Det er fredag den 13 november, en dag mange forbinder med ulykke og negative ting, men for meg har det vært den første angstfrie dagen i ett kappløp på 4 dager på rappen. Jeg har vært fysisk og psykisk utav stand til å gjøre noe som helst foruten å pleie meg selv, holde pusten og holde ut, for det er det eneste man kan gjøre i slike situasjoner.

Jeg kjenner jeg blir litt provosert over dem som forteller og skriker ut at vi med angst kan lære oss og leve med den, ta oss sammen og bare skjerpe oss, for om dette var mulig så hadde jeg gjort det for lenge siden! Og å romantisere det å ha angst tror jeg faktisk ingen med virkelig angst ville gjort.

Det er ingenting romantikk over dette,  det er brutalt og hjerterått og det finnes ikke kult og kjenne angsten på kroppen. Nå har jeg vært heldig! Jeg har ikke hatt angst siden jeg satte korken på flasken og kuttet rusen i livet mitt, jeg har faktisk hatt det helt fantastisk godt siden den gangen, men den kommer når du minst venter det og er som sterkest.

Jeg finner det humoristisk at jeg dagen før denne kjempesmellen satt og skrev om hvor lett jeg hadde hatt det og hvor lite russug jeg har kjent på, jeg skrev at jeg hadde hatt så mange fantastiske dager det første året som edru og grua meg litt til andreåret der jeg forventet og få det tøffere, lite visste jeg at styggen på ryggen hadde en mesterplan om å nå meg igjen og prøve å knekke meg nedi grusen igjen som han alltid har klart, men denne gangen hadde jeg kraften til å slå tilbake, ikke synke så lavt som jeg pleier og prøve å gjøre dagene mine så normale som jeg orket. Det er faktisk det eneste man kan gjøre, og holde seg fast og be om at det ikke vil ta så lang tid som siste tur, og at man prøver å gjøre disse normale tingene man ellers gjør. Man må bekrefte for seg selv at det er angsten man kjenner, man må være bevisst på at det går over og at det bare er hodet som spiller en ett kraftig puss og satse på det beste 😊

Hele veien har jeg prøvd å fornekte angsten unngått den og bagatellisert den til de grader at den fikk meg liggende i sengen i 2 mnd uten å vite om det selv. Jeg visste ikke hvor syk jeg var før etterpå og i samtale med ruskurator, og aldri igjen skal jeg fornekte den, unngå og snakke om den og late som den ikke er der, for det trigger bare enda mer og gjør den sterkere. Jeg fatter ikke hvorfor vi skal bære på denne skammen angsten fører med seg, hvorfor holder vi dette for oss selv? Bryter man ett bein så blafferer man omtrent med krykkene og alle forstår at man ikke kan yte som før, men når det er snakk om angst, så skal man bare skjerpe seg og ta seg sammen, man får ingen forståelse som når det er fysisk, og det forundrer meg at jeg som ser på meg selv som oppegående fortsatt føler denne skammen over psykiske skader som andre faktisk har påført meg. Jeg klarer ikke å leve med angsten, den setter meg helt utav spill, og jeg hadde aldri klart å gått på jobb disse 4 dagene her, jeg klarer ikke å ta meg sammen når det står på, men jeg klarer å bruke fornuften til å se at det finnes en ende på det, og åpenhet har blitt min løsning.

Nå er jeg så takknemlig for at jeg kjenner i kroppen at denne runden snart er over, jeg har vondt i hodet som om det er ett press på hjernen min og jeg merker at jeg har vært igjennom en psykisk krig med meg selv, og er så ufattelig glad for at denne fredagen ble en bra dag, tross mine bekymringer da jeg stod opp. Jeg unner ikke min værste fiende angsten, jeg brekker gjerne alle ben i kroppen om jeg får slippe, og jeg erkjenner at dette blir en kamp jeg må være villig til å ta med jevne mellomrom med meg selv, men neste gang skal jeg være mer forberedt og sterkere enn noengang, nå kjemper jeg imot, og jeg vinner til slutt! 

