Da vi var på seminar på Gol stod Metalheads against bullying på programmet og jeg forventet egentlig en antimobbingkampanje og snakk om hva mobbing gjør med unge mennesker og alt dette vi har hørt om før, og som mange av oss vet av erfaring også skader deg videre i livet. Men idet jeg satt der og tok inn informasjon så må jeg faktisk si at jeg ble tatt litt på sengen! Ikke bare snakket dem om mobbing og skadene dette gir, men dem tok opp noe som dem har startet som fascinerte meg skikkelig! Og det har tatt meg litt tid og faktisk sette meg ned og skrive dette innlegget, rett og slett av ærefrykt og fordi jeg respekterer dette såpass høyt!

Metalheads against bullying kom på noe genialt, og noe som jeg vet av erfaring faktisk virker! Lederen Leif fikk ideen av en youtubevideo og startet momentant tankeprosessen for å skape noe slikt selv, han kom over en video der en tatovør tatoverte over arrene til mennesker som drev med selvskading! Og bestemte seg for at dem også måtte gjøre noe slikt, og deler nå ut gratis tatoveringer til mennesker med arr på kroppen og bevisene på en vond tid i livet.

Jeg selv tatoverte navnet til barna mine på håndleddet mitt for mange år siden, jeg ønsket denne akkurat på håndleddet av en grunn som var dypere enn at det bare var kult med litt blekk på kroppen, og veldig få mennesker vet årsaken bak denne vakre tatoveringen som jeg aldri kommer til å angre på! Jeg drev aktivt med selvskading i mange mange år, og dekket kroppen min med store klær for å skjule arrene, jeg følte på en så stor skam den dagen jeg begynte å jobbe og oppdaget at t-shorter var en del av uniformen. Jeg med mine armer kunne da virkelig ikke vise disse frem, og de første årene dekket jeg meg med gensere som var altfor store. Det er ikke slik at jeg noengang har følt meg stolt over mine arr, det har vært så mye bitterhet bak hvert eneste kutt og så mange minner om dårlige perioder eller alvorlige episoder som har ført til disse arrene, så for mange år siden bestemte jeg meg for å skaffe meg en tatovering med barna mine sine navn på håndleddet, slik at hver gang jeg tenkte tanken på å skade meg selv, først ville se disse to navnene, og komme på bedre tanker, fordi det var først på håndleddet blikket mitt ville gå om tankene og suget etter å kutte seg ville komme. Etter den dagen har jeg aldri igjen kuttet meg på høgre arm, helt bevisst har jeg aldri igjen kuttet opp denne armen. 

Som oss alle så har alle «A drug of choice»! Og jeg som selvskader hadde «A favorite place to cut»! Jeg sier ikke at den andre armen ikke fikk hardere medfart, men jeg er helt overbevist om at når man dekker arrene med noe som er pent og som betyr noe, så frister det ikke like mye lenger og ødelegge dette. Å fylle armene sine med meningsfulle tatoveringer som ett minne på ett avsluttet kapittel har jeg stor tro på! Og jeg syns dette tilbudet er så unikt og spesielt og jeg blir så rørt når jeg leser om slike ting. Det er ingen skam, men å gå med slike arr gjør noe med en! Man blir eldre og føler på en skam når slike ting viser i det første møtet med andre mennesker, det blir en label og jeg kjenner meg så godt igjen når denne jenta som har fått tatovert armene sine når hun sier at hun blir sint når andre mennesker spør om dette. Det er privat, men alikevel så offentlig når det er skader på kroppen.

Jeg hyller disse menneskene som strekker seg langt for å gi noen som virkelig fortjener det, dette gratis, og det eneste man trenger å gjøre er å søke igjennom nettet. Disse gutta velger ikke utfra historie, eller hvem som har hatt det værst, dem er ikke ute etter å høre hvorfor, men ønsker bare å yte det lille ekstra for noen som føler behov for å dekke over og gå videre med livene sine. Tusen tusen takk for jobben dere gjør, dere gjør virkelig en forskjell og dette tiltaket har gått rett inni hjertet mitt og gjort stort inntrykk! 

