Jeg er en mor, innerst inne er jeg det for alltid. Jeg er faktisk like mye mor i dag som den dagen jeg fødte disse to barna mine som fikk en turbulent oppvekst på grunn av meg. Jeg blogger flittig om min egen barndom i rusen, og det er forferdelig vondt at mine egne barn også sitter med dårlige erfaringer på grunn av meg. Mine barn var heldige, dem ble tvangsplasserte bort før problemene mine ble for alvorlige, jeg var fraværende og dem tok ifra meg barna mine. Jeg har brukt alvorlig mye tid på dette, nå klarer jeg og skrive om dette uten å føle at jeg kveles, men det er fortsatt min største trigger og det mest ubehagelige ting og åpne opp om.

I 12år nå har jeg reist frem og tilbake på samvær med disse barna mine, i alle disse årene har jeg brukt en hel dag på reise bare for å være sammen med dem i noen knappe timer, men det hele har vært verdt alt! I 12år har vi hatt julebesøkene som faktisk er det viktigste i året, da vi utveksler pakker, baker pepperkaker og forbereder oss til jul, ja det er det eneste samværet jeg faktisk gjør slike normale ting mødre gjør med barna sine og jeg gleder meg helt sinnsykt til jeg skal reise på dette besøket i år som rusfri og klar i hodet.

I 12år har jeg reist denne lange veien for å se smilene deres, høre latteren som runger i rommet og få all informasjon jeg kan på disse få timene vi har sammen, jeg prøver å klemme dem så mye jeg kan og vise kjærligheten min som er så stor for dem, og hva gjør man nå?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helt ærlig så forstår jeg at vi må ta våres forhåndsregler og meteren for å hindre at noen blir syke, vi har jo levd med denne meteren en stund, og den er blitt en vane i absolutt alle andre situasjoner, men når det kommer til barna mine klarer jeg ikke å bli vant med å ikke få lov og klemme dem og det smerter ett mammahjerte. I 12år har disse klemmene vi gir både når vi møtes og når jeg skal dra ifra dem igjen, og vet at det blir lenge til neste gang vært det viktigste jeg tar med meg, disse bildene vi tar sammen blir det jeg bruker imellomtiden når jeg kjenner savnet etter dem, og den fysiske kontakten er en vesentlig del av forholdet til mor og barn, og nå må vi finne andre måter og vise kjærligheten til hverandre på, jeg sliter!

Mitt største ønske er at korona går over slik at jeg igjen kan holde barna mine i hånden, kysse dem på kinnet, gi dem en varm stor klem og fortelle dem hvor høyt jeg elsker dem, det er mitt eneste ønske akkurat nå og min store drøm før denne julen og julebesøket, jeg har alt annet foruten dette. 

Det er utrolig rart å være mor på avstand i denne pandemien, og første tiden fikk jeg ingen samvær overhode. Nå må vi holde avstand men får samvær, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg gleder meg til julebesøk hos dem der vi gjør disse tradisjonelle tingene, og i mange år har dette vært det eneste som har minnet meg på at det faktisk er jul, ingenting annet i livet mitt tilsa at vi var inni den mest magiske høytiden på året, foruten pepperkakebaking sammen med verdens beste barn! Jeg er så heldig!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg går i samme fellene som de fleste som er aktive på sosiale medier gjør, og jeg liker det ikke! Jeg føler ett behov for å sminke meg og ha på meg pene klær for å kunne ta bilder og dele her på bloggen, jeg tar meg selv i å være falsk for mesteparten av tiden valser jeg rundt slik som dette

Før brukte jeg lite sminke og følte ikke dette behovet for å dekke til ansiktet med masse stæsj for å se bra ut, men etter hardt rusmisbruk har jeg fått mange arrdannelser i ansiktet mitt og rødlige merker som jeg helst ønsker å skjule for alt det er verdt, det er på en måte en påminner om den jeg var før, og ikke noe jeg ønsker å gå rundt med, og jeg vil påstå at jeg sminker meg mest for min egen del og ikke alle andres. Ansiktet mitt bærer preg av fortiden min, i både arr og merker ifra skader, og jeg tenker det er fint at det finnes sminke slik at jeg også kan føle meg vel i hverdagen, man møter på en måte verden på en annen måte når man føler seg bra med seg selv, og det er dette sminke handler om for meg. Dette er en normal bivirkning av alkoholmisbruk. 

