Reklame | Ellos.no

Det er forferdelig vanskelig å innrømme sine egne usikkerheter og jeg har merket hvor godt det er bare å innrømme dem, vite at dem er der og gjøre noe med dem. Når man ikke vedkjenner seg disse så er det så vanskelig å gjøre noe med dem, og jeg føler meg allerede bedre. Kroppen min er IKKE den samme, og det kommer til å ta tid å komme tilbake til dit jeg var men det blir ikke noe bedre av å gå og hate meg selv hele tiden, og det fører ikke til noen bedring og gjør heller ting bare enda værre, da er det bedre for meg å gjøre ting som kan endre denne kroppen jeg ikke har kontrollen over lenger. Vekten vil ikke ned selvom det er lenge siden medisinkutt men hevelsene har begynt å gå tilbake og jeg merker jeg ikke har disse muskelsmertene lenger. Det eneste som er noen poeng i, er jo fysisk aktivitet men denne ryggen setter en stopper for det meste når det kommer til den parten.

Jeg er også usikker på alle rundt meg og tillit er vanskelig for meg! Jeg er voksen men jeg har store problemer med å stole på selv de nærmeste, og det er vondt og føle det slik. Jeg føler meg umoden og teit, men det er bare fortiden som innhenter meg og har gitt meg noen skader her og der, men jeg syns jeg har komt langt allerede og jobber med det hele tiden. Det har ingenting med dem jeg har rundt meg å gjøre, det har kun med meg selv, og det er mitt problem og løse det. Jeg kjenner bare hvor fæl jeg føler meg når jeg sier det høyt at jeg er ei jente full av usikkerheter og jeg kommer til kort på mange områder. Jeg prøver å fokusere på det positive men jeg tror alle kjenner seg igjen på dette, og det er vanskelig å komme utenom å føle seg litt utilstrekkelig av og til. Jeg selv føler ikke jeg strekker til nok, og føler meg dårlig når jeg tenker på alt jeg helst skulle gjort. Alle usikkerhetene for fremtiden gir meg indre kaos, og jeg håper bitene faller litt på plass fremover, så jeg får orden i rotet mitt. Jeg er helt avhengig av rutiner og at jeg vet hva som kommer, og blir forferdelig usikker når jeg ikke har disse trygge rammene rundt meg som jeg har begynt å bli så glad i og setter sånn pris på!

Det er nok en Onsdag uten gruppa mi, og jeg kjenner jeg savner den noe helt forferdelig! Jeg merker det er noe vesentlig som mangler når Onsdagene kommer, og jeg kjenner jeg er skikkelig klar for å starte opp igjen, så fort vi har muligheten til å leige lokalet igjen! Jeg har ett behov for å tømme meg en gang i uka til andre som forstår akkurat hvordan jeg har det, men jeg føler jeg har klart meg bedre enn jeg hadde trodd i disse ukene uten. Det er merkelig å skulle kutte all rus i en tid der alt står stille, og man skal helst bare holde seg for seg selv hjemme. Jeg er ikke vant med å ha det helt stille rundt meg, og uten noe å gjøre, men jeg føler jeg har tatt utfordringen på strak arm og fylt dagene med de tingene jeg har lov å gjøre uten å bryte disse reglene vi skal følge. Da jeg startet dette her fikk jeg hele tiden høre at man må lære seg å kjede seg, uten å få sug og det føler jeg at jeg selv har blitt ekspert på! For jeg har virkelig fått kjedet meg i denne perioden, og det har ikke ført til noen store problemer for meg. Jeg har kjørt mer bil enn noen gjør på ett helt år, og jeg har prøvd å finne på ting som gir meg glede og motivasjon for tiden fremover. Jeg var redd jeg ville miste litt og litt fokus etterhvert som tiden går, som alltid før, men jeg føler meg mer fokusert enn noengang. Hjertet og sjelen brenner for dette bare mer og mer som tiden går, og jeg får nye mål hele tiden. Det føles så godt å lykkes! Spesielt når jeg ikke har hatt noen som helst hjelp til å klare dette her, som alltid i mitt liv. Det kjennes godt ut å lykkes folkens <3 og for meg er hver eneste dag uten rusen en stor seier!

Jeg har så mange jeg heier på rundt meg og gleder meg til alt åpner opp igjen så vi kan få planer ut i verden og nå alle disse små målene vi har satt for fremtiden <3

Ellos//Rieker//Ellos

Reklame | Ellos.no

Nå kicker alt inn for meg, og jeg blir grepet av en så stor angst som jeg ikke har følt på, på evigheter! Jeg har vært en selvstendig person som ikke har brydd meg særlig om andre, jeg har klart meg selv og hatt mitt, jeg har ikke stolt på noen i hele mitt liv og jeg har holdt tankene mine for meg selv, det har vært enklest slik. Men dette forandret seg for 1år siden, og jeg har gått sammen med den samme personen i ett helt år, hele døgnet omtrent og vi vet hvor vi har hverandre. Vi har dette målet sammen om rusfriheten og om det skjer noe så har vi alltids hverandre og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten han. Jo mer jeg elsker han jo mer usikkerheter fra fortiden dukker opp, og jeg blir VETTSKREMT av mine egne følelser. Jeg har store skader inni sjelen min, og å bli forlatt er den største triggeren ever! Nå vet jeg i hjertet mitt at jeg aldri ville blitt forlatt av denne fantastiske mannen her, og at det er oss to for alltid! Men når usikkerhetene mine kommer ut så er det vanskelig å være rasjonell og tenke klart.