Her er gruppa deres på facebook! :

https://www.facebook.com/groups/metalheadsagainstbullying/?ref=share

Det river og sliter inni meg og jeg føler at jeg når som helst vil gå i fullstendig oppløsning, jeg har det virkelig ikke bra med meg selv og teller bare timer for å klare og holde ut! Det er ikke timer som rusfri jeg teller, det er nedtellingen til denne traumeperioden er over og til den kan gi slipp på meg og la meg være i fred 😞 det river meg fullstendig opp og ha det som jeg har det nå og jeg finner overhode ingen mening i dette. Det er for meg helt vanvittig at ett angstanfall på tirsdag ennå skal henge i og dra meg ned når så mange spennende og fine ting skjer rundt meg, men jeg klarer ikke å finne riktig denne gleden inni meg ennå.

I går håpte jeg på en skikkelig smell for å bli ferdig med dette, for det er det eneste som fungerer. Man må ha en skikkelig utblåsning og konfrontere alt man bærer på og ha en skikkelig smell for så å våkne dagen etter og føle seg en smule bedre, men smellen ville ikke komme og det ble nok en dårlig dag med det psykiske terroret inni meg. Jeg er hele tiden på randen til eksplosjonen som jeg venter på og vet kommer, men først må jeg nedi kjelleren til kjelleren virker det som. 

Jeg har sovet helt elendig i natt og er stuptrøtt! Jeg er i Førde med mamma på sykehuset og det eneste jeg lengter etter nå er sengen min hjemme og å grave meg langt nedi den nå, bare glemme hele verden og være skikkelig deprimert! Det er faktisk det eneste i hele verden jeg ønsker akkurat nå utenom å komme tilbake til meg selv og ta tak i disse traumene som ødelegger hele livet mitt i perioder, og nå syns jeg at denne perioden har vart lenge nok!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Det er fryktelig slitsomt å være meg akkurat nå og når jeg ikke har noe positivt å si så lar jeg heller det være 😊 blitt lite blogging for jeg føler ikke helt for å sitte og bare klage og syte 😊 det kunne tross alt vært så mye værre!

Når alt er mørkt og trist så forstår jeg så inderlig godt dem som sprekker og gir opp kampen. Det er når jeg har det slik jeg virkelig kan forstå dem som avslutter og ender reisen så altfor tidlig, og det er når angsten klamrer seg fast i kroppen og depresjonen er bunnløs man faktisk forstår hvordan andre mennesker har det. For bare ett år siden hadde jeg dette som en del av hverdagen min, depresjonen og angsten var en vesentlig del av meg, og nå fatter jeg og begriper ikke hvordan jeg klarte å henge sammen, for det river og sliter innvendig og ofte er det så vidt man klarer å holde ut, og bare tanken på å ha det slik konstant hadde fått meg utpå kanten for lenge siden. Depresjon og angst spiser deg opp innvendig, ødelegger alt som er deg og drar deg ned og tar kontrollen ifra deg, du er maktesløs så lenge det herjer innvendig og det eneste man kan fokusere på er å holde ut og vite at det snart går over.

Hjertet mitt er fylt med en bunnløs sorg og jeg aner ikke hvorfor, det har ikke skjedd noe som skulle tilsi denne sorgen og jeg har ingen enkel forklaring, det føles ut som jeg har opplevd ett stort tap og jeg innser at det bare er depresjon etter angstanfallet som spiller meg ett patetisk puss. Og jeg ville bare si at jeg forstår dem som faller ut og dømmer overhode ingen, for om jeg ikke hadde hatt alle disse tingene som hekter meg tilbake igjen, om jeg ikke hadde hatt alle disse menneskene i livet mitt som gjør alt verdt det, så hadde jeg vært den første til å gå på en gigantsprekk og falt helt utenfor igjen.

