En ting jeg hater så er det disse halvferdige prosjektene som bare blir stående ugjort, eller ting jeg vet jeg må ta tak i for å ordne opp, men som jeg utsetter til det kjedelige og det samler seg opp i store verkebyller og gnager i sjelen min. Jeg vet ikke om det er på grensen til å være tvangstanker, men om oppvasken ikke er tatt på kjøkkenet så klarer jeg ikke å rydde benkene, samme med stua, om bordet der ikke er ryddet klarer jeg heller ikke å rydde rommet ellers, jeg blir bare stående og spinne i runding uten å klare å utrette noe. Jeg har hatt to ting som har vært som verkebyller, og begge to har jeg ordnet i dag, og merker hvor befriende det er å få disse tingene utav verden. 

Jeg har skrevet oppsigelse til jobben og jeg har hatt mørkekjøringen på sertifikatet mitt, jeg har nemlig bare lappen til 31.01.21 og ville mistet den om jeg ikke hadde fullført dette steget. Slike ting blir stått ugjort over tid og ligger hele tiden i bakhodet, det er så enkelt å gjøre noe med disse tingene, få dem utav verden men med meg tar slike ting tid og plass i hodet mitt. 

Stillstand er tilbakegang står det på Tuborgboksene og det ligger noe i dette, og jeg gruer meg til det begynner og roe seg ned rundt meg, når jeg ikke lenger har disse oppgavene og fullføre, jeg er redd for stagnering men jeg vet den kommer og jeg kan ikke forvente denne oppgangen for alltid. Jeg føler jeg har levd i en evig rus siden jeg slutta og ruse meg men en dag vil det bli roligere rundt meg, og hva da? 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg føler meg sterk, sterkere enn noengang, men også det er skummelt. Man må ikke bli for sikker på seg selv og gå i de fellene, men man kan heller ikke gå og føle seg usikker på sin egen rusfrihet heller, det må være en balansegang der som er helt ny for meg. Det jeg vet er at jeg ikke ønsker meg tilbake til den jeg var, jeg likte ikke meg selv i rusen og gjor mange ting jeg aldri ville gjort uten den, den forandret meg og alle mine verdier og jeg var ingen snill alkis. Jeg er i bevegelse og utvikling hele tiden, men det er nok bare det første året, og jeg må forberede meg på å stå aleine i mange kamper, jeg kan ikke belage meg på andre, min rusfrihet er min sak og ingen andre kan påvirke den. 

Å bli rusfri er på mange måter en ensom kamp, på tross av at man har mange rundt seg er det bare seg selv man kan stole på, og jeg har brukt mye tid på å bygge opp motstand i meg selv og har lært meg selv å kjenne på dypet, jeg vet hva jeg står for men kan ofte føle meg svak. Det er når jeg er svakest jeg er sterkest har jeg merket, og det er styrke jeg bygger meg opp i hverdagen når jeg har det helt OK. 

Alltid har jeg vært bestemt og alltid fått til det jeg har bestemt meg for, jeg tror dette med rusfriheten er en av disse tingene jeg bare bestemmer meg for og klarer, det finnes ingenting som tilsier at jeg vil sprekke i fremtiden, jeg er helt klar i meningene mine, holdningene mine og synet på livet, det finnes ingen plass til rusen lenger, fordi jeg har bygd opp så mye motstand og så mange ting som holder meg tilbake. Tusen takk for at dere lytter, det betyr så uendelig mye!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share