jeg har lyst å filleriste meg selv for å komme tilbake til meg selv igjen, jeg har lyst å gjøre noe slik at jeg kan stille frem klokka til det skjer. Jeg vet det kommer og at det eneste man kan gjøre er å la ting gå sin gang, men ventetiden er ubehagelig og lang uten rusen. 

Jeg er ikke meg selv i dag, jeg går og bærer på en tomhet i hjertet mitt og en dyp sorg jeg ikke klarer å forklare. Det finnes ingen grunn til sorgen, som ved dødsfall eller alvorlige ting, jeg føler ikke jeg har retten til å føle det slik, og får nesten dårlig sanvittighet og blir ikke klok på meg selv, og jeg tror det hele bunner i savnet etter flukten i rusen min.

Det er ikke slik at jeg oppriktig føler at jeg ønsker meg tilbake, det er jeg for smart til nå, og jeg vet bedre. Men når man har det skikkelig tungt over lang tid så kommer savnet etter pausene rusen en gang ga meg, og jeg innser at dette bare er nok en naturlig del av meg selv. Jeg er en rusmisbruker med alt det innebærer, du kan ta rusen ifra meg men hele meg er formet av den, og det tar meg lang tid å forandre på alle disse automatiske reaksjonene, og akkurat nå føler jeg at noe er borte og at jeg sitter i bunnløs sorg uten årsak, det er forvirrende og frustrerende men det har skjedd småting som jeg ikke har trodd ville gå innover meg, men som tar meg og preger dagen min. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg forstår ikke hvorfor jeg har dette behovet for å være så forbannet sterk hele tiden, for innerst inne er jeg svak som faen, og om jeg hadde latt være å fokusere på å være så sterk hele tiden så hadde jeg hatt massevis av tid til overs til å behandlet problemet, helt ærlig. Jeg forventer så masse av meg selv, jeg forventer å føle en bestemt ting til en bestemt tid, og blir skuffet når kroppen og hjernen ikke fungerer som forventet, har jeg ikke lært noe som helst om meg selv på denne lange reisen hit? 

Helt ærlig så forstår jeg hvorfor og hvordan akkurat jeg kunne bli en misbruker, for overhode ingen andre hadde orket det presset jeg legger på meg selv. Jeg tror jeg skal kunne ting jeg aldri har gjort før, og det helt uten å feile. Jeg kommer til å feile resten av livet mitt, tusenvis av ganger, så jeg kan ikke banke meg selv opp lenger når jeg ikke når opp til disse patetiske målene jeg setter for meg selv. . . Jeg som alle andre trenger tid når hele livet blir fullstendig forandret på under 1år! Man kan ikke forvente at noen som har rusa seg i 18år fatter livet og har alt på plass med det samme, og da må jeg også slutte å forvente det av meg selv. 

Jeg sitter med ett enormt tomrom i meg selv og har hatt denne følelsen i hele dag, det virker som om ingenting kan forandre akkurat dette i dag, og for første gang tar jeg hensyn til det. Verden er helt forandret rundt meg, og det vil ta tid å komme seg på beina igjen.. jeg har vært en tur i kjelleren, jeg har fått se hvor kort veien er tilbake igjen og jeg likte overhode ikke denne minireprisen på hvordan livet faktisk føltes før jeg endret det. For jeg har jo endret det, jeg har faktisk endret hele fullstendige livet mitt, og jeg kan faktisk ikke forvente av meg selv å tilpasse meg alt på null komma nix lenger, jeg klarer ikke å flytte fjell og ei heller å forandre verden, jeg må akseptere det jeg ikke kan forandre på, og gjøre noe med det jeg kan forandre, nemlig meg selv.

Det er første gang etter operasjonen at det er skikkelig kaldt ute og det merker jeg! Det føles ut som jeg faktisk kan kjenne platene i ryggen og det er såvidt jeg kommer meg oppav sengen og sofaen. Jeg kjenner meg bare enda sikker på valget om å gi opp drømmen om å gå tilbake til gamlejobben min, når jeg hele tiden må ta hensyn til en kropp som ikke fungerer som den en gang gjor. Det ville være fryktelig flaut og ringe annenhver dag og si at jeg har det for vondt til å klare å utføre jobben min. Jeg satser på at det finnes noe annet for meg der ute, noe jeg klarer å mestre og brenner for 🙂 det er drømmen! 