Når tilstanden er som den er, er det eneste man kan klamre seg fast i hvor forjævlig det hadde vært å gått på en sprekk, startet helt på nytt og tatt opp igjen alle disse 333 dagene og selvransakelsen ifra helvetet jeg har vært igjennom enda en gang! Tenk å måtte gjøre alt dette en gang til? Og tenk på skuffelsen når man våkner fyllesjuk i en eller annen seng og ikke aner hvor man er eller hva som har skjedd, for det er faktisk morro i noen timer, for så og komme ett hinsides helvete etterpå. Jeg er rett og slett ikke klar for å sprekke, det frister ikke litt en gang, og når jeg tenker på smaken på øl så kjenner jeg bare bitterheten av denne drikken som faktisk har satt meg i den situasjonen som jeg er i nå. Jeg kjemper for livet mitt, jeg kjemper med nebb og klør for å holde meg fast, og jeg klarer det dag for dag, og vet så godt at dette bare er en veldig dårlig periode, og at jeg snart skal tilbake til livet mitt med all gleden av å bare være tilstede, for akkurat nå er det vanskelig å se noe positivt på noe som helst, men jeg klamrer meg fast.

Når det er mørkt så er det virkelig mørkt og det eneste man kan gjøre er å drømme om bedre dager, men jeg forstår dem som ikke holder ut, det er så enkelt og flykte i rusen eller værre, og bare de sterkeste klarer seg, jeg akter å være en av dem som klarer seg men jeg trenger bare litt tid.

Jeg er inni siste fase i angstanfallet mitt, jeg kjenner meg selv såpass godt nå at jeg er bevisst på hvilket nivå jeg er på, og jeg har vært her så mange ganger før. Angstanfallene mine varer lenge, over flere dager og gjerne en uke i slengen, og jeg har sett mennesker fake slike anfall og plutselig være over dem rett som det er. Hos meg henger dem i og det er en helt egen prosess og komme over dem, gi slipp og finne meningen igjen.

Jeg er i siste fase nå, der jeg føler alt er så meningsløst og alle disse tingene som virkelig gir mening til vanlig føles bare helt fullstendig meningsløse, og det eneste jeg trøster meg selv med er at dette bare er siste fase, dette er den avsluttende delen, og snart er det over. 

Igjennom det hele har jeg hele tiden prøvd å gjøre disse vanlige tingene som ellers gir meg så mye i hverdagen, jeg har kjørt rundt og oppsøkt disse tingene som gir meg glede, helt uten å føle den lenger. Jeg nekter å gi meg og kjemper hver dag for å komme meg videre, og det er en glede å si at jeg er i den avsluttende delen av angsten min, nå kan det bare gå en vei og jeg gleder meg til å komme tilbake til livet mitt, der jeg har det så bra. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Forrige uke avlyste jeg det meste på planen min, jeg ryddet plass til angsten min og fokuserte bare på disse tingene jeg var nødt til å gjøre, ikke noe som helst annet, og jeg kom meg igjennom. Denne uka som kommer nå har jeg fulle dager med en lett blanding av ting jeg gleder meg til, og ting jeg må gjøre, og jeg gleder meg til en normal uke i denne kaotiske hverdagen min. Jeg kjenner at jeg behøver en vanlig uke nå, med alt som følger med! Jeg må presse meg inni normalen igjen, og jeg håper at psyken er med meg og at jeg vil få positive ting utav de tingene jeg er med på. Angsten får ikke lov å kontrollere livet mitt, og jeg tar ett oppgjør med meg selv hver eneste dag for å hindre dette. Angsten min må jeg sikkert leve i mange mange år fremover med, men jeg ønsker å gjøre den mindre og mer uskadelig, for jeg makter ikke å leve ett liv med angsten, og jeg har ingen planer om å gjøre den til en naturlig del av livet mitt.