Link til gruppa mi på facebook! <3 https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg føler jeg holder pusten og bare venter, i dag har jeg to valg! Jeg kan enten sitte her og bare vente i en gruende spenning på nok ett anfall og disse tankene som svirrer helt ukontrollert, eller jeg kan ta en fullstendig restart på meg selv og rømme tilbake til virkeligheten. Angsten foregår bare i mitt eget hode, jeg vet jo det, angsten er ikke reell eller virkelig, men det hjelper lite når den kuer meg fullstendig og jeg mister gleden over alt som ellers gjør meg ekstatisk av glede og iver. Den eliminerer personligheten min og forlater meg i fosterstilling på sofaen der jeg ikke har noen kontroll over mitt eget hode eller kropp. Den tar deg og sluker deg, og du står igjen med ingenting, du blir ett skall av deg selv og mister alt du har, og det eneste du kan håpe på er å komme deg igjennom det, at om noen timer vil det gå over og det vil bli bra.

Det er ikke slik at en mister virkelighetssansen, man vet at det vil bli bedre men smerten man føler psykisk når angsten herjer er helt uutholdelig og vond, på tross av hvor sterk man måtte være så mister man all styrken i kampen, og når man innser at det er angsten som er tilbake sitter man og skaper angst for den jævla angsten, og blir enda dårligere. Jeg har ikke mange krefter igjen, jeg har ikke mye motstandskraft i kroppen når det først herjer som værst, men jeg mister aldri meg selv og hva jeg står for nå. Dette er bare en dårlig periode, noen dårlige dager som jeg må igjennom, og til slutt kommer jeg til å stå seirende som en vinner av angsten nok en gang. Jeg blir forbanna og sint over at ett menneske kan skade meg på denne måten fortsatt, det er ikke slik at jeg frykter noe eller er redd for å bli angrepet, det ligger dypere og bare dem som har blitt fullstendig kontrollert av ett annet menneske kan forstå hva jeg mener. 

Hele tiden har jeg prøvd å beskytte, ikke fortelle andre hvordan jeg hadde det i denne perioden eller snakke om volden jeg ble utsatt for. Jeg tror dette er årsaken til at jeg blir angrepet av fryktelig panikkangstanfall nå bare jeg hører stemmen eller navnet bli sagt, jeg tror at denne tilbakeholdingen av informasjon om torturen jeg gikk igjennom daglig og som veldig få visste om har ført til en intens trigger av angst inni meg. Jeg anbefaler det ikke videre, fortell noen om hvordan du egentlig har det, det er overhode ikke din feil og du fortjener det ikke, det er ingen skam å si dette høyt, det vil skade deg i ettertid om du ikke setter klare grenser for deg selv og om du bare gir deg hen til kontrollen det andre mennesket har over deg. Du er verdt hele verden, du fortjener bedre og det blir ikke bedre! 

Når noen først har utsatt deg for vold, så nytter det ikke med disse pene ordene om hvordan alt skal bli så mye bedre, og at hele verden skal forandre seg og det aldri skal skje igjen. Jeg lover dere, etter så mange ganger i voldelige forhold så kan jeg garantere dere at det vil skje igjen, og at ingenting vil forandre seg men være akkurat det samme til den dagen du kommer deg ut. Vold og kontroll har ingenting med kjærlighet og gjøre, og bare syke mennesker tror dette, og får offeret også til å tro det samme. Kjærlighet handler om respekt og grenser, ubetinget kjærlighet uten sjalusi og giftige holdninger til hverandre, det handler om å behandle hverandre som sine bestevenner og ha det gøy sammen. Endelig kan jeg si at jeg er i ett sunt forhold som er bygd på de riktige tingene, nå må jeg bare ta ett oppgjør med fortiden min, slik at jeg ikke tar med meg disse dårlige erfaringene inni det nye forholdet mitt og lar det gå utover partneren min at jeg aldri har opplevd ekte kjærlighet. 

Finn noen å snakk med, gjør alt du kan for å bryte denne kontrollen, jeg ber dere! Det kan gå så ille, og dere kan bli sittende som meg med traumer som hjemsøker dere i mange år fremover, ingen fortjener å bli kuet og tvunget til noe som helst, vi er frie mennesker med egne meninger og holdninger, aldri la deg tråkke på, ta igjen for du fortjener så mye bedre! 