Legen har trappet opp antidepressivaen min, og i går ble jeg manisk! Jeg sovnet kl 6 i dag tidlig når min kjære gikk på jobb og ble liggende hele natten med spenninger og flyktige tanker. Jeg har faktisk ikke vært manisk siden jeg brukte dop til dagen, så denne plutselige forandringen tok meg litt på sengen. Når man er manisk henter man frem energi man ikke trodde man eigde i seg, og nå utnytter jeg den for alt den er verdt! Så i dag har jeg fullført ett prosjekt som har stått i mange måneder urørt og har malt gulvet på badet vårt! Dette er siste oransje marerittet som er igjen i leiligheten, og det er vanskelig og forestille seg hvordan det var her før da alt var i denne fryktelige stilen her, jeg er så glad for at vi har kjøpt huset og nå kan gjøre akkurat som vi vil! Jeg har fått være litt handy i dag, og det takket være medisinjusteringene og manien jeg nå føler på. En kan alltid snu noe negativt til noe positivt, husk det 🙂 selvom jeg måtte sitte på rumpa og male gulvet, så kom jeg faktisk i mål med prosjektet bad! Endelig! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er på mange måter bedre å være manisk enn deprimert, og jeg får gjort alt jeg har sittet og tenkt og grublet over, men aldri fått gjort noe med, jeg får utnytte disse nyoppdagede kreftene så godt som jeg kan, for i kveld er det gruppe igjen og jeg gleder meg masse! <3 

Det er ingenting som smerter meg mer enn å  skrive ordene som står i denne overskriften, det skjærer i hjertet og jeg får frysninger nedover ryggen, men jeg har lært at det som er mest ubehagelig og dele er faktisk det som er mest terapeutisk så jeg skal gjøre ett forsøk. Det var nemlig ikke slik at jeg alltid var en dårlig mor, og jeg var faktisk fullstendig tilstede i barnas liv i mange år. Nå som frisk av rusen ser jeg hvor ufattelig uforståelig historien min og sikkert en stor del av grunnen til at jeg har holdt den for meg selv i så mange år. Det er vanskelig og forstå det selv, men rusen er mektig

Da jeg var 15år gammel ble jeg gravid med min førstefødte som faktisk blir 16år i februar!  Og min kjære sønn fikk jeg da jeg akkurat hadde fylt 18år. Uansett hvordan man diskuterer dette og snur og vender på temaet, så var jeg ett barn som fikk barn. Barn er ikke klare til å sette andre mennesker foran seg selv, dem er egoistiske i tenkemåter og væremåter, og på mange områder oppførte jeg meg faktisk som ett normalt barn ville gjort, bare at jeg var mor selv til mine egne.

Årene mine sammen med barna mine har jeg skrevet lite om, akkurat fordi det smerter meg skikkelig! Og jeg må puste meg igjennom innleggene, men jeg var en helt vanlig mamma som gråt første barnehagedag da jeg måtte gå ifra barna mine, og min eldste var over året før jeg var borte en hel natt ifra henne, og jeg kommanderte faktisk barnefaren til å kjøre meg hjem ifra det som skulle være en weekend på Hotel i Bergen fordi jeg savnet henne så sårt.

Jeg var fullstendig oppslukt i disse barna mine, og stelte hjemmet mens barnefaren var på jobb, som en helt ordinær mamma som satte barna først. Jeg har så mange minner ifra tiden før rusen, da jeg var høygravid med minstemann og fikk lungebetendelse og klarte å hoste på meg ribbeinsbrudd, DET kan jeg love dere var vondt, og det vondeste med dette var at jeg ikke fikk være med datteren min ut og se nyttårsrakettene, jeg husker jeg lå i stua og såg ut vinduet og gråt av smerte og sorgen over at jeg gikk glipp av øyeblikket med datteren min.