Det er bestemt at min kjære skal inn, og i går fikk vi endelige dato for dette. Dette er noe jeg ikke legger meg oppi what so ever, og vi er bestemte på at det er opp til hver av oss hvordan vi ønsker denne prosessen. Jeg har valgt å bli hjemme og jobbe med meg selv her, og han skal inn. Når jeg var på topp selv så brydde jeg meg ikke stort og såg på dette med positive øyne, men jeg innser nå at jeg er LIVREDD for å bli aleine, og jeg må takle dette på en voksen måte. Jeg var vant med å være aleine før jeg møtte han, men nå er han alt jeg ser på en måte, og det tar tid å bli vant med at han ikke blir her på en stund. Jeg håper jeg blir opptatt i denne perioden med alt som starter opp igjen, og jeg håper jeg har masse mennesker rundt meg når jeg sliter som mest. Det blir veldig merkelig å være uten bestevennen min men vi gjør det riktige og er snart sammen igjen <3

Det er merkelig hvor avhengig man blir av hverandre når man er sammen døgnet rundt og aldri i verden hadde jeg trodd jeg ville møtt noen som ville bety så mye på så kort tid. Det blir trist å være her aleine med meg selv, for jeg er ganske så kjedelig har jeg funnet ut, men jeg ønsker å fylle dagene mine så jeg ikke kjeder vettet av meg. Jeg kjenner panikken tar meg med en gang jeg er innom tanken på å være uten han, så jeg må skyve det bort en stund, og ikke ta sorgene på forskudd. Han er virkelig mitt alt, og har betydd mye nå når jeg har sluttet å drikke, jeg vet på en måte hvordan jeg reagerer på ting nå når han er her, men jeg aner ikke hvordan mine egne reaksjoner blir når han er borte, og det er vanskelig å trist å tenke på. Jeg går utfra at dette er ekte kjærlighet siden det føles så fælt, ellers hadde jeg ikke brydd meg 🙂 jeg er megastolt over at han har tatt ett selvstendig valg, og at jeg har tatt selvstendig valg, for når man er i ett forhold er det fort gjort å ta valg basert på forholdet man er i, og det blir helt feil for meg, det har jeg gjort så mange ganger, og det har ikke fungert, så at vi klarte å gjøre det gjør meg stolt og jeg får enda mer troen på fremtiden våres sammen <3 nå skal jeg bare forberede hjernen på at han blir borte, og jeg må fylle opp kalenderen med masse ting å bedrive tiden min med! Jeg håper jeg har dem jeg bryr meg om rundt meg i denne perioden, for jeg har aldri trengt dere mer enn nå <3

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Ellos//Markslöjd//Ferm Living

Reklame | Ellos.no

I dag har jeg vært skikkelig provosert over en samtale jeg hadde med systemet og fikk inntrykk av at det var så ille at jeg hadde sagt ifra meg plassen på klinikk, og at jeg ikke burde bare ombestemme meg slik. Da jeg sa ja til innleggelse sammen med min kjære, så var jeg på en heeelt annen plass! Jeg hadde ingenting og trengte både rutiner og masse hjelp for å klare å holde meg rusfri, jeg hadde ingenting å stå opp til og hadde ingen håp heller for fremtiden uten å legge meg inn først, jeg hadde troen på at en innleggelse ville hjelpe meg med både traumebehandling og masse annet som hadde bygd seg opp over mange mange år, jeg klarte ikke å ta tak i noe selv og takket den gangen ja til dette tilbudet.

Situasjonen min er fullstendig anderledes nå og jeg har tatt tak i samtlige ting som jeg ville arbeide med inne, jeg har fått rutiner i hverdagen og jeg har skapt meg en hverdag der jeg ikke kjenner sug etter alkoholen what so ever! Jeg har faktisk ikke kjent sug siden Desember, og det er KUN på egenvilje og min egen motivasjon for dette, og systemet har ikke vært tilstede en eneste gang! Jeg mener det er feil av systemet og komme nå! 139 dager etter at jeg kuttet alkoholen med egen fri vilje og prøve å fortelle meg at det er feil av meg å ikke legge meg inn nå, og dermed miste min mulighet til å få ta lappen nå og fortsette med de tingene jeg har funnet min motivasjon i. Jeg vil ha meg frabedt å høre at det er ett dumt valg av meg, fordi lappen ikke er viktigere enn helsen min. SELVSAGT vet jeg at lappen ikke er hele verden, og at det ikke kan være den eneste grunnen til at jeg lar være å få hjelp! Jeg er ikke dum heller. Jeg har veldig mange grunner til å ikke legge meg inn, og den største grunnen min er at jeg har klart meg nå så lenge med egne teknikker som har funket helt utmerket for meg, jeg har jobbet hver jævla dag for å bygge meg selv opp mot alt jeg har fått slengt i trynet av utfordringer og dritt. Jeg har brukt bilkjøringen og alle tingene jeg har gjort som motivasjoner for å holde frem denne prosessen! Og det har fungert.. da kan ikke systemet komme 139 dager etterpå og si at jeg har feilvurdert dette, og jeg hadde hatt nytten av dette. Skulle jeg da ventet i alle disse 139 dagene på en innleggelse som kunne skjedd nå ut i Mai? Da hadde jeg vært på fylla for lenge siden om jeg skulle ventet på dette. Det er ingen poeng i at systemet jobber så treigt, at jeg som har vært rusfri så lenge skal bli behandlet som en som driver på fortsatt! Jeg skal jaggu har respekt for det jeg har gjort, og hvor langt jeg har kommet HELT på egenhånd, og jeg tenker at systemet ikke kan forvente en dritt av meg, for denne knallharde jobben som har gitt store forandringer, skal jeg ha æren for, og ingen innleggelse hadde klart å fått meg rusfri…. det er JEG som står for den jobben, og jeg klarer meg veldig bra! Jeg forventer egentlig at andre skal forstå at jeg selv tar de beste avgjørelsene for min egen rusfrihet, for jeg har bevist at jeg vet best når det kommer til akkurat dette, og jeg forventer egentlig at jeg slipper flere slike samtaler som egentlig bare gjor meg skikkelig provosert. Det er ingen poeng i å lukke kontorene og stenge ned omtrent all kommunikasjon og ikke følge med på brukerene sine, for så å komme så lang tid etterpå og prøve å belære meg med hva som er best for meg selv. Lytt heller til folk som vet hva dem snakker om.

