Disse ordene våknet jeg med surrende i hodet i dag med en lett blanding av min kjære som ville ha skyss til jobben. Jeg våknet med en tanke om å gjøre denne dagen her bedre en gårsdagen og med en positiv innstilling til forandring. Jeg føler meg en smule fyllesyk, som alltid etter slike tunge dager, men det er ingenting kaffe ikke kan kurere. Gårsdagen får ikke gjenta seg, og i dag sitter jeg med en tanke om hvor dumt det ble, og at traumene mine ikke kan skade meg lenger i realiteten, at det bare foregår oppi mitt eget hode og at det er jeg selv som begrenser meg ved å la slike situasjoner faktisk gå innover meg, men det er lett å si i dag når panikken ikke er i kroppen, og ting som disse ordene i overskriften hjelper overhode ikke når man først står der.
Realisten inni meg innser hvor lærerike slike situasjoner er for meg, selvom det er vondt å stå midt oppi dem så klarer jeg meg igjennom dem, og jeg har en viss kontroll som jeg aldri har innehatt før, jeg klarer meg og blir forhåpentligvis sterkere av å pushe grensene mine for toleranse. Slike blast from the past må jeg nok leve med resten av livet, alt handler om hvordan jeg griper an situasjonen og hvordan jeg kommer meg videre uten varige men.
I dag er det onsdag, det er den hellige dagen der jeg ikke planlegger noe annet en gruppa våres. Det er tid for refleksjon kommunikasjon og tømming. Jeg føler at hver eneste onsdag behøver jeg gruppa mi på ulike måter, om det er sorger eller gleder så vender jeg meg til dem for å bearbeide. Jeg er så heldig som får lov å lede en slik viktig gruppe og jeg vet det nytter!
Ukene fremover begynner å fylle seg opp, og jeg må organisere for å få ting til å gå opp! Kreative løsninger slik at man får tid til alt er nøkkelordene, og jeg føler meg virkelig heldig som har en hektisk tidsplan i tiden fremover med så mange spennende prosjekter på gang. Jeg tror denne perioden før jul faktisk blir ett minnerikt minne til fremtiden min, og at jeg smått om sen begynner å like denne høytiden vi har foran oss <3
Etter denne dagen her tenker jeg at jeg kan klare det meste og at jeg vil ta tak når utfordringene kommer imot meg, og ingen angstanfall skal få ødelegge for hvor langt jeg har kommet og målene mine som jeg ser der fremme. Jeg sitter i stua mi med katten ved siden av, fiskene i akvariet og verdens beste mann, jeg kunne ikke vært mer trygg enn akkurat her og dette er min sone. Denne dagen har vært tung og jeg merker at hodet verker og at jeg gleder meg til å legge meg i kveld, jeg gleder meg også til å våkne opp i morgen når spenningene i kroppen har sluppet taket og jeg kan ha ett friskere syn på tiden fremover, akkurat nå er jeg for sliten og får ingenting konstruktivt utav noe, det tar virkelig på disse anfallene og jeg innser hvor dårlig jeg faktisk er, og hvor lite som skal til for å ødelegge for meg.
Jeg er veldig glad for at jeg har en psykolog som forstår meg, og disse ordene hadde jeg aldri trodd jeg ville skrive. Jeg har skydd systemet hele veien, aldri åpnet opp om noe og har bært alt aleine, men nå føler jeg ikke dette behovet lenger for å holde alt inne og unngå og slippe mennesker inn. Jeg er på vei ett sted og jeg ser at vi må gå mer drastisk til verks når det kommer til traumer og behandling av dette.
I dag har jeg snakket med så mange mennesker som vet hva dem snakker om, som har roet meg i kaoset av ett følelses-sirkus og som har brukt de riktige ordene akkurat når jeg behøvde dem. Angst er komplisert vondt og ett tabu, det er nesten så det er vanskeligere for meg å skrive om angsten enn alkoholen og rusen jeg har vært avhengig av i så lang tid. Når det kommer til angsten så er den så personlig og bare min, men når jeg deler føler jeg en lettelse jeg aldri har opplevd før. Jeg vet at jeg aldri vil bli fullstendig angstfri 🙂 men jeg ønsker å kunne leve med den uten at den styrer hele livet mitt, eller kommer som kastet på meg som i dag. Jeg trenger tryggheten i å vite at den ikke vil rasere livet mitt igjen, og jeg må hindre slike dager som i dag 🙂
I dag fikk jeg nok ett eksempel på at jeg langt ifra er frisk, og at dette vil ta mange år og komme over. Jeg ble kastet inni traumene mine atter igjen og følte meg som akkurat den jeg var den gangen, jeg kunne kjenne på det psykiske marerittet som om det var i dag, jeg kunne kjenne slagene, kjenne stemmen hans og jeg kunne fysisk kjenne smerten jeg måtte gå igjennom, fordi ett annet menneske valgte å la sitt eget raseri gå utover meg. Traumene må jeg leve med, jeg må lære meg og håndtere disse situasjonen og ikke la dem gå innover meg, men det finner jeg overhode ingen trøst i når jeg først sitter her med fullt angstanfall og er livredd for åpne dører i huset, eller om jeg i det hele tatt våger og gå i gata, så lenge dette mennesket går løst.
Jeg er sårbar som aldri før og svakere enn jeg noensinne har vært før, jeg blir kastet tilbake til den gangen dette mennesket hadde fullstendig kontrollen på meg, voldtok meg og slo meg i ansiktet mens jeg sov. Jeg kjenner terroren på kroppen ifra den gangen da mobilen min ble sjekket, og statuser på facebook ifra 10år tidligere kunne utløse volden og den psykiske terroren jeg gikk igjennom. Bare små ting kunne utløse marerittet og jeg gikk på tå og hev, jeg ble kuet til å tro at det var min egen feil, og at jeg fortjente slagene og den psykiske volden, det var de småtingene jeg hadde gjort for å fortjene og ha det slik som jeg hadde det. Slike mennesker går under huden din, dem forblir der i mange mange år etter at det er avsluttet, og det kan ødelegge meg på bare noen sekunder.
Jeg har vært sammen med Sebastian siden mai i fjor, og jeg venter bare på at det skal smelle når som helst, jeg føler meg ikke trygg selvom jeg burde det, jeg venter fortsatt på at han bare skal gå ut døren og forlate meg uten forklaring. Jeg føler meg ikke trygg når mennesker sier dem elsker meg, jeg klarer ikke å innse at noen kan elske en person som meg, fordi jeg hele livet har fått høre hvor jævlig jeg er og hvor lite elskbar jeg er. Tilliten min til andre mennesker er fullstendig ødelagt, og jeg har brukt 328 dager på å bygge opp igjen alt dette, men iløpet av en telefonsamtale kan alt være ødelagt på sekunder. Dette er traumer som jeg må lære meg og leve med, dette er kroppen min som gjør seg klar til kamp og til å kjempe, uten at den behøver det, det er en feilkobling etter volden og terroren jeg måtte igjennom, som gir kroppen signaler om farer overalt.
For hvert strupetak man får forsvinner sjelen din bit for bit, du mister alle verdiene dine og holdningene dine og blir gående rundt som bare ett skall. Etterhvert som hjertet ditt blir knust gang på gang så gjør det ikke vondt lenger, og man innser etterhvert at dette ikke har noe som helst med kjærlighet å gjøre, og det bygger seg opp ett hat som er så intenst som det kan bli, til slutt hater man mennesket man en gang elsket. Jeg kom meg ut før det gikk skikkelig ille, men fortsatt 3år etter at jeg gjor det slutt, så blir jeg kastet tilbake igjen bare av å høre navnet hans.
Denne veien her kommer til å bli lang, men jeg håper at en dag vil jeg kunne møte mennesket på gata uten at hele dagen blir ødelagt. Jeg håper at jeg en dag klarer å tenke på dette mennesket, uten at hjertet mitt går løpsk og jeg blir helt nummen i kroppen, jeg håper at jeg en dag kan se noen løfte hånden mot meg, uten at jeg sitter og venter på ett slag i ansiktet og gå i full beredskap. Jeg skal klare dette her, ingen skal vinne over meg, og jeg skal ikke låse mine dører av redsel lenger, jeg fortjener å kunne gå i gata med hodet hevet, uten å være livredd for å bli hjemsøkt av fortiden min, jeg fortjener å være fri og uten fare! Ingen skal ha makten over min trygghet, og jeg håper at jeg en dag kan stole på at min kjære ønsker meg, elsker meg og beskytter meg, men det vil ta lang tid. Jeg er skadet på mange måter, men jeg leger mine sår, en dag av gangen, og akkurat i dag handler det om en time av gangen.
