Disse ukene! Dem går så fort og plutselig er det helg igjen, og jeg aner ikke hvor dagene er blitt av! Det er helt vilt, og jeg får sjokk hver gang Fredagene kommer og av at uka har gått så fort som den har. Denne uka har blitt brukt for det meste på sofaen her, så vi har ikke gjort stort egentlig, men vi har vært mye i bilen og kjørt rundt. Jeg har startet prosjekt trapp og det føles godt å ha begynt på noe, da jeg er treg som aldri før og alt tar tre ganger så lang tid! Men jeg kommer i mål til slutt. Denne uka har jeg innsett mye om meg selv og hvordan ting fungerer, og jeg lærer mye etterhvert som jeg kommer oppi småkriser.
Jeg er utrolig lykkelig med situasjonen våres, for den kunne vært helt annen, og vi er så heldige som har hverandre og har det så godt som vi har det. Det finnes så mange der ute som ikke er så heldige som oss, og jeg håper at dem som sliter kontakter folk dem stoler på, og søker støtte hos noen, for uten denne støtten blir alt så altfor mye, og det er ikke alt man skal takle aleine. Stoltheten får seg en knekk hver gang jeg må gå til noen for støtte, og det skal ikke være slik, for jeg ønsker at alle som sliter skal føle at dem kan komme til meg om det er noe, og da er det så unødvendig med denne stoltheten som står i veien, selv for meg.
Planene for denne helgen er ikke laget ennå, så den er helt åpen for alt, og det kjennes godt å ha så god tid. Jeg skal selvsagt gjøre ferdig trappen så jeg kan vise den frem til dere <3 og jeg skal lage til ett stort akvarium til fisken våres, som nå bare har en bolle. Jeg har fått lånt meg ett stort akvarium så han fått mye plass og boltre seg på! Klart kampfisken våres også skal ha det bra her i huset våres.
Jeg ser frem til denne helgen her, og håper den byr på masse opplevelser og at vi får gjort mye her i huset våres. Jeg er lei av å bare sitte her, så jeg orker ikke en dag til med latskap 🙂 nå skal det jobbes! Ha en fantastisk start på helgen kjære lesere <3
Denne kvelden her har vært helt fantastisk! Det har vært en perfekt avslutning på en Torsdag og jeg kunne ikke vært mer fornøgd! Jeg er i godt humør og har ikke så vondt etter å ha malt halve trappen i dag, heldigvis!
Hele familien flint har vært på tur, og turen gikk til nydelige Kannesteinen, og utsikten vi kunne smykke oss i var bare helt hærlig i kveld! Min kjære prøvde å komme seg oppå steinen, men uten hjelp ble dette en umulig oppgave, men gutten har iallefall pågangsmot da han prøvde flere ganger, så han gir seg ikke så lett, og det er en god egenskap og ha! Det var godt å komme seg litt bort, og nyte den kalde luften som er ute i kveld, man får klarnet hodet og tankene når man opplever magien som er i naturen. Jeg blir helt alvorlig ruset når jeg får oppleve slikt, og mange vil kansje ikke tro det, men jeg opplever rett og slett en rusfølelse når jeg kan se utover noe så vakkert som dette er, det er deilig å få denne følelsen og i tillegg våkne helt frisk i morra tidlig <3 billig er det også 😉 Det er på slike kvelder alt bare er verdt alt strevet, og alle disse dårlige timene man har vært igjennom, alt bare får mening og man lever bare i øyeblikket. Det er helt fantastisk for meg å få slike oppturer som dette er, når jeg har det litt trått ellers, og det gir meg så sinnsykt mye motivasjon til å gå videre, og bare kjempe enda hardere. Det kommer til å komme tusenvis av nedturer fremover og det kommer til å bli kjempevanskelig i perioder, jeg er ikke naiv og vet hva som kommer, jeg er bare ett barn i denne sammenhengen, og aner egentlig ikke hva jeg driver med, men så lenge jeg lytter til alle de som har gått denne veien før meg og lykkes, så tror jeg at jeg er i gode hender. Jeg har alle forutsetninger for å klare meg denne gangen, fordi jeg er sammen med verdens beste mann som gjør alt for meg, og vi gjør alt for fremtiden våres sammen <3 jeg føler meg så heldig som endelig har møtt den rette for meg, og trodde aldri i mine villeste fantasier at jeg skulle få oppleve ekte kjærlighet <3 han gjør meg til ett bedre menneske, og det er ett godt utgangspunkt for denne kampen vi kjemper sammen. Jeg har aldri hatt noen å kjempe sammen med før, og det blir enklere uannsett hvordan man snur og vender på ting. Vi gjør aldri noe for hverandre når det gjelder våres rusfrihet, og der setter vi oss selv alltid først, men vi støtter hverandre i alt vi går igjennom, og med den høyeste respekten og kjærligheten for hverandre vi kan gi. Vi har absolutt alle forutsetninger for å klare oss godt i fremtiden, og jeg ser frem til å si ja til denne mannen her <3
familien våres fungerer, og vi tar denne dvalen med godt mot her i huset, og det har ikke ført til noe større krangler. Det ville det blitt før, og det viser seg at kommunikasjon faktisk er nøkkelen i alle forhold. Vi fungerer bare bedre sammen nå enn før, og jeg tror ærlighet er en av nøkkelordene når det kommer til pårørende til misbrukere. Rollene forandrer seg plutselig og det tar tid for folkene rundt oss og tilpasse seg at vi ikke lenger trenger å bli passet på, og at vi faktisk kan hjelpe dem isteden for at dem hjelper oss 🙂 det tar tid og tilpasse seg den nye familien, men vi klarer oss veldig bra!