Jeg har hele tiden hatt en holdning om at det er her jeg skal bo, det er her jeg skal ha ett bra liv fremover, så det er akkurat her jeg må bygge opp livet, det er her jeg må skaffe meg relasjoner til andre og finne min plass i samfunnet vi bor i, så å legge seg inn i noen måneder hjelper ikke meg mer enn det jeg gjør akkurat nå hjelper. Det jeg gjør her varer livet ut, og jeg elsker at jeg kan jobbe med ting jeg brenner for og som gir meg masse motivasjon til å holde meg rusfri selv. Jeg har funnet min vei utav dette helvetet av ett liv jeg har hatt, og jeg har så mange ting å leve for og er på en heeeelt annen plass enn da jeg takket ja til denne innleggelsen.

adidas Sport Performance//adidas Sport Performance//adidas Sport Performance//Reebok Classic

Reklame | Ellos.no

Jeg hadde ønsket å ha kommet lenger enn jeg har til nå, og innser de harde fakta når det kommer til min egen helse. Jeg har vært litt blind til dette for å skåne meg selv og har skjøvet det bort lenge, men nå har det gått såpass med tid at det er på tide og være rasjonell og innse at kroppen ikke er den samme som før jeg brakk ryggen. Når jeg sier det høyt går alvoret litt innpå meg, for jeg har faktisk brukket ryggen rett av, og har gått igjennom en stor operasjon og jeg stod i 3 dager i fare for å bli lam resten av livet. Jeg var bundet i en seng med beskjeden om at viss jeg bevegde meg kom jeg til å bli lam og ende i rullestol. Jeg har gått igjennom smerter jeg ikke trodde var mulige uten å dø av dem, og jeg unner virkelig ikke min værste fiende det jeg har gjennomgått. Før dette skjedde trodde jeg at alle som brakk ryggen ble lam for å være helt ærlig, og jeg kjenner at jeg er heldig som sitter her og faktisk fungerer som jeg gjør. Jeg hadde ikke klart meg selv disse månedene og hadde måttet vært på pleiehjem om det ikke hadde vært for min kjære som har hjulpet meg masse og vært tolmodigheten selv.

Nå er jeg bare redd for at jeg ikke kommer til å komme meg ut i jobb igjen på samme måte som før. Jeg er ei jente som elsker å presse meg selv til det ytterste og jeg kjenner gleden bruse når jeg har så masse arbeid rundt meg at det er vanskelig å rekke overalt, jeg elsker når pulsen går i 100 og det presset som er på en når man har masse ting rundt en som man må prestere i, og jeg elsker jobben min! Jeg savner absolutt alt ved jobben, spesielt det sosiale det gir meg, og behovet mitt stiger for hver eneste dag. Det gjør sinnsykt vondt å tenke at jeg kansje aldri kommer meg i arbeid igjen, og jeg gjør absolutt alt for å klare å komme tilbake, selvom jeg vet at jeg aldri vil kunne prestere som før 🙂 jeg håper at tilpasset arbeid blir tingen og at jeg kan føle meg nyttig igjen, og tjene mine egne penger. Det skremmer livet av meg å måtte gå på nav resten av livet, og jeg vil unngå dette for alt det er verdt! Jeg liker å være selvstendig og klare meg selv på alle måter.

Det er vondt å innse begrensningene denne ryggen gir meg, og selv småturer er store utfordringer for meg, og jeg sliter bare jeg skal utav bilen. Støvsuging eller oppvask er bare å glemme og jeg sliter når jeg skal dusje. Jeg merker på holdningen min at jeg har begynt å gå med lut rygg og merker at smertene blir værre og begrenser meg mer og mer. Jeg hadde håpt det ble bedre med tiden, og jeg er for ung til å bli sittende med dårlig helse, når det er så mange ting jeg ønsker å gjøre. Det hadde vært deilig å gått tilbake til litt jobbing bare for å få testet meg selv, for jeg ønsker virkelig ikke å bli naver resten av livet mitt, og jeg orker ikke tanken på å bli sittende her og være arbeidsledig!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Ingenting imot dem som går på nav! Jeg har gått der i mange år selv, men først når man får seg jobb blir man fort avhengig av å være selvstendig og ikke måtte gå på nav for å få de pengene man får med dem, og det var helt hærlig og ha noen år der jeg ikke måtte gå på disse triste kontorene!  Jeg krysser bare alle fingre for at jeg klarer å gå tilbake til jobb og klare meg selv!

adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals

Reklame | Ellos.no

I dag skulle vi egentlig vært i Bergen på Haukeland sykehus men jeg utsatte timen nok en gang! Jeg orker ikke reise helt ned dit når omstendighetene er som dem er, og tenker at det holder å ta røntgen når det har roet seg ned og normalisert seg i verden rundt oss. Det er ikke så viktig at jeg satser på hele den reisen bare for en liten sjekk der nede, og har lyst å gjøre noe mer utav en slik tur enn vi kunne gjort nå.

livet går opp og ned her både på den ene og den andre måten, og jeg føler at livet er en stor karusell som aldri stopper, det er bare å klamre seg fast og satse på at den stopper eller sakker farten litt fremover. Jeg kan iallefall gå ifra å ha det veldig greit og flott, til å gråte av sorg og det er ubehagelig å ha det på denne måten. Det å kutte så mange ting i livet har ikke vært helt enkelt og det har gått opp for meg hvor aleine man faktisk står i det når det faktisk gjelder. Jeg har absolutt alle forutsetninger og tingene jeg trenger for å klare meg greit, nå må jeg bare få hjernen med meg på lasset!

Til tider har jeg det overhode ikke bra med meg selv og panikken tar over, og jeg prøver å fokusere så godt det lar seg gjøre, men all usikkerheten gjør meg sprø! Jeg liker å vite hva som skjer fremover, men nå i all stillstanden er alt usikkert rundt meg. Jeg kunne ønske jeg kunne vært mer aktiv og fått gjort mer om dagene, men kroppen min hindrer meg i alt, og selv å gå en tur resulterer i at jeg blir liggende resten av dagen. Jeg lurer på når jeg kommer til å klare å gå i jobb igjen, og jeg lengter etter å ha noe å gjøre, og å være ute og være sosial. Akkurat nå ser det ikke så lyst ut ang arbeid, og det gjør meg skikkelig lei!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg har takket pent nei til innleggelse, da dem tar ifra dem som kommer inn sertifikatet, og dem som holder på med lappen kan bare stoppe å hige etter den. Det er mennesker som ikke forstår dette, men det er mennesker som alltid har hatt muligheten til å ha denne lappen og være selvstendige selv, og det forstår jeg, at det virker kansje ikke så viktig for enkelte, men for meg er denne viktig som faen! Jeg er 32år og har aldri hatt ett ønske om sertifikatet, fordi jeg ikke har stolt på meg selv nok til å ha denne, og jeg har tatt ett bestemt valg i den saken. Lappen er ett bevis på at jeg er normal igjen, den er en stor motivasjonsfaktor, og min store gulrot i all arbeidet jeg nå legger ned i å bli frisk! Jeg velger ikke bort min største motivasjon for dette. En innleggelse ville ikke gitt meg alt jeg har jobbet for helt selv, og jeg kutter ikke ut mine metoder bare for å prøve en innleggelse og se om den fungerer. I desse coronatidene hadde jeg ikke fått innleggelsen en gang, og hadde måttet ventet til dette er over, hva skulle jeg gjort i mellomtiden? Jeg hadde vært på fylla for lenge siden om jeg ikke brukte mine egne teknikker, for jeg har ikke hatt noe help! Jeg har stått i dette helt aleine og jeg har klart meg! Ingen kan komme nå etter så lang tid og fortelle meg hva som er best, eller hva som funker for meg, for jeg har gjort all jobben selv. Jeg klarer ikke en gang å gå bort i gaten og tilbake igjen, hva skulle jeg gjort uten bilen og sertifikatet? Skulle jeg tatt taxi hver eneste gang jeg måtte fikset noe? For det er ingen andre i dette huset som har bil så det hadde blitt den eneste løsningen, og det koster penger. Viss at dette at jeg har takket nei til innleggelse skal være ett problem for noen, så får det bare være, for jeg har klart å holde meg edru såpass lenge nå, og om folk ikke ennå stoler på min edruelighet og tar meg tilbake i varmen, så får det bare være deres problem. Jeg er lei av å prøve å bevise meg for andre, og jeg fortjener faktisk respekten for det jeg har gjort! Jeg har lagt bak meg store deler av meg selv for å bli bedre, bli sterkere og være troverdig. Jeg makter ikke å strebe lenger, og jeg har faktisk ingen grunn til det lenger! Om noen fortsatt ikke har troen på meg, så får det bare være rett og slett. Det er ingenting som er viktigere for meg enn å gjøre de tingene jeg har satt meg selv som mål, det er dem tingene som gjør at jeg klarer dette her, og det er faktisk ikke så mange som klarer seg! Jeg har hatt null hjelp, så hvorfor skal jeg bryte disse mønstrene jeg har bygd meg opp og som faktisk fungerer, fordi noen ikke mener det ser bra ut på papiret å si ifra seg en plass på klinikk?

Det er her hjemme jeg skal klare livet videre, det er her jeg må bygge meg opp og skape dette livet som jeg skal leve videre, derfor er det viktig for meg å være her, gjøre tingene som gjør meg mer selvstendig, og det er ingen her i verden som kan få meg til å gjøre noe som vil skade dette, og jeg lar meg ikke påvirke til å gjøre noe jeg vet ikke vil være bra for meg selv. Jeg har funnet veien min utav dette helt selv, så jeg behøver ingen kommentarer om at det jeg gjør er feilvurdert 🙂

Ellos//Only Carmakoma//Rieker

Reklame | Footway.no

Jeg har hatt en kjempefin Mandag med mange positive beskjeder som har gjort tilværelsen bedre for meg! Jeg har fått svarene på prøvene jeg har tatt og er på bedringens vei på alle resultater! Jeg føler byrder som har vært over meg siden i Desember omsider kan legges bort og det er så deilig å slippe å sjekke seg flere ganger i uka og føle på både nedgang og oppgang hele tiden, nå er det stabilt bra og jeg ser frem til den dagen jeg slipper helt å bekymre meg over blodet mitt som har oppført seg som en unge i trassalderen i altfor lang tid nå. Blodplatene mine er på 187! Og så lenge dem er over 100 så kan jeg betrakte meg selv som frisk <3 jeg ser ut som en nålepute og føler meg også som en, og er glad jeg slipper nålestikk som en del av hverdagen fremover! Legene var redde jeg hadde pådratt meg diabetes på hele behandlingen min, men det ser ut som det bare var medisinene og behandlingene jeg fikk på Førde sjukehus som spilte blodsukkeret ett kraftig puss, og det er jeg veldig glad for! Jeg vet hvordan denne sykdommen påvirker hele livet, siden min mor har denne ekle folkesykdommen. Jeg har også fullført møtet jeg skulle på, og blir videre henvist til psykriatisk på Eid 🙂 jeg ønsker oppfølging og diagnosering der og ukentlige samtaler. Det er ikke meningen at man skal greie dette her aleine, og jeg vet at jeg trenger masse hjelp i fremtiden også 🙂 jeg har hele livet vært imot dette systemet og har for alt i verden unngått det, men det er bare en teit tanke, og den vil egentlig bare gå utover en selv 🙂 trassen i meg ønsker å klare alt i verden selv, og være så selvstendig som jeg overhode kan, men en ser jo hva denne tanken har ført til i fortiden, og det er ikke en vei jeg ønsker å gå denne gangen. Denne gangen skal ting gjøres skikkelig, og jeg har ikke kompetansen til å klare alt selv. Det jeg ikke ønsker er innleggelse i ett par mnd og gi slipp på sertifikatet som automatisk blir tatt ifra deg når du oppsøker klinikker, og det er riv ruskende galt at det skal være slik! Jeg tar ikke ifra meg selv den største motivasjonen min, som denne lappen har blitt for meg. Jeg ønsker hjelp her jeg skal være og bo i fremtiden, og jeg trenger masse støtte og motivasjoner for å klare meg. Jeg blir aleine snart, det vet jeg og må forberede meg på dette. Jeg trenger masse å henge fingrene mine i, og gleder meg til hverdagen tar oss igjen og ting åpner opp. Jeg trenger rutinene hverdagen var preget av før denne corona satt en stopper for alt, vi fikk bygd opp en hverdag jeg ble veldig glad i, og satt pris på! Vi skapte oss kontakter og bygde relasjoner jeg savner nå, og gruppa begynte å falle på plass før vi måtte stoppe opp alt. Jeg trenger alle de tingene vi tilførte i hverdagen for å klare å holde meg selv fokusert på det som er viktigst for meg. Jeg setter så pris på de småtingene som gjør alt bare verdt det! Og tanken på å gå tilbake til det livet jeg levde før gjør meg fysisk dårlig!

Jeg får flashbacks  hele tiden, og spesielt den siste uken, som har ført til angsten jeg har opplevd. Jeg har faktisk ikke hatt angst jeg siden jeg sluttet å drikke den 18.Desember, og jeg har satt veldig pris på dette fraværet av denne ekle rungende følelsen inni meg. Flashbacks har gjort at denne angsten har komt tilbake i små doser, slik at jeg klarer å kontrollere den. Men det er virkelig ikke noe jeg setter pris på. Det er de småtingene som gir meg flashbacks og i går skulle jeg åpne snusboksen min, og plutselig kjente jeg lukten av amfetamin, og holdt helt seriøst på å spy her jeg satt. Det er de småtingene som minner meg på fortiden min, og jeg får nesten ikke puste når det står på, jeg får hjertebank som nesten gjør vondt i brystet, og jeg blir grepet av en panikk, men jeg klarer å være rasjonell siden jeg har ett klart hode nå. Panikken er den samme som jeg hadde før, og den tar helt over meg. Den minner meg om livet jeg aldri ønsker meg tilbake til, den minner meg om den usikkerheten jeg hadde i livet mitt og å aldri vite hva som kommer next, aldri vite hvilken plass jeg har i verden eller aldri vite hva som skjer videre, eller om det i det hele tatt er noe videre for meg. Når jeg opplever at fortiden innhenter meg og jeg føler på de samme ekle følelsene jeg hadde før, blir jeg veldig takknemlig for det livet jeg har, men også LIVREDD for drite meg ut denne gangen også. For jeg er sikker på at det sitter mange der ute og bare venter på at jeg skal sprekke og ødelegge alt jeg har bygd opp også denne gangen, fordi det er det JEG gjør, hver eneste jævla gang gjør jeg det. Jeg bygger meg fort og kraftig opp, også lar jeg angsten og alle som prøver å påvirke meg vinne, jeg saboterer for meg selv fordi jeg aldri har lykkes med noe som helst, og jeg har aldri vært i stand til å være stabil og trygg over tid. Jeg har alltid tatt snarveien ut, og drukket meg drita for å slippe presset som jeg konstant har gått med inni meg. Jeg har aldri fått utløp for følelser, og har alltid grått aleine. Jeg er ikke ei jente som har vist følelsene mine for noen før, jeg har aldri tatt igjen om noen har vist meg sine værste sider, foruten når jeg har vært drita og slengt dritt tilbake, mennesker har kunnet slengt meg etter asfalten, slått meg med all sin makt eller sagt de styggeste tingene til meg. Jeg har gjerne ikke tatt til meg alt dette akkurat da, og jeg har ikke trodd ting har gått innover meg før lenge etterpå. Alt kommer tilbake en gang, selvom man tror man takler tingene godt, så vil det alltid hjemsøke deg, gnage bort det du har igjen av selvtillit og selvrespekt. Jeg har alltid bare tatt, og aldri gitt tilbake, fordi selvrespekten min har vært fullstendig borte, og jeg trodde jeg fortjente alt jeg fikk. Nå har dette snudd, og jeg lar ingen tråkke på meg, uannsett hvem det er snakk om. Jeg bruker å si at jeg aldri kommer til å ta imot ett slag igjen, uten å gi 10 tilbake, jeg kommer aldri til å ta imot noe dritt som er ufortjent uten å stå opp for meg selv, og jeg lar aldri igjen en mann behandle meg med noe annet enn respekt fordi jeg har tatt imot nok. Nå mener jeg ikke at jeg skal bli en slåsskjempe her i i gaten og freake helt ut, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg lar ingen gi meg dritt uten at det får konsekvenser, jeg er 32år og fortjener faktisk å ikke la meg tråkke på lenger og bli brukt som dørmatte. Jeg har funnet kjærligheten til meg selv, og respekten for meg selv har begynt å tre tydelig frem, og jeg godtar ikke å bli behandlet dårlig lenger, uannsett hvem det er, fordi jeg ikke fortjener det! Og det er deilig å endelig være på en plass i livet at jeg innser dette selv. 🙂 jeg føler for første gang at jeg fortjener respekt for den jeg er, jeg fortjener å bli behandlet skikkelig og jeg respekterer meg selv til å blokkere ut dem som ikke behandler meg riktig. Jeg har funnet plassen i livet, og er ikke lenger redd for å stå opp for meg selv og det jeg tror på <3Sko fra Lacoste som du får kjøpt på Ellos! Anbefales 😉

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lacoste

Reklame | Ellos.no

Annonse i innlegget

Jeg har mange men i sjelen som kommer til å følge meg resten av livet mitt, og jeg innser at jeg faktisk ikke har noen kontroll over det. Jeg har men som gjør meg usikker når jeg ikke behøver det, og jeg kommer alltid til å være redd for at absolutt alt går til h… iløpet av sekunder. Jeg er ikke vant med å ha det fint og bra over lengre perioder, så det er rart for meg å nyte dette her, jeg har alltid en liten tanke i bakhodet om at ting vil forandre seg, og at det er for god til å være sant. Jeg føler jeg ikke fortjener å ha det godt, og dette er en tanke jeg kommer til å ha hengende etter meg uannsett hvor frisk og oppegående jeg kommer til å bli. Jeg har blitt forlatt hele livet når jeg virkelig har hatt behovet for at noen er der, jeg har opplevd at de jeg elsker høyest har utnyttet situasjonen og brukt vold og psykisk terror, og jeg har aldri fått lov å være trygg over tid, og nå når jeg har det så bra og trygt rundt meg blir jeg automatisk skeptisk. Underbevisstheten min er alltid på vakt etter farer og jeg føler jeg ser farer på trass fordi jeg er så vant med å se dem. Usikkerheten inni meg er stor akkurat nå og jeg har en angst som tar overhånd i perioder. Den prøver å lure meg til å tro at alt vil gå rett vest, selvom jeg vet det ikke vil gjøre det, og det er forferdelig travelt for meg å gå med skuldrene hevet hele døgnet og bare vente på smellen som aldri kommer.

Jeg er ikke vant med å være sammen med en som virkelig elsker meg, og som støtter meg 100%, jeg er ikke vant med å være sammen med noen som jeg kan lene meg på når jeg blir sliten og jeg er vant med  at mennesker snur ryggen til meg med en gang det dukker opp problemer og først nå har jeg en som er her 100%! Det tar tid å få hjernen min til å følge med på denne forandringen, og jeg er fortsatt redd for at alt bare forandrer seg iløpet av en dag, men det har absolutt ingenting med han å gjøre, og det ligger bare latent inni meg.. jeg har arr i sjelen og har en jobb å gjøre fremover ^sukk^

Jeg er ellers en selvsikker person som vet hva hun driver med, og liker å utstråle at jeg har kontrollen. Men jeg merker veldig godt at jeg ikke liker meg selv på den samme måten som under steroidekuren, for da ga jeg fullstendig blaffen. Jeg har aldri vært opptatt av egen kropp og vekten har vært noe jeg har gått på når jeg har måttet med legen, men nå har den fått altfor mye fokus her i heimen. Jeg vurderer å flytte vekten langt bort og utav synet, bare for å få en pause ifra dette fokuset som har komt overasskende på meg. Kroppspress har på en måte vært noe jeg har lest om før, og syns det egentlig bare var en teit greie, men nå kjenner jeg på det selv, og det er ubehagelig å se vakre jenter på tv-en, og jeg blir fylt med sjalusi. Det er vondt å være ærlig! Og dette er ikke noe jeg skriver med lett hånd. Det er flaut og teit!

Det er som pillene bare har tatt bort alle disse følelsene, og nå når jeg har kuttet dem ut kommer dem alle sigende innpå meg. Og jeg kunne ønske jeg klarte å gi blaffen på samme måte som før, for det er så lite viktig dette her! I den store sammenhengen har det ingenting å si at jeg er litt større enn normalt og at kroppen er i ulage! Så lenge jeg er frisk så har dette ingenting å si.

Jeg har fått prøvene ifra siste legevisitten, og jeg har ingen diabetes, og blodplatene mine er på 187! Det er en oppgang på veldig mye, og jeg er snart helt normal! Disse var på 16 den 18.Desember og dette er dødelig. Jeg håper blodsykdommen er noe jeg kan legge bak meg nå, og at jeg kan leve som ett friskt menneske fremover, så jeg får enda en ting jeg slipper å bekymre meg over! Steoridene er ikke en medisin jeg ville anbefalt noen, men de har vært med på å hjelpe blodet mitt, nå dreper det ikke seg selv lenger og jeg satser på at jeg aldri igjen slipper denne runden med blodpåfyllinger og ekstremt dårlig form. Jeg håper at også dette kan påvirke meg til å slappe mer av og nyte at jeg også kan få lov å føle meg trygg i situasjonen min <3 ha en fantastisk dag kjære lesere <3

Her er mange antrekk fra Adidas som du får kjøpt på Ellos.no for en billig penge! Jeg finner alltid masse fint til alle anledninger der inne og anbefaler denne siden! Grei for lommeboken og masse pent og stilig for alle smaker! <3