Jeg har mange spennende prosjekter på gang og i dag skal jeg på møte og diskutere oppstart av enda en selvhjelpsgruppe! Dette er jo noe jeg virkelig vet funker, så det blir ikke vanskelig og snakke opp noe slikt, så jeg gleder meg egentlig bare til dette!

Dagene går videre og det blir faktisk bedre men det vil ta tid og komme seg tilbake. Jeg merker at hodet ikke helt klarer å få med seg alt og at å hoppe tilbake til hverdagen helt uten videre ikke lar seg gjøre, jeg behøver tid for å klare å tilpasse meg igjen, og for å ikke gå på disse smellene som ligger foran meg. Jeg er ett menneske som tar ting til meg, og andres sorger er iblandt dette. Jeg prøver hele tiden og distansere meg ifra det som ikke har noe med mitt eget liv og gjøre, men jeg er også bare ett menneske og jeg blir glad i alle rundt meg. I dette gamet her finnes det så mye sorg der ute, og situasjoner som mennesker faktisk ikke skal oppleve, rusen har ett grep som er vanskelig å forklare, men jeg prøver å være der på min måte for alle som behøver det. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg tar imot denne torsdagen med ett åpent sinn og med en skrantende kropp! Men satser på å få mye utav denne helt vanlige torsdagen. I kveld er det julegateåpning og jeg skal for første gang på mange mange år faktisk være med på dette, jeg skal jo ta jula tilbake og dette er en vesentlig del av denne prosessen. Vi har også bestemt oss for at vi pynter til jul den 1.desember i år, og jeg forbereder meg i hodet til å gjøre noe som er helt fullstendig utenfor min komfort! Jeg har jo tross alt hatet denne høytiden helt siden jeg mistet barna mine for 12år siden, og har mange ganger kastet jula ut etter at mamma har pyntet når jeg ikke har vært her hjemme. Såpass intenst har hatet vært, men denne gangen skal jeg virkelig gå inn for å ta den tilbake 🙂 wish me luck! 

Å holde ut og bite seg fast har fått en helt ny betydning for meg, og lite visste jeg om hvor sinnsykt bokstavelig det til tider faktisk er. For man holder seg fysisk fast og biter tenna sammen, det gjør vondt i kjeven min fordi jeg bokstavelig talt har bitt tenna sammen denne uka, men nå føles det ut som jeg er på rett vei. Jeg kan si helt ærlig at jeg ikke hadde taklet denne dagen her for ett par dager siden, da hadde jeg gått rett i kjelleren igjen og kansje gitt opp.

I dag har den ene dårlige nyheten komt etter den andre og jeg har befunnet meg i merkelige situasjoner jeg vet med meg selv jeg heller hadde taklet svært dårlig om det bare hadde skjedd i går, og er glad at jeg er på riktig plass i mitt eget hode når disse utfordringene kommer flygende imot meg! Jeg behøver meg selv for å klare å håndtere dette nye livet mitt, uten meg selv så kan jeg bare gi opp. Det er vanskelig å holde fokus og forholde seg bestemt på sitt eget valg når ting går dårligere for andre som du bryr deg om 🙂 

I dag har vi vært ute og spist og feiret 11mnd dagen min, jeg føler det er mange markeringer for hver milepæl jeg når. Jeg har bursdag i desember men gleder meg så innmari mye til den dagen jeg har vært edru i ett år! Og kommer til å feire 1årsdagen min hardere og mer høylytt en bursdagen min, det er litt større og viktigere og feire enn at man blir eldre. Jeg spøker med at jeg skal ta meg en skikkelig fyllekule, men alle vet at jeg bare har det i kjeften, og at jeg ikke kommer til å sprekke anyway så det er ingen som tar meg alvorlig når jeg fleiper med sprekker lenger. Jeg har rett og slett funnet ut etter å ha laget en liste til meg selv, at bakdelene med rusen er så altfor store i forhold til de få positive tingene jeg klarte å komme på, så hvorfor utsette seg selv for torturen nok en gang?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Ikke er jeg redd for politiet lenger heller, og finner det veldig kjedelig at pulsen min ikke stiger når jeg ser bilen deres dukke opp lenger… jeg savner litt det kicket! Ikke har dem stoppet meg en eneste gang siden jeg begynte å kjøre bil heller, og jeg som trodde at jeg var så spesiell og unik at det var det første dem ville gjøre. Det første som skjer etter at jeg har publisert dette innlegget er vel at jeg blir stoppet, etter at noen har lest bloggen min.. haha.. 

Jeg satser på at det fortsetter og gå fremover for meg og at jeg får alt på plass i hodet etter denne nedturen. Det eneste jeg trøster meg med er at jeg har klart og holde ut, og har fortsatt like stor avsmak på alkoholen som alltid, og isteden for å grave seg ned og tenke at dette er en tilbakegang, kan jeg heller tenke på at jeg har klart meg igjennom angsten uten å ty til selvmedisinering og uten å sprekke! Akkurat nå tar jeg med meg alt positivt jeg kan, og sakte men sikkert blir ting bedre! Aldri gi opp, kjemp for det du tror på og kjærligheten overvinner alt! Let the past make you better, not bitter! <3

I dag har jeg jobbet litt og gjort litt av disse tingene jeg normalt sett gjør i hverdagen min, men i dag har det gitt mening og jeg merker at jeg er på full fart tilbake til livet som jeg er så glad i. Denne uka har jeg vært innom tankene om å avslutte livet, gi opp og denne gruende følelsen av at ingenting overhode har gitt meg noen mening, det er tungt i slike perioder men før ville en slik periode vart over flere måneder, og denne gangen slapp jeg unna med en uke i dette negative universet jeg helst ikke vil tilbake til. Noen gang.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det har skjedd helt syke ting i tilværelsen våres som endrer hele hverdagen, og jeg har ikke en gang vært i stand til å se disse positive tingene, og heller bare gravd meg enda lenger ned.

Først nå ser jeg hvor stort dette er! Min kjære har fått seg jobb og det er faktisk første gang jeg er sammen med en som faktisk har en ekte jobb! Det er spennende og nytt, og først nå innser jeg hvilken stor bragd dette er for oss to, og jeg er klar for å vise gleden også for min kjæres lykke. Denne uka har vært tung for oss begge og jeg har en stor del av den skylden, jeg har heldigvis en mann som tar meg som jeg er, og jeg slipper å late som i hans nærvær. Det hjelper og ha noen som forstår deg og som ikke dømmer deg utfra dagsform! Og i dag når jeg kom hjem ifra mine plikter så stod det en stor oppsats med blomster i trappa! Det minte meg på hvor viktig denne jobben er for min kjære og hvor stort det er å få seg en jobb, og nå skal jeg bli mer støttende og engasjert! Tusen tusen takk til mormor og besten som er en av våres største støttespillere og en del av denne heiagjengen vi har bak oss <3! Dere gir oss masse styrke!

På tross av all negativiteten som har foregått i mitt eget hode, og kampen for tilværelsen som en depresjon er, så har jeg kommet utav det som en vinner. Jeg har klart for første gang og gå igjennom dette edru og uten å ta disse snarveiene ut, jeg har vært åpen og ærlig med dere, og angrer ikke ett sekund. Jeg lukker meg idet jeg starter og slite, jeg velger å ikke fortelle noen om det jeg føler, og eksploderer til slutt og ruser meg som aldri før. Jeg bruker alt som en dårlig ynskyldning til å sprekke og oppføre meg som ett dyr, og jeg har prøvd alle disse andre løsningene som overhode ikke har fungert for meg. Denne gangen har jeg valgt en annen metode og jeg føler meg sterkere enn noengang, jeg har overvunnet min første krise psykisk uten å ty til piller og dempende medisiner, jeg har nektet å fortsette det destruktive mønsteret mitt, og jeg er forbanna stolt over meg selv akkurat nå.

Når man kommer til ett punkt der man ikke tror det er mulig og ha det værre, så finner man faktisk ut at det kan bli værre, mye værre faktisk. Man står der og det eneste man har er seg selv, du kan enten flykte som alltid og få det enda værre, eller du kan kjempe for det du tror på og det du vet innerst inne er rett. Hvorfor gjøre ting værre med rusen? Det finnes ingen løsning der, for da hadde jeg funnet den iløpet av disse 18årene jeg har rusa bort, om rusen hadde fungert eller jeg hadde kunnet kontrollert mitt inntak, hadde jeg vell aldri sittet i denne situasjonen jeg nå sitter i? Så hvorfor prøve igjen? Hvorfor ikke bare snu situasjonen og prøve noe nytt? 

I dag er det 11 måneder siden jeg åpnet min siste øl og satte for alvor korken på flasken, det er akkurat 11 måneder siden jeg valgte livet foran døden, og valgte å begynne å være glad i meg selv og respektere meg selv nok til  sette grenser. Det er 11 måneder siden livet mitt startet, og jeg fant sjelefreden. Det er 11 måneder siden angsten og depresjonen var en del av hverdagen og livet mitt, og det er 11 måneder siden jeg satt i fengselet som jeg hadde laget selv av selvforakt og hat mot hele verden. Jeg har kommet langt, men ennå er det en lang vei og gå, men jeg akter å sikte mot himmelen og fortsette reisen min som rusfri og som ett helt menneske uten å behøve rusen for å kontrollere alle arrene og skadene jeg har innvendig. Når jeg klarer dette så klarer dere alle det, det fantes ingen håp for meg, men jeg har valgt livet hver eneste dag nå i 11 måneder. Jeg velger dette, dette er livet mitt og jeg akter å kjempe for det til den dagen jeg dør. 

Jeg tror at alle kan forandre verden litt og jeg akter å stå opp for mine likemenn, jeg går ikke lenger forbi urettferdighet uten å heve min Røst, og når jeg har noe viktig å si tier jeg aldri lenger. Jeg har en viktig stemme som kan brukes til å eliminere alle disse feilene som skjer hver eneste dag, og jeg skal bruke hjertet mitt og empatien for andre mennesker for alt det er verdt. Jeg gir meg aldri når jeg vet jeg har  noe viktig på hjertet, og jeg har så mange å kjempe for som ikke er sterke nok ennå til å gjøre det samme! 

Legger ved link til facebookgruppa mi til denne bloggen her! Håper dere vil melde dere inn og følge veien min videre! Masse kjærleik <3 https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Med ett er det lettere og være meg, på magisk vis er denne tyngden over meg som har presset meg ned borte og det føles så godt og være tilbake til seg selv. Bare det å våkne uten denne murrende følelsen og redselen over dagen som ligger foran meg, jeg makter ikke å ha det slik lenger og tror jeg nådde bunnen under bunnen, alt var bare så forferdelig negativt og det eneste jeg maktet å fokusere på var pusten min og å holde seg i live. Ingen som ikke har hatt angst og depresjon vet hva jeg snakker om, det er fysisk umulig og kunne sette seg inni dette igjennom en bok eller i teorien, man må føle det på kroppen for å se hvor sterkt dette er. Man kjemper imot seg selv i en stor kamp, der hver eneste dag er uutholdelig og det eneste man virkelig ønsker er å bare gi opp. Denne gangen ga jeg ikke opp og tok den enkle løsningen, jeg vet bedre denne gangen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg tror at jeg kan bruke dette fremover i arbeidet jeg legger ned, at jeg kan bruke denne dårlige perioden til å vise ekstra empati og forståelse når livet ikke alltid går fint og greit, og jeg tenker at jeg klarte å komme meg igjennom dette på en grei måte, med enkle teknikker og måter å holde ut. Hadde jeg vært litt svakere akkurat nå hadde det gått riktig ille, og jeg innser hvor sterk man faktisk må være i seg selv om man skal klarer dette. Dette er ikke for svake mennesker, dette er real life og ganske så brutalt og jævlig til tider, er man ikke for alvor bestemt på valget sitt er veien desverre kort tilbake. 