Jeg har hatt første natt uten mareritt i natt, og våknet med en ny energi, nå skal jeg bruke den for alt det er verdt, og forberede meg på uka som kommer. Aldri gi opp, aldri gi deg! Det er så verdt det i enden, all jobb du nå legger ned får du igjen og blir sterkere! <3

Det er lørdagskveld og jeg sitter her med smågodt og capri-sun som ett lite barn inntyllet i pledd og med dempet belysning. Det er vind ute, så jeg grøsser litt nedover ryggen hver gang jeg hører lydene utenifra, og tenker i meg selv hvor godt det er at jeg ikke er ute i dette været og hvor heldig jeg er som kan sitte her helt fredelig og rolig. 

Da jeg rusa meg så drømte jeg om slike lørdager som det her, jeg gikk av og til forbi husene til menneskene som satt i stuene sine med dempet belysning og man kunne se lyset ifra tv-en som flimret så tydelig utenifra, jeg husker hvor koselig dette så ut, og jeg drømte om dette normale livet jeg nå faktisk har til odel og eige.

Det er rart dette her, at jeg nå opplever ting jeg før drømte om å få oppleve, og å leve livet sitt uten dette jaget man lever med hver eneste dag når man ruser seg. At jeg kan sitte på en lørdagskveld uten å føle rastløsheten av å ikke få lov å ta del av det som skjer ute, og føle at det er helt ok at mennesker drikker i helgen men at jeg ikke gjør det, dette føles som en stor fremgang for min egen del. Jeg har alltid hatt problemer med å ikke være med på det som skjer, alltid, så at jeg kjenner at det er helt greit om det er hundrevis av mennesker ute og koser seg, føles som ett stort skritt fremover for min del, og at jeg kan kose meg her hjemme i stua mi, og ikke føler på denne rastløsheten er en befrielse! 

Det er overhode ikke slik at jeg ikke ønsker å bli bedt med på fester lenger og at jeg aldri kan gå ut, det er heller ikke slik at drikking trigger meg og at jeg blir fylt med russug når jeg ser noen nyte en øl! Jeg har faktisk aldri hatt mindre sug enn når jeg ser andre drikker, og jeg har faktisk hatt det helt fantastisk morsomt hver eneste gang jeg har vært ute som edru, og jeg anbefaler det sterkt videre! Man får med seg alt av galskapen, har det dobbelt så morro og våkner ikke redusert dagen etter. Jeg tenker at jeg får alle de positive tingene ifra hver verden, og jeg har vært mye ute siden jeg sluttet 🙂 så ikke slutt å be meg ut fordi jeg ikke drikker lenger, for jeg er enda mer gal i hodet som edru, og i en bedre utgave enn før! Jeg kan i tillegg kjøre bil og blir selvsagt den naturlige sjåfør som også er ett megapluss.

Akkurat denne helgen er jeg en partybrems og trivest best hjemme i stua med freden over meg, akkurat slik som jeg drømte om den gang da jeg slet med rusen og den var det eneste jeg kunne se, og jeg velger dette livet jeg har nå, og unner ikke noen å ha det slik jeg hadde det! Jeg håper dere alle har en fantastisk helg hva enn dere måtte gjøre! <3 drømmer går i oppfyllelse hver eneste dag, vi må bare ha troen.

Hylles den som hylles bør! Uten denne mannen her kunne jeg ikke arbeidet som jeg gjør, og ytt det lille ekstra flere ganger i uka! Han ringer og jeg henter og deler ut! Vi har en liten spøk oss imellom, jeg kaller han engel og han kommenterer at da har han skitt på vingene sine, og jeg er så takknemlig for alt jeg har fått med denne unike bakeren på Bryggja! Vi har bygd opp ett forhold oss imellom nå siden februar og så mange ganger har han snudd en dårlig dag med disse bakevarene sine som jeg er så heldig og få lov å dele videre til noen som trenger og setter pris på dette 🙂 jeg er virkelig heldig! 

