Jeg våkner med den samme innstillingen og med de samme forventningene som alltid, jeg krysser alle fingre for at denne dagen skal bli bra og overhode ikke lik de andre jeg nå har hatt på rappen. Angsten for angsten sitter i meg, jeg bare venter og går på eggeskall og det eneste jeg håper er at det er over for denne gang og at jeg kan gå videre med livet mitt.
Å ha så mange gode dager det første året som rusfri hadde jeg aldri trodd, jeg satt med en tanke om at dette ville være det vondeste hardeste og tøffeste året noensinne og at jeg ville sitte her med russug og blandede følelser, jeg trodde jeg ville sitte her aleine og at ensomheten ville være min eneste venn, men det har vist seg og være totalt motsatt. Å nå ha noen dager bak seg med smerte og indre kaos klarer jeg og jeg har taklet værre ting før, men på mange måter kom disse dagene også som kastet på meg. Oppi mitt eget hode banker jeg meg selv opp med tanker om at jeg burde ha komt lenger og at dette er ett tilbakefall, men jeg er smart nok til å vite bedre.
Disse dagene med totalt lockdown har vist meg hvor mye arbeid jeg må legge ned i traumebehandlingen og at jeg ønsker mer effektiv behandling der. Traumene er noe jeg har snakket om, men ikke følt på kroppen det siste året, og at dem nå kommer tilbake for full kraft viser at jeg har en lang vei og gå.
På tross av disse indre demonene startet jeg og vlogge i går! Og videoen er sett 1800 ganger! Jeg kommer selvsagt ikke til å legge bort bloggen min, det er den som kommer på førsteplass, men dette er ett effektivt supplement til denne innholdsrike bloggen, og det skaffer fokus og åpenhet også om ting som ikke er så lett og snakke om, jeg gleder meg til fortsettelsen! Her er de to videoene jeg til nå har lagt ut!
https://www.facebook.com/710870607/posts/10164340603715608/
https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/permalink/1311124092559173/
De siste dagene og fortiden kan jeg gjøre lite med, men dagen i dag har jeg all makten over! Det er jeg som bestemmer over min egen hverdag og hvordan den blir, og det føles som en liten trøst oppi det hele. Jeg har virkelig ikke hatt det bra, og jeg er ikke lenger redd for å si det åpent, jeg er lei av å gjemme meg når jeg har det vondt, som en skadet katt. Jeg ønsker åpenhet og da må jeg nesten stå for det selv, og vise det selv, også i perioder der å blogge om følelsene mine, kansje er det siste jeg ønsker!
Vi må slutte å være så redde for å åpne oss opp, for å bli dømt for våres innerste tanker, det er ikke meningen at vi skal samle opp masse tanker innvendig uten å dele det med noen, og ofte halveres byrdene bare ved å si det høyt! Jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme, kansje ikke fullt så offentlig som jeg har valgt, men skriv det ned ett sted, snakk med noen du stoler på, og ingenting er for dumt til å dele! 