Reklame | Ellos
Ser på kalenderen at det er hele 18 uker siden jeg drakk min siste ølboks, og falt ned trappa og reddet mitt eget liv ironisk nok. Det måtte noe skikkelig dramatisk til for å få meg til å sette korken på flasken og se alvoret, det er klart jeg måtte gå ut med ett smell, det må jeg alltid. Når jeg først gjør noe, så gjør jeg det 100%. Jeg har jo brent alle broer tilbake til det livet, med å starte denne bloggen, gå ut i avisene og stå frem som alkoholiker og rusmisbruker. For det hadde jo vært fryktelig flaut å stå frem på denne måten, for så og sprekke og drite seg ut så offentlig som det ville blitt, og jeg med min angst hadde nok ikke tålt en slik fadese, og hadde måttet flyttet så langt bort jeg kunne kommet meg, for å klare i det hele tatt se noen i øynene igjen. Jeg føler det var bevisst jeg gjor dette, for å vite og sette ett punktum, for å gjøre det umulig å falle tilbake.
Jeg husker godt da det gikk opp for meg hva jeg drev med, og det var på ett møte med en i gruppa dem har i Florø og ruskuratoren min den gang. Panikken grep meg skikkelig på det møtet da jeg innsåg hva jeg tok på meg, jeg tok på meg dette ansvaret for å starte en gruppe her i Måløy, og med dette ansvaret så lover man selvsagt å holde seg rusfri selv, det sier seg jo selv at man ikke kan være frontmann for en slik gruppe samtidig som man sitter og drikker når man er hjemme, da hadde det bare mistet helt mening. Jeg husker at jeg fikk litt panikk da jeg satt der, fordi jeg visste hvor mange ganger jeg hadde driti meg ut før, og nå satt jeg og lovde troskap på ett vis, jeg brant igjen broene tilbake til ruslivet mitt, og det var skummelt for jeg hadde ikke vært rusfri så lenge. Jeg har ennå denne lille jævelen på skulderen min som gir meg en liten tvil på meg selv, men hver eneste gang jeg kjenner denne tvilen så griper panikken meg. Det betyr så mye for meg dette her, det er snakk om liv eller død for meg, det vet jeg. Men jeg føler jeg fikk en åpenbaring etter dette møtet, jeg såg lyset på ett vis, og da snakker jeg ikke jesusprat. Jeg følte for første gang at det jeg drev med faktisk var viktig, det hadde jeg aldri følt før, da jeg såg på dette som en selvfølge som ingen en gang ville legge merke til. Ingen ville da se at jeg kjempet en indre krig, og det var ikke viktig på en måte. Men etter dette møtet så fant jeg denne brennende følelsen inni meg, der jeg visste at dette var noe jeg ønsket med hele mitt hjerte og sjel. Jeg visste at dette var en kamp jeg ville fronte, og jeg ønsket å ta på meg denne rollen, viktige rollen dette er. Jeg kan takke dette mennesket fra Florø for at jeg var så heldig å få være den som startet denne gruppen i Måløy som jeg har blitt så sinnsykt stolt over! Vi fikk bare ha 3 gruppemøter før Coronaen slo til, men vi er klar igjen få fort vi får leige lokalene våres! Uten denne gruppen hadde denne veien blitt så ufattelig mye tyngre for meg, og den betyr så vanvittig mye for min egen rusfrihet, og jeg håper at flere vil være med i denne gruppen våres, og bli sterkere sammen med oss. Det er ingen poeng i å sitte aleine og slite med sitt indre, da er det bedre å dele og lære av andre som man ikke en gang trenger og forklare seg til. Jeg føler meg i likevekt når jeg sitter med noen jeg vet har erfaring med det jeg snakker om, da føler jeg meg overhode ikke dømt og veldig forstått uten at jeg trenger og forklare så mye, det er hærlig å sitte uten å føle man må forklare alt og man føler man blir sett på en helt annen måte, enn med andre mennesker som ikke aner hva jeg snakker om.
Jeg har mange rundt meg som gir meg kjærlighet og støtte, så godt som dem kan 🙂 jeg har familie og venner rundt meg! Men jeg trenger flere som sitter med erfaring og kompetanse med å slite skikkelig her i livet, og som vet hvordan det er når man er fullstendig i kjelleren! Det er først med disse menneskene jeg føler meg verdig forstått og virkelig satt pris på, fordi dem vet hvilken krig jeg har inni meg akkurat nå. Det er mange ting vanlige mennesker som ikke har slitt med dette ikke kan forstå, selvom dem prøver så godt dem kan, og det er så mange ting jeg føler jeg kan prate med gruppa om som jeg ikke hadde turt å snakke med mine foreldre med foreksempel. Det er så mange ting dem ville ha tatt på fullstendig feil måte, og sikkert overdramatisert, men som gruppa bare hadde forstått med en gang.. jeg savner gruppen og gleder meg masse til vi kan starte igjen, for jeg trenger mine likemenn i to timer per uke, der jeg kan pleie denne sorgen jeg går med. Å slutte med rus er en stor sorg, kroppen har fått tilførsel av ett stoff igjennom så mange år, og når man plutselig stopper denne tilførselen så vil kroppen automatisk hige etter stoffet, søke etter mer og det er viktig å finne alternativer til dette stoffet som er lovlig og sunt for deg.
For meg har bilen blitt en vesentlig del av denne vanskelige prosessen for meg, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten den! Med en gang jeg setter meg bak rattet kobler jeg fullstendig ut, og alt tankekjør bare forsvinner på magisk vis, og det eneste jeg ser er veien og jeg er i nuet og fokuserer kun på det jeg driver med, uten bilen hadde jeg ikke fått disse pausene i hverdagen som jeg setter slik pris på. Der er en av de sunne avbrekkene jeg har som er sunt for meg. Naturopplevelser har på merkelige måter gitt meg fullt utslag med rus, og slik har jeg aldri hatt det før. Det er klart jeg har satt pris på naturen før, men jeg har aldri nesten komt bare jeg har sett en ørn på himmelen 🙂 og slik er det nå! Jeg har aldri blitt så ruset i hele mitt liv som da en ørn kom flygende mot bilen og oppover, og jeg ble bare sittende og skrike av glede. De andre i bilen bare såg dumt på meg, men jeg har med hånden på hjertet aldri i mitt liv vært så ruset som da! Så jeg prøver meg ut mens jeg går denne veien her, for de merkeligste tingene kan gi meg akkurat den samme rusen som jeg søkte da jeg levde daglig med rus, bare at dem gir meg isteden for å ta ifra meg ting og følelser som rusen gjor før. Dette er en læringsprosess som jeg har vært så heldig å få lov å oppleve! Og jeg får ofte kick av å oppdage nye ting ved meg selv eller livet ellers som jeg aldri har opplevd før. Jeg blir ennå kjent med meg selv, og jeg er 32år. Jeg er ett menneske i en prosess, og når jeg ser statistikkene, så får jeg mer respekt for det jeg faktisk klarer nå. 18 uker siden jeg tok min siste Tuborg, og jeg gleder meg til de neste
essie//essie//essie//essie//essie