Jeg husker den dagen jeg fødte minstemann og barnefaren tok sertifikatet, jeg hadde sovnet og dem hadde tatt med seg gutten min utpå dagligrommet, og jeg våknet i ørska og kidnappet barnet mitt tilbake til rommet, der han hørte hjemme i armene mine. Jeg husker jeg fikk kjeft både da jeg låg der med datteren min og sønnen min, fordi jeg praktiserte samsoving, og slik var det også hjemme. Jeg og min datter har jeg mange mange bilder av der hun har sovnet oppå meg, og det var slik vi likte det.

Jeg husker hvor stolt jeg var av datteren min da Coca-cola bilen var her med nisse og styr og vesen. Alle barna var livredde den store virkelige nissen, mens datteren min brøyta seg vei og satt seg på fanget til nissen, jeg kjente bare at hele hjertet ble fylt med en stolthet bare en mor kan kjenne på, akkurat samme som når man ser det første smilet ifra barna sine, eller den første latteren, disse tingene man går og føler man venter på for alltid, men som plutselig kommer og man bruser av lykke og stolthet over disse små menneskene man har laget i kjærlighet. Jeg var heldig som fikk disse årene sammen med barna mine, og har mest dårlig sanvittighet over sønnen min som bare var 8mnd da han ble tvangsplassert, fordi datteren min fikk noen år sammen med meg, i ekte familieidyll.

Jeg husker de to dagene da jeg fant ut at jeg var gravid med disse to knøttene mine, som om det var i går, og redselen da jeg startet å blø da jeg gikk gravid med minstemann. Jeg var helt sikker på at jeg spontanaborterte og legen måtte forklare meg 10 ganger at hjertet slo på ultralyden, den overveldende gleden over at barnet mitt levde den gangen tenker jeg ofte på, for jeg er usikker på om han noensinne vil se på meg som mammaen sin. Jeg gråter når jeg skriver dette, fordi det er så ufattelig vondt, at jeg har mistet de to viktigste menneskene i verden på grunn av noe så patetisk som rusen. Det er ingenting jeg kan gjøre noe med den dag i dag, foruten om å gjøre fremtiden fantastisk for dem, men jeg angrer hvert eneste sekund på det jeg lot dem gå igjennom. . 

Barna er noe helt personlig, noe jeg aldri har klart og snakke om til noen, det ligger en stor skam i det å ha mistet omsorgen, det er uforklarlig og i mange år latet jeg utad som jeg ikke brydde meg, det var min forsvarsmekanisme, og folk rundt meg trodde oppriktig at jeg hadde gitt opp barna mine og valgt rusen, men det stemmer overhode ikke. Jeg måtte igjennom en lang og det jeg kan tørre og påstå var en veldig urettferdig rettsak der jeg ikke fikk ytret meg i det hele tatt, jeg hadde en advokat som ikke sa ett ord, og hver gang jeg skrev en lapp til han om feil som ble sagt, så avslo han meg og mente det ikke var viktig. Det skjedde så mange feil, men resultatet var riktig, og jeg mistet dem til barnevernet.

Jeg vet hvordan rusen kan ta over hele livet ditt, legge deg i ruin og ta ifra deg alt du eier og har, du velger rusen selv men makten den har er lett og undervurdere, rusen gjor meg til en forferdelig mor, og jeg som var så glad i dem og ønsket dem alt godt. Jeg var ett tilfeldig offer som forelsket meg i rusen med det samme, jeg brydde meg bare om den, men jeg er glad jeg fikk noen år sammen med barna mine, og håper at båndet mellom oss aldri vil visne bort.. jeg har så mange minner og så mange ting jeg angrer på, men jeg er på den rette veien og skal bruke hele fremtiden til å vise hva jeg kan.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Vasket ryddet og styra her hjemme i kveld og har funnet energi jeg ikke visste jeg hadde! Når ryggen holder mål så klarer jeg å yte litt ekstra, og jeg mistenker at legen hadde rett ang smertestillende og denne trassen jeg har angående tabletter, av og til er det faktisk lov og ha det vondt og ty til svake smertestillende og jeg har strukket meg til å ta disse medisinene to ganger for dagen. Legen min ønsket at jeg skulle ta den fire ganger, men det vil jeg påstå er å strekke strikken min vel langt, og nå ser jeg resultatene i form av ekstra energi jeg før la i og ha det vondt døgnet rundt. Klokka er åtte på kvelden og jeg har fortsatt litt energi igjen, og før hadde jeg for lenge siden vurdert å legge meg av utmattelse.

