Reklame | Ellos.no
Det er helt vilt hvordan min egen usikkerhet påvirker meg nå som jeg ikke er skyhøy på steoridene og jeg er tilbake til normalen. Kroppen min er ikke som den er til normalt og jeg føler meg elendig, og merker jeg kliner på meg ekstra sminke bare for å føle meg litt bedre. Jeg er vant med å ha den kroppen jeg er vant med, og steoridene har påvirket absolutt alle deler ved min egen kropp, og jeg finnes ikke fornøgd akkurat nå. Jeg vet dette går over, heldigvis og at jeg er på vei tilbake til normalen, men jeg merker at jeg blir usikker på meg selv og syns det er skikkelig teit! Jeg vet hvordan jeg selv ville ha reagert på ett innlegg som dette før, og vet jeg hadde tenkt at personen som skrev det bare var ute etter oppmerksomhet og var en sytepave, men det bryr meg faktisk ikke. På bare ett par måneder har hele kroppen min forandret seg, og det er unormalt. Det hadde vært noe helt annet om dette skjedde gradvis over lang tid, da hadde jeg klart å tilpasse meg, men når denne forandringen har vært så drastisk og så fort, så klarer hjernen ikke å følge med! Jeg gleder meg helt vilt til å begynne å klare å trene som normalt og klare å bevege meg. For nå er det såvidt jeg klarer å komme meg bort i gaten og tilbake, og det er ikke langt! Og de minste anstrengelser fører til at jeg blir liggende resten av dagen. Jeg gleder meg så sinnsykt til å få tilbake kroppen min, føle meg sunn igjen og være litt mer normal, for nå føler jeg alt er i ulage, og jeg klarer ikke å venne meg til det jeg ser i speilet. Jeg merker at jeg vurderer hvilke bilder jeg legger ut her også, slik har det ikke vært før, og jeg føler meg som en drittunge som tar selfier og sitter og vurderer ens eget utseende. Jeg har aldri vært slik før, og det skremmer meg at jeg har blitt så opptatt av hvordan jeg selv ser ut. Jeg har hele denne tiden flirt dette bort og tatt det med stor humor, men da jeg kuttet disse medisinene kom usikkerheten og tankene, og jeg klarer ikke helt å legge det bort som før. Jeg er overlykkelig for at jeg er såpass gammel som jeg er, og utviklet nok til å vite at det blir bedre, men forstår veldig godt at unge mennesker kan bli fryktelig deprimerte av disse medisinene som jeg fraråder alle å bruke! Jeg er også overlykkelig over å ha en kjæreste som forteller meg hver eneste dag at jeg er vakker <3 og jeg føler meg heldig som har en mann som er så støttende når jeg er så tåpelig som jeg er. Kropp er bare kropp og har aldri betydd noe særlig for meg, men å gå fra 53kg til 79kg på så kort tid, har faktisk gått innover meg selvom jeg ønsker å si det ikke har gjort det.
Jeg skammer meg over å være en av dem som hater sin egen kropp akkurat nå og føler meg som en skikkelig dramaqueen, for jeg kunne faktisk sittet i rullestol i dag på et pleiehjem og jeg har hatt jævli med flax. Men når usikkerheten kommer så klarer man ikke gi helt slipp på den uannsett hva andre sier eller hvordan man prøver å tenke positivt. Denne plutselige oppgangen på vekten har gått mer innover meg enn det burde, og jeg hadde forventet at det skulle begynne å gå den andre veien for lenge siden nå, og er utålmodig når det ikke går så raskt som legene spådde og nesten lovde meg, for det er lenge siden nå jeg sluttet med disse medisinene fra helvetet. 26kg opp i vekt på så kort tid tærer, og da tenker jeg det er innafor å få klage litt, selvom jeg ikke har noe å klage over og har det veldig fint. Nå ønsker jeg bare ansiktet mitt tilbake og hele kroppen min tilbake til slik den var, for nå er det tungt nok opp trappene, og jeg har ikke rygg til å bære mer.
Og som den kødden jeg er så legger jeg ut ett bilde der jeg prøver å gjøre det bare enda værre. 
adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals