Mange ganger har jeg tenkt på hvilke signaler jeg sendte ut den gangen jeg slet som værst, og som samfunnet burde plukket opp. Jeg tenker igjennom slike ting for å kunne selv plukke opp mennesker som gir ut disse signalene jeg selv har sendt ut, som ett rop om hjelp. Jeg har ikke blitt hørt når jeg har sendt ut disse ropene, og når jeg tenker meg om så har jeg sikkert skreket det ut inni meg, isteden for å faktisk be om hjelp! Det er en forskjell der, og jeg ønsker å oppdage disse signalene uten at mennesker trenger å si dem til meg, for å bli ett bedre menneske og en bedre lytter, så ønsker jeg også og utforske disse sidene.

Da jeg var 19år gammel så barberte jeg hele hodet mitt, jeg med det lange håret halvveis nedpå ryggen valgte den gangen og barbere hodet, ikke fordi jeg mente det ville bli pent eller syns det var noe særlig kult heller, men ordene jeg brukte den gangen husker jeg ennå.

Jeg følte meg helt jævlig innvendig, folka på bygda og i gaten snakket bak ryggen min, om hvor jævlig langt ute jeg var og sykle, ingen tok kontakt med meg eller strakk ut en hånd, men snakket gikk imellom alle. Jeg var på bunn, og det kunne alle se, og jeg bestemte meg for å vise at dem hadde rett, om hvor vanvittig fuckd up jeg faktisk var.

Annonsørinnhold

Stort salg: Opptil 70 prosent på fritidsfavoritter

Jeg tok bort alt håret mitt, og såg helt jævlig ut, men først da viste det på det ytre hos meg hvordan jeg egentlig hadde det innvendig. Da jeg la meg inn og var på klinikken fikk jeg høre at en annen pasient hadde sagt at jeg var den minst kvinnelige jenta han noensinne hadde sett, og slik følte jeg meg også, som det største og ekleste mennesket som gikk på denne planeten. På mange måter ser jeg nå på dette som ett rop om hjelp, som ikke ble hørt, og det bringer meg tilbake til disse tankene jeg alltid har slitt med. Jeg har alltid følt at jeg har grått aleine, og hver eneste gang jeg har gått ifra en situasjon gråtende, har ingen komt etter meg. Så mange ganger har dette skjedd, og jeg har sittet igjen med følelsen av at når jeg først trenger noen, så er jeg alltid aleine, men det var før jeg møtte Sebastian, og han alltid begynte å gå etter meg i slike situasjoner.

Jeg husker jeg mange mange ganger tenkte i periodene der jeg slet som værst, at om jeg en dag finner en mann som går etter meg når jeg gråter, og aldri viker min side når jeg behøver han som mest, så er det den rette og det jeg behøver. Dette er en kjærlighetshistorie oppi det hele, dette skulle bare bli ett innlegg om da jeg raka håret mitt for å vise verden hvordan jeg hadde det inni meg, da jeg hadde mista barna mine og samtlige rundt meg snakket om meg, men aldri til meg. Det handler om utenforskapheten ensomheten og ropet om hjelp som må høres. Det handler også om at jeg har funnet den rette, den som alltid går etter meg når jeg gråter og som jeg kan lene meg på når jeg behøver han <3 

Det finnes heldigvis få bilder ifra den tiden med sprøyta, men her er ett ifra da jeg hadde det som værst, og håret var begynt å vokse ut igjen, og de to siste er ifra tiden på Tronvik, da jeg hadde bestemt meg for å kutte sprøyta og klarte det 🙂