Jeg kunne gjerne pyntet på sannheten her og smidd ihop en historie om hvor fantastisk deilig dette livet her er, jeg kunne fortalt om hvor lykkelig jeg er hele tiden og at alt, absolutt alt går min vei, men jeg regner med at dere tåler sannheten, og i dag kjente jeg for første gang på mange år suget etter å skade meg selv, om bare ett lite ubetydelig kutt på risten, om jeg bare kunne for en liten stund slippe dette indre kaoset og smerten jeg føler. Jeg tok til vettet, fornuften tok meg igjen, og jeg fant trøst i armkroken til min kjære.
Selvskading er en del av historien min, men noe jeg har skrevet lite om. Ikke fordi det ikke har vært viktig, men fordi jeg kjenner på en intens SKAM! Jeg føler at selvskading blir oppfattet som ett rop om oppmerksomhet og jeg er livredd for å skrive om dette og få kommentarer om at jeg er en dramaqueen og oppmerksomhetsøkende. For meg har min selvskading aldri handlet om oppmerksomhet, det har vært min måte og få ut smerten jeg følte på psykisk og jeg har aldri blaffert med arrene mine og vist andre når jeg har kuttet meg, derimot har jeg prøvd for alt det har vært verdt å skjule denne delen av historien min. Jeg føler en skam over at jeg føler at det funker, at all psykisk smerte forsvinner idet knivbladet treffer hånden min, og at jeg blir fullstendig nummen i hodet når jeg gjør det.
Jeg føler også en skam over å ha kjent dette suget i dag, at jeg har latt meg presse frempå kanten og at jeg som har blitt så frisk og sååå innmari flink kan sitte med så syke tanker. Jeg kjemper ikke bare imot rusen og dens kraft, jeg kjemper imot sykdommen selvskading er, og prøver å finne andre måter og få bort denne store frustrasjonen traumene mine gir.
Det virker som angstanfallene blir utløst lettere når jeg først har hatt ett av dem, det virker som jeg er i konstant anfall hele døgnet, det ligger latent og det minste kan utløse det på nytt, og i dag skjedde det igjen. Frustrasjonen over å føle denne panikken IGJEN holdt på å presse meg utfor stupet, jeg følte at ingenting i verden ville hjelpe meg og i noen minutter kjente jeg på tankene om å ikke ønske å kjempe lenger, gi opp og visne hen, men jeg sitter her ennå og har hatt gruppe.
Når jeg sier dette høyt og blogger om det så skjer det ikke, så ikke la alarmklokkene deres gå nå. Jeg har det fint og klarer meg, jeg orker ikke å sitte her og late som, ta på meg ett falskt smil, og være noen jeg ikke er. Dette er beintøft, men jeg må igjennom det 🙂
Noen dager er bare pyton, men vit at det alltid vil komme dager som er mye bedre. Det bare virker som om de er langt borte akkurat nå. Tro meg; de ligger foran deg, venter på at du skal finne dem. Og det kommer du til å gjøre. Stå i følelsene du har, pust med magen, vit at det går over. Fokuser på det som tross alt er bra i livet ditt. Jeg heier på deg❤️
Du er god <3
❤️
<3
Kjenner så godt til følelsen når det kommer til angsten. Når jeg først har hatt et panikkanfall, så kommer de gjerne ofte og man bare gruer seg til neste. Angsten for angsten.. evig runddans. Man blir så utmattet av det. Men det går over, du er sterk og ikke minst modig med din ærlighet. Aldri unnskyld deg for at du er ærlig i denne bloggen! Tror det er god terapi for deg å få ut disse tankene og følelsene og du er til inspirasjon for mange. Ønsker deg alt godt ❤
Ja det er helt forferdelig, for det blir ikke med ett anfall og det kan gå over uker. Det er travelt men jeg vet alltid at det går over, og at det blir bedre 🙂 heldigvis <3