Katten vi har forbarmet oss over trenger dressur og jeg har kjeftet litt i dag da han går på kjøkkenbenken. Det er tydelig at katten trenger masse kjærlighet og lek for å bli trygg på de nye omgivelsene, og han oppsøker meg allerede for kos. Vi har en skikkelig kosegutt i huset, men også en skikkelig rampegutt!

Jeg fikk ett minijuletre ifra mamma i dag i julegave, så nå har jeg satt det opp og dette blir det eneste treet i den lille stua våres, her må vi benytte plassen godt og det er ingen rom for kaos. Vi har liten plass her og litt rot ser ut som masse rot, noe som plager meg intenst om dagen. Smarte løsninger er tingen, og jeg ser jeg må gjøre forandringer for å ikke risikere å gå på veggene her 🙂

Selvom jeg dreit meg skikkelig ut i dag med bilen så har dagen vært bra tross alt 🙂 det føles som en lettelse, og jeg klarer å bli kvitt noen byrder hver eneste dag. Jeg kjenner meg lettere! 

I kveld har jeg laget en liten videohilsen til ett samarbeid jeg har inngått, og jeg tok meg selv i å gjøre 10 opptak før det ble rett… dere skulle hørt meg på kjøkkenet skrikende hver gang jeg rota det til… haha…

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er ikke ofte jeg bruker bloggen til å anbefale tv-program men i dag tenker jeg at det er på sin plass! Jeg har sett alle episodene av Innafor på NRK og anbefaler dem varmt videre til dere <3 

Siste episode heter «ung alkis» og jeg har ventet en uke på denne episoden og det gir noe å sitte og se hvordan det faktisk er der ute i verden, man blir litt mer opplyst og det gleder meg at dem belyser ett tema som er så omfattende og viktig! Det skremmer meg litt at noen av dem tror at man bare er alkoholiker når alt har gått rett vest, og når det eneste som betyr noe er rusen, jeg har selv klart å sjonglert utdanning og fast jobb men var alkoholiker da også, man kan faktisk klare å mestre hverdagen selvom man er alkoholiker, og jeg tenker at den grensen for når man er det er hårfin, mange alkoholikere rører ikke en gang alkoholen, over mange mange år men er fortsatt alkoholiker. 

Jeg tenker det finnes så ufattelig mange rusavhengige der ute som ikke forstår det selv, eller våger og innrømme det, fordi det er så lett og gjemme det bort og så lenge man mestrer hverdagen blir det ikke lagt merke til. Det blir en evig vond sirkel fordi det er så tabubelagt og det går sport i og skjule problemet for omverdenen. Alkohol er allment godkjent og det er overalt, man føler seg nesten utenfor om man ikke drikker og ulik alle andre, i dagens samfunn er det enkelt og være skjult alkoholiker, og det er skremmende og se at folk mener at man ikke er alkoholiker før rusen faktisk har tatt over hele livet, og man ser konsekvensene av det, for hos meg tok det mange år før problemene kom til overflaten og mange år før rusen ble synlig, men jeg hadde alikevel vært alkoholiker i mange år helt aleine. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hos meg ser jeg at jeg har hatt problemer veldig lenge uten å ville innrømme det selv. Den dagen da rusen blir noe du tenker på i dagliglivet og noe du ser frem til når du er edru, tenker jeg at du har ett problem, når man behøver rusen for å slappe av og løse opp, vil jeg tørre og påstå at rusen har blitt ett problem. Dette skjer lenge før mennesker rundt deg oppdager problemet. Å være skjult alkoholiker er veldig enkelt og jeg vedder på at vi alle kjenner en rusavhengig uten å en gang vite om det. Så vanlig er det i dagens samfunn. 

Alkohol er helt vanlig, det er helt vanlige mennesker som blir alkoholikere, og alle kan bli rammet av denne sykdommen. Du ser dem ikke på gata, du ser dem i stuene sine med vinglasset på bordet, dem ser vellykka ut i livene sine og du kan ikke se det på dem at dem har problemer, det er så vanlig at det er skremmende med slike holdninger, om at dette gjelder mennesker som ikke lenger kan ta vare på seg selv. Jeg vil tørre og påstå at dette er den nye folkesykdommen, fordi det gjelder så mange av oss. 

Her er linken til programmet innafor og jeg anbefaler dere alle å titte innom 🙂 https://www.facebook.com/groups/134294352330/permalink/10157302929962331/

Slike programmer som dette vekker engasjementet i meg og det viser hvor enkelt det er å være skjult rusavhengig i dag, og jeg undrer meg over hva som gjør at det er så vanskelig å stå frem i dag som en sliter av rusen. Vi må gjøre noe med dette, og gjøre det enklere og forstå denne sykdommen, vi må gjøre den almenn og vanlig og ikke noe som bærer en så stor skam, det er våres oppgave og vise at en rusavhengig ikke sitter på gata, men er disse menneskene som mestrer hverdagen sin og har vanlige liv som alle andre, vi sitter ikke på pubene rundt omkring, vi sitter hjemme og deltar like fullt i de sosiale lagene rundtomkring. Vi er overalt, og vi skal ikke måtte skamme oss lenger over en sykdom som ikke er våres feil.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag kom vimsen ut i lyset og hvor distré jeg faktisk er ble veldig tydelig! Jeg hadde vært ute og skulle hjemom og fikse noe før jeg kjørte mamma til legen og klarte å glemme å slå av lysene. Frustrasjonen over meg selv var høy idet jeg sprang rundt på alle butikkene og spurte etter startkabler og jeg fant det ingensteder her. Måtte faktisk helt til Eid for å finne slike, og jeg fikk god tid i bilen til å bygge opp enda mer frustrasjon og sinne over meg selv.

Mamma må betale for en legetime hun ikke rakk, og la ut for startkabler som en bursdagsgave, bensinen inn og ut og nervene mine som er tynnslitte måtte jeg bøte på dumskapen jeg klarte å prestere i dag. Jeg har faktisk ikke spist mat før nå, og det er helt normalt når jeg stresser, matlysten bare uteblir og jeg spiser ikke før rett før jeg faller i bakken. Jeg er glad denne dagen er omsider over, og at jeg kan legge den i kurven over dager jeg helst glemmer, for i dag har jeg virkelig tabbet meg ut.

Denne dagen føyer seg inni disse dagene der alt som kan gå galt faktisk gjør det, og jeg tenker at jeg skal holde meg her i trygge omgivelser for å ikke utfordre skjebnen. Det er godt å komme seg hjem etter en slik dag. Jeg er direkte sur på meg selv, og det er ikke ofte 🙂 jeg har godt av å komme utav denne syke kontrollen jeg prøver å ha hele tiden, og jeg har godt av at mine planer ikke alltid går som planlagt! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Man skal gå litt på tryne her i livet 🙂

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Mange mange mange ganger har jeg sittet her med en tanke om å bare kaste inn håndkleet og bare gi opp alt, bare gi etter og lene meg tilbake, bare forsvinne ifra jordens overflate og gjøre som jeg alltid har gjort. Det er vanskelige perioder! Jeg har rusa meg i 18år og blir ikke frisk over natta, jeg kommer til å ha tusenvis av dårlige perioder fremover, men jeg er klar. Jeg tenker at når jeg ikke har gitt opp i mange av disse situasjonene jeg har vært i, der jeg biter meg selv i tungen igjennom hele dagen for å holde ut, så klarer jeg det meste. Jeg er heldig fordi jeg er bevisst på alt jeg gjør, sier og føler på, og jeg deler det åpent her med dere. Jeg har funnet min kur på ensomheten og en kur ifra meg selv, for når man sitter med sine egne tanker kan det bli giftig etterhvert og når man ikke får andres innputt blir tankene veldig ensidig og ensporet, når man klarer å la folk slippe inn blir det enklere og håndtere det uhåndterlige om dere skjønner. Det er en stor forskjell på å være ensom og aleine, og jeg har aldri vært aleine i hele mitt liv men har mange ganger kjent på ensomheten, både i dette livet men også når jeg rusa meg. Jeg har alltid vært lukket og aldri sluppet noen inn, jeg fortalte aldri noen om aborten, selvmordsforsøkene mine eller volden hjemme med kjæresten min, det var ingen som visste om det, ikke en gang mine nærmeste.

Jeg har vært vant med at om jeg slipper noen inn og forteller om de mest intime, vil det bli brukt imot meg når jeg er som svakest, jeg har innsett at jeg har hatt ett menneske i livet mitt som har vært forferdelig giftig. I krangler har det handlet om barna mine, og det nærmeste man kan finne, og jeg har blitt brukt på mange måter av dette mennesket som hadde den hele og fulle kontrollen over meg, fordi jeg var avhengig av varene han alltid passet på og ha i hus. Han kunne behandle meg som dritten under skoa sine, og si de styggeste tingene men når jeg var fyllesyk og behøvde det, så oppsøkte jeg han igjen, en evig spiral av gift. Jeg har hatt mange slike vennskap og forhold, som slettes ikke har vært bra. Jeg har tilogmed blitt voldtatt men kostet det under teppet fordi jeg var avhengig av rusen dette mennesket hadde en gang jeg var svak. Man mister alle verdier og holdninger, man mister seg selv og alt man står for, og man går langt for å få rusen sin. 

Nå når jeg er frisk i hodet hadde jeg aldri godtatt og bli behandlet på denne måten, jeg hadde satt foten ned med en gang, men den gangen var jeg ikke sterk nok til å stå imot. Det er vanskelig å fatte hvordan ett menneske kan forandre seg så dramatisk som jeg har gjort, man går liksom og venter på at alt skal gå til helvetet, fordi man ikke er vant med å lykkes, men det har skjedd noe inni meg, jeg henter styrke når jeg behøver det, og er ikke lenger redd for å åpne opp når det er som mørkest, jeg deler, og det fungerer. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er så mange feil som har blitt begått, og så mange svik som er vanskelige og forstå, men jeg akter og fortsette slik jeg gjør nå. Ingen kan påvirke min rusfrihet foruten meg selv, det er styrken i meg selv jeg må hente frem når jeg trenger det, fordi alt ligger i sjelen og hjertet mitt. Det er forskjell på og være ensom og aleine, og jeg føler meg mindre ensom når jeg får dele historien min med dere, for første gang i mitt liv.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag har jeg skrevet under på oppsigelsen min på jobben, og setter ett punktum for dette kapittelet, jeg føler jeg har avsluttet på en verdig måte og det ble viktig for meg. Jobben har både reddet meg på en måte og gjort det enklere for meg og ruse meg. Jeg gikk med en tanke om at visst jeg klarte jobben og presterte der kunne jeg ruse meg på fritiden og brukte det som en ynskyldning, for hvem tar seg ikke noen pils etter endt uke? Jeg gikk med rustanker hele ukene og telte bare ned til jeg hadde fri til å la rusen bare flyte i kroppen min, jeg tok meg selv i å få høy puls på vei hjem og syklet ekstra fort for så og stupe i alkoholen og kjenne denne behagelige freden i kroppen. Det ble en vond sirkel, jeg hadde det overhode ikke greit hjemme og opplevde både fysisk og psykisk vold.

Jeg har vært helt ærlig med sjefen min igjennom disse årene, foruten volden og rusen. Jeg har følt ett behov for å fortelle henne om både abort, dødsfall og dårlige perioder med angsten, men det har stoppet der og jeg har alltid prøvd å skjule hvor alvorlig rusmisbruket mitt har vært, og hvordan situasjonen hjemme har vært. Jeg har mange ganger skjult blåmerker i ansiktet med masse sminke, og har dekket over selvskadingen under klærne, jeg har gått med vonde tanker som har gjort vaktene på jobb uendelige, og har levd under en kontroll som fortsatt preger meg i hverdagen min, jeg sitter igjen med mange traumer men er villig til å åpne dem opp og gjøre dem uskadelige for meg i fremtiden. Det er vondt å si opp stillingen sin, fordi det var min første jobb, jeg brukte alle mine penger de første årene til å bli kvitt gammel gjeld, og jeg har vært gjeldsslave hele mitt voksne liv. Jeg kjøpte også huset vi bor i sammen med mammaen min, og vi jobbet sammen for å skrape sammen til egenkapital for å få våres første stabile hjem, etter å ha bodd 20 forskjellige steder i barndommen ble det viktig for meg. Jeg ønsket at pengene jeg hadde tjent selv, for første gang i mitt liv skulle vise igjen, og jeg klarte det!

Den første tiden jobbet jeg hele uka, hver eneste dag og hadde fullt fokus på jobben jeg elsket! Jeg var sosial som få, og lærte meg denne smalltalken som jeg aldri har mestret før, jeg mistet denne sosiale angsten i ukene fordi jeg var så sosial i jobben, men når jeg drakk i helger jeg hadde fri så kom jeg på jobb på mandagen igjen med angst som aldri før. Det eneste jeg gjor var å jobbe meg ihjel på jobb og drikke meg ihjel hjemme, og ikke en eneste gang har jeg kommet full på jobb, eller vært hjemme fordi jeg har drukket, men det er klart kroppen blir totalt utslitt når det eneste man gjør er å jobbe og drikke på privaten. Jeg fikk aldri fred inni meg, og jeg hadde det slettes ikke bra, og jeg er glad for at sjefen innsåg hvilke store problemer jeg hadde og satte ned foten. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har versert rykter på bygda som alltid og jeg har hørt rykter om at jeg har stjelt øl på butikken og dermed fått sparken. Jeg har også hørt at jeg har fått sparken fordi jeg kom full på jobb, og jeg kan herved avkrefte alle rykter om dette. I dag sa jeg opp jobben, og jeg har aldri fått sparken 🙂

Det er vondt som faen og gi slipp på dette, fordi det har betydd så uendelig mye for meg at noen trodde på meg, ga meg ansvar og stolte på at jeg kunne utføre ting, det smerter meg at jeg ikke kommer tilbake til alle kundene mine og kollegaene mine som jeg oppriktig ser på som venner. Det er vondt at rusen og fallet jeg hadde i fylla gjør det umulig for meg å komme tilbake, og det hele er bare min egen feil. Nå må jeg ta konsekvensene av at jeg valgte å drikke og blande piller, for så og falle ned og knekke ryggen. Dette er en stor konsekvens, den er veldig tydelig, og derfor blir jeg litt skremt over mennesker som mener at man ikke er alkoholiker uten disse konsekvensene… det er når konsekvensene er store man har ett problem mener mange, og det er HELT feil. 

På en måte er det også en befrielse, som om jeg har tatt ett oppgjør med noe som har lagt og gnagd i sjelen min. Først nå kan jeg gå videre med hodet hevet, for oppgjøret er tatt og jeg er klar for nye utfordringer 🙂

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

En ting jeg hater så er det disse halvferdige prosjektene som bare blir stående ugjort, eller ting jeg vet jeg må ta tak i for å ordne opp, men som jeg utsetter til det kjedelige og det samler seg opp i store verkebyller og gnager i sjelen min. Jeg vet ikke om det er på grensen til å være tvangstanker, men om oppvasken ikke er tatt på kjøkkenet så klarer jeg ikke å rydde benkene, samme med stua, om bordet der ikke er ryddet klarer jeg heller ikke å rydde rommet ellers, jeg blir bare stående og spinne i runding uten å klare å utrette noe. Jeg har hatt to ting som har vært som verkebyller, og begge to har jeg ordnet i dag, og merker hvor befriende det er å få disse tingene utav verden. 

Jeg har skrevet oppsigelse til jobben og jeg har hatt mørkekjøringen på sertifikatet mitt, jeg har nemlig bare lappen til 31.01.21 og ville mistet den om jeg ikke hadde fullført dette steget. Slike ting blir stått ugjort over tid og ligger hele tiden i bakhodet, det er så enkelt å gjøre noe med disse tingene, få dem utav verden men med meg tar slike ting tid og plass i hodet mitt. 

