Nå skal sant så sies at jeg har vært ekstremt heldig! Jeg har stått i slike situasjoner bare 2 ganger og har fått slippe disse nesten-sprekkene som mange snakker om, og bare ved to små anledninger har jeg blitt presset helt utpå kanten men har klart og karre meg innigjen! 

Dette skjedde helt i starten av prosessen min, og jeg stod i en situasjon der hele huset var imot meg, og det var full konflikt på g. Ringer ble kastet og det var alvor! Jeg tok taxi til min bestevenn, fjernet meg selv ifra situasjonen og fikk roet ned og jeg satt med en av mine nærmeste venner på FaceTime hele tiden. Han satt skjelven på Eid og var helt sikker på at NÅ sprekker hun, men jeg klarte meg igjennom den værste stormen.

En annen gang hadde jeg gått i en uke på nåler, jeg visste det var noe galt men jeg fikk ikke sannheten på bordet, jeg føler at jeg har noen antenner etter dette livet jeg har levd, som oppfatter anderledes oppførsel og løgner med det samme. Det er ingen som klarer og lure meg. Den gangen gikk jeg igjennom gata med ett raseri uten sidestykke, hamret på døren til han jeg brukte å ruse meg sammen med, og skuffelsen var ett faktum da det stod bare øl på bordet, ølet jeg hater intenst. Det ble ingen sprekk den gangen heller, jeg klarte å lire av meg all agget på gåturen dit, og hadde fått luftet hodet nok til å tenke tanken helt ut. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Mine råd er akkurat dette, og tenke tanken helt ut når du står i situasjonen. Det er ikke slik at vi sprekker på sekunder, det er en prosess som skjer i hjernen, vi planlegger gjerne sprekken våres over tid og i underbevisstheten, vi behøver ikke store grunner heller, men tar gjerne ting som skjer i hverdagen og lager oss ynskyldninger for å drikke igjen.

Jeg hadde ikke noe valg da jeg knakk ryggen og var alvorlig syk,  jeg fikk ukesvis på sykehuset i sengen der til å tenke og glad er jeg for det! Nå sitter det i meg, hver gang jeg har vært i nærheten av å tenke positivt om rusen så blir jeg kastet rett tilbake til den sykesenga der jeg i 3 hele dager skrek av smerte med min kjære ved siden av meg, jeg trodde at jeg var rustet for smerte etter 2 fødsler, men jeg kunne gjerne født 10 barn til om jeg fikk slippe dette. Det er dette jeg tenker på hver gang jeg ser en boks med Tuborg nå, jeg kjenner ikke kjærligheten til boksen lenger men bitterheten og alt negativt den har gitt meg. Jeg har prøvd å slutte før og har romantisert alkoholen i mitt eget hode, da kommer man ikke langt.

 Rådet om å tenke tanken helt ut har jeg stjelt ifra noen andre, når man er i selvhjelpsgrupper kan man plukke ifra hverandre andres historier, plukke ut teknikker eller måter dem har brukt og bruke dem selv. Man lager sitt eget puslespill og bruker bare det som funker for seg og jeg har fått mye utav å gjøre dette. Det hjelper ikke å slutte for andres del, og det hjelper ikke å være umotivert, man må kjenne det i sjelen og i hjertet. Når man først står der og er på sprekkens rand så behøver man mennesker rundt seg og en fast plan over hva man skal gjøre, jeg selv har kontakter på min liste som jeg vet svarer meg og om er klar til å hjelpe i akutte situasjoner, jeg har en fast plan om å gå meg en tur om det skjer igjen, jeg har laget meg en kriseplan, for jeg vet krisene vil komme haglende imot meg, og jeg er forberedt. 

1. Lag deg en kriseplan

2. Ha en kontaktliste over mennesker du stoler på og som du kan kontakte når som helst

3. Tenk tanken helt ut, før du agerer

4. Ikke ta disse nesten-sprekkene som ett nederlag! Man lærer ufattelig mye om seg selv i en slik prosess 

Denne søndagen skiller seg ut, for slike dager er vi ikke vant med her i heimen, vi har både feiret pappaen min og vi har fått gjort mye som har hopet seg opp med arbeide og sanvittigheten er ren! fiskene mine ser nå ut og akvariet har fått seg en skikkelig omgang, tingene er på plass og jeg begynner og falle til ro i hjemmet mitt igjen, og setter veldig pris på at det ikke står jobb rundt overalt her! Det vil si at vi får en god start på uka, at jeg slipper å henge meg oppi bagateller og at jeg kan starte med frisk pust i morgen! 

