I dag skal vi ha julemarked på torget her jeg bor igjen og jeg gleder meg! Det samles mennesker på avstand og jeg skal ha stand for noe jeg virkelig kan stå inne for. Det er ikke vanskelig og stå der og spre ordet om rusettervernet fordi det reddet meg ifra ensomheten rundt min egen rusfrihet. Uten dem hadde jeg følt meg som den eneste edru her i verden! Jeg trodde faktisk ikke det fantes noen som trodde på ett helt rusfritt liv før jeg møtte dem, og helt ærlig så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde sittet her på en lørdag i desember og vært edru og så klar i hodet! Misforstå meg rett! Jeg hadde sikkert vært edru, men jeg hadde nok stått på vent om dere skjønner, jeg hadde sikkert holdt ut å leve uten å være full en stund, men i tankene hadde nok rusen hatt en mye større plass en den har i dag. Jeg har oppdaget forskjellen på å være fysisk og psykisk rusfri, og det er takket være rusettervernet og gruppa mi her i Måløy.
Det er litt rart det der, men da jeg møtte Eysteinn ifra rusettervernet i februar i år så hadde jeg bestemt meg for å være uten rusen, jeg var helt klar på at jeg hadde ett problem og ikke ønsket meg tilbake, men jeg hadde overhode ingen plan over hvordan dette skulle gå til. Jeg hadde forandret meg, men det hadde ikke verden rundt meg, og uten samholdet og den sosiale biten sammen med mennesker som faktisk levde uten rusen så hadde veien tilbake blitt veldig kort. Jeg vil si at han på mange måter møtte meg på rett sted til rett tid, og jeg håper at jeg en dag kan være dette mennesket for noen som sitter i samme situasjonen som jeg den dagen satt i. Det er enkelt å bestemme seg for å slutte å ruse seg, men hva da? Hva skal man gjøre? Hva er neste steg?
Jeg er evig overbevist om at vi mennesker er flokkdyr og trenger flokken våres, før var rusmiljøet min flokk og jeg fulgte dem, når jeg forandret meg og kuttet rusen behøvde jeg en flokk som ikke rusa seg og satt inne med erfaringer om hvordan jeg hadde det, hva jeg burde gjøre og geleide meg for å finne veien videre. Jeg sier ikke at dette har vært enkelt, det har vel bloggen vist dere, men etterhvert begynner det å gi mening.
Noen ganger har jeg vært i ett rom med masse mennesker jeg aldri før har sett, vi har sittet i ring og snakket rett ifra levra! Helt uten å kjenne hverandre har vi åpnet opp om de innerste tingene, og jeg har følt at mennesket ved siden av meg er inni meg og forteller akkurat hva jeg føler og tenker, det er som om dem kan se disse bekymringene dine og sier dem høyt. Det er dette som skjer når man sitter sammen med likemenn, man behøver ikke å forklare seg ihjel, man trenger ikke å være redd for å åpne seg opp, fordi man vet at alle i rommet faktisk har følt akkurat det samme. Og dette har reddet meg ifra ensomheten rundt min egen rusfrihet. Det er ikke vanskelig og snakke opp noe som har fungert så vanvittig for meg selv, og jeg håper at nye medlemmer kommer susende og ser at det nytter!
