Det er lett å glemme hvor jeg kommer ifra, og hvor ille det faktisk var for bare 325 dager siden. Fortiden virker så fjern i hverdagen min nå, nå når alt faktisk er ok! Jeg higer ikke etter ekstatisk lykke hver eneste dag, jeg streber ikke etter å være så forbanna lykkelig hele tiden, når jeg kan få lov og ha det OK så har jeg det veldig veldig greit! I hverdagen er det lett å glemme, foruten disse flashbacksene jeg har. Slike små øyeblikk der jeg kan sitte i min egen bil og kjøre oss på seminar feks, jeg innser i noen få øyeblikk hvor langt jeg har kommet og hvor utrolig forandret livet mitt har blitt på bare disse få dagene jeg har vært rusfri. Det er stort! Det er mektig for ett menneske som meg! For bare 325 dager siden så fantes det ingen håp i sinnet mitt, ingen motstandskraft i kroppen min og jeg hadde gitt fullstendig opp. Å falle ned trappen hjemme og knekke ryggen min, og å oppdage den alvorlige blodsykdommen min reddet livet mitt, men også den psykiske helsen min, jeg fikk noe å kjempe for, jeg som ikke hadde hatt noe som helst.

Jeg husker så godt desember i fjor, da jeg satt aleine på bursdagen min. Jeg hadde støtt ifra meg alle som jeg var glad i og oppført meg skikkelig ille, jeg satt her med min bestevenn Tuborg og syns synd på meg selv, og hele måneden forut denne bursdagen hadde jeg brukt til å drikke meg skikkelig stygg! Dagene mine bestod av å våkne fyllesjuk i ei seng som ikke var min, og det var så vidt jeg klarte å gå ned for påfyll, og kastet meg rett i øla igjen når jeg våknet, og slik gikk dagene. Kroppen var så utslitt at selv å gå opp en trapp var en stor utfordring, og nå sitter jeg og tenker over hvor dum og blind man blir. Legene fortalte meg at absolutt alle verdier var farlig lave, og blodplatene mine som skulle være på 250, var nå på 16! Hadde jeg fått en liten indre blødning som er normalt og ha i kroppen, så ville jeg blø ihjel, og ingen kunne stoppet dette. Lite visste jeg at jeg svevde mellom liv og død hele desember, men jeg var for opptatt med og ruse meg og avlyste alle legetimer og all kontakt med systemet unngikk jeg i rusens dus.

Det er vanskelig å forestille seg nå hvordan det er mulig og la det gå så langt, nå når jeg er friskere i hodet så forstår jeg disse som sier at det bare er våres egen feil, det ville jeg muligens selv si om det ikke hadde vært for at jeg har kjent rusens makt selv på kroppen, og jeg har sett pappaen min helt ifra jeg var liten. Det er ikke slik at vi velger bort barna våres, og derfor klarer jeg å tilgi at han valgte rusen foran meg, jeg har selv rusa bort mine egne barn, og det sier litt om hvor sterk denne makten er.

Vi velger ikke å bli rusmisbrukere, vi velger ikke bort barna våres, det skjer gradvis, og uten at vi merker det selv har rusen all kontroll over oss, vi blir blinde for rusen og tror vi har kontrollen, men den har all makten til slutt. Jeg tenker at rusen bare er ett symtom og jeg er evig bevisst på at man må behandle hele mennesket, det ligger ting i bakgrunnen, det er en grunn til at akkurat vi blir misbrukere, det nytter ikke bare å ta rusen ifra oss, uten å bygge oss opp helt på ny, og jeg skal finne min, jeg skal bekjempe dette, jeg skal være en av dem som klarte det og jeg er jævlig stolt over denne kampen jeg nå har valgt og ta! Jeg har bare ikke vært sterk nok før, jeg har ikke hatt disse forutsetningene til å klare det, for når rusen tar deg er det ufattelig mange ting som skal klaffe for å vinne over den.

Disse tingene har jeg lyst å bringe videre, sette fokus på og fremme, jeg ønsker å gi menneskene rundt meg disse byggesteinene, slik at også dem kan se det lyset i fremtiden som jeg nå er så heldig og få se! Ikke døm dem som faller for rusen, det gjelder en ganske så stor del av befolkningen! Det er ikke disse du ser på gata, det er bare en liten prosent, det er oppegående mennesker med jobb, det er fruen som sitter med vinglasset sitt om kvelden, rusavhengige finnes overalt, så til deg som sier du ikke har respekt for dem som er misbrukere, du må være utrolig aleine her i verden!