Jeg føler på en tomhet ingen andre kan forstå og har en angst ingen andre kan kjenne på kroppen, den kommer gjerne innom og raserer livet mitt på noen sekunder og forlater meg igjen med en følelse av å ha mistet fullstendig kontrollen, den kontrollen jeg har jobbet så jævlig hardt for å få, kan angsten rive ifra meg på ett brøkdel av ett sekund. Det føles meningsløst å være så sterk og modig når jeg plutselig kan bli så svak over så lite, og så sårbar at det ikke skal noe til for å knekke meg nedi grusen, men jeg gir ikke opp og tar med meg alt jeg kan av læring.
Psykologen ytret ønske om at jeg skrev ned følelsene mine i dag, de ekte og råe følelsene man føler i ett anfall, og hva det gjør med en. De eneste følelsene jeg har følt i dag er tapet av kontrollen, redselen og den intense frykten for noe som ikke er farlig, jeg er oppriktig livredd og helt uten grunn, kroppen locker ned og går i forsvar, pulsen stiger og det eneste jeg kjenner på er nummenheten og frykten. Jeg føler på akkurat de samme følelsene igjen, og det er som om kniver går igjennom kroppen, i dag klarte jeg å kontrollere anfallet og føler at jeg mestret å beholde fatningen for første gang. Den siste perioden har jeg hatt to av disse ekle blastene from the past, der jeg har vært i situasjoner som har utløst en overveldende panikk og fysiske reaksjoner man ikke kan ta feil av.
Det virker som panikkangsten blir borte i lengre perioder, og jeg føler meg friskmeldt, for så og komme tilbake av små ubetydelige ting men som får hele kroppen min til å agere. Så lenge jeg vet hva som utløser dem, klarer jeg også og kontrollere dem, beholde hodet og fatningen igjennom dem, og komme helberget utav dem. Nå sitter jeg i en posisjon der jeg er smertelig klar over hva som utløser dem, og må ta grep for å hindre slike store anfall. Jeg kan sørge for å aldri se mennesket igjen, men da må jeg flytte eller flykte ifra situasjonen, noe jeg overhode ikke ønsker. Det eneste jeg kan forandre er meg selv og mitt tankemønster, og jeg skal klare å knuse disse traumene alle som en 🙂 
Å unngå det man er redd for trigger traumene enda mer, og gjør dem mer voldsomme, det er ingen god løsning på problemene og jeg har flyktet lenge nok 🙂 jeg er voksen nok til å innse at ingen andre lenger kan skade meg, jeg er sterk nok til å ta igjen, men hodet er ikke på samme plass. Det henger liksom etter og redselen inni meg er det bare jeg som kan gjøre noe med. Jeg sier ikke at jeg en dag kommer til å bli bestevenn med dette som trigger traumene, men at jeg skal uskadeliggjøre det. Alt hender i mitt eget hode, og jeg er sjefen over mitt eget liv.
Bare det å hente min kjære på jobb og få han hjem førte til at jeg ikke lenger følte behovet for å låse dørene her, jeg behøver ikke å gjemme meg, jeg er ikke i fare selvom psyken min er i full beredskap, det er minnene om en traumatisk fortid som spiller meg ett puss. Det føltes så godt i dag og få melding ifra en som vet hvordan jeg hadde det da, og at han bekreftet at det var ok og være redd i denne situasjonen, og at traumene mine er berettiget, selvom jeg ikke behøver noen som bekrefter minnene mine, så føltes det godt å ha noen som vet hva som skjedde den gangen. Det reddet litt dagen min, og vite at jeg ikke er sprell ruskende gal i mitt eget hode, at det som skjedde var feil, og at jeg bare reagerer som ett normalt menneske ville gjort. Det er mye arbeid foran meg, jeg har avlyst hele dagen og skal bare lande, slik at jeg kan ta tak i disse problemene når hodet mitt er på rett plass. :).
-M- 