Uka som kommer ser usedvanlig rolig ut! Det er jeg overhode ikke vant med, men jeg ser frem til møteplassen på Eid som er en gruppe med mennesker ifra systemet, pårørende og brukere. Det ligner litt på selvhjelpsgrupper, bare at dette er oppbygd med innlegg, for så diskusjon etterpå og jeg har funnet sansen for slike ting. Jeg har vært på dette en gang før, og satt igjen med så mye positiv erfaring at jeg velger å delta igjen, og disse to timene der inne er over før man vet ordet av det, da vet man at man trivest 🙂

Uka mi ser rolig ut, og da legger jeg trykk på ser. Ofte ender disse ukene opp som langt ifra rolige og ting dukker opp etterhvert som uka går, jeg som egentlig ikke liker overraskelser setter pris på at jeg har plass til uforutsette ting og at jeg kan gripe saker an på dagen. Jeg liker denne måten og jobbe på, og jeg kjenner at jeg for alvor blir utfordret og kommer meg utav komfortsonen min. Denne komfortsonen som jeg forholdsvis er utenfor hele veien. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Livet er forandret rundt meg, ingenting ligner slik det var før, både psykisk og fysisk og noen ganger er det vanskelig å henge med, men slike søndager som dette hjelper meg å lande og se klart. Det merkelige med disse dagene der alt er rolig rundt meg, er at jeg ikke kjenner på savnet etter alkoholen mer, men jeg blir bare enda mer bestemt om valget jeg har tatt, og at jeg faktisk kan klare akkurat det jeg setter meg som mål.

En tid var jeg virkelig bekymret, veldig redd fordi jeg såg at jeg ikke kommer til å klare å jobbe i den jobben jeg elsker på Kiwi, jeg følte det som ett stort nederlag og ikke være i fysisk form for en slik jobb, og jeg savner kollegaene mine og kundene mine hver eneste dag. I dag pakket jeg ned alle uniformene mine i poser og skal levere dem inn, og sorgen over jobben min ble ett faktum. 

Jeg føler en sorg over å måtte gi opp, si ifra meg dette og gå videre, men jeg finnes ikke redd lenger som før. Jeg er helt sikker på at det finnes noe jeg kan brukes til der ute, og at jeg ikke kommer til å være arbeidsledig uansett. Ett kapittel er over, og det er trist, men det har ikke like stor påvirkning på livet mitt som før, da jeg tenkte at om jeg mistet denne jobben så mistet jeg alt. En gang var jobben det eneste jeg hadde, den eneste grunnen til å holde seg rusfri og det som fikk meg opp om morningene, jeg husker da jeg fikk denne tjangsen, på tross av mine problemer fikk jeg en tjangse. På ett år ble jeg gjeldsfri, jeg som har vært gjeldsoffer siden jeg ble 18år, jeg klarte å hjelpe mamma med å kjøpe huset her, og jeg brukte ikke en eneste krone på meg selv det første året, jeg invisterte i fremtiden for første gang.

Jeg tror på mange måter at jobben på Kiwi endret livet mitt til det positive. Jenta med sosial angst i kassa på en butikk, og jeg følte jeg mestret jobben! Jeg ble fort oppgradert til frukt og grøntansvarlig og fikk lære ting ingen andre kunne. Kiwi og sjefen endret livet mitt, og ga meg en gylden mulighet til å kutte rusen, men etterhvert ble det drikking hver eneste gang jeg hadde fri, og det ble en eneste ond sirkel, jeg fatter faktisk ikke hvordan jeg har klart så lenge og holde masken, men sjefen såg rett igjennom den og oppdaget problemene mine. Jeg har aldri gjort noe galt på jobb, eller ikke møtt fordi jeg rusa meg, men hun såg at jeg slet og tok grep, jeg er henne evig takknemlig for dette! jeg tror på mange måter at denne jobben reddet meg ifra å drikke meg ihjel, og lot meg jobbe og få ut isteden for å ruse bort. Jeg lukker ett kapittel og det føles trist og godt på samme tid, og jeg satser på at fremtiden blir lys også uten <3

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne søndagen trengte jeg virkelig, og jeg har fått gjort ting jeg har utsatt nå i flere uker, og selv det å fylle på spylervæske på bilen har vært ett av disse punktene på disse eviglange listene jeg lager meg selv, slike lister over ting jeg forventer å få gjort, men som blir utsatt på ubestemt tid av tidsmangel men mest fordi jeg selv er tiltaksløs og ikke strekker til! I dag har jeg fått pakket ut kofferten min, fått satt på plass og ommublert klesrommet mitt, fått ut all boss og fått litt mer orden i kaoset hjemmet mitt inneholder. Jeg har mange ideer og løse tråder, og alt samler seg opp her hjemme, og nå prøver jeg å fullføre en og en ting. 

