Det er ingenting som smerter meg mer enn å  skrive ordene som står i denne overskriften, det skjærer i hjertet og jeg får frysninger nedover ryggen, men jeg har lært at det som er mest ubehagelig og dele er faktisk det som er mest terapeutisk så jeg skal gjøre ett forsøk. Det var nemlig ikke slik at jeg alltid var en dårlig mor, og jeg var faktisk fullstendig tilstede i barnas liv i mange år. Nå som frisk av rusen ser jeg hvor ufattelig uforståelig historien min og sikkert en stor del av grunnen til at jeg har holdt den for meg selv i så mange år. Det er vanskelig og forstå det selv, men rusen er mektig

Da jeg var 15år gammel ble jeg gravid med min førstefødte som faktisk blir 16år i februar!  Og min kjære sønn fikk jeg da jeg akkurat hadde fylt 18år. Uansett hvordan man diskuterer dette og snur og vender på temaet, så var jeg ett barn som fikk barn. Barn er ikke klare til å sette andre mennesker foran seg selv, dem er egoistiske i tenkemåter og væremåter, og på mange områder oppførte jeg meg faktisk som ett normalt barn ville gjort, bare at jeg var mor selv til mine egne.

Årene mine sammen med barna mine har jeg skrevet lite om, akkurat fordi det smerter meg skikkelig! Og jeg må puste meg igjennom innleggene, men jeg var en helt vanlig mamma som gråt første barnehagedag da jeg måtte gå ifra barna mine, og min eldste var over året før jeg var borte en hel natt ifra henne, og jeg kommanderte faktisk barnefaren til å kjøre meg hjem ifra det som skulle være en weekend på Hotel i Bergen fordi jeg savnet henne så sårt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var fullstendig oppslukt i disse barna mine, og stelte hjemmet mens barnefaren var på jobb, som en helt ordinær mamma som satte barna først. Jeg har så mange minner ifra tiden før rusen, da jeg var høygravid med minstemann og fikk lungebetendelse og klarte å hoste på meg ribbeinsbrudd, DET kan jeg love dere var vondt, og det vondeste med dette var at jeg ikke fikk være med datteren min ut og se nyttårsrakettene, jeg husker jeg lå i stua og såg ut vinduet og gråt av smerte og sorgen over at jeg gikk glipp av øyeblikket med datteren min.

Jeg husker den dagen jeg fødte minstemann og barnefaren tok sertifikatet, jeg hadde sovnet og dem hadde tatt med seg gutten min utpå dagligrommet, og jeg våknet i ørska og kidnappet barnet mitt tilbake til rommet, der han hørte hjemme i armene mine. Jeg husker jeg fikk kjeft både da jeg låg der med datteren min og sønnen min, fordi jeg praktiserte samsoving, og slik var det også hjemme. Jeg og min datter har jeg mange mange bilder av der hun har sovnet oppå meg, og det var slik vi likte det.

Jeg husker hvor stolt jeg var av datteren min da Coca-cola bilen var her med nisse og styr og vesen. Alle barna var livredde den store virkelige nissen, mens datteren min brøyta seg vei og satt seg på fanget til nissen, jeg kjente bare at hele hjertet ble fylt med en stolthet bare en mor kan kjenne på, akkurat samme som når man ser det første smilet ifra barna sine, eller den første latteren, disse tingene man går og føler man venter på for alltid, men som plutselig kommer og man bruser av lykke og stolthet over disse små menneskene man har laget i kjærlighet. Jeg var heldig som fikk disse årene sammen med barna mine, og har mest dårlig sanvittighet over sønnen min som bare var 8mnd da han ble tvangsplassert, fordi datteren min fikk noen år sammen med meg, i ekte familieidyll.

Jeg husker de to dagene da jeg fant ut at jeg var gravid med disse to knøttene mine, som om det var i går, og redselen da jeg startet å blø da jeg gikk gravid med minstemann. Jeg var helt sikker på at jeg spontanaborterte og legen måtte forklare meg 10 ganger at hjertet slo på ultralyden, den overveldende gleden over at barnet mitt levde den gangen tenker jeg ofte på, for jeg er usikker på om han noensinne vil se på meg som mammaen sin. Jeg gråter når jeg skriver dette, fordi det er så ufattelig vondt, at jeg har mistet de to viktigste menneskene i verden på grunn av noe så patetisk som rusen. Det er ingenting jeg kan gjøre noe med den dag i dag, foruten om å gjøre fremtiden fantastisk for dem, men jeg angrer hvert eneste sekund på det jeg lot dem gå igjennom. . 

Barna er noe helt personlig, noe jeg aldri har klart og snakke om til noen, det ligger en stor skam i det å ha mistet omsorgen, det er uforklarlig og i mange år latet jeg utad som jeg ikke brydde meg, det var min forsvarsmekanisme, og folk rundt meg trodde oppriktig at jeg hadde gitt opp barna mine og valgt rusen, men det stemmer overhode ikke. Jeg måtte igjennom en lang og det jeg kan tørre og påstå var en veldig urettferdig rettsak der jeg ikke fikk ytret meg i det hele tatt, jeg hadde en advokat som ikke sa ett ord, og hver gang jeg skrev en lapp til han om feil som ble sagt, så avslo han meg og mente det ikke var viktig. Det skjedde så mange feil, men resultatet var riktig, og jeg mistet dem til barnevernet.

Jeg vet hvordan rusen kan ta over hele livet ditt, legge deg i ruin og ta ifra deg alt du eier og har, du velger rusen selv men makten den har er lett og undervurdere, rusen gjor meg til en forferdelig mor, og jeg som var så glad i dem og ønsket dem alt godt. Jeg var ett tilfeldig offer som forelsket meg i rusen med det samme, jeg brydde meg bare om den, men jeg er glad jeg fikk noen år sammen med barna mine, og håper at båndet mellom oss aldri vil visne bort.. jeg har så mange minner og så mange ting jeg angrer på, men jeg er på den rette veien og skal bruke hele fremtiden til å vise hva jeg kan.

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share