Å føle ydmykhet er noe som faller meg ganske så naturlig, jeg er veldig klar over hvor kort reisen tilbake til det gamle livet mitt er, jeg vet hvor fort det kan gå utfor igjen. Jeg glemmer aldri hvem jeg er og hva jeg har opplevd, så jeg priser meg lykkelig hver eneste dag jeg kan våkne og ha det bare ok! For meg handler det ikke om disse store tingene, og denne ekstatiske lykkefølelsen konstant, om jeg bare kan føle meg tilfreds kommer jeg veldig langt. Mange higer etter å oppnå ting hele veien, og det første året oppnår man ting man aldri i sin villeste fantasi hadde forutsett, det er så mange ting og oppnå men dette vil dabbe av og stabilisere seg, det er viktig og ha ett godt liv som ikke avhenger av alle disse prestasjonene, det er viktig og være glad i seg selv, respektere seg selv og det man har klart. Det er viktig og aldri glemme hvor du kommer ifra og hvor langt du har kommet, for det behøver du resten av livet ditt. Det er ingen selvfølge at man klarer dette her, man er ikke lovet morgendagen og å leve i nuet er en velsignelse jeg har fått på veien, denne sjelefreden som gjør at jeg lever til det fulle akkurat i dag, uten å vite at morgendagen også finnes. Når jeg kan sitte her og bare være her, så er jeg som lykkeligst. 

Vi alle mennesker higer etter noe og er på evig leit etter noe som er bedre og større enn det vi har, så hvorfor higer vi så fælt? Er det ikke enklere og mer behagelig og bruke tiden på å sette pris på det man har? Tankenes kraft er undervurdert, og jo mer positivt vi tenker om våres egne liv, jo mer positivt blir livet! Ha en fantastisk onsdag alle sammen <3

Sjekk gruppa mi på facebook! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

På vei hjem ifra Skei skjedde det noe, og jeg ble sittende i en time med tårene rennende nedover kinnene mine! og for første gang denne uka har jeg grått!

Gråting er jeg vant med nå, for jeg gråter av den minste ting og gråting har blitt en del av hverdagen min som edru, det er ganske merkelig for jeg har alltid sett på gråting som ett tegn på svakhet.

Man blir litt hardcore av visse miljø, det er litt slik som når du skader deg på samme plassen mange ganger, så blir man herdet til slutt og det gjør mindre vondt for hver gang du skader deg på samme sted, som å bli tykkhudet og ikke merke smellene du får. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har i så mange år undertrykka alt av følelser og jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har grått de siste 18årene uten å være drita full. Det er massevis å ta tak i, men nå er jeg heldigvis ikke livredd mine egne tårer og føler heller ikke behovet for å holde dem inne når dem først melder sin ankomst!

Jeg ser nå på det som en renselse av sjelen min, og på vei hjem var det nesten som det løsnet og tårekanalene mine fikk seg en skikkelig opprensking etter en uke uten bruk. Når man er deprimert så er man i bunnløs sorg, men jeg feller aldri tårer i disse periodene, og i bilen tenkte jeg over dette siden jeg plutselig ble sittende og strigråte, og det av lykke! 

Det har vært ett fullstendig press på meg den siste uka, innvendig press, og det har ikke vært til å holde ut. Jeg har vært ett følelsesmessig vrak og har flere ganger har jeg vært innom tanken på om det hele er verdt det? Om jeg bare skulle avsluttet det hele? Ville det bli bedre? Hva om det varer for alltid? Om bare en liten pause? 

Jeg har hele uka bitt igjen kjeven og klamret meg fast, jeg har stått med to valg, enten kjempe for livet mitt som jeg vet er verdt det, eller gi opp, kaste inn håndklære og være den taperen som jeg føler meg som, og hver eneste gang har jeg valgt å kjempe. Trykket inni meg og presset kom ut igjennom tårer og gleden over å faktisk få en reaksjon, for når man er deprimert blir man ufattelig flat og føler verken sorg eller gleder, det føles godt å ha grått! Og det ville nok aldri kommet utav min munn før. 