Jeg trivest best når det er orden rundt meg, og jeg mister lett fokuset i hverdagen om alt er kaos, jeg føler en viss stolthet og mestring når jeg kan invitere venner hit uten å måtte bruke mange timer på rydding og vasking forut, og tvangstankene sitter løst her til tider. Ja jeg blir ganske så amper om rotet blir for stort, og jeg blir stående og gå i sirkel og ikke vite hvor jeg skal starte. Det er noe med oss mennesker når det er kaos i hjemmet, så er det kaos i hodet, og slikt skal man helst unngå når man er rusavhengig, all roen freden og kontrollen man kan ha over ting, bør man holde fast i 🙂 

I dag er vi klare for fest! Det er farsdag og pappa skal feires for alt det er verdt! Vi har vært og handlet inn og venter bare på mamma som er på jobb, og jeg ønsker å gjøre noe spesielt for han på dagen, siden jeg ikke har feiret farsdag siden jeg var liten 🙂 slike markeringer har en betydning for meg nå, som aldri har fantes før, jeg feirer alt jeg kan feire, og prøver å bli glad i disse markeringene, slik det virker alle andre er. Dette gjelder alle slags markeringer, og det blir merkelig å feire bursdag snart, 1årsdagen for rusfriheten og ikke minst juleaften som rusfri og edru i hodet, man tar tak i disse småtingene, og her en dag sa jeg til min kjære at i år skal jeg ha adventslys og nisse! Disse ordene har aldri noensinne vært på mine lipper og det tyder på at jeg går i riktig retning, og at jeg er på gli!

Jeg kjøpte ett bånd til hånden på seminaret på Gol, og jeg har faktisk ikke klart å legge det av meg! Hver gang jeg ser ned på hånden min, så tenker jeg over hvor mye jeg har og være takknemlig for, hvor mange lysglimt jeg får igjennom hverdagen min, og hvor lite som skal til for å lyse opp andres hverdag, jeg har rett og slett ikke klart å legge det av meg, fordi det gir meg gøts i hverdagen min! Når jeg ser nedpå båndet så tenker jeg meg ekstra om når jeg går forbi noen på gata, og gir gjerne ett ekstra bredt smil med den tanngarden jeg har, bare for å lyse opp 🙂 hver gang jeg ser ned og på båndet så surrer ideene om hvordan jeg kan lyse opp andres hverdag bare ved å være meg selv! Jeg velger og ikke legge det av meg, og jeg aner ikke hva meningen bak båndet er, men for meg gir det meg lys i hverdagen, og jeg regner med det er den store meningen også bak det 🙂 at ett bånd kan gi så stor mening er forunderlig, og det er verden ellers også, det er disse småtingene som gjør at jeg klarer meg, og at jeg kjører rundt som en jojo for å yte litt ekstra. Vi alle har det i oss, og vi kan gjøre en ufattelig forskjell! Bare ved å være oss!

Akkurat på denne tiden for 2år siden visste vi ikke om du ville overleve julen, og sjokket var stort da vi fikk vite at tumoren din i magen var like stor som en håndball! Du hadde gått med smerter over flere år men ikke blitt tatt på alvor, heldigvis gikk du til en turnuslege som sendte deg på undersøkelse samme dag, slik at du fikk tiden på din side og klarte å bekjempe styggheten som bodde i kroppen din. Vi har alltid hatt ett turbulent forhold vi to, vi er for like og stanger lett hoder, vi har samme gener, samme lynne og da er det ikke enkelt og forholde seg til hverandre, men ifra den dagen vi fikk vite at du var syk, har du blitt min pappa. Det skjedde noe med familien våres, vi var samlet selv når vi spiste mat, vi laget den sammen og den eneste tiden vi ikke var sammen var når vi sov om natten. Perioden der du var syk pappa er på merkelige vis den beste tiden i våres familie, det var noe som skjedde den dagen vi fikk vite at tiden muligens holdt på å renne ut, og vi brukte tiden så godt som vi kunne.

Den julen vil jeg aldri glemme, den var spesiell med hjemmesykepleiere her en gang i timen, og faren for at du måtte reise ifra oss hengende over oss, du forsvant rett foran øynene våres, fotball og tipping ble glemt og mindre viktig for deg, du klarte ikke en gang å skrelle en potet, og du trodde du hadde gjemt 400 000kr under puten din i sengen, så du raserte soverommet ditt og klesskapet flere ganger for dagen for å lete. Du kunne bruke mange timer innpå dette rommet, i ditt eget univers og i egne tanker, og på mange måter føler jeg det er godt at du fikk slippe psykisk denne tiden, for den var forferdelig vond for oss. Du gikk igjennom 6 cellegiftkurer og en stråling som tok deg helt ifra oss, du visste ikke lenger hvor du var, eller hvor dårlig det stod til med deg, men du viste også at en krabbestiger aldri gir seg på tap! Jeg er så stolt over at du klarte denne kampen, selvom du raste nedi vekt og aldri har helt blitt den samme igjen, så er du her med oss i dag! Du er ett levende bevis på at det faktisk er mulig, selvom legene ikke trodde du ville klare det. Hele tiden har vi stått sammen, vi har vært realistiske, og visst om at det er en fare for å miste en vesentlig del av familien våres, men vi har aldri gitt opp!