Jeg føler på en tomhet ingen andre kan forstå og har en angst ingen andre kan kjenne på kroppen, den kommer gjerne innom og raserer livet mitt på noen sekunder og forlater meg igjen med en følelse av å ha mistet fullstendig kontrollen, den kontrollen jeg har jobbet så jævlig hardt for å få, kan angsten rive ifra meg på ett brøkdel av ett sekund. Det føles meningsløst å være så sterk og modig når jeg plutselig kan bli så svak over så lite, og så sårbar at det ikke skal noe til for å knekke meg nedi grusen, men jeg gir ikke opp og tar med meg alt jeg kan av læring.
Psykologen ytret ønske om at jeg skrev ned følelsene mine i dag, de ekte og råe følelsene man føler i ett anfall, og hva det gjør med en. De eneste følelsene jeg har følt i dag er tapet av kontrollen, redselen og den intense frykten for noe som ikke er farlig, jeg er oppriktig livredd og helt uten grunn, kroppen locker ned og går i forsvar, pulsen stiger og det eneste jeg kjenner på er nummenheten og frykten. Jeg føler på akkurat de samme følelsene igjen, og det er som om kniver går igjennom kroppen, i dag klarte jeg å kontrollere anfallet og føler at jeg mestret å beholde fatningen for første gang. Den siste perioden har jeg hatt to av disse ekle blastene from the past, der jeg har vært i situasjoner som har utløst en overveldende panikk og fysiske reaksjoner man ikke kan ta feil av.
Det virker som panikkangsten blir borte i lengre perioder, og jeg føler meg friskmeldt, for så og komme tilbake av små ubetydelige ting men som får hele kroppen min til å agere. Så lenge jeg vet hva som utløser dem, klarer jeg også og kontrollere dem, beholde hodet og fatningen igjennom dem, og komme helberget utav dem. Nå sitter jeg i en posisjon der jeg er smertelig klar over hva som utløser dem, og må ta grep for å hindre slike store anfall. Jeg kan sørge for å aldri se mennesket igjen, men da må jeg flytte eller flykte ifra situasjonen, noe jeg overhode ikke ønsker. Det eneste jeg kan forandre er meg selv og mitt tankemønster, og jeg skal klare å knuse disse traumene alle som en 🙂
Å unngå det man er redd for trigger traumene enda mer, og gjør dem mer voldsomme, det er ingen god løsning på problemene og jeg har flyktet lenge nok 🙂 jeg er voksen nok til å innse at ingen andre lenger kan skade meg, jeg er sterk nok til å ta igjen, men hodet er ikke på samme plass. Det henger liksom etter og redselen inni meg er det bare jeg som kan gjøre noe med. Jeg sier ikke at jeg en dag kommer til å bli bestevenn med dette som trigger traumene, men at jeg skal uskadeliggjøre det. Alt hender i mitt eget hode, og jeg er sjefen over mitt eget liv.
Bare det å hente min kjære på jobb og få han hjem førte til at jeg ikke lenger følte behovet for å låse dørene her, jeg behøver ikke å gjemme meg, jeg er ikke i fare selvom psyken min er i full beredskap, det er minnene om en traumatisk fortid som spiller meg ett puss. Det føltes så godt i dag og få melding ifra en som vet hvordan jeg hadde det da, og at han bekreftet at det var ok og være redd i denne situasjonen, og at traumene mine er berettiget, selvom jeg ikke behøver noen som bekrefter minnene mine, så føltes det godt å ha noen som vet hva som skjedde den gangen. Det reddet litt dagen min, og vite at jeg ikke er sprell ruskende gal i mitt eget hode, at det som skjedde var feil, og at jeg bare reagerer som ett normalt menneske ville gjort. Det er mye arbeid foran meg, jeg har avlyst hele dagen og skal bare lande, slik at jeg kan ta tak i disse problemene når hodet mitt er på rett plass. :).
Jeg har fått roet meg, jeg har fått hatt time med psykologen og fått sortert alle tankene mine, jeg ser klart mønsteret angsten min har og jeg har lært nye ting om meg selv og hvordan jeg fungerer. Alle som har opplevd angstanfall på kroppen vet hva jeg snakker om når jeg sier at jeg nå er fullstendig tappet for energi, det er som om kroppen bruker alle energimolekyler på anfallet, og igjen sitter jeg helt uten. Det kjennes ut som en støvesuger har sugd ut all energien min og jeg føler meg fullstendig tom. Dagen i dag og alle mine planer er avlyst, og det føles ille å måtte stryke alle møter og ting jeg har planlagt lenge på grunn av min psykiske helse, det blir på en måte ikke helt akseptert, å skylde på angst når man avlyser noe , og det blir ikke helt godtatt som en ynskyldning, men jeg hadde faktisk ikke klart å gjort en eneste ting i dag, så tappet er jeg.
Jeg nekter å legge meg ned og syns synd på meg selv, jeg er overhode ingen offer, men jeg ønsker å vise hvordan angst kan hemme deg i livet og gjøre alt så mye vanskeligere. Jeg unner faktisk ikke angsten til min værste fiende, og jeg skal gjerne være fysisk syk resten av livet, om jeg får slippe denne angsten som hjemsøker meg med jevne mellomrom. Ett stort oppgjør må komme for at jeg skal klare å komme meg videre, og jeg orker ikke å gå rundt og være redd for hva som venter rundt neste sving. Ingen skal ha denne makten over meg, ingen skal få bestemme hvordan min hverdag skal se ut, og jeg må ta tilbake makten. Jeg kan overhode ikke endre fortiden, jeg kan heller ikke endre dette mennesket, men jeg kan gjøre endringer med meg selv og hvordan jeg lar meg påvirke. Jeg må lære at dette faktisk ikke er en reell fare og at jeg kan føre meg igjennom disse anfallene uten at det tar hele kontrollen over meg, og jeg skal kjempe til jeg er kvitt disse forferdelige følelsene som kommer med angsten.
Nå gleder jeg meg helt vanvittig til å hente min kjære på jobb og det er jo typisk at slike ting skjer når han er borte. I kveld skulle jeg til Eid men jeg tenker at helsen er viktigst og at alt annet kommer siden. Jeg har faktisk prøvd å roe hodet med å pakke inn julegaver, av alle mulige ting i verden fant jeg roen ved å pakke inn og skrive lapper til mennesker som jeg forguder her på denne jorden, og som jeg stoler på har ryggen min alltid. Etter denne dagen her så behøver jeg alle slike små positive ting, for det har jeg plenty av i livet! Jeg må lære meg at jeg har komt meg videre, jeg er sterkere og fortiden min kan ikke lenger skade meg, jeg har vokst og er i stadig endring, og en dag så skal slike ting som dette ikke berøre meg lenger. Det er vondt trist og jævlig vanskelig, men angsten skal jeg lære meg og leve med! Disse spøkelsene ifra fortiden skal ikke få bestemme over min fremtid, og jeg har aldri hatt så lite lyst på en øl som akkurat nå, det er det positive jeg skal ta med meg videre på denne reisen!
Overskriften kunne virke veldig dramatisk, og jeg har det etter forholdene veldig bra her, jeg har avlyst alt av planer og skal ta kvelden til hjelp for å lande og forhåpentligvis lære av denne erfaringen også 🙂
Jeg skriker høyt om dette russuget som jeg ikke har og at det går så greit og bedagelig dette her, men jeg vil nok alltid leve med en sorg over rusen min, ett savn som jeg ikke klarer å sette ord på og det vil alltid være noe der som mangler.
Mitt mønster har alltid vært det samme, det har alltid ført den samme veien, og nå står jeg i en situasjon som ville ført til den største fyllekula av dem alle, hva gjør jeg nå?
Å føle sorg har alltid ført til drikking, og føle glede har alltid blitt feiret med øl og fest, og alle de andre følelsene i følelsesregisteret har blitt behandlet med det som fungerer, nemlig alkoholen. Nå står jeg i en situasjon der jeg føler på sorgen over å ha gitt opp jobben min, og en slags lettelse over at jeg kan lukke dette kapittelet som har stått vidåpent uten løsning eller svar, jeg føler jeg har sviktet selvom jeg vet det ikke stemmer, og hadde tydd til flasken med det samme og brukt dette til nok en ynskyldning til å drikke enda mer for bare 1år siden. Nå står jeg i denne situasjonen og må tenke som ett rusfritt menneske, alt skal læres på nytt og alle disse automatiske reaksjonene skal elimineres og glemmes.
Det er ikke lett og stå i situasjoner der man merker savnet, og før ville dette ført til en stor klump med dårlig samvittighet. Alt man føler, føles feil og man kan ikke lete etter disse lette løsningene lenger, man blir tvunget til å kjenne på sorgen og plassere den, og dette er en situasjon jeg overhode ikke er vant med. Jeg flykter gjerne i rusen, men det er det som har fungert for meg i så mange år, og nå må jeg lære alt på nytt igjen.
Det finnes bare ett menneske her i verden som kan sette meg ut på sekunder og få meg til å fullstendig glemme hvem jeg er i dag, i dag ble jeg angrepet nok en gang av denne panikkangsten min, fordi jeg ble utsatt for ett menneske ifra fortiden som skaper en intens frykt inni meg, på tross av at han aldri mer kan skade meg. Dette er andre gangen på kort tid jeg har blitt kastet tilbake i det psykiske og fysiske skadelige forholdet jeg hadde for noen år siden, og det er like vanvittig jævlig hver gang. Bare jeg hører stemmen så går jeg i svart, jeg skjelver selv når det er igjennom telefonen og jeg er trygg. Bare jeg hører navnet hans så mister jeg fullstendig kontrollen over kroppen min og føler at jeg er akkurat den samme som før, og står i situasjonene der volden var brutal igjen. Jeg prøver å ikke utlevere noen her, jeg prøver bare å sette ord på det jeg føler akkurat nå, og vise hva traumer kan gjøre med ett menneske som meg. Ikke faen om disse traumene skal få ødelegge livet jeg har bygd meg opp, og jeg er veldig glad for at jeg nå skal til psykolog for å tømme meg, for akkurat nå føler jeg meg svak og veldig sårbar.
I går pakket jeg ned klærne mine, uniformen om dere vil, og sjefskortet som vi bruker på kassene på Kiwi. Jeg husker hvor vanvittig hardt jeg jobbet for å få dette kortet, og hvor stort det var den dagen jeg fikk det, og endelig føltes det ut om jeg var en del av gjengen med erfaring og kompetanse! Jeg husker at jeg kom ifra en annen butikkjobb, min første jobb noensinne og følte ingen mestring eller glede over jobben. Jeg kom til Kiwi med en dårlig erfaring og med ekstremt lav selvtillit, og etter en dag på Kiwi Måløy elsket jeg jobben min, og oppgavene jeg fikk.
Etter bare noen dager i jobben ble jeg spurt om jeg ønsket fast stilling og fikk jobbe i helgene med lønn ifra kiwi, og ikke ifra nav, for meg var dette det største i verden, endelig kjente jeg på mestringen, og friheten av økonomisk kontroll, og jenta med den sosiale angsten mestret det sosiale, så lenge denne uniformen var på, og privaten lagt bort, så klarte jeg det, jeg ble flink og jeg fikk massevis av ansvar allerede ifra første stund.
Jeg ser nå at jobben min har reddet meg i 5år, det har hindret meg i å drikke meg ihjel og redusere inntaket, men har også hindret meg i å se hvor syk jeg egentlig har vært. Det har vært mitt skjold, for så lenge jeg mestret jobben og klarte å stille edru der, så hadde jeg i mitt eget hode ingen problemer, for hvem drikker vell ikke etter en lang uke på jobb?
Det var bare at jeg dro den for langt, for lenge, og pinte meg igjennom abort, to venner som gikk bort, ett fysisk og psykisk skadelig forhold, der jeg måtte skjule blåmerkene med brunkrem før jeg møtte i kassa på kiwi. Jeg gikk igjennom tortur på hjemmebane men klarte å holde maska så lenge denne uniformen min var på, jeg hadde mange dårlige dager, men viste det aldri, selvom jeg var ganske så åpen med sjefen så var det ingen som visste hva jeg bar på, og hvor tunge skuldrene mine egentlig var. Det ble en sport dette her, og skjule seg og hva som skjedde på privaten, jobben ble en pause, men når man aldri får fred på privaten og må skjule alt på jobb, så blir det en evig sirkel av elendighet, og man føler man aldri strekker til eller yter sitt beste noen steder.
Da pappa ble kreftsyk kom alt til overflaten, jeg knakk sammen, og sjefen ante alvoret og ba meg ta meg fri til jeg hadde fått hjelp til mine problemer. Jobben har aldri blitt tatt ifra meg, og den har alltid vært der når jeg har fått hjelp og er klar, men nå ser jeg at jeg aldri kommer til å klare jobben jeg hadde igjen.
Det krever mye av meg å si dette, og i dag har jeg vært på kiwi med 4 poser med fortid, og kortet mitt som jeg jobbet som en helt for å få. Jeg avslutter ett kapittel som jeg har tviholdt på så lenge, for målet har alltid vært å komme tilbake.
Det er med sorg jeg sier at jeg ikke kommer tilbake til jobben min, at jeg ikke klarer å mestre det fysiske, men det er med glede å si at jeg ikke er syk psykisk lenger, og at det ikke er på grunn av rusen jeg ikke klarer å mestre denne jobben. Tjangsen på kiwi og troen sjefen har hatt på meg, har dyttet meg fremover og gjort at jeg aldri har helt gitt opp. Jobben har alltid vært mitt holdepunkt, og det viktigste jeg har hatt i perioder, det er det som har vært mitt eneste mål, men nå har jeg noe annet jeg sikter imot.
Om dette hadde skjedd for bare ett år siden, hadde jeg nok ikke hatt noe å strebe eller kjempe for lenger, jeg hadde gitt opp og rusa meg enda mer, men nå har jeg andre mål, jeg har ett liv og leve, og med de begrensningene jeg har må jeg tilpasse meg. For at jeg skal klare å leve livet fullt ut må jeg bli ferdig med fortiden min, og det å levere inn posene med uniformene mine og kortet mitt, var ett symbol på at jeg nå går videre, og er sterkere enn noengang.
Prosessen min handler om å rydde fortiden, be om tilgivelse der jeg behøver det, og gjøre opp for seg. Jeg klarer ikke å fokusere fremover, om hodet er fylt med slike ting jeg burde gjort, burde blitt ferdig med eller ting som tynger meg og som jeg gruer meg til. Dette var første steg i denne prosessen, og bare det å pante alle de tomme boksene med Red bull var min måte å gjøre det slutt med en dyr og skadelig vane som jeg nå legger bak meg og ser fremover. Uniformene er levert til arbeidsplassen min, jeg har tatt den tøffe samtalen og gjort opp for meg, og nå er jeg klar for nye utfordringer i dette nye livet mitt, jeg er ikke redd for å bli arbeidsledig, jeg frykter ikke noenting lenger, nå kan det bare gå oppover og jeg gleder meg til å stå på egne bein, uten å ha jobben min i bakgrunnen som gir meg dårlig samvittighet
Meld dere inni gruppa mi på facebook! Bilde av den ovenfor 🙂 tilbaketillivet!
Jeg har hatt to gode dager på rad, to helt fantastiske dager med energien på topp og jeg har fått gjort masse, jeg har også blitt kvitt to store byrder ifra skuldrene mine, lukket ett kapittel og startet på ett nytt, og jeg føler jeg er på riktig vei. Jeg merker at jeg blogger mer når jeg gjør noe spennende, og når jeg plutselig står der og ser fremgangen jeg har gjort. Jeg tenker det er spennende for meg å ta dere med inn, også for å forstå hva som faktisk hender rundt meg, og i dag har jeg feiret denne fremgangen med noe INGEN hadde sett komme ifra meg! Jeg forelsket meg nemlig i en nisse da vi var på Europris på Eid, og nå står den i stua mi og datoen er 9.november!
Alle som kjenner meg vet naget jeg føler for denne høytiden, men i år skal jeg gjøre noe anderledes og noe som bryter med alle mine mønstre, jeg skal sørge for å få en god jul, og også yte litt ekstra for alle andre rundt meg ved å spre lyset <3
Jeg tror overhode ikke at jeg er aleine om å ha negative erfaringer rundt julehøytiden, det er mange som kjenner litt ekstra på kroppen, både av ensomhet og disse forventningene til å kose oss så mye sammen med disse store familiene våres. Jeg har ikke feiret jul med glede siden barna mine ble tvangsplasserte i oktober 2008, siden den gang har jeg bare hatt dårlige opplevelser igjennom hele juletiden, og det har bare blitt værre jo lengre jula har blitt. I år starter jeg grusomt tidlig, bare for å tilpasse meg selv denne nye trenden, jeg kan ikke love at jeg på slutten vil elske denne høytiden, men som dere ser så gjør jeg mitt beste 🙂
Det er på mange måter en sorgtung dag, men etter at jeg sluttet å ruse meg har realisten inni meg våknet, og man ville vært blind om man ikke såg utfordringene den vanlige jobben på kiwi inneholdt. Jeg skal pleie denne sorgen litt, før jeg er på beina igjen og med friskt mot for nye eventyr. Slike situasjoner ville før gitt meg en sinnsyk angst, av å ikke vite hvor veien går videre, men jeg har aldri vært mer fredelig i sjelen min som jeg er nå. Det er en mening der fremme, og masse å ta tak i 🙂 og jeg gleder meg!
