Når alt er mørkt og trist så forstår jeg så inderlig godt dem som sprekker og gir opp kampen. Det er når jeg har det slik jeg virkelig kan forstå dem som avslutter og ender reisen så altfor tidlig, og det er når angsten klamrer seg fast i kroppen og depresjonen er bunnløs man faktisk forstår hvordan andre mennesker har det. For bare ett år siden hadde jeg dette som en del av hverdagen min, depresjonen og angsten var en vesentlig del av meg, og nå fatter jeg og begriper ikke hvordan jeg klarte å henge sammen, for det river og sliter innvendig og ofte er det så vidt man klarer å holde ut, og bare tanken på å ha det slik konstant hadde fått meg utpå kanten for lenge siden. Depresjon og angst spiser deg opp innvendig, ødelegger alt som er deg og drar deg ned og tar kontrollen ifra deg, du er maktesløs så lenge det herjer innvendig og det eneste man kan fokusere på er å holde ut og vite at det snart går over.
Hjertet mitt er fylt med en bunnløs sorg og jeg aner ikke hvorfor, det har ikke skjedd noe som skulle tilsi denne sorgen og jeg har ingen enkel forklaring, det føles ut som jeg har opplevd ett stort tap og jeg innser at det bare er depresjon etter angstanfallet som spiller meg ett patetisk puss. Og jeg ville bare si at jeg forstår dem som faller ut og dømmer overhode ingen, for om jeg ikke hadde hatt alle disse tingene som hekter meg tilbake igjen, om jeg ikke hadde hatt alle disse menneskene i livet mitt som gjør alt verdt det, så hadde jeg vært den første til å gå på en gigantsprekk og falt helt utenfor igjen.
Når tilstanden er som den er, er det eneste man kan klamre seg fast i hvor forjævlig det hadde vært å gått på en sprekk, startet helt på nytt og tatt opp igjen alle disse 333 dagene og selvransakelsen ifra helvetet jeg har vært igjennom enda en gang! Tenk å måtte gjøre alt dette en gang til? Og tenk på skuffelsen når man våkner fyllesjuk i en eller annen seng og ikke aner hvor man er eller hva som har skjedd, for det er faktisk morro i noen timer, for så og komme ett hinsides helvete etterpå. Jeg er rett og slett ikke klar for å sprekke, det frister ikke litt en gang, og når jeg tenker på smaken på øl så kjenner jeg bare bitterheten av denne drikken som faktisk har satt meg i den situasjonen som jeg er i nå. Jeg kjemper for livet mitt, jeg kjemper med nebb og klør for å holde meg fast, og jeg klarer det dag for dag, og vet så godt at dette bare er en veldig dårlig periode, og at jeg snart skal tilbake til livet mitt med all gleden av å bare være tilstede, for akkurat nå er det vanskelig å se noe positivt på noe som helst, men jeg klamrer meg fast.
Når det er mørkt så er det virkelig mørkt og det eneste man kan gjøre er å drømme om bedre dager, men jeg forstår dem som ikke holder ut, det er så enkelt og flykte i rusen eller værre, og bare de sterkeste klarer seg, jeg akter å være en av dem som klarer seg men jeg trenger bare litt tid.