Jeg akter å ikke la dette påvirke meg lenger, jeg har vært ute i dag, jeg har sminket meg og dusjet, jeg er klar for å ta dette oppgjøret med angsten som hemmer livet mitt, og suger all livsgnisten min utav meg. Jeg makter ikke å leve livet med å telle dager eller timer, jeg orker ikke å leve med denne redselen innvendig konstant som jager etter meg, og som fullstendig paralyserer meg, det er over nå! Jeg bruker ikke ett eneste sekund til på å ligge her og ta imot disse følelsene som bare er inni mitt eget hode, angsten får ikke vinne denne gangen heller, og jeg er så glad for at livet mitt består av andre ting en angst og uro ifra fortiden min, jeg har skapt meg ett liv og det akter jeg og fortsette med. 

Jeg har laget en vlogg til som dere finner her 🙂 jeg har også en gruppe på facebook jeg anbefaler dere 😉 

Vloggen https://www.facebook.com/710870607/posts/10164341048630608/

Gruppa til bloggen på facebook! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Tankene spinner og jeg er dødssliten! Så sliten at jeg ikke har kapasitet til noe som helst annet en å være eksisterende. Tankene mine går tilbake til den tiden denne angsten var en del av hverdagen og en del av min rutine, å gå med spenninger i kroppen konstant og alltid være redd ble jeg nesten flink til, og nå fatter jeg ikke hvordan jeg holdt ut med meg selv. Jeg flyktet i rusen og det ville jeg også gjort nå om jeg ikke hadde kommet så langt, og jeg er veldig glad for at jeg fikk meg noen hundre dager edru før denne angsten dukket opp, som en ubuden gjest og en ekkel påminner om hvor jeg kommer ifra.

I kveld når jeg satt i bilen tenkte jeg at når jeg kommer meg igjennom disse dagene jeg nå har hatt, så kan jeg faktisk klare alt, og dette er den største testen av dem alle. Jeg er flink til å ha kontroll på rusen min, altså etter at jeg kutta den, og jeg takler det meste i livet ellers, men når det kommer til angsten står jeg fullstendig uten kontroll og det hjelper meg såre lite og tenke tanker om å skjerpe meg, ta meg sammen og fokusere på noe annet, bare mennesker som aldri har hatt panikkangstanfall kan si noe slikt. Jeg har også innsett at dette foregår bare i mitt eget hode, at jeg ikke er i reell fare. Når jeg tenker på noen ting jeg har blitt utsatt for, så ville det faktisk vært veldig rart om jeg ikke hadde hatt noen senskader, ting jeg ikke makter en gang å skrive og som ikke egner seg på blogg, ting jeg må bære med meg, men ikke med like stor kraft som før. Jeg må slippe ting ut ifra sekken jeg går og bærer på med byrder og jeg håper at jeg får hjelp til dette igjennom terapi og behandling 🙂 

Det er litt skremmende og være så åpen om noe som er så nært, så privat og personlig, men det føles også godt, at jeg ikke lenger føler dette behovet for å skjule meg og dekke over hvordan jeg egentlig har det med ett påtatt smil og alltid svar som «jeg har det kjempefint» «alt går strålende» osv… nå trenger jeg ikke å fortelle løgner, for jeg har knekt koden på dette ærlige og åpne livet mitt. Dere kan bruke det som skrekk og advarsel, som en håndbok på åssen man ikke skal gjøre ting, men også for å finne løsninger som faktisk funker, og null filter 🙂 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har hatt det helt dritt i dag, med gråten konstant i halsen og nesten-anfall konstant, bare en fis kan dytte meg utpå kanten, men jeg satser og går inn for at dagen i morgen skal bli bedre, og at dagen etter skal bli enda bedre. Jeg legger meg edru i kveld, og satser på å våkne edru i morgen 😉 en dag av gangen, en time i slengen, også plutselig har det gått 330 dager helt fullstendig uten rusen som kontrollerte og førte til alle disse spøkelsene som jeg nå bekjemper ett for ett! Aldri gi deg, bit deg fast for det er verdt det!

De to siste dagene har startet veldig bra, men har blitt totalt forandret av panikken som brer seg igjennom kroppen min. Det er vanskelig å forklare dette for andre som ikke har opplevd fysisk og psykisk kontrollerende forhold og denne makten dem får i ettertid. Jeg kunne ønske at jeg kunne sittet her og sagt at ifra NÅ har dette mennesket ingen makt over meg lenger, at jeg har kommet meg over det, men det ville være løgn og jeg tror at denne makten over meg, vil faktisk dette mennesket ha til den dagen jeg ligger i kisten.