Denne rusfriheten har forbedret veldig mange områder i livene våres, og det er helt vilt hvor fort ting har forandret seg rundt oss. Jeg vet hvordan jeg er når jeg ruser meg og har prøvd å ordne opp for meg der jeg vet jeg har gått over streken, og jeg møter en forståelse og det virker som folk stoler på meg, og det hadde jeg faktisk ikke trodd ville komme så lett. Jeg trodde egentlig at jeg ble møtt med skepsis og at folk ikke ville tro at jeg faktisk hadde skjerpet meg. Jeg tenker det kansje har med å gjøre at jeg har gått så offentlig ut og stukket meg frem og stått frem på en så brutal måte.. hehe.. jeg har jo faktisk ingen tjangse å gå tilbake, for da hadde dette også blitt veldig offentlig og flaut, så dit går jeg aldri denne gangen 🙂
Jeg føler meg mer positiv innstilt nå, og håper det varer lenge nå! Jeg er lei av å ligge her og syns synd på meg selv, og er glad jeg startet prosjektet mitt i dag, selvom jeg bare kom halvveis er jeg på vei! Det er det viktigste. Tingene jeg gjør tar ekstra tid, men da får jeg selv bare tilpasse meg, uten å bli deppa og nedfor… det er mange ting jeg ikke lenger klarer å gjøre, men for pokker er det mange hundre andre bra ting jeg kan gjøre. Fullt fokus fremover!
Jeg er igang med maling av trapp og er godt fornøgd med alt jeg klarer å gjøre selv for tiden, men jeg innser litt etter litt hvor begrenset jeg er fysisk og det er skremmende for meg, jeg tenker at viss jeg nå begynner å tenke på hvor begrenset jeg selv er, og starter å gråte over det, vil jeg aldri stoppe tårene mine. Tenker jeg for mye på alt jeg ikke kan gjøre lenger, eller hvor trist jeg faktisk blir av dette så vil det overskygge absolutt alt som jeg fortsatt kan gjøre. Jeg hadde så mange drømmer som nå må gå i glemmeboken fordi jeg har skader som er så alvorlige, at selv de småtingene blir vanskeligere for meg, og jeg trenger mye hjelp til selv de enkleste tingene. Det var ikke slik livet mitt skulle være, men jeg må presse meg selv til å ikke nå grave meg ned i dritten. Jeg tror ingen kan forestille seg smertene jeg har og har vært igjennom uten å opplevd dette selv, og jeg unner ikke min værste fiende dette her. Jeg har nå gått 4 mnd med dette, og jeg er absolutt komt langt, men jeg er redd jeg kommer til å være begrenset resten av livet mitt. Jeg har vært dum i tankene mine, for jeg har trodd jeg kommer til å komme utav dette uten noe store men, men jeg innser nå at en så alvorlig skade aldri ville komt umerket. Jeg prøver å tenke på alle tingene jeg faktisk kan gjøre, men det blir veldig overskygget når selv å male litt trapp fører til smerter jeg ikke en gang klarer å beskrive. Jeg stivner med en gang jeg gjør noe men må presse meg selv helt til jeg bare må legge meg ned, for det eneste som kan gjøre dette bedre er aktivitet, og jeg nekter å bli liggende lenge før jeg begynner igjen. Trappen var kampen jeg skulle ta i dag, og det skal jeg gjennomføre, selv hvilke smerter som kommer.
Jeg tror jeg gjennomgår en sorgprosess her, for det virker som jeg får dette i små doser, disse åpenbaringene der jeg innser hvor ille tilredt kroppen min faktisk er, og hvor sykt begrenset jeg er i hverdagen. Jeg tror det er som i en sorgprosess der man får små doser, så man skal takle det litt etter litt, så det ikke skal bli for mye på en gang. Det er vanvittig skremmende å være så ung og få en slik skade som dette er, i tillegg til blodsykdommen som kunne tatt livet mitt. Man prøver seg frem, og må presse seg hele tiden for å ikke sette for små mål for en selv, man må strekke seg etter målene som før var enkle og lette, som nå er store fjell av utfordringer. Jeg er bare heldig jeg klarer å gå i kjelleren og dusje selv, for det var langt ifra en selvfølge for bare en liten stund siden, eller å gå på do eller stå opp om morningen. Jeg klarer litt etter litt ting selv, og ser på de minste saker som store prestasjoner av meg selv. Jeg hater å måtte spørre dem jeg har rundt meg om hjelp hele tiden, men er glad jeg har dem rundt meg.
Det er vanvittig ekkelt hvor fort ting kan gå, for bare noen måneder siden var jeg en frisk ung dame som aldri hadde vært syk eller vært på sykehuset før, også plutselig fikk jeg alt, og nå føler jeg meg bare som en klagaskitt som har vondter hele døgnet, men jeg stoppet med alt av smertestillende allerede i Februar, og har bitt i meg smerter jeg virkelig ikke unner noen som helst! Jeg har kommet langt, og nå skal jeg bli ferdig med den forbanna trappa om det er det siste jeg gjør. Jeg er ikke ett menneske som gir meg… heldigvis, ellers hadde jeg ikke vært her i dag!