Adidas Shoes//Adidas Shoes//Adidas Shoes//adidas Originals

Reklame | Ellos.no

Det er helt vilt hvordan min egen usikkerhet påvirker meg nå som jeg ikke er skyhøy på steoridene og jeg er tilbake til normalen. Kroppen min er ikke som den er til normalt og jeg føler meg elendig, og merker jeg kliner på meg ekstra sminke bare for å føle meg litt bedre. Jeg er vant med å ha den kroppen jeg er vant med, og steoridene har påvirket absolutt alle deler ved min egen kropp, og jeg finnes ikke fornøgd akkurat nå. Jeg vet dette går over, heldigvis og at jeg er på vei tilbake til normalen, men jeg merker at jeg blir usikker på meg selv og syns det er skikkelig teit! Jeg vet hvordan jeg selv ville ha reagert på ett innlegg som dette før, og vet jeg hadde tenkt at personen som skrev det bare var ute etter oppmerksomhet og var en sytepave, men det bryr meg faktisk ikke. På bare ett par måneder har hele kroppen min forandret seg, og det er unormalt. Det hadde vært noe helt annet om dette skjedde gradvis over lang tid, da hadde jeg klart å tilpasse meg, men når denne forandringen har vært så drastisk og så fort, så klarer hjernen ikke å følge med! Jeg gleder meg helt vilt til å begynne å klare å trene som normalt og klare å bevege meg. For nå er det såvidt jeg klarer å komme meg bort i gaten og tilbake, og det er ikke langt! Og de minste anstrengelser fører til at jeg blir liggende resten av dagen. Jeg gleder meg så sinnsykt til å få tilbake kroppen min, føle meg sunn igjen og være litt mer normal, for nå føler jeg alt er i ulage, og jeg klarer ikke å venne meg til det jeg ser i speilet. Jeg merker at jeg vurderer hvilke bilder jeg legger ut her også, slik har det ikke vært før, og jeg føler meg som en drittunge som tar selfier og sitter og vurderer ens eget utseende. Jeg har aldri vært slik før, og det skremmer meg at jeg har blitt så opptatt av hvordan jeg selv ser ut. Jeg har hele denne tiden flirt dette bort og tatt det med stor humor, men da jeg kuttet disse medisinene kom usikkerheten og tankene, og jeg klarer ikke helt å legge det bort som før. Jeg er overlykkelig for at jeg er såpass gammel som jeg er, og utviklet nok til å vite at det blir bedre, men forstår veldig godt at unge mennesker kan bli fryktelig deprimerte av disse medisinene som jeg fraråder alle å bruke! Jeg er også overlykkelig over å ha en kjæreste som forteller meg hver eneste dag at jeg er vakker <3 og jeg føler meg heldig som har en mann som er så støttende når jeg er så tåpelig som jeg er. Kropp er bare kropp og har aldri betydd noe særlig for meg, men å gå fra 53kg til 79kg på så kort tid, har faktisk gått innover meg selvom jeg ønsker å si det ikke har gjort det.

Jeg skammer meg over å være en av dem som hater sin egen kropp akkurat nå og føler meg som en skikkelig dramaqueen, for jeg kunne faktisk sittet i rullestol i dag på et pleiehjem og jeg har hatt jævli med flax. Men når usikkerheten kommer så klarer man ikke gi helt slipp på den uannsett hva andre sier eller hvordan man prøver å tenke positivt. Denne plutselige oppgangen på vekten har gått mer innover meg enn det burde, og jeg hadde forventet at det skulle begynne å gå den andre veien for lenge siden nå, og er utålmodig når det ikke går så raskt som legene spådde og nesten lovde meg, for det er lenge siden nå jeg sluttet med disse medisinene fra helvetet. 26kg opp i vekt på så kort tid tærer, og da tenker jeg det er innafor å få klage litt, selvom jeg ikke har noe å klage over og har det veldig fint. Nå ønsker jeg bare ansiktet mitt tilbake og hele kroppen min tilbake til slik den var, for nå er det tungt nok opp trappene, og jeg har ikke rygg til å bære mer.

Og som den kødden jeg er så legger jeg ut ett bilde der jeg prøver å gjøre det bare enda værre.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals

Reklame | Ellos.no

Jeg har nå prøvd å slettet kommentarer som dukker opp på alle de nye innleggene jeg poster, og teksten er den samme men med forskjellige navn. Jeg har prøvd å merke det som spam, men dem dukker opp igjen så fort dem er slettet, så det er ingen vits. Jeg håper blogg.no kan hjelpe meg når dem åpner i morgen for dette var bare irriterende. Jeg tror ikke jeg har sett spam på blogger før og har ikke opplevd dette før selv heller. Utrolig små ting kan irritere meg grenseløst for tiden, og dette er en av disse objektene som får hårene i nesa til å vibrere.

Bloggen har begynt å bety mer og mer for meg merker jeg, og småting som ikke fungerer blir store frustrasjonsklumper, og jeg føler ikke jeg har hatt annet enn problemer siden jeg startet å blogge 29.Januar. Jeg har store problemer med denne reklameringen og har brukt vanvittige mengder tid og energi på å gjøre dette riktig, men fatter fortsatt ikke hva jeg gjør feil, og har egentlig bare gitt opp. Jeg har flyttet bloggen siden jeg ikke fikk noe hjelp på den andre portalen, og det har reddet mitt sinn ifra å bli sinnsyk 🙂

Det som derimot ikke er irriterende og frustrerende er kampfisken vi kjøpte oss 🙂 han kamper mot seg selv når vi setter speilet bort til han og han kamper nå mot pumpen jeg kjøpte i går for å heve levestandarden til den lille pjokken våres <3 det er en fisk med personlighet! Det er iallefall sikkert og vi får mye glede av denne lille skapningen våres <3

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi har vært på kjøretur i dag også vi og har kjøpt det vi trenger til å lage nok en pastasalat siden den forrige ikke ble så vellykka som den pleier å bli! Jeg med ryggen har blitt ufattelig dårlig på matlaging og må bli bedre! Jeg finner masse glede i å lage mat, så det er ikke det som gjør at jeg omtrent har sluttet å lage den, men at jeg må stå på kjøkkenet over tid blir en komplisert greie for meg, og det tar bort veldig mye av gleden at jeg får vondt og sliter med å holde meg selv oppreist underveis. Jeg gleder meg til kjøkkenet er ferdigstilt slik vi skal ha det, og ser frem mot masse matlaging og å få bruke kjøkkenet til både blogging og oppholdsrom!

Jeg og min kjære har planene klare for denne dagen her, og det blir en vaskedag i våres ånd 🙂 vi har sovet altfor lenge i dag og må kjappe oss med å få gjort noe utav denne hærlige Søndagen, så da passer det bra med litt teamwork her i heimen <3  det er ikke store plassen vi har, men herrelighet så vi begge roter når vi først setter igang! Og det skal lite til for at denne leiligheten ser rotete ut, men vi har det generellt greit rundt oss, og min kjære har faktisk fått meg til å sette pris på orden rundt meg på magisk vis. Da vi møtte hverandre var jeg en rotekopp uten sidestykke, men etterhvert såg jeg gleden i å ha strukturen og orden i huset, og leiligheten ble etterhvert ett hjem for oss begge <3 har man orden i hjemmet har man orden i tankene også sier dem, og det er sikkert riktig 🙂

Vi har hatt en kjempefin helg sammen <3 vi har kosa oss fra start til slutt og satser på å få mest mulig utav denne siste dagen av helgen også! Vi ser frem til atter en ny uke og Mai kan bare komme <3 jeg fortsetter å jobbe med denne angsten som dukker opp nu og da, og fortsetter å fokusere knallhardt fremover! Jeg føler at jeg dag for dag blir mer og mer normalisert både i kropp og sinn, og satser på å komme sterkt tilbake i både arbeidslivet og i livet ellers, med en ny gnist og ett åpent sinn <3 jeg tenker ting blir lettere og lettere for oss, selvom vi alltid vil ha noe å jobbe med, så lenge vi jobber sammen så klarer vi alt! Det er oss mot verden <3  lykke må man skape selv!  Jeg putter all energien min i positiv tankegang for å skåne meg selv for alle disse negative tingene som er rundt oss, og prøver å gjøre mitt beste for å ikke la min egen usikkerhet og egen angst gå utover andre. Jeg tar heller ansvar for mitt eget isteden for å la det gå utover noen og føler jeg vokser med å kjenne på følelsene isteden for å drikke dem bort. For hver gang jeg klarer å stå i det og bite tenna godt sammen, så føler jeg meg sterkere og mektigere til neste gang ting blir vanskelig. Jeg er åpen ærlig og rusfri og sinnsykt stolt over det!

Adidas Shoes//adidas Sport Performance//Adidas Shoes//adidas Sport Performance//Adidas Shoes//adidas Originals

Reklame | Ellos.no

Jeg har gått den siste uka med grungende angst, som kommer til og fra og går over fort men er veldig ubehagelig. Jeg har ikke klart å plassere hvor denne angsten kommer ifra og jeg har vært redd for å få alvorligere anfall av denne ekle angsten som lurer seg innpå meg. Jeg har vært ganske så flink før til å finne grunnene selv og har klart å taklet angsten min, så det har vært forvirrende å plutselig få den igjen nå uten å forstå hvor den kommer ifra.

I gårkveld tror jeg at jeg fant grunnen, og det høres sikkert teit og patetisk ut når det kommer ifra en voksen dame som burde kunne klare seg selv og takle det meste etter den fortiden jeg har lagt bak meg, men jeg er faktisk livredd for å bli aleine! Og det er flaut og si det høyt! Denne Coronaen har jo satt en stopper for det meste, både lappen, gruppa og alt annet av avtaler har blitt avlyst. Planen var at min kjære skulle inn og jeg skulle holde fortet her hjemme og bygge meg opp her og være klar til han kom hjem igjen. Dette skulle gå så bra og vi var helt forberedt på dette, iallefall jeg som såg lyst på dette og var helt klar. Nå når Coronaen har begynt å stabilisert seg begynner det sakte men sikkert å åpnes opp igjen, og ting går fremover. Jeg innsåg i går at også klinikkene sikkert åpner opp igjen dørene sine og tar inn nye, og da blir jeg her fullstendig aleine. Tanken på dette skremmer dritten av meg, og jeg aner ikke hvordan dette kommer til å bli. Jeg klarer meg fint jeg nå, og har kontrollen på både sug og triggere som svever rundt oss, jeg føler jeg har det stabilt nok i hverdagen min, jeg ser hva som kommer, og jeg føler jeg har hatt det ganske så lett i forhold til det jeg trodde. Nå innser jeg at jeg mister fullstendig denne kontrollen den dagen han reiser! Jeg aner ikke hvordan dette blir, og alt av rutiner og alt han gir meg av motivasjon og fokus blir jo borte. Jeg vet hvordan jeg er nå når jeg er sammen med han, men jeg aner ikke hvordan jeg selv er når jeg er aleine. Det er skremmende og det er der denne angsten min har grunnet i, jeg har bare vært blind og ikke sett det før nå. Vi har vært sammen døgnet rundt og har vært lite i fra hverandre siden vi ble sammen for 1år siden, og jeg aner ikke hvem jeg er uten han lenger. Det er som vi har vært sammen for alltid og at han er den eneste jeg ser, og nå vet jeg at jeg må klare meg aleine, og det er fryktelig skremmende! Det er ikke slik at jeg kommer til å gjøre ting for å få han til å bli, for dette er hans valg 100% og jeg er stolt over at han har tatt valget for seg selv! Vi tenkte ikke på hverandre den dagen vi tok dette valget, og jeg valgte å bli hjemme og klare meg på egenhånd, og nå tar jeg fatt på forberedingen til å være aleine og jeg aner ikke hvor lenge.

Jeg vet jeg ikke kommer til å sprekke og ødelegge alt den dagen han reiser, men jeg innser at alt det som har vært tungt har han gått igjennom med meg, og vi har stått sammen om alt som har skjedd, også triggere og dårlige dager. Det blir tungt å gå igjennom dette aleine, men jeg håper jeg får litt tid på meg, så jeg får fylt opp dagene mine med det normale jeg er vant med å gjøre og at jeg har mange rundt meg som støtter meg litt ekstra den dagen han får telefonen og må reise. Jeg stoler 100% på den mannen, og jeg vet det er oss to for alltid, men når jeg tenker på at han skal være borte fra meg kommer panikken over meg. Jeg håper jeg ikke høres så patetisk og teit ut som jeg føler meg, og jeg føler meg egoistisk som sitter med slike tanker, når han får det så fint. Det er en prosess dette også, og jeg har aldri gjort dette før, så tolmodighet og læring er det som skal til for å få dette til å fungere. 🙂

adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals