegang for meg på mange punkter dette første året, og jeg markerer det hele hver eneste gang og tar det med meg som gode minner fremover i tid. Det er spesielt og være klar i hodet og få med seg alt, det er merkelig og lære noe som faktisk sitter til dagen etter, og at hjernen og kroppen fungerer bedre og bedre. Aldri hadde jeg trodd at rusen skadet så mange deler av meg, og nå kjenner jeg det så godt når funksjonen kommer tilbake. Selv maten smaker anderledes!
I kveld skal Lucifer få lov og slå seg til ro her, og utforske leiligheten! Han har allerede inspisert stua og er godt i gang med å sjekke kjøkkenet, og jeg merker det er rart når han plutselig er bak tv-en, jeg som er vant med den late gamle katten jeg har som har selv problemer med å hoppe oppi soffaen her. En ung villbass som behøver ett nytt og trygt hjem, for han er skikkelig nærvøs av seg og bruker tid til å tilvenne seg både folk og nye steder. Dette blir min nye og uforventet nye mission i livet 🙂
Det er en kjent sak at jeg tenker for mye, og akkurat i dag så tenker jeg på disse ringvirkningene covid-19 vil forårsake. Det er konsekvenser vi kommer til å se i ett tiår etter vi forhåpentligvis er ferdig med dette viruset. Ensomheten som er der ute, frustrasjonen og angsten, kommer til å komme eksploderende i ansiktene på oss. Akkurat under pandemien så går statestikkene ned, over politioppdrag, innleggelser og ulykker, det er som om det er stille før stormen, og jeg bekymrer meg virkelig for hva som vil komme i ettertiden. Det er ikke slik at vi plutselig har blitt friske og at ingenting feiler oss lenger, så hva gjør at vi slutter å kontakte systemet når vi sliter?
En ifra systemet sa at tilogmed hjerteinfarkt hadde dalt i statestikkene deres, han visste godt at det fortsatt var høye tall over dem som faktisk har hjerteinfarkt, men at dem aldri kommer til sykehusene slik at dem kommer inni disse tallene deres. Det betyr at mange går med hjerteinfarkt men ikke får behandlet det, kansje av redsel for å være en belastning på de allerede sprengte sykehusene? Er det slik at vi sitter og føler på smerter og venter lengst mulig med å oppsøke hjelp? Er det fordi sykehusene har oppfordret oss til å bare kontakte dem i nødsituasjoner? Og at vi ikke ønsker å være en byrde i krisen?
For da dere! Da blir jeg virkelig bekymret! Jeg er lite bekymret når ting er som normalt og tallene stabile, når dem plutselig går rett nedover når det kommer til psykisk og fysisk helse så kjenner jeg at det går kaldt nedover ryggen min, jeg står på vent og bare venter på smellen, for jeg vet den kommer. Det er ikke slik at rusproblemene våres og de psykiske problemene har plutselig forsvunnet, men vi sitter aleine og plages med dem lengre, det tar lengre tid og plukke oss opp for systemet, og mange mange blir sittende aleine med det systemet før klarte å plukke opp og gjøre noe med.
Aldri før har det blitt solgt mer alkohol på polet som under denne pandemien, jeg tenker på disse barna som er buret inne hjemme, og ikke har det så bra til vanlig. Det er greit med disse barna som har stabile og trygge foreldre, men det er ikke til å legge under en stol at mange barn slettes ikke har det enkelt på hjemmebane, og må nå tilbringe enda mer tid der dem ikke føler seg trygge, sammen med foreldre som drikker bare enda mer. Jeg er evig bevist om at det er innenfor disse 4 veggene våres vi viser hvem vi virkelig er, det er der våres problemer kommer til overflaten, og de nærmeste som får det, det er mange familier i kriser nå.