Nå er jeg så lei av å ikke gjøre noe som helst nyttig om dagene, og ligge her og syte og klage over hvor kjedelig alt er, så nå hopper jeg i det (ikke fysisk, det er jeg ikke istand til)! Jeg har lenge planlagt trappen som forandret hele livet mitt i Desember og hva jeg skulle gjøre med denne for å få bort dette intense hatet jeg føler hver gang jeg ser denne trappen fra helvetet. Og nå er jeg kjempelei av å bare planlegge ting i mitt eget hode, og må bare sette igang en plass for å få det bedre med meg selv. Så i dag setter jeg igang prosjekt trapp helt selv! Jeg har satt igang min kjære med middagslaging også pusser jeg opp! Her i huset er vi ikke opptatt av roller, så dette er helt i min smak <3
Jeg gleder meg virkelig til å se resultatene! For jeg har ikke hatt nubbetjangse til å begynne på slike prosjekt med denne ryggen min, og jeg merker det godt bare etter å ha vasket trappen at jeg ikke lenger er like sterk som jeg var før! Men jeg skal få dette gjort, helt selv og uten hjelp, og jeg gir meg ikke heller 🙂 jeg har masse å bevise meg selv, også fysisk nå når ryggen bare begrenser meg i alt jeg ønsker å gjøre, og dette gjør meg bare deppa, så visst jeg bare skal gå rundt her og fokusere på alt jeg ikke lenger kan gjøre, så kan jeg likegodt gi opp alt. Dette blir ett prosjekt for å vise meg selv at jeg klarer å gjøre ting jeg satt pris på før, bare med litt ekstra tid og større indre styrke enn før 🙂 dette blir bra! Gleder meg til å dele mer med dere om hvordan i all verden dette skal gå. Dette blir en kamp mellom meg og den hersens trappen jeg brakk ryggen i, og denne gangen skal jeg vinne denne kampen! 😉
Min kjære inponerer stadig med sine ferdigheter, og har tilogmed tent lys på bordet våres. Bare synd katten gikk rett i malingen og sprang rundt i gangen, så nå er det små poter overalt der ute .. litt action må man ha på en Torsdag!
Jeg har aldri fått noe gratis her i livet, og har måttet kjempet store kamper hele livet for i det hele tatt og overleve, man blir kald av å være i miljøet over tid, og man mister mange av egenskapene man i utgangspunktet har, men jeg har aldri mistet hjertet mitt heldigvis, og jeg har alltid visst at jeg ikke passet inn der og visste alltid at det ikke var okay å ruse bort dagene, og jeg angret hele tiden. Jeg tenker at det er derfor jeg klarer meg nå, fordi jeg aldri følte jeg passet der jeg var, jeg visste hele tiden at det var feil av meg, og nå når jeg ikke ruser meg lenger, slipper jeg denne angeren jeg hadde daglig før, og jeg slipper all angst som kom av rusen min. Jeg har mer fred inni meg til å fokusere på det som er viktig, og jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å klare meg denne gangen. Denne dvalen har vist meg at jeg er sterk nok, for når jeg har klart meg denne gangen så klarer jeg meg neste gang også! All denne kjedsomheten og stillstanden hadde i utgangspunktet vært en ødeleggende faktor i livet mitt, for jeg har ikke vært edru lenge nok til å vite hva slike ting vil gjøre med meg og min rusfrihet ennå. Det er godt å vite at jeg klarte å takle denne runden, men jeg vil få mange mange slike runder i fremtiden. Jeg ser frem til disse kampene egentlig, på en merkelig måte, fordi jeg blir sterkere og sterkere jo mer jeg ser jeg takler av utfordringer, og jeg stoler mer og mer på meg selv.
Det er merkelig å si at jeg er en exmisbruker, jeg er ikke helt der ennå at jeg kan kalle meg det, det er tross alt ikke så lenge siden jeg satt med kun tuborgen foran meg og den var mitt alt, men jeg er på vei mot å kunne kalle meg dette. Jeg er en fighter av natur og kjemper alltid for det jeg tror på, jeg har bare ikke hatt denne stemmen før, og det føles godt å tømme seg daglig til mennesker som møter meg med respekt og forståelse. Jeg har fått ett mye bedre forhold til menneskene rundt meg ved å forandre meg selv, og fortelle sannheten om alt som har skjedd. Akkurat nå har vi ikke lov å ha så mye kontakt med omverdenen, men jeg vet dem er der bak i kulissene, og jeg gleder meg til å leve som normalt å besøke dem jeg ønsker igjen <3
Denne rusfriheten er som en karusell som går opp og ned, men jeg har klart å holde meg fast for første gang, og ikke gitt opp, jeg har faktisk ikke vært i nærheten av å gi opp en eneste gang, og nå må jeg bare lære meg å være stolt over dette, som jeg var før. Det er noen følelser jeg har mistet etter jeg kuttet steoridene, for dem ga meg også mye positivt merker jeg nå. Jeg klarte å være stolt over det jeg presterte og jeg klarte å prestere i alle Bauer og kanter, nå klarer jeg ikke å prestere på dette nivået, men det er heller ikke normalt. Jeg har mistet litt av humøret mitt og klarer ikke at ting går like fort lenger, men jeg er like forbarka engasjert og brenner for denne gruppen mennesker uannsett. Jeg gleder meg til å igjen bli en ressurs og gleder meg til å bli brukt! Jeg har bare meg selv, men noen ganger er det nok 🙂 jeg må lære meg at jeg er god nok og klarer det jeg ønsker, jeg må finne tilbake til den følelsen av å være glad i meg selv, for nå er fokuset bare på å hate kroppen jeg går i, og jeg må endre fokuset i hverdagen så jeg ikke graver meg ned i negativitet lenger. Jeg vil føle meg friskere og friskere etterhvert, og må bare holde meg fast på denne karusellen 😉
Jeg velger rusfriheten, og det kommer jeg til å gjøre til pusten går utav meg, jeg tror på dette og jeg føler jeg har funnet fasiten min. Jeg har plukket ut tingene som fungerer for meg og dem har jeg plukket ifra andres erfaringer med dette, og jeg har puslet dem sammen til ett bilde som fungerer for akkurat meg. Ingen klarer å slutte å drikke på grunn av noen andre, og samtlige må finne det i seg selv for å klare det. Det er ingen som har en fasit som fungerer for alle, for da hadde vi ikke hatt dette problemet her, men jeg har funnet fasiten som funker for akkurat meg. Jeg gleder meg til å se lyset i andre rundt meg når dem oppdager det jeg får føle på nå, for det er helt fantastisk!
Etter noen tunge dager der jeg har latt negativiteten tatt over meg fullstendig er jeg så klar for at verden starter litt opp igjen! Jeg tror det er denne dvalen som fullstendig har tatt meg, og jeg trives ikke med å ligge på en sofa hele dagene og bli slappere og slappere. Av og til har tanken om at det ikke er dette jeg har blitt edru for streifet meg, og jeg vet det er en dum tankegang. Jeg er glad dette bare er en periode, og at dem som sier at det vil bli bedre faktisk har rett, for ellers hadde dette blitt en enda tyngre reise for meg enn planlagt. Det er ikke enkelt, men det skal heller ikke være det og jeg kommer til å møte mange millioner humper i veien i årene fremover. Det er jeg som alkoholiker som må tilpasse meg samfunnet ellers, og ikke omvendt og det er en læringsprosess som kommer til å ta tid. Jeg har alltid følt meg utenfor samfunnet, men jeg glir litt og litt inni mengden og det er morro for meg å se denne utviklingen.
Det er Torsdag og jeg sovnet på sofaen i går! Jeg er trøtt i trynet og tåken gjør det kaldt og fælt ute, og jeg savner allerede den vakre solen vi har hatt de siste dagene. Bilene på veien nedenfor huset er tilbake som normalt og lydene av aktivitet er noe jeg ikke er vant med lenger, så jeg hører dem dobbelt så høyt som ellers, da jeg ikke en gang legger merke til trafikken på veien nedenfor. Det virker som alle har våknet fra dvalen, og jeg regner med det er mange som har hatt det mye værre enn meg der ute! Og jeg er sikker på at med denne perioden kommer det en babyboom og skilsmissene går nok i taket.
Vi er ikke vant med å være sammen hele døgnet, og ha få og forholde oss til i hverdagen, og nå har vi vært i denne dvalen i noen uker. Det blir sikkert alvorlig travelt for oss når alt starter opp igjen på samme tid, og mange vil nok gå på en smell eller to. Vi er ikke bygget for aktivitet lenger her i huset, og det er der min frustrasjon ligger. Jeg liker ikke å føle meg lat og lite nyttig, det er der skoen trykker og derfor jeg har blitt så negativ de siste dagene. Når jeg bare har blitt liggende her på sofaen så har jeg tenkt mange ganger at det ikke er dette jeg ble edru for, og det er en dum tanke. Jeg gleder meg så vilt til jeg kan starte hvordagen min igjen og fylle opp kalenderen med avtaler og oppgaver av betydning, for det er virkelig lenge siden nå! Jeg gleder meg til å komme igang igjen, og fortsette der jeg slapp i mange sammenhenger, og gleder meg til igjen og føler meg nyttig i hverdagen.
Det er lite fristende å gå ut når tåka gir meg frysninger bare av å se den, så jeg er heldig som kan ligge her under dyna og ikke ha det slag å gjøre i dag 🙂 jeg får nyte friheten og stillheten for jeg har en anelse om at det ikke vil vare så mye lenger nå. Ha en fantastisk Torsdag kjære lesere <3
Ser på kalenderen at det er hele 18 uker siden jeg drakk min siste ølboks, og falt ned trappa og reddet mitt eget liv ironisk nok. Det måtte noe skikkelig dramatisk til for å få meg til å sette korken på flasken og se alvoret, det er klart jeg måtte gå ut med ett smell, det må jeg alltid. Når jeg først gjør noe, så gjør jeg det 100%. Jeg har jo brent alle broer tilbake til det livet, med å starte denne bloggen, gå ut i avisene og stå frem som alkoholiker og rusmisbruker. For det hadde jo vært fryktelig flaut å stå frem på denne måten, for så og sprekke og drite seg ut så offentlig som det ville blitt, og jeg med min angst hadde nok ikke tålt en slik fadese, og hadde måttet flyttet så langt bort jeg kunne kommet meg, for å klare i det hele tatt se noen i øynene igjen. Jeg føler det var bevisst jeg gjor dette, for å vite og sette ett punktum, for å gjøre det umulig å falle tilbake.
Jeg husker godt da det gikk opp for meg hva jeg drev med, og det var på ett møte med en i gruppa dem har i Florø og ruskuratoren min den gang. Panikken grep meg skikkelig på det møtet da jeg innsåg hva jeg tok på meg, jeg tok på meg dette ansvaret for å starte en gruppe her i Måløy, og med dette ansvaret så lover man selvsagt å holde seg rusfri selv, det sier seg jo selv at man ikke kan være frontmann for en slik gruppe samtidig som man sitter og drikker når man er hjemme, da hadde det bare mistet helt mening. Jeg husker at jeg fikk litt panikk da jeg satt der, fordi jeg visste hvor mange ganger jeg hadde driti meg ut før, og nå satt jeg og lovde troskap på ett vis, jeg brant igjen broene tilbake til ruslivet mitt, og det var skummelt for jeg hadde ikke vært rusfri så lenge. Jeg har ennå denne lille jævelen på skulderen min som gir meg en liten tvil på meg selv, men hver eneste gang jeg kjenner denne tvilen så griper panikken meg. Det betyr så mye for meg dette her, det er snakk om liv eller død for meg, det vet jeg. Men jeg føler jeg fikk en åpenbaring etter dette møtet, jeg såg lyset på ett vis, og da snakker jeg ikke jesusprat. Jeg følte for første gang at det jeg drev med faktisk var viktig, det hadde jeg aldri følt før, da jeg såg på dette som en selvfølge som ingen en gang ville legge merke til. Ingen ville da se at jeg kjempet en indre krig, og det var ikke viktig på en måte. Men etter dette møtet så fant jeg denne brennende følelsen inni meg, der jeg visste at dette var noe jeg ønsket med hele mitt hjerte og sjel. Jeg visste at dette var en kamp jeg ville fronte, og jeg ønsket å ta på meg denne rollen, viktige rollen dette er. Jeg kan takke dette mennesket fra Florø for at jeg var så heldig å få være den som startet denne gruppen i Måløy som jeg har blitt så sinnsykt stolt over! Vi fikk bare ha 3 gruppemøter før Coronaen slo til, men vi er klar igjen få fort vi får leige lokalene våres! Uten denne gruppen hadde denne veien blitt så ufattelig mye tyngre for meg, og den betyr så vanvittig mye for min egen rusfrihet, og jeg håper at flere vil være med i denne gruppen våres, og bli sterkere sammen med oss. Det er ingen poeng i å sitte aleine og slite med sitt indre, da er det bedre å dele og lære av andre som man ikke en gang trenger og forklare seg til. Jeg føler meg i likevekt når jeg sitter med noen jeg vet har erfaring med det jeg snakker om, da føler jeg meg overhode ikke dømt og veldig forstått uten at jeg trenger og forklare så mye, det er hærlig å sitte uten å føle man må forklare alt og man føler man blir sett på en helt annen måte, enn med andre mennesker som ikke aner hva jeg snakker om.
Jeg har mange rundt meg som gir meg kjærlighet og støtte, så godt som dem kan 🙂 jeg har familie og venner rundt meg! Men jeg trenger flere som sitter med erfaring og kompetanse med å slite skikkelig her i livet, og som vet hvordan det er når man er fullstendig i kjelleren! Det er først med disse menneskene jeg føler meg verdig forstått og virkelig satt pris på, fordi dem vet hvilken krig jeg har inni meg akkurat nå. Det er mange ting vanlige mennesker som ikke har slitt med dette ikke kan forstå, selvom dem prøver så godt dem kan, og det er så mange ting jeg føler jeg kan prate med gruppa om som jeg ikke hadde turt å snakke med mine foreldre med foreksempel. Det er så mange ting dem ville ha tatt på fullstendig feil måte, og sikkert overdramatisert, men som gruppa bare hadde forstått med en gang.. jeg savner gruppen og gleder meg masse til vi kan starte igjen, for jeg trenger mine likemenn i to timer per uke, der jeg kan pleie denne sorgen jeg går med. Å slutte med rus er en stor sorg, kroppen har fått tilførsel av ett stoff igjennom så mange år, og når man plutselig stopper denne tilførselen så vil kroppen automatisk hige etter stoffet, søke etter mer og det er viktig å finne alternativer til dette stoffet som er lovlig og sunt for deg.
For meg har bilen blitt en vesentlig del av denne vanskelige prosessen for meg, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten den! Med en gang jeg setter meg bak rattet kobler jeg fullstendig ut, og alt tankekjør bare forsvinner på magisk vis, og det eneste jeg ser er veien og jeg er i nuet og fokuserer kun på det jeg driver med, uten bilen hadde jeg ikke fått disse pausene i hverdagen som jeg setter slik pris på. Der er en av de sunne avbrekkene jeg har som er sunt for meg. Naturopplevelser har på merkelige måter gitt meg fullt utslag med rus, og slik har jeg aldri hatt det før. Det er klart jeg har satt pris på naturen før, men jeg har aldri nesten komt bare jeg har sett en ørn på himmelen 🙂 og slik er det nå! Jeg har aldri blitt så ruset i hele mitt liv som da en ørn kom flygende mot bilen og oppover, og jeg ble bare sittende og skrike av glede. De andre i bilen bare såg dumt på meg, men jeg har med hånden på hjertet aldri i mitt liv vært så ruset som da! Så jeg prøver meg ut mens jeg går denne veien her, for de merkeligste tingene kan gi meg akkurat den samme rusen som jeg søkte da jeg levde daglig med rus, bare at dem gir meg isteden for å ta ifra meg ting og følelser som rusen gjor før. Dette er en læringsprosess som jeg har vært så heldig å få lov å oppleve! Og jeg får ofte kick av å oppdage nye ting ved meg selv eller livet ellers som jeg aldri har opplevd før. Jeg blir ennå kjent med meg selv, og jeg er 32år. Jeg er ett menneske i en prosess, og når jeg ser statistikkene, så får jeg mer respekt for det jeg faktisk klarer nå. 18 uker siden jeg tok min siste Tuborg, og jeg gleder meg til de neste
Jeg har blitt ett slikt menneske som jeg til vanlig ikke hadde tålt trynet på selv, og hadde blitt frustrert over om jeg kom over. Jeg har absolutt all grunn til å være verdens mest lykkeligste menneske, og har verdens beste barn, mann og familie og har massevis av andre mennesker som ønsker meg alt godt, og som støtter meg i alt jeg gjør. Jeg har bilen og ett hjem å være stolt over, og har så mange saker i livet mitt som burde gitt meg en skikkelig boost! Men den boosten som jeg vet jeg hadde fått ellers, er borte og jeg håper den kommer igjen. Været her er helt magisk ute med solskinn og varme, som vi har ventet så lenge på. Jeg har vært på lang kjøretur og humøret på alle de andre jeg har møtt har vært i taket, og jeg kjenner at jeg til vanlig hadde vært på samme stadiet. Jeg får skikkelig dårlig sanvittighet, for jeg føler meg som ett utakknemlig svin her jeg sitter, fordi jeg ikke føler meg bra. Jeg er så sinnsykt heldig som har alt dette her rundt meg, men jeg føler bare alltid at noe mangler inni meg. Jeg føler meg anderledes og utenfor uannsett hva andre gjør for meg, for at jeg ikke skal føle dette, men det vil liksom aldri slippe taket på meg. Denne styggen på ryggen som gjør meg deprimert har ikke fått makten over meg på samme måte som nå, fordi jeg har kjempet så hardt imot den og hatt så mye å styre med ellers, men nå når ting er stille rundt meg så kjenner jeg at han får mer og mer grepet over meg igjen. Jeg håper vi kan starte hverdagen igjen snart, med gruppe og alt som skal skje, for jeg orker ikke dette i lengre tid fremover, da blir jeg gærn.
Jeg prøver å holde humøret oppe så langt det lar seg gjøre, men jeg tenker konstant på hvorfor jeg ikke bare kan nyte øyeblikkene som jeg gjor for bare noen uker siden. Det er ikke lenge jeg har gått og hatt det på denne måten, men jeg kjenner hvor slitsomt det er å få en blast from the past! Jeg innser jo at det er deprimert jeg er, da jeg ikke føler noen glede lenger og føler meg helt borte i hodet, og bare ønsker å sove bort 1år i slengen, og håper at jeg kan ta tak i dette nå når det virker som verden går litt fremover og ikke er i full stillstand som den har vært altfor lenge nå. Været tilsier at vi burde ha the time of our life, men jeg føler meg ikke på plass der jeg skal være. Det er synd å sitte her og klage over humøret når jeg har så mange positive ting i livet mitt, og jeg vet at det hele er patetisk og dumt. Før denne downperioden min klarte jeg å være stolt over de tingene jeg presterte, men nå virker det ikke som noe gjør meg stolt lenger, og jeg drømmer meg tilbake til da jeg ble fornøgd når jeg presterte, for jeg vet at jeg nå har grunn til å være det.
Vi har vært å kjøpt sand og ting til kampfisken våres, som jeg på merkelig vis har klart å bli glad i 🙂 det hadde aldri skjedd før at jeg ble knyttet til en fisk, men sånn har jeg altså blitt. Også har jeg fått lånt et stort akvarie med en venn av meg, så vi skal igang med å vaske dette og fylle det med vann, slik at fisken får stor plass å boltre seg på her i stuen våres <3 dette blir ett spennende prosjekt og jeg håper vi ikke dreper fisken våres på hele greia. Og håper at han kan trivest med forandringene. Han er tross alt det nye tilskuddet i denne forskrudde familien våres, så det er klart han skal ha det bra han også.
Det er godt å ha noe rundt seg når alt annet bare er trist og tungt, og akkurat nå trenger jeg mange slike ting kjenner jeg. Jeg har ett stort behov fremover og føle meg nyttig, og til hjelp og slippe å kjede meg hele døgnet, for jeg tenker det har vi gjort nok av nå i denne perioden. Jeg trenger noe mer enn dette, og noe jeg kan se resultatene av, for akkurat nå driver jeg bare dank føler jeg, og bare å vaske ett gulv her blir ett stort mareritt… latskapen har ingen ende og alt blir bare pes. Jeg trenger å komme meg ut i aktivitet og ha noe meningsfullt og fylle dagene med, og jeg orker ikke å sitte her og syns synd på meg selv lenger, for det er virkelig ikke synd på meg, for det kunne vært så mye værre! Jeg er heldig.
Jeg ser virkelig frem til den dagen jeg føler meg på plass der jeg skal være, der jeg endelig kan føle meg som en ressurs igjen og gjøre nytte av meg, for det er en stund siden sist nå, og jeg merker at min egen motivasjon også daler når jeg ikke får brukt meg selv. Det går lengre og lengre tid mellom telefonene som gir meg så mye, og ting går ikke fremover som dem brukte å gjøre. Jeg trenger dette i livet mitt for å fungere selv, og har så mye å gi tilbake til samfunnet rundt meg. Jeg gleder meg til å starte igjen! Med mer energi enn noengang!
Denne verden er for stor for meg, jeg kjenner meg ikke igjen og har ingen forutsetninger for å vite hva jeg skal gjøre nå, jeg vet ikke veien selv og alt er så ukjent. Verden suser forbi og jeg har komt til ett punkt der jeg ikke aner hva jeg gjør på, og det er skremmende. Jeg stoler på meg selv nok til å vite at jeg ikke sprekker, men allikevel er det skummelt. Jeg er sterk nok til å stå imot når andre slenger dritt og jeg føler meg ikke trigget selv om jeg ser noen drikker, det er ingen trigger for meg å se andre nyte alkohol så lenge dem ikke er fulle og jeg har kommet langt. Jeg ser jeg har kommet langt på denne veien, og burde være stolt over meg selv men det mangler. Før var jeg stolt over det jeg oppnådde og jeg såg verdien i alt jeg faktisk gjor, men nå er jeg ikke stolt over noe som helst lenger. Den veien jeg har valgt er langt ifra enkel og jeg må holde meg sterk under hele denne reisen, før på steoridene såg jeg selv hvor tøff jeg var, men nå føler jeg meg ikke tøff i det hele tatt. Jeg føler meg som det svakeste og minste mennesket i verden faktisk.
Hver eneste natt drømmer jeg om å svikte meg selv og alt jeg står for, jeg drømmer om hvordan jeg ville reagert om jeg sprakk, og det er hver eneste natt så det er ikke rart jeg aldri er uthvilt lenger. Det er slitsomt å gå igjennom det trauma det ville blitt å skuffet seg selv og alle andre nå hver eneste natt og igjennom hele nettene. Det er helt vanvittig slitsomt dette her, og jeg kunne vært foruten disse marerittene som ikke har en ende i galskap, og helt uten logisk tankegang. Det er underbevisstheten min som vil vise meg hvordan det ville føles om jeg falt for alle disse fristelsene som er rundt meg, og det føles virkelig ikke godt å få en forsmak på dette!
Jeg fikk den beste motivasjonen min i går og får møte barna mine snart igjen <3 det vil holde meg gående en stund bare det, og jeg har mange andre ting som styrker meg når jeg føler meg svak, og jeg ser jo hvor lang denne veien kommer til å bli. Jeg er bare i startfasen jeg, og jeg har mange år fremover der ting kommer til å være litt kaotisk for meg i topplokket. Jeg liker å være best på ting med en gang, og det fungerer ikke i denne situasjonen, for jeg tror ingen er best på dette her, og ingen vet egentlig hva dem driver med og kan stole 100% på seg selv hele tiden. Det kommer til å komme mange slike humper men det kommer bare an på hvordan man selv tar dem.
Det er Onsdag igjen og jeg føler disse ukene går så fort, at jeg ikke får med meg noe før det atter igjen er helg, og jeg gleder meg slik til ting kan starte opp igjen! Jeg drømmer om lappen som jeg har jobbet lenge for nå, lengre enn de fleste siden jeg må vente til denne dvalen er over, og jeg savner gruppa mi som har betydd så mye på kort tid, det er så mange saker jeg ønsker å fremme som jeg gleder meg til løser seg fremover når ting åpner opp igjen, og jeg har store drømmer for fremtiden som ligger foran oss. Jeg får ikke gjort stort nå når alt er i stillstand, men jeg ønsker å være her for samtlige som ønsker meg og stoler på meg 🙂 det er ikke en enkel tid vi er inne i nå, og vi får stå sammen 🙂 ha en fantastisk Onsdag kjære lesere <3 del gjerne blogggen<3
Jeg kjenner jeg sliter, mer enn til vanlig nå, og jeg er heller ærlig med dere enn å rosemale situasjonen min og late som jeg er noe jeg overhode ikke kan stå inne for. Jeg er en alkoholiker og har vært det i så mange år nå, at det ikke er det slett rart at jeg sliter litt ekstra nå i desse coronatider. Ja jeg sliter såpass at jeg ikke lenger finner gleden i tingene som har gitt meg så mye før, jeg føler meg ikke som den samme lenger og har blitt mye mer negativ enn jeg er ellers. Jeg sliter! Rett og slett med å finne meningen i hverdagen min, og ender som regel opp deprimert på denne sofaen min og graver meg ned. Heldigvis har jeg en bil og menneskene rundt meg her, ellers hadde jeg aldri klart å holde meg edru. Det finnes ikke morro, og jeg har det ikke bra! Av og til føler jeg meg fullstendig aleine i denne verden og føler at alt bare butter imot, og at jeg bare er ett utkast og ett eksempel på ett mislykka menneske, men så åpner jeg meg opp her eller i hverdagen til andre, og finner ut at jeg ikke er så spesiell allikevel, at det er andre der ute som også sliter med tankene jeg har, og med ett så føler jeg meg ikke så mislykka og fæl allikevel. Jeg ser at det jeg føler faktisk er normalt, og ikke noe å skamme seg over, og at åpenheten gjør at jeg ufarliggjør disse følelsene jeg går med. For hver gang jeg sier det høyt hva jeg føler, så blir det ikke så farlig å føle dette, og det gjør ikke så vondt lenger, følelsene har ikke samme kraften og får ikke ødelegge så mye for meg lenger. Jeg tenker det er der skoen trykker, at for å få det bedre må man snakke om det, selvom man føler sinnsykt skam over sine egne følelser. Jeg orker ikke å lenger gå og skamme meg over at jeg ikke har det bra! Jeg har knekt ryggen min og jeg har fått en alvorlig blodsykdom som kan gjøre at jeg plutselig utav intet går rett i bakken og svimer av, det er ikke meningen at man skal ha det så jævla perfekt hele tiden, og jeg orker ikke å bruke energi på å late som jeg er det heller.
Jeg merker at når jeg får det dårlig med meg selv så begynner jeg å trekke meg tilbake, inni meg selv på en måte igjen, og det er det farligste jeg kan gjøre! Det er jo det jeg har gjort hele livet, og derfor har det gått så ille som det har. Så nå når jeg har det dårlig, så må jeg skrike det ut, for å ikke la det ødelegge meg mer. Jeg vet at samtlige andre rundt meg hadde klaget helsika mye mer enn meg om dem satt i min situasjon, og jeg må slutte å se på dette som klaging. Det er ikke det jeg gjør, jeg forhindrer bare at negative tanker skal omringe meg igjen og ta fullstendig over meg. Da velger jeg heller åpenhet også når jeg sliter, for jeg orker ikke en blogg som bare viser de positive sidene, da hadde jeg følt meg skikkelig falsk, og det har jeg vært i for mange år.
Jeg er 32år og jeg er alkoholiker, og min første refleks når det er noe som går meg imot er å drikke meg sanseløs, våkne dagen etterpå med enda større problemer enn dagen før, og med enda større byrder enn utgangspunktet, det er liksom meg det, å ty til flasken hver gang jeg føler noe, sorg eller glede! Alkoholen er utveien min for alt, og den blir løsningen i absolutt alle situasjoner, så det er forbanna vanskelig nå og takle alle disse situasjonene som kommer mange hundre ganger daglig, uten å ty til den eneste løsningen jeg har brukt i alle disse årene, og det eneste jeg kjenner. Jeg er i en prosess der jeg skal lære alle disse settingene, og bryte fullstendig med alle mønsterene mine. Når man er 32år er man på en måte utlært, man har sine rutiner og sitt liv, så det er merkelig å skulle lære alt dette på nytt. Det er noen dager jeg nesten har vondt i kjeven fordi jeg går og biter tenna fysisk sammen. En har hørt utrykket at man bare skal bite tenna sammen så blir det bedre, jeg gjør det fysisk. Det er som å kjøre i 200km i timen og du prøver å holde bilen på veien, det går så sinnsykt fort og jeg er ikke vant med at hjernen min fungerer i denne farten, siden jeg bare har valgt å kjøre utfor å drukket isteden for å styre og komme meg fremover. Jeg har alltid bare valgt å kjøre i grøften. Jeg er ikke vant med å lykkes med noe, og det er bare helt vanvittig rart for meg å klare meg, så lenge som jeg har klart. Det er nå jobben starter føler jeg, fordi jeg alltid har sabotert for meg selv når jeg ser enden på ett prosjekt, det er akkurat nå det er kritisk for meg, fordi jeg ser at jeg klarer dette her. Jeg kommer alltid til å være alkoholiker, det har jeg bare innfunnet meg med, og det er ingen mellomvei for meg. Jeg må være totalt avholden fra absolutt alle rusmidler for å klare meg, og være fornøgd med meg selv. Jeg kommer til å trenge så sinnsykt mye støtte fremover, fordi jeg er svak som faen, selvom jeg virker sterk og modig, er jeg egentlig dritredd og full i angst for fremtiden min…..
Å miste kontrollen er det værste jeg vet! Jeg liker å ha kontroll på absolutt alt, det er da jeg føler tryggheten, men i denne situasjonen har jeg null kontroll! Jeg aner ikke hva fremtiden bringer og jeg aner ikke hvordan neste dag blir, formmessig, og jeg prøver bare å holde meg fast og klare å takle den ene bomben etter den andre. Jeg trenger menneskene rundt meg, og denne dvalen eliminerer mange muligheter for det sosiale, og jeg merker at den sosiale angsten har komt tilbake, ikke for fullt men den er der luskende som den dritten den er. Jeg unner ikke min værste fiende denne stygge sykdommen den er, og jeg tolererer ikke at den kommer inni livet mitt igjen og får noen makt over meg. Det er rart at en rusmisbruker som meg er så avhengig av denne kontrollen, da jeg aldri har hatt noen kontroll når det kommer til rus. Og jeg kommer aldri til å ha noen kontroll når det kommer til rus, og kan aldri lære meg å ruse meg som jeg har prøvd å innbille meg hele livet. Så dum kan man bli av helvetesmakten denne rusen har over deg.
jeg har det rett og slett ikke bra for tiden, men prøver å gjøre minst 2 ting daglig som kan gi meg litt glede, og i dag gikk turen til vakre Selje <3 jeg fikk noen naturopplevelser i det fine været, også fikk jeg beskjeden om at jeg får møte barna mine igjen om kort tid <3 jeg er alkoholiker, og denne perioden kunne vært fatal for ett menneske som meg, men jeg nekter å gi meg over, jeg nekter å la rusen bestemme og kontrollere fremtiden min, den kontrollen ønsker jeg tilbake til meg selv, og jeg skal jaggu klare å bite tenna sammen til jeg har lært meg å leve med dette, for jeg har noen skader og noen men som sitter langt inne, og jeg vil trenge dere sårt i fremtiden. Jeg har mange år med kamp foran meg, og noen dager kommer det til å bli ille. Jeg må bare velge hver eneste dag å forholde meg rusfri og frisk, ett steg av gangen.
