Nå skal sant så sies at jeg har vært ekstremt heldig! Jeg har stått i slike situasjoner bare 2 ganger og har fått slippe disse nesten-sprekkene som mange snakker om, og bare ved to små anledninger har jeg blitt presset helt utpå kanten men har klart og karre meg innigjen!
Dette skjedde helt i starten av prosessen min, og jeg stod i en situasjon der hele huset var imot meg, og det var full konflikt på g. Ringer ble kastet og det var alvor! Jeg tok taxi til min bestevenn, fjernet meg selv ifra situasjonen og fikk roet ned og jeg satt med en av mine nærmeste venner på FaceTime hele tiden. Han satt skjelven på Eid og var helt sikker på at NÅ sprekker hun, men jeg klarte meg igjennom den værste stormen.
En annen gang hadde jeg gått i en uke på nåler, jeg visste det var noe galt men jeg fikk ikke sannheten på bordet, jeg føler at jeg har noen antenner etter dette livet jeg har levd, som oppfatter anderledes oppførsel og løgner med det samme. Det er ingen som klarer og lure meg. Den gangen gikk jeg igjennom gata med ett raseri uten sidestykke, hamret på døren til han jeg brukte å ruse meg sammen med, og skuffelsen var ett faktum da det stod bare øl på bordet, ølet jeg hater intenst. Det ble ingen sprekk den gangen heller, jeg klarte å lire av meg all agget på gåturen dit, og hadde fått luftet hodet nok til å tenke tanken helt ut.
Mine råd er akkurat dette, og tenke tanken helt ut når du står i situasjonen. Det er ikke slik at vi sprekker på sekunder, det er en prosess som skjer i hjernen, vi planlegger gjerne sprekken våres over tid og i underbevisstheten, vi behøver ikke store grunner heller, men tar gjerne ting som skjer i hverdagen og lager oss ynskyldninger for å drikke igjen.
Jeg hadde ikke noe valg da jeg knakk ryggen og var alvorlig syk, jeg fikk ukesvis på sykehuset i sengen der til å tenke og glad er jeg for det! Nå sitter det i meg, hver gang jeg har vært i nærheten av å tenke positivt om rusen så blir jeg kastet rett tilbake til den sykesenga der jeg i 3 hele dager skrek av smerte med min kjære ved siden av meg, jeg trodde at jeg var rustet for smerte etter 2 fødsler, men jeg kunne gjerne født 10 barn til om jeg fikk slippe dette. Det er dette jeg tenker på hver gang jeg ser en boks med Tuborg nå, jeg kjenner ikke kjærligheten til boksen lenger men bitterheten og alt negativt den har gitt meg. Jeg har prøvd å slutte før og har romantisert alkoholen i mitt eget hode, da kommer man ikke langt.
Rådet om å tenke tanken helt ut har jeg stjelt ifra noen andre, når man er i selvhjelpsgrupper kan man plukke ifra hverandre andres historier, plukke ut teknikker eller måter dem har brukt og bruke dem selv. Man lager sitt eget puslespill og bruker bare det som funker for seg og jeg har fått mye utav å gjøre dette. Det hjelper ikke å slutte for andres del, og det hjelper ikke å være umotivert, man må kjenne det i sjelen og i hjertet. Når man først står der og er på sprekkens rand så behøver man mennesker rundt seg og en fast plan over hva man skal gjøre, jeg selv har kontakter på min liste som jeg vet svarer meg og om er klar til å hjelpe i akutte situasjoner, jeg har en fast plan om å gå meg en tur om det skjer igjen, jeg har laget meg en kriseplan, for jeg vet krisene vil komme haglende imot meg, og jeg er forberedt.
1. Lag deg en kriseplan
2. Ha en kontaktliste over mennesker du stoler på og som du kan kontakte når som helst
3. Tenk tanken helt ut, før du agerer
4. Ikke ta disse nesten-sprekkene som ett nederlag! Man lærer ufattelig mye om seg selv i en slik prosess