Jeg skriker høyt om dette russuget som jeg ikke har og at det går så greit og bedagelig dette her, men jeg vil nok alltid leve med en sorg over rusen min, ett savn som jeg ikke klarer å sette ord på og det vil alltid være noe der som mangler.
Mitt mønster har alltid vært det samme, det har alltid ført den samme veien, og nå står jeg i en situasjon som ville ført til den største fyllekula av dem alle, hva gjør jeg nå?
Å føle sorg har alltid ført til drikking, og føle glede har alltid blitt feiret med øl og fest, og alle de andre følelsene i følelsesregisteret har blitt behandlet med det som fungerer, nemlig alkoholen. Nå står jeg i en situasjon der jeg føler på sorgen over å ha gitt opp jobben min, og en slags lettelse over at jeg kan lukke dette kapittelet som har stått vidåpent uten løsning eller svar, jeg føler jeg har sviktet selvom jeg vet det ikke stemmer, og hadde tydd til flasken med det samme og brukt dette til nok en ynskyldning til å drikke enda mer for bare 1år siden. Nå står jeg i denne situasjonen og må tenke som ett rusfritt menneske, alt skal læres på nytt og alle disse automatiske reaksjonene skal elimineres og glemmes.
Det er ikke lett og stå i situasjoner der man merker savnet, og før ville dette ført til en stor klump med dårlig samvittighet. Alt man føler, føles feil og man kan ikke lete etter disse lette løsningene lenger, man blir tvunget til å kjenne på sorgen og plassere den, og dette er en situasjon jeg overhode ikke er vant med. Jeg flykter gjerne i rusen, men det er det som har fungert for meg i så mange år, og nå må jeg lære alt på nytt igjen.
Det finnes bare ett menneske her i verden som kan sette meg ut på sekunder og få meg til å fullstendig glemme hvem jeg er i dag, i dag ble jeg angrepet nok en gang av denne panikkangsten min, fordi jeg ble utsatt for ett menneske ifra fortiden som skaper en intens frykt inni meg, på tross av at han aldri mer kan skade meg. Dette er andre gangen på kort tid jeg har blitt kastet tilbake i det psykiske og fysiske skadelige forholdet jeg hadde for noen år siden, og det er like vanvittig jævlig hver gang. Bare jeg hører stemmen så går jeg i svart, jeg skjelver selv når det er igjennom telefonen og jeg er trygg. Bare jeg hører navnet hans så mister jeg fullstendig kontrollen over kroppen min og føler at jeg er akkurat den samme som før, og står i situasjonene der volden var brutal igjen. Jeg prøver å ikke utlevere noen her, jeg prøver bare å sette ord på det jeg føler akkurat nå, og vise hva traumer kan gjøre med ett menneske som meg. Ikke faen om disse traumene skal få ødelegge livet jeg har bygd meg opp, og jeg er veldig glad for at jeg nå skal til psykolog for å tømme meg, for akkurat nå føler jeg meg svak og veldig sårbar. 
Dette var trist og lese, traumer er noe dritt og den følelsen du har nå er minst like dritt!!! Du er strek og jeg heier på deg!!! Du kommer deg igjennom dette og bare tiden kan lege sår! ❤️
<3 tusen takk
Det er så bra at du makter å sette ord på tankene dine, og ikke minst at du står i de følelsene du har akkurat nå. Det vil alltid være følelser som skal føles, og det er klart at du, som er vant til å dempe følelsene med rus, føler dem ekstra mye når de er tilstede. Men du er pokker så sterk, det skal mer til enn noen pinglete følelser for å knekke deg! Stå på, ikke gi deg nå. Ett skritt, en følelse, en time, en dag av gangen. Dette klarer du! Jeg heier på deg❤️
Tusen tusen takk Nina <3 jeg tar det hele til meg og bruker det for alt det er verdt. Denne dagen ble langt ifra det jeg planla den ville bli, men ingenting i verden endrer at jeg faktisk sitter her rusfri og har klart meg igjennom nok ett angstanfall som ett menneske kan utløse. Jeg har en lang vei og gå ennå, og er langt ifra frisk, traumene ifra fortiden min viser hvor lang veien er å gå, men jeg er klarere enn noengang 🙂