Vi må ikke være så redde for å legge oss oppi andres saker! Om vi ser noen sliter, er vi faktisk medansvarlige! Om vi vet om urett som skjer, er det vårt ansvar og gjøre noe med det, selvom vi kan stå i fare for å få på oss at vi legger oss oppi andres saker av nysgjerrighet. Alle har en psykisk helse, det er ikke en personlig sak når det har gått så langt at det er tydelig for alle rundt en. Det er ikke en personlig sak når voksnes problemer går utover barna i huset, da er vi alle ansvarlige! Vi er også ansvarlige for å vise ekstra omtanke i disse uvanlige tider! Det er en plikt vi har som nordmenn og som verdensborgere, vi har en plikt om å stå sammen, stå opp for dem som er svakere enn oss selv, og gjøre det beste utav situasjonen. Jeg tar det som en personlig oppgave og plikt når jeg ser urett skjer rett foran øynene mine, og jeg ber for at alle skal ha denne holdningen til akkurat dette. Jeg er bekymret for verden jeg lever i 💔
I dag er altså den dagen der alt bare flyter om dere skjønner, der alt bare faller seg helt naturlig og uten de store anstrengelsene, der middagen bare sklir lett og alle tingene som har stått ugjort bare blir gjort! Jeg er nyforelska i mannen min, jeg er glad i katten og ser rosa skyer rundt meg, det er som å bli født på ny, med ny tankegang og enklere måter og håndtere ting på, jeg vet ikke men det er som om luften er tilbake i ballongen og jeg klarer ikke å forklare det på andre måter.
I dag er altså dagen der alt bare er enkelt, og det etter mange uker der ALT bare har vært ett kjas og mas, og selv det å komme seg i dusjen har vært dagens utfordring, jeg har hatt stand, fått pynta til jul, JEG HAR PYNTA TIL JUL, vi har handlet og vært skikkelig kjærester for en gang skyld! Alle disse småtingene som har stått rundt og irritert meg har blitt gjort noe med, og det med ett SMIL om munnen! Kroppen fungerer, hjernen er positiv og klokka er bare halv seks på kvelden. Jeg burde vært fullstendig utslitt! I flere uker har jeg sittet her og gravd meg selv ned fordi jeg ikke har klart og gjort noe som helst uten å føle meg fullstendig utmattet etterpå, jeg har tenkt negative tanker rundt min egen fysiske helse og har spunnet i sirkel hver gang jeg har prøvd og tatt tak! Det er som om jeg har gått med ett press i kroppen over flere uker som nå letter, og det er en orgasmisk følelse og bare være til på slike dager.
Det er på grunn av disse dagene jeg holder ut i dårlige perioder, jeg vet at disse dagene er i vente om jeg bare holder koken når det er som værst, det er akkurat på grunn av denne følelsen jeg sitter med nå, at jeg klarer å holde meg rusfri i disse periodene da alt føles meningsløst og vondt. Det er håpet om slike dager som holder en igang når man egentlig bare ønsker å gi opp… så nå skal jeg suge til meg hele denne dagen og alt den gir meg, fordi jeg behøver det til disse dagene der alt ikke går så lett og enkelt for seg, det er dette som er livet folkens, når jeg på en helt vanlig lørdag kan bli ruset av livet, og det uten å våkne fyllesyk med angst i morgen, det er akkurat på grunn av denne rusen over hverdagen at jeg slipper suget etter rusen jeg var avhengig av, den er erstattet med livet og det er dette som har vært meningen hele tiden, jeg har bare vært blind.
I dag føler jeg meg som en ekte ambassadør! Som trosser iskulden ute og som står flere timer med godt mot bare for at andre skal få øynene opp for det vi driver med hver eneste dag! Jeg tok meg selv i å bli så kald at jeg følte meg varm igjen, og jeg kjente på stoltheten over den jeg har blitt på tross av hvordan livet herjet med meg før, jeg er faktisk en av dem som klarer seg, en av veldig få i følge statestikkene, og man har på en måte store odds og knuse og mange utfordringer som mange bukker under for, det er faktisk ikke mange som klarer det jeg gjør i dag, og jeg er stolt over den jeg har blitt!
Å stå inne for noe som ikke bare handler om en selv er viktig, og arbeidet igjennom disse selvhjelpsgruppene gir meg noe jeg ikke ville fått noe annet sted, det handler om at jeg har klart dette og ønsker å vise vei for andre. Jeg har ennå mange venner i rusen, jeg er ikke villig til å kutte kontakten og sveve videre i dette normale livet uten dem, jeg dømmer aldri for jeg var der selv, og jeg ønsker av hele mitt hjerte at hver og en av dem skal få føle en brøkdel av den mestringen jeg i dag føler på, jeg unner alle denne sjelefreden, motivasjonen og håpet jeg har i hjertet mitt, for når jeg klarer, klarer alle det.