For og toppe denne julestemningen som jeg febrilsk prøver å få frem, så skal jeg pakke inn noen gaver i kveld! Det er første året siden barna dro jeg faktisk har kjøpt gaver til andre enn mamma og pappa og barna selvsagt. I år ønsker jeg å gjøre alle disse tradisjonelle tingene, og faktisk nyte dem 🙂
Nå tenker dem som kjenner meg best at det har fullstendig bikket for meg, jeg som sitter med røyken i kjeften 24/7 og spiser akkurat det jeg har lyst på, når jeg har lyst på det, og har aldri vært i nærheten av å ha en sunn livsførsel ever noensinne. Nå snakker jeg ikke om at jeg skal spise gulerøtter fremover og endre hele livet mitt, og se lyset og plutselig springe på fjellet, men jeg innser at jeg kan gjøre noen enkle grep for å forlenge dette hærlige livet jeg har fått meg! Jeg ønsker å føle meg vel med meg selv, først og fremst og gjør dette ikke for noen andre.
Det har blitt en vane og kjøpe sjokolade og godsaker som vi gjerne nyter hver eneste kveld, og middagene blir fort hurtige måltider som vi sluker i oss, uten å tenke oss om. Jeg ønsker å gjøre små grep i hverdagen som jeg selv ikke vil merke en gang, men som kroppen min kommer til å kjenne som en befrielse. Jeg kommer ikke til å kutte alt sukker og bli fanatisk, men jeg har valgt og kutte Red bull, alkohol og rus, og nå prøver jeg å tenke meg litt mer om før jeg spiser noe. Jeg kjenner at jeg føler meg bedre av å spise en salat, enn å gå på bensinstasjonen og bestille meg en burger, jeg har faktisk fått fett langt oppi halsen og kjenner på dette velbehaget når man har spist noe som er sunt og som kroppen kan nytte seg av, isteden for å legge det på seg.
Jeg har også ett mål i det fjerne om å bli mer aktiv, så langt det lar seg gjøre. Jeg skal slutte å utsette ting i det lengste og heller gjøre tingene enklere for meg selv, for min egen psykiske helse. Om jeg skal få ett godt liv fremover, må jeg redusere på kravene jeg har til meg selv, jeg er tross alt bare ett menneske, og jeg er kraftig redusert av ryggen som er operert og har to plater og 9 skruer i seg. Det er lett å glemme at jeg faktisk er alvorlig skadet, og jeg merker at menneskene rundt meg også glemmer det, det blir forventet at jeg skal yte også fysisk, og der kommer jeg til kort. Jeg må sette klare grenser for meg selv, det viste gårsdagen meg!
Pappa hadde ommublert stua, og trengte hjelp til å sette overdelen på det store skapet nede oppigjen. Isteden for å vente på at min kjære våknet opp, tok jeg tak og løftet hele denne tunge delen oppå igjen. Jeg med knekt rygg og full i plater og skruer, som overhode ikke skal ta slike løft, men som på tross av dette gjør det, viser at jeg overhode ikke har noe i kiwijobben min og gjøre. Det viser at om jeg hadde gått i jobb nå, ville jeg tatt disse takene jeg overhode ikke skal, og jeg hadde ikke klart å ta hensyn til meg selv, så valget om å la denne kiwidrømmen seile bort, gjør jeg rett og slett for min egen fysiske og psykiske helse, på tross hvor vondt det enn måtte være.
En sunnere livsstil befatter også mine egne tanker og dens kraft på meg, negative tanker har vi alle, men vi må ikke la dem ta overhånd, og det værste jeg hører er mennesker som bare tenker negativt, og ikke er løsningsorienterte og bare drukner i sorgene sine og problemene. Jeg ønsker og tvinge meg selv til å se alt det positive som skjer rundt meg, også på disse dagene der det er stille og fredelig, jeg har endelig lært meg og kose meg i mitt eget selskap, og kjeder meg aldri lenger. Positive tanker gjør man positiv, og jeg ønsker å behandle hele meg som menneske, ikke bare ta alkoholen bort men også bearbeide meg selv og lære meg selv å kjenne enda bedre. Å ha dette valget foran seg om livsstil, er merkelig for ett menneske som meg. Dette var veldig fjernt i livet mitt før, da det bare handlet om å holde seg i live, man får større behov og bredere vaner, man ønsker faktisk å være ett sunt menneske også på en fysisk måte. Det er deilig å ha kommet så langt i prosessen, men jeg er veldig bevisst på at jeg ennå ikke er frisk, og behøver mye terapi og støtte i mange år fremover, men jeg er på vei! Og det føles så utrolig godt å kunne si!
