I dag har jeg jobbet litt og gjort litt av disse tingene jeg normalt sett gjør i hverdagen min, men i dag har det gitt mening og jeg merker at jeg er på full fart tilbake til livet som jeg er så glad i. Denne uka har jeg vært innom tankene om å avslutte livet, gi opp og denne gruende følelsen av at ingenting overhode har gitt meg noen mening, det er tungt i slike perioder men før ville en slik periode vart over flere måneder, og denne gangen slapp jeg unna med en uke i dette negative universet jeg helst ikke vil tilbake til. Noen gang.
Det har skjedd helt syke ting i tilværelsen våres som endrer hele hverdagen, og jeg har ikke en gang vært i stand til å se disse positive tingene, og heller bare gravd meg enda lenger ned.
Først nå ser jeg hvor stort dette er! Min kjære har fått seg jobb og det er faktisk første gang jeg er sammen med en som faktisk har en ekte jobb! Det er spennende og nytt, og først nå innser jeg hvilken stor bragd dette er for oss to, og jeg er klar for å vise gleden også for min kjæres lykke. Denne uka har vært tung for oss begge og jeg har en stor del av den skylden, jeg har heldigvis en mann som tar meg som jeg er, og jeg slipper å late som i hans nærvær. Det hjelper og ha noen som forstår deg og som ikke dømmer deg utfra dagsform! Og i dag når jeg kom hjem ifra mine plikter så stod det en stor oppsats med blomster i trappa! Det minte meg på hvor viktig denne jobben er for min kjære og hvor stort det er å få seg en jobb, og nå skal jeg bli mer støttende og engasjert! Tusen tusen takk til mormor og besten som er en av våres største støttespillere og en del av denne heiagjengen vi har bak oss <3! Dere gir oss masse styrke! 
På tross av all negativiteten som har foregått i mitt eget hode, og kampen for tilværelsen som en depresjon er, så har jeg kommet utav det som en vinner. Jeg har klart for første gang og gå igjennom dette edru og uten å ta disse snarveiene ut, jeg har vært åpen og ærlig med dere, og angrer ikke ett sekund. Jeg lukker meg idet jeg starter og slite, jeg velger å ikke fortelle noen om det jeg føler, og eksploderer til slutt og ruser meg som aldri før. Jeg bruker alt som en dårlig ynskyldning til å sprekke og oppføre meg som ett dyr, og jeg har prøvd alle disse andre løsningene som overhode ikke har fungert for meg. Denne gangen har jeg valgt en annen metode og jeg føler meg sterkere enn noengang, jeg har overvunnet min første krise psykisk uten å ty til piller og dempende medisiner, jeg har nektet å fortsette det destruktive mønsteret mitt, og jeg er forbanna stolt over meg selv akkurat nå.
Når man kommer til ett punkt der man ikke tror det er mulig og ha det værre, så finner man faktisk ut at det kan bli værre, mye værre faktisk. Man står der og det eneste man har er seg selv, du kan enten flykte som alltid og få det enda værre, eller du kan kjempe for det du tror på og det du vet innerst inne er rett. Hvorfor gjøre ting værre med rusen? Det finnes ingen løsning der, for da hadde jeg funnet den iløpet av disse 18årene jeg har rusa bort, om rusen hadde fungert eller jeg hadde kunnet kontrollert mitt inntak, hadde jeg vell aldri sittet i denne situasjonen jeg nå sitter i? Så hvorfor prøve igjen? Hvorfor ikke bare snu situasjonen og prøve noe nytt?
I dag er det 11 måneder siden jeg åpnet min siste øl og satte for alvor korken på flasken, det er akkurat 11 måneder siden jeg valgte livet foran døden, og valgte å begynne å være glad i meg selv og respektere meg selv nok til sette grenser. Det er 11 måneder siden livet mitt startet, og jeg fant sjelefreden. Det er 11 måneder siden angsten og depresjonen var en del av hverdagen og livet mitt, og det er 11 måneder siden jeg satt i fengselet som jeg hadde laget selv av selvforakt og hat mot hele verden. Jeg har kommet langt, men ennå er det en lang vei og gå, men jeg akter å sikte mot himmelen og fortsette reisen min som rusfri og som ett helt menneske uten å behøve rusen for å kontrollere alle arrene og skadene jeg har innvendig. Når jeg klarer dette så klarer dere alle det, det fantes ingen håp for meg, men jeg har valgt livet hver eneste dag nå i 11 måneder. Jeg velger dette, dette er livet mitt og jeg akter å kjempe for det til den dagen jeg dør.
Jeg tror at alle kan forandre verden litt og jeg akter å stå opp for mine likemenn, jeg går ikke lenger forbi urettferdighet uten å heve min Røst, og når jeg har noe viktig å si tier jeg aldri lenger. Jeg har en viktig stemme som kan brukes til å eliminere alle disse feilene som skjer hver eneste dag, og jeg skal bruke hjertet mitt og empatien for andre mennesker for alt det er verdt. Jeg gir meg aldri når jeg vet jeg har noe viktig på hjertet, og jeg har så mange å kjempe for som ikke er sterke nok ennå til å gjøre det samme!
Legger ved link til facebookgruppa mi til denne bloggen her! Håper dere vil melde dere inn og følge veien min videre! Masse kjærleik <3 https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