En av mine største støttespillere og en som har sklidd rett inni hjertet mitt, og jeg anbefaler dere alle og besøke dette unike koselige bakeriet på Bryggja <3 masse kjærleik <3

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Følg bloggen igjennom gruppa mi på facebook! 

https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg tror mange kjenner seg igjen i dette og føler på ubehaget når man må be andre om å ta avstand fra en, man føler seg egoistisk og som en gledesdreper men dette handler overhode ikke om egoisme eller om at man ikke ønsker fysisk oppmerksomhet ifra andre og dem man er glad i.

Vi mennesker har en sjargong i forholdene til hverandre, vi klemmer gjerne venner vi ikke har sett på en stund og de nærmeste holder vi tett inntil oss, dette er måten vi viser hverandre kjærlighet, det er dette vi har gjort i alle de år, og nå må vi lære hvordan vi viser hverandre omsorg og kjærlighet på andre måter.

Situasjonen er alvorlig og verden blir angrepet av ett virus mange dør av og mange blir alvorlig syke. Jeg er ikke særlig redd for å få viruset selv, jeg tenker at jeg nok hadde klart meg igjennom dette men jeg har faktisk så mange mennesker rundt meg som overhode ikke hadde overlevd å blitt smittet av viruset og jeg er livredd for å være den som smitter dem jeg er så glad i!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Tenk om jeg hadde blitt det mennesket som smittet mine foreldre og med dårlig utfall, DET hadde jeg ikke orket og ha på sanvittigheten.

Det er forferdelig ubehagelig og måtte ta avstand til mennesker og si det høyt. Man gruer seg til å måtte gjøre det og unngår dermed situasjoner der man blir nødt til å si ifra og jeg selv blir mer tilbaketrukket, men vi MÅ ta hensyn til hverandre, vise respekt igjennom å holde avstand og det virker som alt blir glemt idet lørdagene kommer og butikkene fyller seg opp. Det virker som alt er glemt for noen timer, og vi som ellers er så flinke igjennom ukene samles i store gjenger, glemmer avstand i kaoset i køen i kassa og glemmer fort og sprite hendene på vei inn og ut ifra smekkfulle butikker, jeg kveles! 

Vis meg kjærlighet og respekt igjennom avstand og ett smil, ikke klem meg og sett meg i en vanskelig situasjon, for det er forferdelig vanskelig for meg å si ifra når du bryter deg inni intimsonen min, si med ord at du er glad i meg, og unngå helst og ta på meg, vis meg denne kjærligheten igjennom å respektere mine grenser og at jeg faktisk frykter å være den som smitter noen som dør av dette, ikke la meg leve videre med den på sanvittigheten min, vær så snill og hold avstand og respekter hverandre, det er så kritisk rundt oss nå, vi ønsker ikke nok en lockdown der livene våres blir snudd opp og ned, vi ønsker å kunne leve så normalt som vi kan, så hold avstand og sprit hendene dine, ikke for deg selv men for alle andre rundt deg.

vi har ingen å miste! 

Våkner og sjekker tilstanden

Sjekker om kroppen fungerer

Jeg er i min egen seng

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Er jeg edru? Er jeg fyllesjuk?

Har jeg sprukket eller var dette nok ett mareritt?

Slik er mine morgener, dette er min rutine og noe jeg på merkelig vis har blitt vant med! Drømmene handler om det samme, jeg sprekker og drikker, og glemmer at det har skjedd. Skuffelsen over meg selv stikker seg ut og er det jeg husker best når jeg våkner forvirret i sengen min og innser at jeg er trygg. Jeg drømmer at jeg har glemt at jeg har sprukket, og blir påmint dette. Følelsene tar jeg med meg videre, jeg har lært at disse rusdrømmene ikke betyr at man innerst inne ønsker å sprekke, men at det bare er underbevisstheten som arbeider som normalt. Å være så redd for og sprekke at man ligger med mareritt hver eneste natt viser bare hvor hardt jeg ønsker dette, og hvor vanvittig redd jeg er for å ødelegge dette fantastiske livet jeg har bygd meg opp. Det er en ekkel påminner på hvor kort veien er tilbake og hvor vondt det hadde vært og faktisk gått på denne sprekken, noe jeg overhode ikke ønsker. 

