Jeg føler jeg holder pusten og bare venter, i dag har jeg to valg! Jeg kan enten sitte her og bare vente i en gruende spenning på nok ett anfall og disse tankene som svirrer helt ukontrollert, eller jeg kan ta en fullstendig restart på meg selv og rømme tilbake til virkeligheten. Angsten foregår bare i mitt eget hode, jeg vet jo det, angsten er ikke reell eller virkelig, men det hjelper lite når den kuer meg fullstendig og jeg mister gleden over alt som ellers gjør meg ekstatisk av glede og iver. Den eliminerer personligheten min og forlater meg i fosterstilling på sofaen der jeg ikke har noen kontroll over mitt eget hode eller kropp. Den tar deg og sluker deg, og du står igjen med ingenting, du blir ett skall av deg selv og mister alt du har, og det eneste du kan håpe på er å komme deg igjennom det, at om noen timer vil det gå over og det vil bli bra.
Det er ikke slik at en mister virkelighetssansen, man vet at det vil bli bedre men smerten man føler psykisk når angsten herjer er helt uutholdelig og vond, på tross av hvor sterk man måtte være så mister man all styrken i kampen, og når man innser at det er angsten som er tilbake sitter man og skaper angst for den jævla angsten, og blir enda dårligere. Jeg har ikke mange krefter igjen, jeg har ikke mye motstandskraft i kroppen når det først herjer som værst, men jeg mister aldri meg selv og hva jeg står for nå. Dette er bare en dårlig periode, noen dårlige dager som jeg må igjennom, og til slutt kommer jeg til å stå seirende som en vinner av angsten nok en gang. Jeg blir forbanna og sint over at ett menneske kan skade meg på denne måten fortsatt, det er ikke slik at jeg frykter noe eller er redd for å bli angrepet, det ligger dypere og bare dem som har blitt fullstendig kontrollert av ett annet menneske kan forstå hva jeg mener.
Hele tiden har jeg prøvd å beskytte, ikke fortelle andre hvordan jeg hadde det i denne perioden eller snakke om volden jeg ble utsatt for. Jeg tror dette er årsaken til at jeg blir angrepet av fryktelig panikkangstanfall nå bare jeg hører stemmen eller navnet bli sagt, jeg tror at denne tilbakeholdingen av informasjon om torturen jeg gikk igjennom daglig og som veldig få visste om har ført til en intens trigger av angst inni meg. Jeg anbefaler det ikke videre, fortell noen om hvordan du egentlig har det, det er overhode ikke din feil og du fortjener det ikke, det er ingen skam å si dette høyt, det vil skade deg i ettertid om du ikke setter klare grenser for deg selv og om du bare gir deg hen til kontrollen det andre mennesket har over deg. Du er verdt hele verden, du fortjener bedre og det blir ikke bedre!
Når noen først har utsatt deg for vold, så nytter det ikke med disse pene ordene om hvordan alt skal bli så mye bedre, og at hele verden skal forandre seg og det aldri skal skje igjen. Jeg lover dere, etter så mange ganger i voldelige forhold så kan jeg garantere dere at det vil skje igjen, og at ingenting vil forandre seg men være akkurat det samme til den dagen du kommer deg ut. Vold og kontroll har ingenting med kjærlighet og gjøre, og bare syke mennesker tror dette, og får offeret også til å tro det samme. Kjærlighet handler om respekt og grenser, ubetinget kjærlighet uten sjalusi og giftige holdninger til hverandre, det handler om å behandle hverandre som sine bestevenner og ha det gøy sammen. Endelig kan jeg si at jeg er i ett sunt forhold som er bygd på de riktige tingene, nå må jeg bare ta ett oppgjør med fortiden min, slik at jeg ikke tar med meg disse dårlige erfaringene inni det nye forholdet mitt og lar det gå utover partneren min at jeg aldri har opplevd ekte kjærlighet.
Finn noen å snakk med, gjør alt du kan for å bryte denne kontrollen, jeg ber dere! Det kan gå så ille, og dere kan bli sittende som meg med traumer som hjemsøker dere i mange år fremover, ingen fortjener å bli kuet og tvunget til noe som helst, vi er frie mennesker med egne meninger og holdninger, aldri la deg tråkke på, ta igjen for du fortjener så mye bedre!
Jeg akter å ikke la dette påvirke meg lenger, jeg har vært ute i dag, jeg har sminket meg og dusjet, jeg er klar for å ta dette oppgjøret med angsten som hemmer livet mitt, og suger all livsgnisten min utav meg. Jeg makter ikke å leve livet med å telle dager eller timer, jeg orker ikke å leve med denne redselen innvendig konstant som jager etter meg, og som fullstendig paralyserer meg, det er over nå! Jeg bruker ikke ett eneste sekund til på å ligge her og ta imot disse følelsene som bare er inni mitt eget hode, angsten får ikke vinne denne gangen heller, og jeg er så glad for at livet mitt består av andre ting en angst og uro ifra fortiden min, jeg har skapt meg ett liv og det akter jeg og fortsette med.
Jeg har laget en vlogg til som dere finner her 🙂 jeg har også en gruppe på facebook jeg anbefaler dere 😉
Vloggen https://www.facebook.com/710870607/posts/10164341048630608/
Gruppa til bloggen på facebook! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
