Da jeg var på seminar på Gol fikk vi en utfordring i salen! Vi ble bedt om å ta opp telefonene våres, og jeg forstod egentlig ingenting, jeg trodde nemlig at telefoner var helt ulovlig inni dette rommet og at fokuset skulle være på dem foran oss, og jeg forventet kjeft om telefoner ble observert i rommet.

Når alle hadde tatt opp telefonene sine, ble vi bedt om å sende en melding til noen vi ellers ikke snakker så mye med, og som vi ellers ikke sender meldinger til i den hektiske hverdagen vi alle har. Vi ble bedt om å sende en melding som viste at vi brydde oss, som «hvordan går det med deg?» eller «lenge siden sist, ville bare sjekke om alt står bra til», jeg ble sittende og tenke, for jeg roper høyt om medmenneskeligheten vi skal vise hverandre hver eneste dag, men jeg merker at jeg er heller dårlig på disse menneskene jeg ikke snakker så ofte med, og glemmer noen oppi det hele. Jeg valgte å sende melding til ett menneske som jeg er veldig glad i, men som jeg skjeldent snakker sammen med lenger, og som jeg har glemt på veien.

Jeg tenkte inni meg selv at personen aldri ville svare uansett, så jeg skrev kort og presist «hvordan går det med deg, si ifra om jeg kan gjøre noe for deg», og jeg fikk momentant svar! Jeg ble fylt med glede og ble nesten på gråten av det lange svaret, ifra denne gamle mannen. Jeg såg han foran meg, på den nye telefonen som de fleste eldre ikke klarer og håndtere, og iallefall ikke å sende en lang melding tilbake om hvor glad han ble for meldingen min, og at det var så godt at jeg brydde meg om han. Svaret hans sitter i meg ennå, og jeg ønsker å gi dere en utfordring! Gjør det samme! Ta opp telefonene deres og send en melding til noen dere ellers ikke snakker så mye med! Og se svaret dere får. Det gjør noe med en, når man oppdager hvilken makt man sitter med, hvor mye vi kan påvirke andre og hvor ufattelig lite som skal til! Jeg håper alle tar denne utfordringen, og kommenter gjerne hva dere syns om denne og hvordan det hele gikk! Jeg gleder meg! 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nå når korona er ett faktum igjen, og vi må holde oss mest mulig for oss selv, er det mange som er ensomme ifra før som nå blir om mulig enda mer aleine her i verden. Det er ikke enkelt! Vi er heldige vi som har familien rundt oss, og kan leve relativt som normalt, men mange sliter litt ekstra i denne perioden. Jeg oppfordrer dere alle til å vise forståelse, respekt og medmenneskelighet i denne perioden, litt ekstra klarer vi og det skal ufattelig lite til for å glede ett annet menneske, det viste denne lille meldingen min meg!