I dag fikk jeg nok ett eksempel på at jeg langt ifra er frisk, og at dette vil ta mange år og komme over. Jeg ble kastet inni traumene mine atter igjen og følte meg som akkurat den jeg var den gangen, jeg kunne kjenne på det psykiske marerittet som om det var i dag, jeg kunne kjenne slagene, kjenne stemmen hans og jeg kunne fysisk kjenne smerten jeg måtte gå igjennom, fordi ett annet menneske valgte å la sitt eget raseri gå utover meg. Traumene må jeg leve med, jeg må lære meg og håndtere disse situasjonen og ikke la dem gå innover meg, men det finner jeg overhode ingen trøst i når jeg først sitter her med fullt angstanfall og er livredd for åpne dører i huset, eller om jeg i det hele tatt våger og gå i gata, så lenge dette mennesket går løst.

Jeg er sårbar som aldri før og svakere enn jeg noensinne har vært før, jeg blir kastet tilbake til den gangen dette mennesket hadde fullstendig kontrollen på meg, voldtok meg og slo meg i ansiktet mens jeg sov. Jeg kjenner terroren på kroppen ifra den gangen da mobilen min ble sjekket, og statuser på facebook ifra 10år tidligere kunne utløse volden og den psykiske terroren jeg gikk igjennom. Bare små ting kunne utløse marerittet og jeg gikk på tå og hev, jeg ble kuet til å tro at det var min egen feil, og at jeg fortjente slagene og den psykiske volden, det var de småtingene jeg hadde gjort for å fortjene og ha det slik som jeg hadde det. Slike mennesker går under huden din, dem forblir der i mange mange år etter at det er avsluttet, og det kan ødelegge meg på bare noen sekunder. 

Jeg har vært sammen med Sebastian siden mai i fjor, og jeg venter bare på at det skal smelle når som helst, jeg føler meg ikke trygg selvom jeg burde det, jeg venter fortsatt på at han bare skal gå ut døren og forlate meg uten forklaring. Jeg føler meg ikke trygg når mennesker sier dem elsker meg, jeg klarer ikke å innse at noen kan elske en person som meg, fordi jeg hele livet har fått høre hvor jævlig jeg er og hvor lite elskbar jeg er. Tilliten min til andre mennesker er fullstendig ødelagt, og jeg har brukt 328 dager på å bygge opp igjen alt dette, men iløpet av en telefonsamtale kan alt være ødelagt på sekunder. Dette er traumer som jeg må lære meg og leve med, dette er kroppen min som gjør seg klar til kamp og til å kjempe, uten at den behøver det, det er en feilkobling etter volden og terroren jeg måtte igjennom, som gir kroppen signaler om farer overalt.

For hvert strupetak man får forsvinner sjelen din bit for bit, du mister alle verdiene dine og holdningene dine og blir gående rundt som bare ett skall. Etterhvert som hjertet ditt blir knust gang på gang så gjør det ikke vondt lenger, og man innser etterhvert at dette ikke har noe som helst med kjærlighet å gjøre, og det bygger seg opp ett hat som er så intenst som det kan bli, til slutt hater man mennesket man en gang elsket. Jeg kom meg ut før det gikk skikkelig ille, men fortsatt 3år etter at jeg gjor det slutt, så blir jeg kastet tilbake igjen bare av å høre navnet hans. 

Denne veien her kommer til å bli lang, men jeg håper at en dag vil jeg kunne møte mennesket på gata uten at hele dagen blir ødelagt. Jeg håper at jeg en dag klarer å tenke på dette mennesket, uten at hjertet mitt går løpsk og jeg blir helt nummen i kroppen, jeg håper at jeg en dag kan se noen løfte hånden mot meg, uten at jeg sitter og venter på ett slag i ansiktet og gå i full beredskap. Jeg skal klare dette her, ingen skal vinne over meg, og jeg skal ikke låse mine dører av redsel lenger, jeg fortjener å kunne gå i gata med hodet hevet, uten å være livredd for å bli hjemsøkt av fortiden min, jeg fortjener å være fri og uten fare! Ingen skal ha makten over min trygghet, og jeg håper at jeg en dag kan stole på at min kjære ønsker meg, elsker meg og beskytter meg, men det vil ta lang tid. Jeg er skadet på mange måter, men jeg leger mine sår, en dag av gangen, og akkurat i dag handler det om en time av gangen.