De to siste dagene har startet veldig bra, men har blitt totalt forandret av panikken som brer seg igjennom kroppen min. Det er vanskelig å forklare dette for andre som ikke har opplevd fysisk og psykisk kontrollerende forhold og denne makten dem får i ettertid. Jeg kunne ønske at jeg kunne sittet her og sagt at ifra NÅ har dette mennesket ingen makt over meg lenger, at jeg har kommet meg over det, men det ville være løgn og jeg tror at denne makten over meg, vil faktisk dette mennesket ha til den dagen jeg ligger i kisten.
Det blir opp til meg og knuse disse traumene og ikke la dem gå innover meg, men hvordan ville du reagert om du følte du var i reell livsfare flere ganger for dagen?
Det er ufattelig travelt og måtte avlyse livet sitt så mange år etterpå fordi jeg vet han er i nærheten, eller noen ringer og han er sammen med dem, og jeg skammer meg over at han fortsatt har denne innvirkningen på meg. Jeg ønsker å gjøre noe med dette, men det er fysisk umulig på disse dagene der det er ferskt, for psykisk og fysisk tror kroppen min fortsatt at jeg er i fare og må komme meg bort. Det har faktisk gått så langt at jeg låser bilen og dørene inn til leiligheten min, jeg våger ikke gå i gata eller være ute generelt om jeg vet faren er der. Ingen skal ha denne makten over mitt liv, ingen skal kunne bestemme hvordan jeg har det med meg selv, og overhode ingen skal klare å presse meg helt utpå kanten til de grader at jeg sitter med en tanke om å skade meg selv for å få en liten pause ifra det indre kaoset. Jeg tar herved tilbake makten over livet mitt.
Mange tror at det er over idet forholdet er avsluttet, men jeg vil bare si noe høyt og tydelig! Det er DA det starter, og jeg forstår disse jentene som blir kidnappet og låst inne i kjellere over mange år, og som i ettertid etter å ha blitt «reddet» sier at dem savner tilbake til kontrollen, denne kontrollen har dem for alltid. Man blir grunnleggende ødelagt og ingen forhold til noen mennesker igjen blir det samme.
I natt har jeg gått på en full sprekk og har aldri vært så ruset i hele mitt liv, heldigvis var det i drømmeverden, men jeg ser helt tydelig hva tiden i våken tilstand gjør med meg og jeg er så glad for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg akkurat nå. Jeg drømmer så virkelig at jeg våkner sittende i sengen med panikken i halsen, jeg våkner og må sjekke om jeg er ruset eller fyllesyk fordi drømmene er så ekte, og jo mer kaos det er i hverdagen jo værre blir disse drømmene mine. Dette er en normal del av denne prosessen, men ingen har fortalt meg hvor vanvittig dette kunne bli, og hvordan kroppen og hjernen bearbeider når du sover, og gjør det enklere for oss og tenke realistisk.
Det er ikke slik at jeg er i noen faresituasjon, han kan ikke skade meg lenger og jeg er trygg, men det har ikke kroppen helt forstått ennå og går i svart med en gang jeg hører stemmen eller bare navnet. Jeg blir kastet tilbake til kontrollen, og blir om mulig enda mer forundret over min kjære og det han gir i forholdet. Det er vanskelig og forstå at ett forhold skal være bygd på kjærlighet og respekt, når jeg aldri har opplevd dette før, og jeg stoler ikke helt ennå en gang på min kjære som oser oppriktighet og ærlighet. De grunnleggende tingene er maltrakterte hos meg og ødelagte over mange mange år, men en dag skal jeg klare dette her, en dag skal ikke ting som dette berøre meg en gang. Og jeg ber på mine knær om at det ikke må bli så lenge til, jeg ber for at jeg i dag får en dag uten traumene kastende på meg og at jeg får en ok dag uten overraskelsene jeg ikke setter pris på! 
