Reklame | Ellos.no
I dag skulle vi egentlig vært i Bergen på Haukeland sykehus men jeg utsatte timen nok en gang! Jeg orker ikke reise helt ned dit når omstendighetene er som dem er, og tenker at det holder å ta røntgen når det har roet seg ned og normalisert seg i verden rundt oss. Det er ikke så viktig at jeg satser på hele den reisen bare for en liten sjekk der nede, og har lyst å gjøre noe mer utav en slik tur enn vi kunne gjort nå.
livet går opp og ned her både på den ene og den andre måten, og jeg føler at livet er en stor karusell som aldri stopper, det er bare å klamre seg fast og satse på at den stopper eller sakker farten litt fremover. Jeg kan iallefall gå ifra å ha det veldig greit og flott, til å gråte av sorg og det er ubehagelig å ha det på denne måten. Det å kutte så mange ting i livet har ikke vært helt enkelt og det har gått opp for meg hvor aleine man faktisk står i det når det faktisk gjelder. Jeg har absolutt alle forutsetninger og tingene jeg trenger for å klare meg greit, nå må jeg bare få hjernen med meg på lasset!
Til tider har jeg det overhode ikke bra med meg selv og panikken tar over, og jeg prøver å fokusere så godt det lar seg gjøre, men all usikkerheten gjør meg sprø! Jeg liker å vite hva som skjer fremover, men nå i all stillstanden er alt usikkert rundt meg. Jeg kunne ønske jeg kunne vært mer aktiv og fått gjort mer om dagene, men kroppen min hindrer meg i alt, og selv å gå en tur resulterer i at jeg blir liggende resten av dagen. Jeg lurer på når jeg kommer til å klare å gå i jobb igjen, og jeg lengter etter å ha noe å gjøre, og å være ute og være sosial. Akkurat nå ser det ikke så lyst ut ang arbeid, og det gjør meg skikkelig lei!
Jeg har takket pent nei til innleggelse, da dem tar ifra dem som kommer inn sertifikatet, og dem som holder på med lappen kan bare stoppe å hige etter den. Det er mennesker som ikke forstår dette, men det er mennesker som alltid har hatt muligheten til å ha denne lappen og være selvstendige selv, og det forstår jeg, at det virker kansje ikke så viktig for enkelte, men for meg er denne viktig som faen! Jeg er 32år og har aldri hatt ett ønske om sertifikatet, fordi jeg ikke har stolt på meg selv nok til å ha denne, og jeg har tatt ett bestemt valg i den saken. Lappen er ett bevis på at jeg er normal igjen, den er en stor motivasjonsfaktor, og min store gulrot i all arbeidet jeg nå legger ned i å bli frisk! Jeg velger ikke bort min største motivasjon for dette. En innleggelse ville ikke gitt meg alt jeg har jobbet for helt selv, og jeg kutter ikke ut mine metoder bare for å prøve en innleggelse og se om den fungerer. I desse coronatidene hadde jeg ikke fått innleggelsen en gang, og hadde måttet ventet til dette er over, hva skulle jeg gjort i mellomtiden? Jeg hadde vært på fylla for lenge siden om jeg ikke brukte mine egne teknikker, for jeg har ikke hatt noe help! Jeg har stått i dette helt aleine og jeg har klart meg! Ingen kan komme nå etter så lang tid og fortelle meg hva som er best, eller hva som funker for meg, for jeg har gjort all jobben selv. Jeg klarer ikke en gang å gå bort i gaten og tilbake igjen, hva skulle jeg gjort uten bilen og sertifikatet? Skulle jeg tatt taxi hver eneste gang jeg måtte fikset noe? For det er ingen andre i dette huset som har bil så det hadde blitt den eneste løsningen, og det koster penger. Viss at dette at jeg har takket nei til innleggelse skal være ett problem for noen, så får det bare være, for jeg har klart å holde meg edru såpass lenge nå, og om folk ikke ennå stoler på min edruelighet og tar meg tilbake i varmen, så får det bare være deres problem. Jeg er lei av å prøve å bevise meg for andre, og jeg fortjener faktisk respekten for det jeg har gjort! Jeg har lagt bak meg store deler av meg selv for å bli bedre, bli sterkere og være troverdig. Jeg makter ikke å strebe lenger, og jeg har faktisk ingen grunn til det lenger! Om noen fortsatt ikke har troen på meg, så får det bare være rett og slett. Det er ingenting som er viktigere for meg enn å gjøre de tingene jeg har satt meg selv som mål, det er dem tingene som gjør at jeg klarer dette her, og det er faktisk ikke så mange som klarer seg! Jeg har hatt null hjelp, så hvorfor skal jeg bryte disse mønstrene jeg har bygd meg opp og som faktisk fungerer, fordi noen ikke mener det ser bra ut på papiret å si ifra seg en plass på klinikk?
Det er her hjemme jeg skal klare livet videre, det er her jeg må bygge meg opp og skape dette livet som jeg skal leve videre, derfor er det viktig for meg å være her, gjøre tingene som gjør meg mer selvstendig, og det er ingen her i verden som kan få meg til å gjøre noe som vil skade dette, og jeg lar meg ikke påvirke til å gjøre noe jeg vet ikke vil være bra for meg selv. Jeg har funnet veien min utav dette helt selv, så jeg behøver ingen kommentarer om at det jeg gjør er feilvurdert 🙂 