Det blir opp til meg og knuse disse traumene og ikke la dem gå innover meg, men hvordan ville du reagert om du følte du var i reell livsfare flere ganger for dagen? 

Det er ufattelig travelt og måtte avlyse livet sitt så mange år etterpå fordi jeg vet han er i nærheten, eller noen ringer og han er sammen med dem, og jeg skammer meg over at han fortsatt har denne innvirkningen på meg. Jeg ønsker å gjøre noe med dette, men det er fysisk umulig på disse dagene der det er ferskt, for psykisk og fysisk tror kroppen min fortsatt at jeg er i fare og må komme meg bort. Det har faktisk gått så langt at jeg låser bilen og dørene inn til leiligheten min, jeg våger ikke gå i gata eller være ute generelt om jeg vet faren er der. Ingen skal ha denne makten over mitt liv, ingen skal kunne bestemme hvordan jeg har det med meg selv, og overhode ingen skal klare å presse meg helt utpå kanten til de grader at jeg sitter med en tanke om å skade meg selv for å få en liten pause ifra det indre kaoset. Jeg tar herved tilbake makten over livet mitt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mange tror at det er over idet forholdet er avsluttet, men jeg vil bare si noe høyt og tydelig! Det er DA det starter, og jeg forstår disse jentene som blir kidnappet og låst inne i kjellere over mange år, og som i ettertid etter å ha blitt «reddet» sier at dem savner tilbake til kontrollen, denne kontrollen har dem for alltid. Man blir grunnleggende ødelagt og ingen forhold til noen mennesker igjen blir det samme. 

I natt har jeg gått på en full sprekk og har aldri vært så ruset i hele mitt liv, heldigvis var det i drømmeverden, men jeg ser helt tydelig hva tiden i våken tilstand gjør med meg og jeg er så glad for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg akkurat nå. Jeg drømmer så virkelig at jeg våkner sittende i sengen med panikken i halsen, jeg våkner og må sjekke om jeg er ruset eller fyllesyk fordi drømmene er så ekte, og jo mer kaos det er i hverdagen jo værre blir disse drømmene mine. Dette er en normal del av denne prosessen, men ingen har fortalt meg hvor vanvittig dette kunne bli, og hvordan kroppen og hjernen bearbeider når du sover, og gjør det enklere for oss og tenke realistisk. 

Det er ikke slik at jeg er i noen faresituasjon, han kan ikke skade meg lenger og jeg er trygg, men det har ikke kroppen helt forstått ennå og går i svart med en gang jeg hører stemmen eller bare navnet. Jeg blir kastet tilbake til kontrollen, og blir om mulig enda mer forundret over min kjære og det han gir i forholdet. Det er vanskelig og forstå at ett forhold skal være bygd på kjærlighet og respekt, når jeg aldri har opplevd dette før, og jeg stoler ikke helt ennå en gang på min kjære som oser oppriktighet og ærlighet. De grunnleggende tingene er maltrakterte hos meg og ødelagte over mange mange år, men en dag skal jeg klare dette her, en dag skal ikke ting som dette berøre meg en gang. Og jeg ber på mine knær om at det ikke må bli så lenge til, jeg ber for at jeg i dag får en dag uten traumene kastende på meg og at jeg får en ok dag uten overraskelsene jeg ikke setter pris på!

Følelsene mine går amok og det raser inni meg, den minste ting kan få meg til å gråte og jeg er på bristepunktet! Temperaturen har vært høy i kropp og sinn de siste tre dagene nå, jeg føler det smeller snart og krysser bare fingrene for at smellet ikke skal bli så høyt, jeg kan bli rasende av den minste ting og jeg bare forbereder meg på å gå rett i bakken, jeg er ikke meg selv og har mest lyst å bure meg inne, legge meg under dyna og aldri komme frem igjen og nå sitter jeg og vurderer å ta sovemedisinen min og unngå katastrofe. 

Jeg har hele veien bedyret at jeg ikke kjenner russug og aldri blir trigget, men nå innser jeg at dette er min type sug, det er dette som skjer når jeg har russug. Jeg holder meg fast som alltid og det er som å være med i en kollisjon, du får mange sekunder der du ser at uhellet er ute, man får med seg alt men klarer ikke å stoppe det. Russuget mitt er ikke ett intenst sug i kroppen etter rusen, det er følelser som går fullstendig av skaftet og helt uten kontroll, jeg er sint men jeg aner ikke hva jeg er sint over, jeg er lei meg, så fryktelig lei meg i hjertet helt uten grunn og jeg kan le i det ene øyeblikket og ha lyst og gråte i det neste. Russuget mitt handler ikke om rusen, men savnet etter å ha noe å døyve alt med, forsvinne ifra virkeligheten og få en pause, helt for seg selv og i mitt eget hode, det er pausene jeg savner og ikke rusen i seg selv. 

Jeg vet det, jeg vet det så inderlig godt, at det blir bedre og at dette bare er disse dårlige dagene alle snakker om, jeg vet jeg ikke vil sprekke denne gangen heller, men det er helt uvirkelig og måtte føle på alt dette, være med på denne karusellen, føle denne sorgen som er bunnløs og all skammen over meg selv, det er så uvirkelig og plutselig måtte stå i dette over flere dager uten å ta seg en smell eller ta seg en øl eller flere bare for å få pausene jeg alltid har brukt. Jeg står i det, men fytti faen så vondt! Jeg har lyst å stille meg på det høyeste fjellet jeg finner, skrike det ut til hele verden, jeg har russug som kommer iform av forferdelige følelser som jeg aldri har måttet kjenne på før, jeg står her maktesløs og det eneste jeg har er meg selv og valget jeg tok den 18.desember, den eneste jeg kan stole på akkurat nå er meg selv, og at jeg mener det i hjertet mitt. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har russug, så er det sagt. Åpen og ærlig..

https://www.facebook.com/710870607/posts/10164337284145608/

https://youtu.be/KNWkNyWTzos

Om det er noe som ikke funker så skrik ut 🙂 dette er bare en test 🙂

I dag måtte jeg presse meg selv fysisk til å sette meg opp i sofaen og ta sminken på, for å få en restart på dagen og gjøre den lettere for min egen del, men jeg går i ett vakuum som en zombie og bare venter på neste smellen. I slike perioder fatter jeg for alvor hva dem mener med å ta en dag av gangen, og ofte timer i slengen, på gode dager har jeg det ekstremt bra og på dårlige dager har jeg det helt elendig med meg selv.

Stoltheten min har jeg bare kunnet lagt bort, og skuffelsen over min egen fremgang som har blitt tilbakesatt til de grader må jeg bare kutte ut for å ikke gå på veggene her! Tenk å være så stor og sterk, så modig og rak frem, for så og sitte her og slite som faen for i det hele tatt og komme seg ut døren og få gjort det som ellers gir meg enormt med glede og motivasjon. Selv disse småtingene som virkelig lyser opp dagene mine ellers er bare ett strev å komme seg igjennom, og jeg har mest lyst til å ligge i fosterstilling i sofaen og syns synd på meg selv. 

Det høres ut som jeg dyrker angsten og at jeg drukner meg selv i selvmedlidenhet, men det skal dere vite at jeg overhode ikke gjør, og jeg forteller dere dette kun for å vise hvor jævlig vondt og hardt det faktisk kan være på slike dager som dette. Livet mitt er fylt med masse positive ting, jeg har en relativt normal hverdag som alle andre, og jeg er fylt med glede og motivasjon hver eneste dag, men noen dager er bare dritt, og jeg orker ikke å sitte her og blogge til dere og fortelle dere løgner om hvor fantastisk denne reisen er, og at jeg ikke møter på ett eneste problem på veien. Angsten min er bare ett hinder i veien for meg, jeg gir meg aldri og har aldri hatt så lite lyst på rus som på disse dagene her, dette er bare en del av denne prosessen og jeg akter å knekke koden som fører meg videre og fremover.

Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg noengang kommer til å angre på det jeg blogger om, og svaret har alltid vært det samme. Jeg kommer aldri til å angre på ærligheten jeg viser dere, men på dager som dette er det vanskeligere og være åpen og ærlig. Når det kommer til selvskading og angst, så er det noe jeg har vært fri så lenge, jeg har ikke følt på angst eller suget etter å skade meg selv siden jeg sluttet å ruse meg, dette er helt nye ting som hjemsøker meg ifra fortiden min. Kansje jeg vil angre på at jeg deler dette med dere, men det letter hjertet mitt og gjør at jeg ikke setter tankene mine ut i livet, jeg klarer å mestre disse negative og skadelige tankene som før har ødelagt meg fullstendig, jeg vil til slutt stå rak i ryggen og kunne fortelle dere at jeg nok en gang har kommet meg igjennom en vanskelig periode, uten å fått varige men eller skader av det. 

Målet mitt er ikke å få andre til å syns synd på meg, eller høye lesertall, for akkurat i dag er det ubetydelig for meg. Jeg kjenner på så mange følelser, for første gang! Før har jeg alltid rusa dem bort, flyktet i rusen i mange uker i slengen, og forrige drikkeperiode varte faktisk i hele 2år! Det har blitt mitt mønster, å døyve smertene mine, om det har vært rus eller selvskading har jeg alltid hatt ett sug etter å få smertene til å forsvinne, men akkurat nå har jeg bare denne bloggen, samtalene med psykologen min og alle disse menneskene rundt meg, jeg har ingen esay fix som dop eller alkohol, jeg må stå i smerten, føle på panikken som griper meg og raserer meg innvendig, jeg må bare stå i det for første gang, og det føles helt jævlig! Det eneste jeg vet er at jeg kommer styrket utav dette, at jeg en dag vil kunne si at jeg har kommet meg videre, rusfri og stolt, en dag vil ikke dette påvirke meg lenger, men akkurat nå må jeg få lov å si at jeg sliter, har det vanskelig men står i det. Det er ingen nederlag og ha det litt vanskelig til tider, det skal ikke være flaut og si at man opplever angsten på kroppen og jeg nekter å holde kjeft bare fordi jeg ikke alltid er så forbanna positiv til dette livet her.

Jeg kunne gjerne pyntet på sannheten her og smidd ihop en historie om hvor fantastisk deilig dette livet her er, jeg kunne fortalt om hvor lykkelig jeg er hele tiden og at alt, absolutt alt går min vei, men jeg regner med at dere tåler sannheten, og i dag kjente jeg for første gang på mange år suget etter å skade meg selv, om bare ett lite ubetydelig kutt på risten, om jeg bare kunne for en liten stund slippe dette indre kaoset og smerten jeg føler. Jeg tok til vettet, fornuften tok meg igjen, og jeg fant trøst i armkroken til min kjære. 

Selvskading er en del av historien min, men noe jeg har skrevet lite om. Ikke fordi det ikke har vært viktig, men fordi jeg kjenner på en intens SKAM! Jeg føler at selvskading blir oppfattet som ett rop om oppmerksomhet og jeg er livredd for å skrive om dette og få kommentarer om at jeg er en dramaqueen og oppmerksomhetsøkende. For meg har min selvskading aldri handlet om oppmerksomhet, det har vært min måte og få ut smerten jeg følte på psykisk og jeg har aldri blaffert med arrene mine og vist andre når jeg har kuttet meg, derimot har jeg prøvd for alt det har vært verdt å skjule denne delen av historien min. Jeg føler en skam over at jeg føler at det funker, at all psykisk smerte forsvinner idet knivbladet treffer hånden min, og at jeg blir fullstendig nummen  i hodet når jeg gjør det. 

Jeg føler også en skam over å ha kjent dette suget i dag, at jeg har latt meg presse frempå kanten og at jeg som har blitt så frisk og sååå innmari flink kan sitte med så syke tanker. Jeg kjemper ikke bare imot rusen og dens kraft, jeg kjemper imot sykdommen selvskading er, og prøver å finne andre måter og få bort denne store frustrasjonen traumene mine gir.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det virker som angstanfallene blir utløst lettere når jeg først har hatt ett av dem, det virker som jeg er i konstant anfall hele døgnet, det ligger latent og det minste kan utløse det på nytt, og i dag skjedde det igjen. Frustrasjonen over å føle denne panikken IGJEN holdt på å presse meg utfor stupet, jeg følte at ingenting i verden ville hjelpe meg og i noen minutter kjente jeg på tankene om å ikke ønske å kjempe lenger, gi opp og visne hen, men jeg sitter her ennå og har hatt gruppe.