Det er heller ikke slik at jeg i våken tilstand er så fryktelig redd for å slippe rusen inn igjen i livet mitt, det valget er jeg så bestemt på så jeg tror faktisk at det ikke vil skje, jeg har tatt ett kraftig oppgjør med rusen min, den er borte ifra tankene mine. Angsten derimot viser de siste dagene at jeg ikke har tatt det samme oppgjøret med, og veien videre blir lang og kronglete.

Det er rart å nå stå i situasjoner som ville ført til rusbruk, som jeg nå står i og rir av stormen uten å ty til behandlingen som jeg vet funker, iallefall for en liten stund. Det har skjedd noe inni meg, jeg har fått lang tid til å bygge meg opp før dette skjedde, jeg vet hva som funker og jeg bruker det for alt det er verdt. Disse automatiske reaksjonene i kroppen som ville ført til den største fyllefesten av de alle har blitt erstattet med pur viljestyrke og mot, ett mot jeg aldri noensinne har hatt før. Noen ganger har man lyst å bare gi opp, dempe smerten psykisk og kaste inn håndkleet, man er presset helt utpå og man makter ikke mer, da skjer det noe og jeg finner det meget intressant.

Du får to valg! Enten gå tilbake til slik du hadde det før, eller ta opp boksehanskene dine og kjemp for det du har i dag! Det er disse byggesteinene jeg snakker om, bilen, huset, familien, vennene dine, og alt du har jobbet så hardt for. Velger du livet i rusen eller disse tingene som faktisk betyr noe? 

Det er faktisk når du blir presset helt utpå kanten du får dette valget, ikke hver eneste dag som rusfri. For meg er det ikke slik at jeg våkner hver dag og tar ett valg om å være rusfri, jeg får valget når jeg har det som værst og er som svakest! Det er da viljestyrken og motet blir testet, ikke i hverdagen når alt er greit og fint! Det er vondt brutalt og veldig ærlig, og bare de sterkeste klarer seg igjennom disse testene, men dem må da ha alle disse tingene som holder dem tilbake! 

Heldigvis sitter jeg her med kaffekoppen og er klar i toppen! Det hadde jeg ikke trodd for noen dager siden, og det viser at åpenheten rundt å ha det helt dritt faktisk funker. Det hadde ikke hjulpet meg og bure meg inne med angsten og forværret den, det hadde ikke roet ned angsten om jeg satt her hjemme og blogget om hvor fantastisk denne verden er, og jeg tenker at ingen hadde giddet og sittet og lest løgnene mine heller. Det gjør inntrykk at mennesker kommer til meg og sier at dem kjenner seg igjen i mye av det jeg skriver, men at dem ikke våger og innrømme det, det viser hvor tabubelagt dette er og hvor skamfullt det føles og si det åpent og høyt, det skal vi få slutt på, og psykisk helse skal være like naturlig og snakke om som fysisk helse! Jeg finner meg ikke i å leve i en verden der slike ting blir tiet ihjel, for jeg vet skadene dette gir menneskene det gjelder! Ha en fantastisk lørdag kjære lesere!

I kveld har jeg hatt gleden av å dele ut masse bakevarer ifra bakeriet på Bryggja, vi har laget taco og bare roet helt ned her i stua, og det passer meg helt perfekt etter disse turbulente dagene. Jeg merker at jeg fortsatt er skjør og går lett i stykker men gi meg litt tid så er jeg på beina for alvor igjen! Jeg merker allerede at gleden over ting smått om sen siger innover meg, og det kan jeg ikke ta som annet enn ett godt tegn! 

Jeg gleder meg stort til å være helt ok! Ha det greit med meg selv og gli tilbake til det normale livet jeg lever, jeg gleder meg til nervene er rolige og at jeg føler meg trygg igjen, for det er slik jeg ønsker å ha det. Jeg merker på temperamentet mitt at noe er i gjære, jeg smeller fort kjapt og gale, men det går fort over og etterpå vet jeg ikke hva jeg er sint over en gang. Jeg gleder meg til stabiliteten i formen kommer tilbake, og til at jeg kan legge bak meg disse dagene med fullstendig kaos, for nå er jeg sliten! 

Heldigvis er dette bare noen dårlige dager, for jeg hadde ikke maktet dette over tid, som veldig mange tidligere år i livet mitt. Jeg fatter og begriper ikke hvordan jeg holdt ut med dette konstante jaget, suget, jakten og angsten livsstilen min førte med seg, og jeg kjenner jeg er allergisk mot ruset folk og mennesker som drikker for tiden, og holder meg helst hjemme i helgene og unngår utelivet for alt det er verdt. Jeg satser på at gleden over å gå ut edru kommer tilbake, men akkurat nå er jeg rett og slett ikke mottakelig for slikt og holder meg pent og pyntelig for meg selv. 

Her er noen bilder ifra dagen som faktisk ikke har vært så værst!

Jeg våkner med den samme innstillingen og med de samme forventningene som alltid, jeg krysser alle fingre for at denne dagen skal bli bra og overhode ikke lik de andre jeg nå har hatt på rappen. Angsten for angsten sitter i meg, jeg bare venter og går på eggeskall og det eneste jeg håper er at det er over for denne gang og at jeg kan gå videre med livet mitt.

Å ha så mange gode dager det første året som rusfri hadde jeg aldri trodd, jeg satt med en tanke om at dette ville være det vondeste hardeste og tøffeste året noensinne og at jeg ville sitte her med russug og blandede følelser, jeg trodde jeg ville sitte her aleine og at ensomheten ville være min eneste venn, men det har vist seg og være totalt motsatt. Å nå ha noen dager bak seg med smerte og indre kaos klarer jeg og jeg har taklet værre ting før, men på mange måter kom disse dagene også som kastet på meg. Oppi mitt eget hode banker jeg meg selv opp med tanker om at jeg burde ha komt lenger og at dette er ett tilbakefall, men jeg er smart nok til å vite bedre. 

Disse dagene med totalt lockdown har vist meg hvor mye arbeid jeg må legge ned i traumebehandlingen og at jeg ønsker mer effektiv behandling der. Traumene er noe jeg har snakket om, men ikke følt på kroppen det siste året, og at dem nå kommer tilbake for full kraft viser at jeg har en lang vei og gå. 

På tross av disse indre demonene startet jeg og vlogge i går! Og videoen er sett 1800 ganger! Jeg kommer selvsagt ikke til å legge bort bloggen min, det er den som kommer på førsteplass, men dette er ett effektivt supplement til denne innholdsrike bloggen, og det skaffer fokus og åpenhet også om ting som ikke er så lett og snakke om, jeg gleder meg til fortsettelsen! Her er de to videoene jeg til nå har lagt ut!

https://www.facebook.com/710870607/posts/10164340603715608/

https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/permalink/1311124092559173/

De siste dagene og fortiden kan jeg gjøre lite med, men dagen i dag har jeg all makten over! Det er jeg som bestemmer over min egen hverdag og hvordan den blir, og det føles som en liten trøst oppi det hele. Jeg har virkelig ikke hatt det bra, og jeg er ikke lenger redd for å si det åpent, jeg er lei av å gjemme meg når jeg har det vondt, som en skadet katt. Jeg ønsker åpenhet og da må jeg nesten stå for det selv, og vise det selv, også i perioder der å blogge om følelsene mine, kansje er det siste jeg ønsker! 

Vi må slutte å være så redde for å åpne oss opp, for å bli dømt for våres innerste tanker, det er ikke meningen at vi skal samle opp masse tanker innvendig uten å dele det med noen, og ofte halveres byrdene bare ved å si det høyt! Jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme, kansje ikke fullt så offentlig som jeg har valgt, men skriv det ned ett sted, snakk med noen du stoler på, og ingenting er for dumt til å dele!