Uka som har gått og som jeg prøver å legge bak meg som ett dårlig minne har nesten klart og knekke meg, og jeg fatter faktisk ikke hvordan jeg ennå henger sammen og klarer meg. Det har tatt meg 3 timer og komme meg i dusjen, og det er i dusjen tankene kommer for fullt og jeg bruker denne egentiden jeg har der mange ganger til å gå igjennom alle disse fantastiske tingene som skjer rundt meg og hvor mye jeg har og være takknemlig for, men i dag var tankene rundt traumene mine i fokus, og vet dere hva?
Jeg finner det ikke merkelig i det hele tatt at jeg har disse skadene etter det livet jeg har levd, jeg har fått ødelagt barndommen min av rusen og utryggheten rundt, jeg har fått ødelagt uskylden min ved å bli antastet da jeg bare var 5år gammel, jeg har hatt dødsangst siden og angsten har vært en del av livet mitt ifra the bitter beginning. Jeg har blitt voldtatt flere ganger, og har prøvd for alvor å tatt mitt eget liv mange ganger, men har blitt stoppet på merkelige vis. Jeg har vært i voldelige forhold nesten hele mitt voksne liv, jeg har mistet barna mine allerede før jeg selv ble voksen, jeg har rusa bort alt av følelser og slike normale ting mennesker skal lære seg ifra begynnelsen av, men som jeg har valgt å bedøve med rusen min. Jeg har aldri måttet stå i situasjonene, føle på traumene helt ifra da jeg bare var ett barn, jeg har aldri måttet tenke på situasjonen jeg har opplevd uten å flykte i selvskadingen eller rusen min, og nå står jeg her helt naken og uten disse esay fixene mine som har reddet meg hele livet. Det er rått brutalt og jævlig for meg og nå stå uten, og måtte gå igjennom alle disse traumatiske episodene i mitt eget hode, og faktisk forbli her, uten å sprekke eller bli alvorlig syk, og det eneste jeg har er valget mitt om å overvinne dette for siste gang.
Jeg har mistet lysten til å blogge, ikke fordi jeg ikke behøver det og ikke føler trangen til å få ting ut, men fordi jeg har følt meg så fryktelig negativ og har vært redd for å vise det på denne bloggen her, men jeg har innsett at det er akkurat nå jeg behøver det mest. Og om dette skal bli en ærlig blogg, må det nesten bli på min egen måte.
Da jeg dusjet tenkte jeg også på en episode som har preget meg i møte med andre mennesker. Jeg var på fest ute på byn og hadde kranglet med den daværende kjæresten min. Jeg satt meg ned i en bakgate og ringte til en kompis av meg (heldigvis). Jeg oppdaget at jeg ikke hadde lighter, så jeg ropte til to personer og spurte om dem hadde en og låne meg. Disse to menneskene trodde tydeligvis at jeg ønsket mer enn bare fyr, og kom imot meg med en truende oppførsel. Det første jeg tenkte var å legge ned telefonen min diskre så dem ikke oppdaget det, og ba om hjelp ifra han i andre enden. Jeg fryktet for alvor for mitt eget liv i denne bakgata og de to mennene ga meg grunn til å frykte dem. Kompisen min i andre enden ringte politiet, og politiet kom akkurat idet det for alvor ble alvorlig, og reddet dagen. Denne episoden har gjort at jeg virkelig har fryktet mitt eget liv og jeg har kjent på kroppen hvordan det faktisk er å vite at man skal dø mange ganger, kroppen min går i beredskap fordi den har blitt utsatt for mange slike episoder, og dette er bare en av dem. Det finnes ikke rart for meg at jeg har blitt som jeg nå er, og at jeg nå må bearbeide mange mange ting som ligger i bakgrunnen. Jeg merker også at jeg har glemt mange av episodene som nå hjemsøker meg når jeg har det som værst, og om jeg ikke får delt dette, så går jeg nok ifra forstanden. Jeg har vært i situasjoner mennesker ikke skal være i, og de eneste bevisene jeg nå har er mine egne traumer ifra fortiden.
Jeg kommer til å klare meg jeg 🙂 det er ikke når jeg forteller åpent om sårene mine jeg sprekker, det er ikke da jeg setter meg ned og atter en gang kutter opp armene mine, det er når jeg går og bærer på disse smertene ifra fortiden jeg faller tilbake til mitt gamle mønster. Det er ingen grunn til å la alarmklokkene gå, jeg er snart i mål etter tidenes drittuke, og jeg vet det kommer flere slike perioder susende imot meg. Jeg finner det ikke merkelig at jeg har tatt skade etter 18år med rusen, det ville forundret meg om jeg kom hel utav dette, uten skader som nå viser seg igjennom traumene mine. Det er ikke menneskelig og gå igjennom dette uten noen men og arr, og jeg har mange mange av disse som jeg nå velger og dele åpent og ærlig. Jeg har mange ganger lurt på om jeg noen gang kommer til å angre på åpenheten min, men jeg tror bevisst på at om jeg ikke deler og sprekker og tar skade av disse atter igjen, vil jeg angre enda mer på alt jeg ikke fikk sagt. Jeg er bare nok ett eksempel på at om man jobber for livet, så får man livet til slutt og det er det eneste som holder meg tilbake, fordi jeg vet hvor lykkelig jeg kan være når jeg er frisk og rusfri, og jeg lengter tilbake men innser at det vil ta tid! 