Mye av jobben jeg gjør dukker ikke opp på bloggen her, og det er viktig for meg og skille både gruppe og arbeidet jeg gjør ifra bloggen. Denne handler kun og blott om meg og mitt liv, og jeg ville aldri sittet og blogget om ett møte eller en samtale jeg har hatt med en av dem jeg hjelper, jeg setter taushetsplikten høyt og tilliten jeg har til folk rundt meg vil jeg aldri svikte. Jeg jobber hver eneste dag for å fremme saker jeg tror på, jeg hjelper så mye jeg kan i situasjoner andre kansje ikke har lyst å ta i med ildtang en gang, og jeg brenner for de som er «svakest» i samfunnet våres, jeg krever at dem blir hørt og sett og ikke minst respektert! Jeg vet hvordan det er å møte systemet når man er langt nede, jeg vet hvor vanskelig det er å møte på møter i sterile rom der man ikke kjenner seg trygg overhode, jeg vet hvordan det er å krangle seg til penger til mat, og jeg vet hvordan det er å sitte med angsten som din eneste venn. Jeg vet på mange måter hvor skoen trykker, og har faktisk fått respekt og tillit der jeg aldri trodde jeg ville få den. Mange stoler på meg og det jeg driver med, og jeg lover aldri noe uten å holde det.
Ordene blir fattige når jeg ser urettferdigheten råde, og mange ganger sitter jeg og nesten river av meg håret i frustrasjon. Det er vanskelig og la være og blogge åpent om feilene som skjer i hverdagene til menneskene jeg er oppriktig glad i, og jeg akter å utgjøre en forskjell når det kommer til disse sakene. Jeg står opp for dem jeg er glad i, og jeg blir faktisk hørt for første gang i mitt liv!
Dette arbeidet gir meg motivasjonen til å fortsette og selv velge rusfriheten hver eneste dag, så hvorfor ikke? Så lenge det er mennesker og hjelpe der ute, så skal jeg bruke min kunnskap og mine dyrekjøpte erfaringer til å gjøre hverdagen bedre for dem rundt meg, jeg gir meg aldri og har mer gøts nå en noensinne. Jeg har så mange å stå opp for, så mange og gi hjelpemidler til, og så mange ideer som kan forandre hverdagen til veldig veldig mange! Jeg er heldig her jeg sitter, åpen ærlig og rusfri til evig tid.
I dag skal vi ha julemarked på torget her jeg bor igjen og jeg gleder meg! Det samles mennesker på avstand og jeg skal ha stand for noe jeg virkelig kan stå inne for. Det er ikke vanskelig og stå der og spre ordet om rusettervernet fordi det reddet meg ifra ensomheten rundt min egen rusfrihet. Uten dem hadde jeg følt meg som den eneste edru her i verden! Jeg trodde faktisk ikke det fantes noen som trodde på ett helt rusfritt liv før jeg møtte dem, og helt ærlig så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde sittet her på en lørdag i desember og vært edru og så klar i hodet! Misforstå meg rett! Jeg hadde sikkert vært edru, men jeg hadde nok stått på vent om dere skjønner, jeg hadde sikkert holdt ut å leve uten å være full en stund, men i tankene hadde nok rusen hatt en mye større plass en den har i dag. Jeg har oppdaget forskjellen på å være fysisk og psykisk rusfri, og det er takket være rusettervernet og gruppa mi her i Måløy.
Det er litt rart det der, men da jeg møtte Eysteinn ifra rusettervernet i februar i år så hadde jeg bestemt meg for å være uten rusen, jeg var helt klar på at jeg hadde ett problem og ikke ønsket meg tilbake, men jeg hadde overhode ingen plan over hvordan dette skulle gå til. Jeg hadde forandret meg, men det hadde ikke verden rundt meg, og uten samholdet og den sosiale biten sammen med mennesker som faktisk levde uten rusen så hadde veien tilbake blitt veldig kort. Jeg vil si at han på mange måter møtte meg på rett sted til rett tid, og jeg håper at jeg en dag kan være dette mennesket for noen som sitter i samme situasjonen som jeg den dagen satt i. Det er enkelt å bestemme seg for å slutte å ruse seg, men hva da? Hva skal man gjøre? Hva er neste steg?
Jeg er evig overbevist om at vi mennesker er flokkdyr og trenger flokken våres, før var rusmiljøet min flokk og jeg fulgte dem, når jeg forandret meg og kuttet rusen behøvde jeg en flokk som ikke rusa seg og satt inne med erfaringer om hvordan jeg hadde det, hva jeg burde gjøre og geleide meg for å finne veien videre. Jeg sier ikke at dette har vært enkelt, det har vel bloggen vist dere, men etterhvert begynner det å gi mening.
Noen ganger har jeg vært i ett rom med masse mennesker jeg aldri før har sett, vi har sittet i ring og snakket rett ifra levra! Helt uten å kjenne hverandre har vi åpnet opp om de innerste tingene, og jeg har følt at mennesket ved siden av meg er inni meg og forteller akkurat hva jeg føler og tenker, det er som om dem kan se disse bekymringene dine og sier dem høyt. Det er dette som skjer når man sitter sammen med likemenn, man behøver ikke å forklare seg ihjel, man trenger ikke å være redd for å åpne seg opp, fordi man vet at alle i rommet faktisk har følt akkurat det samme. Og dette har reddet meg ifra ensomheten rundt min egen rusfrihet. Det er ikke vanskelig og snakke opp noe som har fungert så vanvittig for meg selv, og jeg håper at nye medlemmer kommer susende og ser at det nytter!
Ekte kjærlighet handler ikke om store sommerfugler i magen konstant og at man må være oppå hverandre hele tiden, det handler ikke om å sjekke hverandres telefoner av mangel på tillit ei heller kontroll eller vold mot hverandre. Det handler om disse fredagskveldene der vi handler inn litt ekstra god mat, setter oss i sofaen sammen og bare er her. Jeg føler en ro over meg, jeg som ellers ville følt på rastløsheten og redselen over å gå glipp av noe ute, jeg ville gått på veggene om jeg visste at mine venner hadde fest og jeg ikke var en del av det, men akkurat nå kunne jeg ikke bedt om å være på ett bedre sted enn akkurat stua våres.
Det er dette ekte kjærlighet handler om! Å finne noen som roer en ned, en man virkelig kan slappe av sammen med, og en som man stoler nok på til å la sine egne usikkerheter ikke gå utover partneren sin, det handler om de små øyeblikkene der vi gjør små koselige ting for hverandre, eller når vi kan se hverandre i ansiktet og vite akkurat hva den andre tenker på, eller hvordan den andre har det. Man har ett eget språk og en måte og snakke til hverandre på som er fylt med respekt og ikke negative ord, vi vet hvor grensene går for hverandre og hva som gjør den andre glad. Man får lyst og strekke seg litt ekstra langt for å gjøre dagen bedre for den andre, uten å måtte ha noe igjen for det, det er ekte kjærlighet når man er så sikker på den andre at man våger og vise følelsene sine igjennom tårer og ord som beskriver det som foregår inni deg, på det dypeste…. disse tingene ingen andre vet, men som er viktige partneren din vet for å forstå deg og reaksjonene du kan ha som ofte kommer helt utav det blå og virker uforklarlige, men fordi du har forklart, så er han den eneste i verden som forstår deg, på ekte.
Ekte kjærlighet handler ikke om disse store sommerfuglene og usikkerhetene som man føler på i begynnelsen, for det går over, og når det er ekte kjærlighet så går det over i dyp respekt for hverandre der man aldri prøver å gjøre den andre vondt, der man ønsker den andre alt godt i verden, og på tross store krangler faktisk innerst inne kjenner at man elsker hverandre uansett. . Man vet at innerst inne kan man klare alt, bare man står sammen, det er ekte kjærlighet det! Jeg føler meg så heldig etter ett langt liv i mange dårlige forhold får lov og smake på dette, få lov og føle på det og leve sammen med noen jeg virkelig elsker og respekterer, det er dette som er ekte kjærlighet og det er verdt og vente på!