For første gang i denne prosessen kan jeg si at jeg er stolt over meg selv, for når det kommer til rusfriheten har jeg ikke helt klart å være så stolt over meg selv. Jeg har fucka opp livet mitt og mange andre sine, det skulle bare mangle at jeg klarte å la være dette, men nå har jeg overvunnet noe jeg aldri før har klart, mine indre demoner som alltid har vunnet over meg før. Jeg har aldri gått igjennom ett angstanfall og en påløpende depresjon uten rusen, dette er faktisk første gang i mitt liv at jeg har klart dette på egenhånd! Det klarer jeg faktisk å være på ekte stolt over, og det føles godt. 

I dag har jeg vært edru i 11mnd! Det er sinnsykt bra til å være meg, og jeg akter å fortsette i samme sporet som jeg er i, for nedturer vil alltids komme, men med de kortene jeg har på hånd så vinner jeg de fleste kamper mot meg selv :).

Vær deg selv! Du er god nok og du er verdt det, in the bitter end har du bare deg selv, og deg selv er det eneste du trenger, i bunn og grunn <3 

Okay! Jeg kommer altså ifra styremøte, jeg kjører bilen som alltid og hører på høy musikk, og med ett føler jeg meg anderledes, som om noe har skjedd i denne prosessen og som om jeg er på gli om dere skjønner. På vei inn var jeg tung i skuldrene mine og med en heller negativ stemning i kropp og sinn, og på vei ut så ser jeg faktisk enden på denne dårlige perioden jeg har hatt. Det føles ut som jeg har fått denne restarten som jeg behøvde, jeg har fått ting og fokusere på som er små nok til å holde meg aktiv men ikke store nok til å velte lasset. Det er vanskelig og forklare her med ord, men det har skjedd noe inni meg i dag, noe jeg har ventet lenge på og har bedt komme, noe jeg ikke kan se eller kjenne på men som jeg føler er der når det først er der. 

TIDENES dårligste forklaring! Beklager dette på det sterkeste! Men når man har vært så sinnsykt deprimert som jeg har vært, så ser man faktisk ikke hvor ille det har vært før man er på vei utav den igjen, og det eneste man holder fast i er livet som faktisk gir en så stor mening til vanlig, og alle disse småtingene som gir deg kick igjennom dagen som i depresjonen ikke finnes meningsfylt i det hele tatt, og når selv det å stå opp og morran kan ta flere timer og for å ikke snakke om å gjøre noe utav dagene sine blir bare ett mas og kjas. Det er ufattelig travelt mentalt og være så langt nede, og denne gangen er jeg edru igjennom det hele! Det er helt vanvittig hvor bevisst jeg er hele veien på hvilket stadie jeg er i prosessen, og jeg teller bare timer til hvert nivå er over og avsluttet. Akkurat i dag er jeg i siste etappe, jeg har ennå etterdønningene etter siste ukas turbulens og jeg trenger nok ett par dager å summe meg på, men i dag har jeg faktisk ledd og slått opp latterdøren for første gang på ei uke, så jeg føler jeg er på vei og på vei utav denne elendige smørja med depresjon, angst, forvirring og skuffelser, endelig! 

Den eneste måten å forklare hvordan det er å komme utav disse depresjonene er at det føles ut som hjerneorgasme for hver gang man innser at man er på vei tilbake, og finner den samme gleden over tingene igjen! Dette er hjerneorgasme på høyt plan for min del, og jeg gleder meg til de neste dagene og til jeg kommer til det punktet at jeg kan si at jeg er back! 🙂

Akkurat nå er jeg på vei til styremøte på Skei og har klart å karre meg selv oppav sofaen og ut for å klare og overholde de få tingene i livet som faktisk kan gi meg gleder når jeg kjenner meg som værst, og jeg tenker at alle disse normale tingene jeg ellers gjør kan fastholde meg til virkeligheten som ikke har forandret seg noe som helst. Det er jeg selv som har forandret meg, og alle disse normale tingene som ellers gir meg masse gleder, gir meg overhode ingenting akkurat nå, men akkurat denne turen dit, og å sette seg i bilen helt aleine med musikken på full guff ga meg noe som jeg har leita etter lenge nå.