Når jeg sier dette høyt og blogger om det så skjer det ikke, så ikke la alarmklokkene deres gå nå. Jeg har det fint og klarer meg, jeg orker ikke å sitte her og late som, ta på meg ett falskt smil, og være noen jeg ikke er. Dette er beintøft, men jeg må igjennom det 🙂 

Jeg har alltid følt meg så anderledes og unikt satt sammen, jeg har alltid følt meg utenfor og misforstått og at ingen i verden kunne føle det samme som meg. Etter at jeg ble rusfri har jeg innsett hvor enkel jeg er og hvor normalt satt sammen systemet mitt faktisk er uten rusen, rusen har bare forverret tilstanden og rotet til systemet, og jeg tror ruskuratoren som jeg har hatt kontakt med i det siste tiåret faktisk har rett. Hun mente at jeg i bunn og grunn ikke har noen diagnose foruten om rusmisbruket, og at uten misbruket så er jeg ganske så normal. Det er litt trist å innse hvor lite unik jeg er, og at jeg fungerer relativt akkurat som alle andre, men det viser også hvor mye rusen dominerer over hele mennesket og at angsten som følger med distanserer en ifra hele verden rundt.

Når det kommer til traumene så går dem egentlig rett ifra boka, og jeg kjenner meg igjen i alt som står av informasjon, da regner jeg også med at behandlingsmåtene og løsningene for andres traumer også fungerer for meg, og at teknikkene og måtene andre har brukt i 50år før meg også fungerer for mitt rusmisbruk, jeg akter å plukke ut metoder og måter og håndtere ting på ifra mennesker som vet hva dem snakker om, og prøver å skreddersy en vei selv, for det er jo det dette handler om.

Jeg tror at systemet kan være en av disse brikkene man trenger når man skal kutte rusen, dem kan være med og støtte i tiltak og for å skaffe jobber eller aktivitet, dem kan hjelpe deg med det økonomiske, gi tilbud om psykologer og terapauter, dem kan være en støtte i det hele, men jeg er overbevist om at en selvhjelpsgruppe er ett vesentlig supplement til det hele, og at slike grupper kan gjøre underverker systemet aldri kan oppnå.

Jeg behøver ikke å tømme meg til mennesker som aldri har rusa seg på samme måte som meg selv, jeg makter ikke å fortelle historien min 100 ganger til 100 ulike mennesker jeg møter ifra systemet, det gir meg ingenting, men når jeg kan få lov og dele min historie i en gruppe med mennesker som sitter med de samme følelsene, så føler jeg at byrder letter ifra skuldrene og jeg føler meg fri.

Dette er familien min, min flokk som jeg behøver, og det helt uten at vi har noe annet til felles en rusen. Det føles utrolig merkelig og sitte i ett rom med mange andre, og man føler at man kan dele de innerste dypeste tankene, man føler seg trygg på at ordene forblir i rommet og man klarer å gå helt inni dybden på sorgen man føler, man gråter gjerne og ler ofte, men alvoret og grunnen til at vi sitter sammen vet vi alle uten å si det høyt. 

Det var en tid jeg trodde jeg behøvde gruppa mi i dårlige perioder og når jeg følte på sorgen, lite visste jeg den gang at jeg føler ett like stort behov for disse to timene på onsdagene også når jeg føler på gleden over livet mitt, jeg føler på ett behov for å møte gjengen min, sitte i ring og dele, også i gode perioder der alt er greit. Mange ganger for dag står man ovenfor tanker eller hendelser som trigger, setter tankene i kok eller som setter en ut, det er disse hendelsene jeg ønsker å dele. Når jeg føler på intens glede over å kjøre bilen, når jeg har en dag jeg ikke en gang tenker på rusen, første gangen jeg ser tv uten å kjenne savnet etter boksen, eller nyter musikken i bilen uten promillen, det er slike ting ingen andre kan forstå, og jeg kan ytre suget etter å sprekke uten at flokken min setter på alarmen.

Dem forstår hvordan jeg har det, og kan dermed gi meg det jeg trenger, dem gir meg rommet til å sette ord på disse tingene, få det ut og ikke sette det ut i aksjon. Jeg sprekker ikke så lenge jeg får si høyt at jeg ønsker det, jeg sprekker når jeg ikke sier det høyt og bærer det med meg! Det er dette gruppen gir meg, det er derfor jeg gjør alt jeg kan for å være der hver eneste onsdag, det er derfor jeg ikke bestemmer meg på en dårlig dag at jeg ikke ønsker å møte opp, for jeg lover! Det er mange ganger det siste man ønsker er å sitte og fortelle hvordan man egentlig har det. Det er dette gruppa gir meg, og derfor er jeg edru i dag.

Blir det for negativt så finnes knappen for å gå utav bloggen og gå videre! Det er ingen tvang involvert og dere må ikke på død og liv lese min eder og galle 🙂 for dere som vil derimot være med på denne reisen i elendighet og glede er hjertelig velkomne og jeg setter stor pris på dere! 

Gårsdagen har satt preg på meg og jeg tok meg selv i å tenke negative tanker, som «du er ikke verdt noe, så hvorfor streber du så hardt», «du kommer ikke til å klare noe uansett med din fortid» «du hadde full kontroll på denne vekten og kroppen før, det gikk såpass sport i det og nå mestrer du ikke en gang dette», det er for alvor styggen på ryggen som er tilbake men jeg ser bare på dette som en bivirkning av gårsdagens panikkangst. Dette er tankene som har ødelagt meg før, men som jeg er sterk nok nå til å ikke la meg lure av. Dette er tankene ifra fortiden som hjemsøker meg, men det føles like ille selv hvor bevisst jeg er dette. 

Jeg tenker at med denne tankegangen som jeg nå bare får en liten forsmak av, kan ingen lykkes her i livet og jeg minnes hvor ødeleggende mine egne tanker var for meg før. Når man går med grunnleggende tanker om hvor elendig man er som menneske, er det ikke rart at man søker i rusen og det man mestrer best. Denne gangen klarer ikke tankene mine og lure meg, og til vanlig er jeg relativt positivt innstilt til det hele, men i små brøkdels av sekunder så tar jeg meg selv i å tenke negativt om meg selv.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Når andre mennesker snakker om denne styggen på ryggen, så kjenner jeg den så innmari godt, jeg vet hva den handler om denne angsten og de negative tankene man skaper seg selv, jeg vet akkurat hvordan man skal snu dette, jeg har gjort det så mange ganger før men jeg tror det også er viktig og erkjenne at disse tankene er der.

Livet er virkelig ikke bare en dans på roser, jeg har valgt den vanskelige veien og ikke lagt meg innpå klinikk for å gå igjennom disse fasene med proff hjelp, jeg har valgt å gjøre dette selv og på min egen måte, og jeg kommer til å få mange slike opplevelser fremover som jeg må takle der og da. Det er ingen som kan forberede seg på disse utfordringene, dem står ikke forklart noen steder og man aner aldri hva man skal gjøre når man først står der aleine og bare med seg selv. Man er aleine, selvom man har verden full i venner og det er først da man merker om man virkelig mener dette. Om jeg hadde vært i den minste tvil om beslutningen min om rusfriheten så hadde jeg sprukket for lenge siden, jeg hadde søkt etter det jeg normalt søker etter i slike situasjoner, men i disse situasjonene så er alkoholen det siste jeg tenker på. Jeg kjenner at jeg har kommet langt, lengre en jeg selv var klar over og at gårsdagen har vist meg at jeg er mentalt rusfri og ikke bare fysisk. 

Livet er fylt med positive ting og nå ser det ut til å ordne seg for oss to <3 Mandag blir en stor dag, men jeg velger å holde det for meg selv en stund til. Det blir store forandringer i livet våres og vi har så mange ting og se frem til. En hump i veien som dette gjør ingen skade for min fremtid, den gir meg bare læring og erfaringer som jeg tar med meg videre. Jeg legger meg ikke ned og gir opp, jeg vet hva jeg står for og hvor langt jeg er villig til å gå for å bli frisk og sunn. Fortiden er fortiden min, jeg skal sørge for at fremtiden blir enda bedre og at jeg skal få lov å leve uten disse traumene ifra fortiden. En dag skal jeg bli fri <3