Jeg har vært helt ærlig med sjefen min igjennom disse årene, foruten volden og rusen. Jeg har følt ett behov for å fortelle henne om både abort, dødsfall og dårlige perioder med angsten, men det har stoppet der og jeg har alltid prøvd å skjule hvor alvorlig rusmisbruket mitt har vært, og hvordan situasjonen hjemme har vært. Jeg har mange ganger skjult blåmerker i ansiktet med masse sminke, og har dekket over selvskadingen under klærne, jeg har gått med vonde tanker som har gjort vaktene på jobb uendelige, og har levd under en kontroll som fortsatt preger meg i hverdagen min, jeg sitter igjen med mange traumer men er villig til å åpne dem opp og gjøre dem uskadelige for meg i fremtiden. Det er vondt å si opp stillingen sin, fordi det var min første jobb, jeg brukte alle mine penger de første årene til å bli kvitt gammel gjeld, og jeg har vært gjeldsslave hele mitt voksne liv. Jeg kjøpte også huset vi bor i sammen med mammaen min, og vi jobbet sammen for å skrape sammen til egenkapital for å få våres første stabile hjem, etter å ha bodd 20 forskjellige steder i barndommen ble det viktig for meg. Jeg ønsket at pengene jeg hadde tjent selv, for første gang i mitt liv skulle vise igjen, og jeg klarte det!
Den første tiden jobbet jeg hele uka, hver eneste dag og hadde fullt fokus på jobben jeg elsket! Jeg var sosial som få, og lærte meg denne smalltalken som jeg aldri har mestret før, jeg mistet denne sosiale angsten i ukene fordi jeg var så sosial i jobben, men når jeg drakk i helger jeg hadde fri så kom jeg på jobb på mandagen igjen med angst som aldri før. Det eneste jeg gjor var å jobbe meg ihjel på jobb og drikke meg ihjel hjemme, og ikke en eneste gang har jeg kommet full på jobb, eller vært hjemme fordi jeg har drukket, men det er klart kroppen blir totalt utslitt når det eneste man gjør er å jobbe og drikke på privaten. Jeg fikk aldri fred inni meg, og jeg hadde det slettes ikke bra, og jeg er glad for at sjefen innsåg hvilke store problemer jeg hadde og satte ned foten.
Det har versert rykter på bygda som alltid og jeg har hørt rykter om at jeg har stjelt øl på butikken og dermed fått sparken. Jeg har også hørt at jeg har fått sparken fordi jeg kom full på jobb, og jeg kan herved avkrefte alle rykter om dette. I dag sa jeg opp jobben, og jeg har aldri fått sparken 🙂
Det er vondt som faen og gi slipp på dette, fordi det har betydd så uendelig mye for meg at noen trodde på meg, ga meg ansvar og stolte på at jeg kunne utføre ting, det smerter meg at jeg ikke kommer tilbake til alle kundene mine og kollegaene mine som jeg oppriktig ser på som venner. Det er vondt at rusen og fallet jeg hadde i fylla gjør det umulig for meg å komme tilbake, og det hele er bare min egen feil. Nå må jeg ta konsekvensene av at jeg valgte å drikke og blande piller, for så og falle ned og knekke ryggen. Dette er en stor konsekvens, den er veldig tydelig, og derfor blir jeg litt skremt over mennesker som mener at man ikke er alkoholiker uten disse konsekvensene… det er når konsekvensene er store man har ett problem mener mange, og det er HELT feil.
På en måte er det også en befrielse, som om jeg har tatt ett oppgjør med noe som har lagt og gnagd i sjelen min. Først nå kan jeg gå videre med hodet hevet, for oppgjøret er tatt og jeg er klar for nye utfordringer 🙂
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share