Stillstand er tilbakegang står det på Tuborgboksene og det ligger noe i dette, og jeg gruer meg til det begynner og roe seg ned rundt meg, når jeg ikke lenger har disse oppgavene og fullføre, jeg er redd for stagnering men jeg vet den kommer og jeg kan ikke forvente denne oppgangen for alltid. Jeg føler jeg har levd i en evig rus siden jeg slutta og ruse meg men en dag vil det bli roligere rundt meg, og hva da? 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg føler meg sterk, sterkere enn noengang, men også det er skummelt. Man må ikke bli for sikker på seg selv og gå i de fellene, men man kan heller ikke gå og føle seg usikker på sin egen rusfrihet heller, det må være en balansegang der som er helt ny for meg. Det jeg vet er at jeg ikke ønsker meg tilbake til den jeg var, jeg likte ikke meg selv i rusen og gjor mange ting jeg aldri ville gjort uten den, den forandret meg og alle mine verdier og jeg var ingen snill alkis. Jeg er i bevegelse og utvikling hele tiden, men det er nok bare det første året, og jeg må forberede meg på å stå aleine i mange kamper, jeg kan ikke belage meg på andre, min rusfrihet er min sak og ingen andre kan påvirke den. 

Å bli rusfri er på mange måter en ensom kamp, på tross av at man har mange rundt seg er det bare seg selv man kan stole på, og jeg har brukt mye tid på å bygge opp motstand i meg selv og har lært meg selv å kjenne på dypet, jeg vet hva jeg står for men kan ofte føle meg svak. Det er når jeg er svakest jeg er sterkest har jeg merket, og det er styrke jeg bygger meg opp i hverdagen når jeg har det helt OK. 

Alltid har jeg vært bestemt og alltid fått til det jeg har bestemt meg for, jeg tror dette med rusfriheten er en av disse tingene jeg bare bestemmer meg for og klarer, det finnes ingenting som tilsier at jeg vil sprekke i fremtiden, jeg er helt klar i meningene mine, holdningene mine og synet på livet, det finnes ingen plass til rusen lenger, fordi jeg har bygd opp så mye motstand og så mange ting som holder meg tilbake. Tusen takk for at dere lytter, det betyr så uendelig mye!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg unner INGEN den smerten jeg føler på nå når det er blitt kaldt ute, og jeg som trodde jeg visste hva smerte var fornoe. Å knekke ryggen er det vondeste jeg noengang har opplevd, og jeg har født to barn og skulle gjerne født 10 til om jeg slapp å knekke ryggen min og i ettertid må man belage seg på en skade som preger man i mange år fremover og kansje for alltid. I dag skrev jeg oppsigelse til jobben min som jeg er så glad i, for jeg har innsett at jeg aldri kommer meg tilbake i en butikkjobb når det er såvidt jeg klarer å ta oppvasken her hjemme, og jeg makter ikke å bruke mer tid på å håpe på å bli bedre. 

Jeg har stått på vent når det kommer til jobben, jeg har hele veien gått med håpet om og en dag klare å mestre jobben min igjen, men realiteten har innhentet meg og fornuften sier at det aldri kommer til å skje. Nå starter prosessen for å bli utredet og finne ut hva som kunne passet meg bedre. Jeg har tatt ett steg videre og legger bak meg 5år med så masse glede motivasjon og massevis av mennesker som jeg savner sårt! Det er med tungt hjerte, men det finnes noe større der fremme. Det føles også som en lettelse og ha ordnet opp, fått det utav verden og tatt ett bestemt valg, da slipper jeg å gå med dette i bakhodet hele tiden, og nå ser jeg bare fremover. 

Jeg gjør meg klar for mørkekjøring nå i kveld og med en verkende rygg ser jeg ikke helt frem til dette, jeg har blitt flink til å bite i meg smerter for tiden så kommer meg nok igjennom dette også.. ønsk meg lykke til, for det trenger jeg! 😉

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share