Når man er skikkelig deprimert er man relativt flat, og jeg har faktisk dårlig sanvittighet ovenfor min kjære akkurat nå. Han har fått seg ny jobb og startet i denne i går, og jeg har ikke vist en eneste glede over denne nye jobben ovenfor han. Jeg vet at han vet at jeg gleder meg over det, og at dette bare er en usedvanlig dårlig periode, og jeg skal ta meg i skinnet og skjerpe meg 🙂 

Det skjer vanvittige ting rundt oss, ting som jeg hadde hoppet av glede over til vanlig, men akkurat nå føler jeg mening i denne turen til dette styremøtet, og det tar jeg til meg og bruker for alt det er verdt! Det er akkurat en uke siden jeg mistet gleden min, og alt bare skar seg og smuldret opp foran øynene mine, det er akkurat en uke siden angstanfallet ifra helvetet angrep meg og jeg er nå en uke etter i siste fase av denne perioden. Jeg har kommet meg helberget igjennom, og jeg er stolt over å sitte her og ikke har bukket under ennå, det krever mot som jeg ikke trodde jeg hadde! 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Uka som har gått og som jeg prøver å legge bak meg som ett dårlig minne har nesten klart og knekke meg, og jeg fatter faktisk ikke hvordan jeg ennå henger sammen og klarer meg. Det har tatt meg 3 timer og komme meg i dusjen, og det er i dusjen tankene kommer for fullt og jeg bruker denne egentiden jeg har der mange ganger til å gå igjennom alle disse fantastiske tingene som skjer rundt meg og hvor mye jeg har og være takknemlig for, men i dag var tankene rundt traumene mine i fokus, og vet dere hva? 

Jeg finner det ikke merkelig i det hele tatt at jeg har disse skadene etter det livet jeg har levd, jeg har fått ødelagt barndommen min av rusen og utryggheten rundt, jeg har fått ødelagt uskylden min ved å bli antastet da jeg bare var 5år gammel, jeg har hatt dødsangst siden og angsten har vært en del av livet mitt ifra the bitter beginning. Jeg har blitt voldtatt flere ganger, og har prøvd for alvor å tatt mitt eget liv mange ganger, men har blitt stoppet på merkelige vis. Jeg har vært i voldelige forhold nesten hele mitt voksne liv, jeg har mistet barna mine allerede før jeg selv ble voksen, jeg har rusa bort alt av følelser og slike normale ting mennesker skal lære seg ifra begynnelsen av, men som jeg har valgt å bedøve med rusen min. Jeg har aldri måttet stå i situasjonene, føle på traumene helt ifra da jeg bare var ett barn, jeg har aldri måttet tenke på situasjonen jeg har opplevd uten å flykte i selvskadingen eller rusen min, og nå står jeg her helt naken og uten disse esay fixene mine som har reddet meg hele livet. Det er rått brutalt og jævlig for meg og nå stå uten, og måtte gå igjennom alle disse traumatiske episodene i mitt eget hode, og faktisk forbli her, uten å sprekke eller bli alvorlig syk, og det eneste jeg har er valget mitt om å overvinne dette for siste gang. 