Du ock jag pappaen min <3 vi er rusmisbrukere vi, men vi har begge vist at vi klarer å kutte om vi først bestemmer oss. Vi begge har følt avhengighet på kroppen, vi har tatt mange dumme valg som har gått utover dem rundt oss, men vi gjør opp for oss in the end. Jeg er så stolt over å kunne kalle deg pappaen min, selvom veien har vært kronglete så ligger kjærligheten der. Vi behøver ikke alltid å være enige, vi kan krangle som busta fyker men vi viker aldri hverandres side når det trengst. Jeg skal vise deg hvilken datter du har! Jeg skal vise at jeg slekter på deg, og gjøre deg stolt! Jeg er så takknemlig for disse 2årene jeg sier vi har fått på overtid, for det føles slik når man har krefttrusselen hengende over seg som en mørk sky! Vi skal ha den første jula fullstendig rusfrie sammen, og jeg gleder meg! Gratulerer så masse med farsdagen din i dag! Selvom du har ommublert hele stua, og mamma er sinna, så skal vi nok få en fin dag alikevel!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Å si som blogger at man ikke bryr seg om lesertallene ville være falskt og langt ifra sannheten, det er KLART jeg bryr meg! Når man legger ned jobb i dette så ønsker man jo resultater, men det beste med dette er kommentarene og tilbakemeldingene, jeg bryr meg ikke lenger så mye om hvor mange som er innom hver dag, og fokuserer mer på sidevisningene, hvor mange sider på bloggen som blir vist og hvor lang tid hver enkelt leser bruker her inne, det er jo det som betyr noe! Denne bloggen, bloggen om rusen og min egen kjærlighetssorg har faktisk vært på bloggtopplisten over hele Norge helt siden Februar da jeg startet å blogge, og DET tar jeg til meg! Det er ikke mange som klarer å holde seg på denne listen over så lang tid. Jeg kunne funnet på overskrifter som sjokkerte og som dere klikket dere innpå for så å og finne ett meningsløst innlegg om hva jeg spiste til middag eller alle klærne jeg har kjøpt meg, men jeg ønsker ikke å ødelegge denne bloggen, jeg ønsker å ha en rød tråd og en mening.

Dette er først og fremst en livsstilsblogg, om min store forandring i livsstil og hvordan jeg møter på problemstillingene jeg selv ikke har kunnet lest meg opp til. Noen ganger står jeg der og får kastet på meg noe jeg ikke så komme, og tenker at det er greit å få dokumentert det her, for min egen del og alle andres. Den handler også om den hektiske hverdagen min på privaten og i arbeidet med selvhjelpsgrupper, og alle disse fantastiske tingene jeg opplever i en rusfri hverdag.

Å ha en stemme har blitt viktig for meg, og jeg akter å bruke den når jeg føler jeg har noe viktig på hjertet. For bare 1år siden holdt jeg alt inne, og å lage en blogg om livet mitt ville være helt fjernt, nå får jeg ut alt, så jeg slipper å gå og bære ting med meg videre, og på mange måter tømmer jeg meg her til dere. Jeg tenker at alle trenger ett sted og tømme seg, få ting ut, om det er i musikken, naturen eller trening så trenger vi og avreagere, dette er min arena og jeg ønsker at alle andre finner sin måte 🙂 bloggen er mitt talerør, den har vist meg at jeg har en viktig stemme, at jeg betyr noe og at jeg kan klare det jeg bestemmer meg for, den er en av disse byggesteinene jeg snakker om, den hindrer meg i å gå tilbake! 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg tror veldig mye spennende kommer i fremtiden, jeg bare kjenner det på meg, og jeg sitter med en tanke i dag! 

Jeg fatter ikke at rusettervernet turde å gi meg ansvaret den gangen, etter bare 2mnd edru valgte dem og gi meg ansvaret for en gruppe, ga meg ansvaret for all organisering og oppstart og bare peisa på! Ingen andre hadde gjort dette, men dem trodde på meg, helt uten å kjenne meg en gang, jeg sa ja til å være leder for en gruppe jeg ikke ante noe om, og jeg fikk panikk da jeg forstod at jeg måtte gjøre det slutt med rusen min. Jeg som hadde driti meg ut så mange mange ganger før, stod der med ansvar for å holde meg edru, for å endre livet for å kunne yte for andre, og det er det beste som har skjedd meg! De gangene jeg har kjent på sug eller latt frustrasjonen gå så langt at jeg var nær å sprekke, så hører jeg stemmen til Eysteinn i bakhodet, og jeg ser for meg gruppa mi, og tanken på å måtte gå tilbake til dem og si at jeg nok en gang har sviktet. Det hindrer meg i å se meg tilbake, og etter den gangen har jeg aldri igjen på alvor vurdert og ruse meg igjen. Dette er en av disse viktige byggeklossene i livet mitt, de som hindrer meg i å måtte leve med konstant russug, de som gir meg ting jeg virkelig brenner for, og som holder meg gående, jeg trenger og skape og være kreativ, og jeg får frie tøyler til å utfordre meg selv igjennom denne gruppa og organisasjonen. Noen ganger blir jeg kastet foran bussen, som når Eysteinn ringer meg og ønsker intervju når jeg sitter på ferjen, jeg blir kastet inni det, og sitter igjen med adrenalin og mestringsfølelse, noen tror på meg og bruker det! Det føles helt fantastisk!

Jeg kommer til å fortsette dette arbeidet i mange år fremover, jeg ser på veien at jeg selv overhode ikke er frisk, jeg merker i traumene mine at jeg har en lang vei og gå, men nå har jeg noen å gå denne lange veien sammen med, jeg har funnet familien min, og jeg unner hver og enkelt av dere dette. Dette anbefaler jeg dere alle! Spre ordet, vi behøver ikke å sitte aleine om tingene, vi har ett valg og det finnes fellesskap for alle.

Ett ønske om en magisk søndag til dere alle <3 jeg har laget meg en liste over ting som skal gjøres, for da er det større tjangser for at det blir gjort, jeg er ett enkelt menneske men har blitt veldig treig i kroppen og lite effektiv 🙂

Mange ganger har jeg tenkt på hvilke signaler jeg sendte ut den gangen jeg slet som værst, og som samfunnet burde plukket opp. Jeg tenker igjennom slike ting for å kunne selv plukke opp mennesker som gir ut disse signalene jeg selv har sendt ut, som ett rop om hjelp. Jeg har ikke blitt hørt når jeg har sendt ut disse ropene, og når jeg tenker meg om så har jeg sikkert skreket det ut inni meg, isteden for å faktisk be om hjelp! Det er en forskjell der, og jeg ønsker å oppdage disse signalene uten at mennesker trenger å si dem til meg, for å bli ett bedre menneske og en bedre lytter, så ønsker jeg også og utforske disse sidene.

Da jeg var 19år gammel så barberte jeg hele hodet mitt, jeg med det lange håret halvveis nedpå ryggen valgte den gangen og barbere hodet, ikke fordi jeg mente det ville bli pent eller syns det var noe særlig kult heller, men ordene jeg brukte den gangen husker jeg ennå.

Jeg følte meg helt jævlig innvendig, folka på bygda og i gaten snakket bak ryggen min, om hvor jævlig langt ute jeg var og sykle, ingen tok kontakt med meg eller strakk ut en hånd, men snakket gikk imellom alle. Jeg var på bunn, og det kunne alle se, og jeg bestemte meg for å vise at dem hadde rett, om hvor vanvittig fuckd up jeg faktisk var.

Jeg tok bort alt håret mitt, og såg helt jævlig ut, men først da viste det på det ytre hos meg hvordan jeg egentlig hadde det innvendig. Da jeg la meg inn og var på klinikken fikk jeg høre at en annen pasient hadde sagt at jeg var den minst kvinnelige jenta han noensinne hadde sett, og slik følte jeg meg også, som det største og ekleste mennesket som gikk på denne planeten. På mange måter ser jeg nå på dette som ett rop om hjelp, som ikke ble hørt, og det bringer meg tilbake til disse tankene jeg alltid har slitt med. Jeg har alltid følt at jeg har grått aleine, og hver eneste gang jeg har gått ifra en situasjon gråtende, har ingen komt etter meg. Så mange ganger har dette skjedd, og jeg har sittet igjen med følelsen av at når jeg først trenger noen, så er jeg alltid aleine, men det var før jeg møtte Sebastian, og han alltid begynte å gå etter meg i slike situasjoner.

Jeg husker jeg mange mange ganger tenkte i periodene der jeg slet som værst, at om jeg en dag finner en mann som går etter meg når jeg gråter, og aldri viker min side når jeg behøver han som mest, så er det den rette og det jeg behøver. Dette er en kjærlighetshistorie oppi det hele, dette skulle bare bli ett innlegg om da jeg raka håret mitt for å vise verden hvordan jeg hadde det inni meg, da jeg hadde mista barna mine og samtlige rundt meg snakket om meg, men aldri til meg. Det handler om utenforskapheten ensomheten og ropet om hjelp som må høres. Det handler også om at jeg har funnet den rette, den som alltid går etter meg når jeg gråter og som jeg kan lene meg på når jeg behøver han <3 

Det finnes heldigvis få bilder ifra den tiden med sprøyta, men her er ett ifra da jeg hadde det som værst, og håret var begynt å vokse ut igjen, og de to siste er ifra tiden på Tronvik, da jeg hadde bestemt meg for å kutte sprøyta og klarte det 🙂

I dag er dagen der jeg har tatt neste skritt frem! Jeg har våget og stå for den jeg er og de holdningene jeg har til livet, med stor plakat og stand i en garasje, og budskapet mitt om munnen. Jeg stod der med stolthet i dag, uten skam og rak frem med hodet hevet, jeg skammer meg ikke over den jeg er eller den fortiden jeg bærer med meg, jeg kan bruke den til noe positivt, og jeg blir tatt imot med åpne armer, i dag har jeg tatt ett viktig steg i riktig retning, og jeg har gåsehud når jeg skriver dette innlegget. For dere ser det ut som en liten ting, men for meg er dette stort, jeg viser ett ansikt på en rusmisbruker som har endret livet sitt, og ved bruk av min egen historie presenterer jeg ettervernet som jeg er så glad i! I dag følte jeg meg som en ambassadør, med en viktig stemme for noe som jeg brenner for i sjelen, dette må ut, dette må alminneliggjøres, og jeg har tatt det første steget.

Denne bloggen er bare en del av denne store prosessen, den er mitt talerør og min måte og nå ut, den er med og hjelper meg i traumebehandlingen og min forståelse for fortiden og min egen fremtid, jeg håper noen kan kjenne seg igjen i de mange problemstillingene jeg tar tak i og møter på veien, men målet mitt er ganske så klart og tydelig, jeg ønsker å leve ett rusfritt liv, ett verdig liv uten russug og telling av dager, jeg ønsker å spre budskapet som handler om kjærlighet og medmenneskelighet, og jeg ønsker å gjøre verden bedre for mange andre <3

Jeg føler meg så heldig som får lov å være del av noe som er større enn meg selv, noe håndfast og noen som kan geleide meg igjennom denne prosessen, for jeg vet faktisk ikke om jeg hadde klart dette aleine. Jeg har fylt opp livet mitt med mennesker, som ønsker meg godt og som jeg kan lene meg på når jeg trenger det. Bare det å vite at jeg kan ringe noen døgnet rundt om jeg skulle stå ovenfor en krise, noen som ikke er i systemet men som vet hva jeg snakker om, noen jeg kan bruke i akutte situasjoner der jeg mister kontrollen selv, det er godt og ha ett støttesystem rundt seg med mennesker som er lik meg selv. Jeg er så evig takknemlig for rusettervernet, at jeg får lov å være en del av noe, dette har gjort denne reisen så spennende og utfordrende, jeg trenger dere! Jeg har funnet familien min, og min flokk, og der føler jeg meg trygg!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg var på seminar på Gol fikk vi en utfordring i salen! Vi ble bedt om å ta opp telefonene våres, og jeg forstod egentlig ingenting, jeg trodde nemlig at telefoner var helt ulovlig inni dette rommet og at fokuset skulle være på dem foran oss, og jeg forventet kjeft om telefoner ble observert i rommet.

Når alle hadde tatt opp telefonene sine, ble vi bedt om å sende en melding til noen vi ellers ikke snakker så mye med, og som vi ellers ikke sender meldinger til i den hektiske hverdagen vi alle har. Vi ble bedt om å sende en melding som viste at vi brydde oss, som «hvordan går det med deg?» eller «lenge siden sist, ville bare sjekke om alt står bra til», jeg ble sittende og tenke, for jeg roper høyt om medmenneskeligheten vi skal vise hverandre hver eneste dag, men jeg merker at jeg er heller dårlig på disse menneskene jeg ikke snakker så ofte med, og glemmer noen oppi det hele. Jeg valgte å sende melding til ett menneske som jeg er veldig glad i, men som jeg skjeldent snakker sammen med lenger, og som jeg har glemt på veien.

Jeg tenkte inni meg selv at personen aldri ville svare uansett, så jeg skrev kort og presist «hvordan går det med deg, si ifra om jeg kan gjøre noe for deg», og jeg fikk momentant svar! Jeg ble fylt med glede og ble nesten på gråten av det lange svaret, ifra denne gamle mannen. Jeg såg han foran meg, på den nye telefonen som de fleste eldre ikke klarer og håndtere, og iallefall ikke å sende en lang melding tilbake om hvor glad han ble for meldingen min, og at det var så godt at jeg brydde meg om han. Svaret hans sitter i meg ennå, og jeg ønsker å gi dere en utfordring! Gjør det samme! Ta opp telefonene deres og send en melding til noen dere ellers ikke snakker så mye med! Og se svaret dere får. Det gjør noe med en, når man oppdager hvilken makt man sitter med, hvor mye vi kan påvirke andre og hvor ufattelig lite som skal til! Jeg håper alle tar denne utfordringen, og kommenter gjerne hva dere syns om denne og hvordan det hele gikk! Jeg gleder meg! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå når korona er ett faktum igjen, og vi må holde oss mest mulig for oss selv, er det mange som er ensomme ifra før som nå blir om mulig enda mer aleine her i verden. Det er ikke enkelt! Vi er heldige vi som har familien rundt oss, og kan leve relativt som normalt, men mange sliter litt ekstra i denne perioden. Jeg oppfordrer dere alle til å vise forståelse, respekt og medmenneskelighet i denne perioden, litt ekstra klarer vi og det skal ufattelig lite til for å glede ett annet menneske, det viste denne lille meldingen min meg!

Det er lett å glemme hvor jeg kommer ifra, og hvor ille det faktisk var for bare 325 dager siden. Fortiden virker så fjern i hverdagen min nå, nå når alt faktisk er ok! Jeg higer ikke etter ekstatisk lykke hver eneste dag, jeg streber ikke etter å være så forbanna lykkelig hele tiden, når jeg kan få lov og ha det OK så har jeg det veldig veldig greit! I hverdagen er det lett å glemme, foruten disse flashbacksene jeg har. Slike små øyeblikk der jeg kan sitte i min egen bil og kjøre oss på seminar feks, jeg innser i noen få øyeblikk hvor langt jeg har kommet og hvor utrolig forandret livet mitt har blitt på bare disse få dagene jeg har vært rusfri. Det er stort! Det er mektig for ett menneske som meg! For bare 325 dager siden så fantes det ingen håp i sinnet mitt, ingen motstandskraft i kroppen min og jeg hadde gitt fullstendig opp. Å falle ned trappen hjemme og knekke ryggen min, og å oppdage den alvorlige blodsykdommen min reddet livet mitt, men også den psykiske helsen min, jeg fikk noe å kjempe for, jeg som ikke hadde hatt noe som helst.

Jeg husker så godt desember i fjor, da jeg satt aleine på bursdagen min. Jeg hadde støtt ifra meg alle som jeg var glad i og oppført meg skikkelig ille, jeg satt her med min bestevenn Tuborg og syns synd på meg selv, og hele måneden forut denne bursdagen hadde jeg brukt til å drikke meg skikkelig stygg! Dagene mine bestod av å våkne fyllesjuk i ei seng som ikke var min, og det var så vidt jeg klarte å gå ned for påfyll, og kastet meg rett i øla igjen når jeg våknet, og slik gikk dagene. Kroppen var så utslitt at selv å gå opp en trapp var en stor utfordring, og nå sitter jeg og tenker over hvor dum og blind man blir. Legene fortalte meg at absolutt alle verdier var farlig lave, og blodplatene mine som skulle være på 250, var nå på 16! Hadde jeg fått en liten indre blødning som er normalt og ha i kroppen, så ville jeg blø ihjel, og ingen kunne stoppet dette. Lite visste jeg at jeg svevde mellom liv og død hele desember, men jeg var for opptatt med og ruse meg og avlyste alle legetimer og all kontakt med systemet unngikk jeg i rusens dus.

Det er vanskelig å forestille seg nå hvordan det er mulig og la det gå så langt, nå når jeg er friskere i hodet så forstår jeg disse som sier at det bare er våres egen feil, det ville jeg muligens selv si om det ikke hadde vært for at jeg har kjent rusens makt selv på kroppen, og jeg har sett pappaen min helt ifra jeg var liten. Det er ikke slik at vi velger bort barna våres, og derfor klarer jeg å tilgi at han valgte rusen foran meg, jeg har selv rusa bort mine egne barn, og det sier litt om hvor sterk denne makten er.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi velger ikke å bli rusmisbrukere, vi velger ikke bort barna våres, det skjer gradvis, og uten at vi merker det selv har rusen all kontroll over oss, vi blir blinde for rusen og tror vi har kontrollen, men den har all makten til slutt. Jeg tenker at rusen bare er ett symtom og jeg er evig bevisst på at man må behandle hele mennesket, det ligger ting i bakgrunnen, det er en grunn til at akkurat vi blir misbrukere, det nytter ikke bare å ta rusen ifra oss, uten å bygge oss opp helt på ny, og jeg skal finne min, jeg skal bekjempe dette, jeg skal være en av dem som klarte det og jeg er jævlig stolt over denne kampen jeg nå har valgt og ta! Jeg har bare ikke vært sterk nok før, jeg har ikke hatt disse forutsetningene til å klare det, for når rusen tar deg er det ufattelig mange ting som skal klaffe for å vinne over den.

Disse tingene har jeg lyst å bringe videre, sette fokus på og fremme, jeg ønsker å gi menneskene rundt meg disse byggesteinene, slik at også dem kan se det lyset i fremtiden som jeg nå er så heldig og få se! Ikke døm dem som faller for rusen, det gjelder en ganske så stor del av befolkningen! Det er ikke disse du ser på gata, det er bare en liten prosent, det er oppegående mennesker med jobb, det er fruen som sitter med vinglasset sitt om kvelden, rusavhengige finnes overalt, så til deg som sier du ikke har respekt for dem som er misbrukere, du må være utrolig aleine her i verden! 

I dag har jeg kjørt min kjære mor til Førde, så dagen har blitt tilbringt i bilen som veldig mange andre dager ellers også, men i dag har jeg brukt denne tiden i bilen til å tenke litt ekstra over HVA jeg kan gjøre i tiden fremover for å gjøre den ekstra spesiell! Det er min første jul som edru, og jeg har latt det gått sport i å ruse meg mest mulig i denne tiden som kommer nå, for jula for meg betyr kun smerter og en ekstra tung periode i året, som jeg helst kunne vært foruten! DETTE ønsker jeg å forandre på, og jeg ønsker å gjøre den første jula som rusfri til en minnerik periode i livet fremover, jeg ønsker å huske tilbake på denne tiden i mange år fremover, og dette året tenker jeg å la det gå sport i å skape lys fremfor å ruse meg bort ifra virkeligheten. Det trenger jeg ikke lenger 🙂 

Mammaen min sa at jeg bare måtte si ifra om hun kunne bidra med noe, og ideen slo meg med det samme! Hun elsker å strikke, og når hun strikker så glemmer hun å røyke, dette er jo en vinn-vinn situasjon! Jeg stoppet på Eid og kjøpte inn garn og strikkepinner, og en pose til å ha alt i, og har satt henne igang på dette prosjektet! Hun skal strikke sokker i alle mulige farger, og vi skal dele dem ut til mennesker som fortjener det <3 dette er en av de mange småprosjektene jeg nå har satt igang, for å selv få julestemningen og for å hjelpe andre rundt meg. Jeg tenker at alle fortjener noe lite ekstra i julen, noe som gjør en glad og som kan få frem en liten følelse av julestemning, og bare det å gå på Europris i dag satt igang følelser jeg faktisk aldri med hånden på hjertet har følt før, da jeg såg nissene der så følte jeg en ørliten glede over jula, som jeg alltid har hatt ett anstrengt forhold til, og da mener jeg det! En gang kastet jeg juletreet mamma hadde pyntet i leiligheten min ut vinduet, såpass hatet jeg julen før, men i år skal jeg forandre dette. Jeg kan ikke love å elske julen til slutt i år, men jeg skal gå inn for å endre hvordan alle rundt meg har det i denne perioden.

Jeg håper dere kan overse rotet rundt meg, for jeg har overhode ingen planer om å gjøre noe med det 🙂 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå har jeg fått meg noen timer her i heimen min, og har klart å organisere meg og gjøre meg klar for morgendagen. Eysteinn har sendt med meg en koffert, og når jeg får på meg penskjorten og denne så ser jeg jo virkelig proff ut!

Alle disse småprosjektene mine henger i tråder foran meg, og dem ligger rundt omkring her i heimen også, så nå er utfordringen og få hver og en av dem ferdige og klare til presentering! Jeg har en tendens til å miste kontrollen, men akkurat nå føler jeg på en fred og en kontroll i sjelen, det føles virkelig ut som jeg endelig får resultater av det jeg gjør, og at det vises igjen! Jeg har mange ting på lager, som jeg planlegger i hodet og må bare finpusses før jeg kan avsløre dem. Livet mitt er spennende, og det hadde jeg aldri trodd da jeg satte korken på flasken og tok oppgjøret med rusen!

Meld dere gjerne inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet! Der poster jeg de nyeste innleggene først <3