Det er fredag den 13 november, en dag mange forbinder med ulykke og negative ting, men for meg har det vært den første angstfrie dagen i ett kappløp på 4 dager på rappen. Jeg har vært fysisk og psykisk utav stand til å gjøre noe som helst foruten å pleie meg selv, holde pusten og holde ut, for det er det eneste man kan gjøre i slike situasjoner.

Jeg kjenner jeg blir litt provosert over dem som forteller og skriker ut at vi med angst kan lære oss og leve med den, ta oss sammen og bare skjerpe oss, for om dette var mulig så hadde jeg gjort det for lenge siden! Og å romantisere det å ha angst tror jeg faktisk ingen med virkelig angst ville gjort.

Det er ingenting romantikk over dette,  det er brutalt og hjerterått og det finnes ikke kult og kjenne angsten på kroppen. Nå har jeg vært heldig! Jeg har ikke hatt angst siden jeg satte korken på flasken og kuttet rusen i livet mitt, jeg har faktisk hatt det helt fantastisk godt siden den gangen, men den kommer når du minst venter det og er som sterkest.

Jeg finner det humoristisk at jeg dagen før denne kjempesmellen satt og skrev om hvor lett jeg hadde hatt det og hvor lite russug jeg har kjent på, jeg skrev at jeg hadde hatt så mange fantastiske dager det første året som edru og grua meg litt til andreåret der jeg forventet og få det tøffere, lite visste jeg at styggen på ryggen hadde en mesterplan om å nå meg igjen og prøve å knekke meg nedi grusen igjen som han alltid har klart, men denne gangen hadde jeg kraften til å slå tilbake, ikke synke så lavt som jeg pleier og prøve å gjøre dagene mine så normale som jeg orket. Det er faktisk det eneste man kan gjøre, og holde seg fast og be om at det ikke vil ta så lang tid som siste tur, og at man prøver å gjøre disse normale tingene man ellers gjør. Man må bekrefte for seg selv at det er angsten man kjenner, man må være bevisst på at det går over og at det bare er hodet som spiller en ett kraftig puss og satse på det beste 😊

Hele veien har jeg prøvd å fornekte angsten unngått den og bagatellisert den til de grader at den fikk meg liggende i sengen i 2 mnd uten å vite om det selv. Jeg visste ikke hvor syk jeg var før etterpå og i samtale med ruskurator, og aldri igjen skal jeg fornekte den, unngå og snakke om den og late som den ikke er der, for det trigger bare enda mer og gjør den sterkere. Jeg fatter ikke hvorfor vi skal bære på denne skammen angsten fører med seg, hvorfor holder vi dette for oss selv? Bryter man ett bein så blafferer man omtrent med krykkene og alle forstår at man ikke kan yte som før, men når det er snakk om angst, så skal man bare skjerpe seg og ta seg sammen, man får ingen forståelse som når det er fysisk, og det forundrer meg at jeg som ser på meg selv som oppegående fortsatt føler denne skammen over psykiske skader som andre faktisk har påført meg. Jeg klarer ikke å leve med angsten, den setter meg helt utav spill, og jeg hadde aldri klart å gått på jobb disse 4 dagene her, jeg klarer ikke å ta meg sammen når det står på, men jeg klarer å bruke fornuften til å se at det finnes en ende på det, og åpenhet har blitt min løsning.

Nå er jeg så takknemlig for at jeg kjenner i kroppen at denne runden snart er over, jeg har vondt i hodet som om det er ett press på hjernen min og jeg merker at jeg har vært igjennom en psykisk krig med meg selv, og er så ufattelig glad for at denne fredagen ble en bra dag, tross mine bekymringer da jeg stod opp. Jeg unner ikke min værste fiende angsten, jeg brekker gjerne alle ben i kroppen om jeg får slippe, og jeg erkjenner at dette blir en kamp jeg må være villig til å ta med jevne mellomrom med meg selv, men neste gang skal jeg være mer forberedt og sterkere enn noengang, nå kjemper jeg imot, og jeg vinner til slutt! 

Link til gruppa mi på facebook! <3 https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share