Ett av mine forbilder og store inspirasjoner sa en gang en ting til meg, han fortalte at det første året som edru er fylt med 300 dårlige dager, 60 helt ok dager og 5 jævla bra dager som man måtte benytte, ta til seg og bruke videre i prosessen. Nå har jeg hatt 327 relativt fantastiske dager, og jeg er en smule redd for at det første året er en opptur og at andreåret mitt blir hardere og mer utfordrende. Jeg frykter at jeg har brukt opp alle disse fantastiske dagene og nå sitter igjen med de dårlige kortene på hånden, det er fryktelig negativt å tenke slik men kommentarene til andre gjør at jeg frykter disse forferdelige dagene dem snakker om, og disse store utfordringene og russuget som virker som en normal del av denne prosessen.
Jeg selv har følt russug ett par ganger bare, jeg frykter at jeg plutselig skal bli sittende med ett intenst sug som jeg ikke har noen kontroll over, at jeg plutselig skal bli kastet tilbake til den jeg var og glemme den jeg er i dag, men det er katastorfemenneket inni meg som snakker. Det er mange ting jeg frykter skal skje, men jeg har lært meg at det jeg ikke kan forandre skal jeg heller ikke henge meg oppi, og det har reddet meg mange ganger ifra egne tanker og følelser. Jeg er ikke helt vant med å ha det enkelt og greit i livet, og venter nesten på at krisen skal dukke opp rundt neste sving, og klarer ikke alltid helt å leve i nuet og nyte denne bedagelige reisen uten suget og uten tankekjøret som har vært en del av livet mitt.
Nå har jeg hatt to fantastiske dager på rad! Det er sjelden dette skjer, at jeg får to hele dager der alt er ok og jeg er på den rette plassen psykisk. Jeg har blitt rammet av tiltaksløshet, og til de grader at selv å fylle på spylervæske på bilen har tatt meg 3 uker! Jeg er overhode ikke lat på noen slags måte, men kroppen vil rett og slett ikke, og jeg klarer ikke å gjøre den minste ting. Disse to dagene mine har jeg brukt til å gjøre alle disse tingene jeg burde ha gjort for lenge siden, og mestringsfølelsen jeg nå sitter med etter å ha vasket og støvesugd bilen min er helt fantastisk. Tenk å være så fornøgd med seg selv etter noe så lite som dette. Jeg har brukt disse dagene til å gjøre disse tingene som er viktig for bare meg selv, for det er meg selv som skriver disse lange listene, det er ingen andre som krever noe av meg, men jeg lager lister for å sabotere for meg selv, og jeg ser nå hvor selvdestruktiv jeg kan være i perioder. INGEN i verden kan klare å oppnå alle disse listene, så hvorfor lager jeg dem til meg selv?
Jeg har ingen behov for å være elektrisk lykkelig hele tiden, jeg higer ikke etter disse store målene som ligger foran meg, når jeg kan våkne hver morgen og føle at jeg lever, at jeg ser frem til fremtiden min og kan planlegge en dag i forveien, det er disse små øyeblikkene der jeg kan sitte i sofaen og nyte en kaffe og tenke at livet er ganske så greit 🙂 det er da jeg lever. Jeg er priviligert som kan sitte i mitt eget hjem med bilen nedfor huset, jeg er heldig som har så mange mennesker i livet mitt som gjør en forskjell, jeg er den utvalgte, den som folk faktisk nå stoler på, og det er overhode ingen selvfølge for meg. Jeg akter å fortsette i denne duren, og plutselig har jeg fått gjort alle disse tingene på disse listene mine, men dem tar jeg etterhvert, så lenge jeg får sitte her og være edru så er jeg fornøgd.
Om livet mitt skulle handlet om å holde ut og telle dager så hadde jeg ikke maktet dette, om jeg skulle vært negativt innstilt, eller vært bitter for alt som har skjedd i fortiden min, så kunne jeg like godt drukket videre. Om livet ikke hadde forandret seg brutalt den gangen, så hadde jeg ikke fått sittet her nå med alt dette på hjertet mitt, takknemligheten går helt ifra her og opp til himmelen <3