Jeg har mistet lysten til å blogge, ikke fordi jeg ikke behøver det og ikke føler trangen til å få ting ut, men fordi jeg har følt meg så fryktelig negativ og har vært redd for å vise det på denne bloggen her, men jeg har innsett at det er akkurat nå jeg behøver det mest. Og om dette skal bli en ærlig blogg, må det nesten bli på min egen måte. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg dusjet tenkte jeg også på en episode som har preget meg i møte med andre mennesker. Jeg var på fest ute på byn og hadde kranglet med den daværende kjæresten min. Jeg satt meg ned i en bakgate og ringte til en kompis av meg (heldigvis). Jeg oppdaget at jeg ikke hadde lighter, så jeg ropte til to personer og spurte om dem hadde en og låne meg. Disse to menneskene trodde tydeligvis at jeg ønsket mer enn bare fyr, og kom imot meg med en truende oppførsel. Det første jeg tenkte var å legge ned telefonen min diskre så dem ikke oppdaget det, og ba om hjelp ifra han i andre enden. Jeg fryktet for alvor for mitt eget liv i denne bakgata og de to mennene ga meg grunn til å frykte dem. Kompisen min i andre enden ringte politiet, og politiet kom akkurat idet det for alvor ble alvorlig, og reddet dagen. Denne episoden har gjort at jeg virkelig har fryktet mitt eget liv og jeg har kjent på kroppen hvordan det faktisk er å vite at man skal dø mange ganger, kroppen min går i beredskap fordi den har blitt utsatt for mange slike episoder, og dette er bare en av dem. Det finnes ikke rart for meg at jeg har blitt som jeg nå er, og at jeg nå må bearbeide mange mange ting som ligger i bakgrunnen. Jeg merker også at jeg har glemt mange av episodene som nå hjemsøker meg når jeg har det som værst, og om jeg ikke får delt dette, så går jeg nok ifra forstanden. Jeg har vært i situasjoner mennesker ikke skal være i, og de eneste bevisene jeg nå har er mine egne traumer ifra fortiden. 

Jeg kommer til å klare meg jeg 🙂 det er ikke når jeg forteller åpent om sårene mine jeg sprekker, det er ikke da jeg setter meg ned og atter en gang kutter opp armene mine, det er når jeg går og bærer på disse smertene ifra fortiden jeg faller tilbake til mitt gamle mønster. Det er ingen grunn til å la alarmklokkene gå, jeg er snart i mål etter tidenes drittuke, og jeg vet det kommer flere slike perioder susende imot meg. Jeg finner det ikke merkelig at jeg har tatt skade etter 18år med rusen, det ville forundret meg om jeg kom hel utav dette, uten skader som nå viser seg igjennom traumene mine. Det er ikke menneskelig og gå igjennom dette uten noen men og arr, og jeg har mange mange av disse som jeg nå velger og dele åpent og ærlig. Jeg har mange ganger lurt på om jeg noen gang kommer til å angre på åpenheten min, men jeg tror bevisst på at om jeg ikke deler og sprekker og tar skade av disse atter igjen, vil jeg angre enda mer på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg er bare nok ett eksempel på at om man jobber for livet, så får man livet til slutt og det er det eneste som holder meg tilbake, fordi jeg vet hvor lykkelig jeg kan være når jeg er frisk og rusfri, og jeg lengter tilbake men innser at det vil ta tid!

Okay, vi starter på nytt og jeg restarter meg selv og prøver meg på en ny dag og håper det ikke blir enda en ny etappe, det er slik det er nå og man håper bare på det beste men forbereder seg også på nedturen atter igjen. Det er forferdelig negativt her på bloggen for tiden med masse innlegg om hvor deppa jeg er, og i går mistet jeg helt fullstendig lysten på å dele. Jeg tror jeg nådde bunnen i går, eller jeg håper inderlig at jeg endelig fant den og at jeg nå kan starte med blanke ark, og gå videre på min egen måte.

Jeg har sovet i hele natt! Den første natten på evig lenge jeg faktisk ikke har sprukket igjennom natten og ikke har våknet med panikken over meg. I dag våknet jeg til vekkerklokka til min kjære! Han har nemlig fått seg en helt splitter ny jobb og står opp tidligere en før, vi har holdt tilbake på denne nyheten en stund men siden han startet i går så sprekker bobla våres og nyheten går først ut til dere! Jeg er så stolt over han og endelig skjer det noe positivt også for hans del! Hipp hipp hurra!

Nå starter en ny og anderledes hverdag for oss to <3 vi er vant med at han jobber men med andre arbeidstider og med helt andre ting, så det vil gå litt tid til å venne seg til dette. Jeg bruker dette for alt det er verdt, og ser på det som en ny start! Vi trenger virkelig en ny start i hverdagen og jeg klorer meg fast til at dette er nystarten jeg leter etter.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter