I dag måtte jeg presse meg selv fysisk til å sette meg opp i sofaen og ta sminken på, for å få en restart på dagen og gjøre den lettere for min egen del, men jeg går i ett vakuum som en zombie og bare venter på neste smellen. I slike perioder fatter jeg for alvor hva dem mener med å ta en dag av gangen, og ofte timer i slengen, på gode dager har jeg det ekstremt bra og på dårlige dager har jeg det helt elendig med meg selv.
Stoltheten min har jeg bare kunnet lagt bort, og skuffelsen over min egen fremgang som har blitt tilbakesatt til de grader må jeg bare kutte ut for å ikke gå på veggene her! Tenk å være så stor og sterk, så modig og rak frem, for så og sitte her og slite som faen for i det hele tatt og komme seg ut døren og få gjort det som ellers gir meg enormt med glede og motivasjon. Selv disse småtingene som virkelig lyser opp dagene mine ellers er bare ett strev å komme seg igjennom, og jeg har mest lyst til å ligge i fosterstilling i sofaen og syns synd på meg selv.
Det høres ut som jeg dyrker angsten og at jeg drukner meg selv i selvmedlidenhet, men det skal dere vite at jeg overhode ikke gjør, og jeg forteller dere dette kun for å vise hvor jævlig vondt og hardt det faktisk kan være på slike dager som dette. Livet mitt er fylt med masse positive ting, jeg har en relativt normal hverdag som alle andre, og jeg er fylt med glede og motivasjon hver eneste dag, men noen dager er bare dritt, og jeg orker ikke å sitte her og blogge til dere og fortelle dere løgner om hvor fantastisk denne reisen er, og at jeg ikke møter på ett eneste problem på veien. Angsten min er bare ett hinder i veien for meg, jeg gir meg aldri og har aldri hatt så lite lyst på rus som på disse dagene her, dette er bare en del av denne prosessen og jeg akter å knekke koden som fører meg videre og fremover.
Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg noengang kommer til å angre på det jeg blogger om, og svaret har alltid vært det samme. Jeg kommer aldri til å angre på ærligheten jeg viser dere, men på dager som dette er det vanskeligere og være åpen og ærlig. Når det kommer til selvskading og angst, så er det noe jeg har vært fri så lenge, jeg har ikke følt på angst eller suget etter å skade meg selv siden jeg sluttet å ruse meg, dette er helt nye ting som hjemsøker meg ifra fortiden min. Kansje jeg vil angre på at jeg deler dette med dere, men det letter hjertet mitt og gjør at jeg ikke setter tankene mine ut i livet, jeg klarer å mestre disse negative og skadelige tankene som før har ødelagt meg fullstendig, jeg vil til slutt stå rak i ryggen og kunne fortelle dere at jeg nok en gang har kommet meg igjennom en vanskelig periode, uten å fått varige men eller skader av det.
Målet mitt er ikke å få andre til å syns synd på meg, eller høye lesertall, for akkurat i dag er det ubetydelig for meg. Jeg kjenner på så mange følelser, for første gang! Før har jeg alltid rusa dem bort, flyktet i rusen i mange uker i slengen, og forrige drikkeperiode varte faktisk i hele 2år! Det har blitt mitt mønster, å døyve smertene mine, om det har vært rus eller selvskading har jeg alltid hatt ett sug etter å få smertene til å forsvinne, men akkurat nå har jeg bare denne bloggen, samtalene med psykologen min og alle disse menneskene rundt meg, jeg har ingen esay fix som dop eller alkohol, jeg må stå i smerten, føle på panikken som griper meg og raserer meg innvendig, jeg må bare stå i det for første gang, og det føles helt jævlig! Det eneste jeg vet er at jeg kommer styrket utav dette, at jeg en dag vil kunne si at jeg har kommet meg videre, rusfri og stolt, en dag vil ikke dette påvirke meg lenger, men akkurat nå må jeg få lov å si at jeg sliter, har det vanskelig men står i det. Det er ingen nederlag og ha det litt vanskelig til tider, det skal ikke være flaut og si at man opplever angsten på kroppen og jeg nekter å holde kjeft bare fordi jeg ikke alltid er så forbanna positiv til dette livet her. 
