Reklame | Footway.no
Jeg har hatt en kjempefin Mandag med mange positive beskjeder som har gjort tilværelsen bedre for meg! Jeg har fått svarene på prøvene jeg har tatt og er på bedringens vei på alle resultater! Jeg føler byrder som har vært over meg siden i Desember omsider kan legges bort og det er så deilig å slippe å sjekke seg flere ganger i uka og føle på både nedgang og oppgang hele tiden, nå er det stabilt bra og jeg ser frem til den dagen jeg slipper helt å bekymre meg over blodet mitt som har oppført seg som en unge i trassalderen i altfor lang tid nå. Blodplatene mine er på 187! Og så lenge dem er over 100 så kan jeg betrakte meg selv som frisk <3 jeg ser ut som en nålepute og føler meg også som en, og er glad jeg slipper nålestikk som en del av hverdagen fremover! Legene var redde jeg hadde pådratt meg diabetes på hele behandlingen min, men det ser ut som det bare var medisinene og behandlingene jeg fikk på Førde sjukehus som spilte blodsukkeret ett kraftig puss, og det er jeg veldig glad for! Jeg vet hvordan denne sykdommen påvirker hele livet, siden min mor har denne ekle folkesykdommen. Jeg har også fullført møtet jeg skulle på, og blir videre henvist til psykriatisk på Eid 🙂 jeg ønsker oppfølging og diagnosering der og ukentlige samtaler. Det er ikke meningen at man skal greie dette her aleine, og jeg vet at jeg trenger masse hjelp i fremtiden også 🙂 jeg har hele livet vært imot dette systemet og har for alt i verden unngått det, men det er bare en teit tanke, og den vil egentlig bare gå utover en selv 🙂 trassen i meg ønsker å klare alt i verden selv, og være så selvstendig som jeg overhode kan, men en ser jo hva denne tanken har ført til i fortiden, og det er ikke en vei jeg ønsker å gå denne gangen. Denne gangen skal ting gjøres skikkelig, og jeg har ikke kompetansen til å klare alt selv. Det jeg ikke ønsker er innleggelse i ett par mnd og gi slipp på sertifikatet som automatisk blir tatt ifra deg når du oppsøker klinikker, og det er riv ruskende galt at det skal være slik! Jeg tar ikke ifra meg selv den største motivasjonen min, som denne lappen har blitt for meg. Jeg ønsker hjelp her jeg skal være og bo i fremtiden, og jeg trenger masse støtte og motivasjoner for å klare meg. Jeg blir aleine snart, det vet jeg og må forberede meg på dette. Jeg trenger masse å henge fingrene mine i, og gleder meg til hverdagen tar oss igjen og ting åpner opp. Jeg trenger rutinene hverdagen var preget av før denne corona satt en stopper for alt, vi fikk bygd opp en hverdag jeg ble veldig glad i, og satt pris på! Vi skapte oss kontakter og bygde relasjoner jeg savner nå, og gruppa begynte å falle på plass før vi måtte stoppe opp alt. Jeg trenger alle de tingene vi tilførte i hverdagen for å klare å holde meg selv fokusert på det som er viktigst for meg. Jeg setter så pris på de småtingene som gjør alt bare verdt det! Og tanken på å gå tilbake til det livet jeg levde før gjør meg fysisk dårlig!
Jeg får flashbacks hele tiden, og spesielt den siste uken, som har ført til angsten jeg har opplevd. Jeg har faktisk ikke hatt angst jeg siden jeg sluttet å drikke den 18.Desember, og jeg har satt veldig pris på dette fraværet av denne ekle rungende følelsen inni meg. Flashbacks har gjort at denne angsten har komt tilbake i små doser, slik at jeg klarer å kontrollere den. Men det er virkelig ikke noe jeg setter pris på. Det er de småtingene som gir meg flashbacks og i går skulle jeg åpne snusboksen min, og plutselig kjente jeg lukten av amfetamin, og holdt helt seriøst på å spy her jeg satt. Det er de småtingene som minner meg på fortiden min, og jeg får nesten ikke puste når det står på, jeg får hjertebank som nesten gjør vondt i brystet, og jeg blir grepet av en panikk, men jeg klarer å være rasjonell siden jeg har ett klart hode nå. Panikken er den samme som jeg hadde før, og den tar helt over meg. Den minner meg om livet jeg aldri ønsker meg tilbake til, den minner meg om den usikkerheten jeg hadde i livet mitt og å aldri vite hva som kommer next, aldri vite hvilken plass jeg har i verden eller aldri vite hva som skjer videre, eller om det i det hele tatt er noe videre for meg. Når jeg opplever at fortiden innhenter meg og jeg føler på de samme ekle følelsene jeg hadde før, blir jeg veldig takknemlig for det livet jeg har, men også LIVREDD for drite meg ut denne gangen også. For jeg er sikker på at det sitter mange der ute og bare venter på at jeg skal sprekke og ødelegge alt jeg har bygd opp også denne gangen, fordi det er det JEG gjør, hver eneste jævla gang gjør jeg det. Jeg bygger meg fort og kraftig opp, også lar jeg angsten og alle som prøver å påvirke meg vinne, jeg saboterer for meg selv fordi jeg aldri har lykkes med noe som helst, og jeg har aldri vært i stand til å være stabil og trygg over tid. Jeg har alltid tatt snarveien ut, og drukket meg drita for å slippe presset som jeg konstant har gått med inni meg. Jeg har aldri fått utløp for følelser, og har alltid grått aleine. Jeg er ikke ei jente som har vist følelsene mine for noen før, jeg har aldri tatt igjen om noen har vist meg sine værste sider, foruten når jeg har vært drita og slengt dritt tilbake, mennesker har kunnet slengt meg etter asfalten, slått meg med all sin makt eller sagt de styggeste tingene til meg. Jeg har gjerne ikke tatt til meg alt dette akkurat da, og jeg har ikke trodd ting har gått innover meg før lenge etterpå. Alt kommer tilbake en gang, selvom man tror man takler tingene godt, så vil det alltid hjemsøke deg, gnage bort det du har igjen av selvtillit og selvrespekt. Jeg har alltid bare tatt, og aldri gitt tilbake, fordi selvrespekten min har vært fullstendig borte, og jeg trodde jeg fortjente alt jeg fikk. Nå har dette snudd, og jeg lar ingen tråkke på meg, uannsett hvem det er snakk om. Jeg bruker å si at jeg aldri kommer til å ta imot ett slag igjen, uten å gi 10 tilbake, jeg kommer aldri til å ta imot noe dritt som er ufortjent uten å stå opp for meg selv, og jeg lar aldri igjen en mann behandle meg med noe annet enn respekt fordi jeg har tatt imot nok. Nå mener jeg ikke at jeg skal bli en slåsskjempe her i i gaten og freake helt ut, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg lar ingen gi meg dritt uten at det får konsekvenser, jeg er 32år og fortjener faktisk å ikke la meg tråkke på lenger og bli brukt som dørmatte. Jeg har funnet kjærligheten til meg selv, og respekten for meg selv har begynt å tre tydelig frem, og jeg godtar ikke å bli behandlet dårlig lenger, uannsett hvem det er, fordi jeg ikke fortjener det! Og det er deilig å endelig være på en plass i livet at jeg innser dette selv. 🙂 jeg føler for første gang at jeg fortjener respekt for den jeg er, jeg fortjener å bli behandlet skikkelig og jeg respekterer meg selv til å blokkere ut dem som ikke behandler meg riktig. Jeg har funnet plassen i livet, og er ikke lenger redd for å stå opp for meg selv og det jeg tror på <3
