Det er ikke en enkel tid å være alkoholiker på dette!

Reklame | Bodylab.no

Jeg kjenner jeg sliter, mer enn til vanlig nå, og jeg er heller ærlig med dere enn å rosemale situasjonen min og late som jeg er noe jeg overhode ikke kan stå inne for. Jeg er en alkoholiker og har vært det i så mange år nå, at det ikke er det slett rart at jeg sliter litt ekstra nå i desse coronatider. Ja jeg sliter såpass at jeg ikke lenger finner gleden i tingene som har gitt meg så mye før, jeg føler meg ikke som den samme lenger og har blitt mye mer negativ enn jeg er ellers. Jeg sliter! Rett og slett med å finne meningen i hverdagen min, og ender som regel opp deprimert på denne sofaen min og graver meg ned. Heldigvis har jeg en bil og menneskene rundt meg her, ellers hadde jeg aldri klart å holde meg edru. Det finnes ikke morro, og jeg har det ikke bra! Av og til føler jeg meg fullstendig aleine i denne verden og føler at alt bare butter imot, og at jeg bare er ett utkast og ett eksempel på ett mislykka menneske, men så åpner jeg meg opp her eller i hverdagen til andre, og finner ut at jeg ikke er så spesiell allikevel, at det er andre der ute som også sliter med tankene jeg har, og med ett så føler jeg meg ikke så mislykka og fæl allikevel. Jeg ser at det jeg føler faktisk er normalt, og ikke noe å skamme seg over, og at åpenheten gjør at jeg ufarliggjør disse følelsene jeg går med. For hver gang jeg sier det høyt hva jeg føler, så blir det ikke så farlig å føle dette, og det gjør ikke så vondt lenger, følelsene har ikke samme kraften og får ikke ødelegge så mye for meg lenger. Jeg tenker det er der skoen trykker, at for å få det bedre må man snakke om det, selvom man føler sinnsykt skam over sine egne følelser. Jeg orker ikke å lenger gå og skamme meg over at jeg ikke har det bra! Jeg har knekt ryggen min og jeg har fått en alvorlig blodsykdom som kan gjøre at jeg plutselig utav intet går rett i bakken og svimer av, det er ikke meningen at man skal ha det så jævla perfekt hele tiden, og jeg orker ikke å bruke energi på å late som jeg er det heller.

Jeg merker at når jeg får det dårlig med meg selv så begynner jeg å trekke meg tilbake, inni meg selv på en måte igjen, og det er det farligste jeg kan gjøre! Det er jo det jeg har gjort hele livet, og derfor har det gått så ille som det har. Så nå når jeg har det dårlig, så må jeg skrike det ut, for å ikke la det ødelegge meg mer. Jeg vet at samtlige andre rundt meg hadde klaget helsika mye mer enn meg om dem satt i min situasjon, og jeg må slutte å se på dette som klaging. Det er ikke det jeg gjør, jeg forhindrer bare at negative tanker skal omringe meg igjen og ta fullstendig over meg. Da velger jeg heller åpenhet også når jeg sliter, for jeg orker ikke en blogg som bare viser de positive sidene, da hadde jeg følt meg skikkelig falsk, og det har jeg vært i for mange år.

Jeg er 32år og jeg er alkoholiker, og min første refleks når det er noe som går meg imot er å drikke meg sanseløs, våkne dagen etterpå med enda større problemer enn dagen før, og med enda større byrder enn utgangspunktet, det er liksom meg det, å ty til flasken hver gang jeg føler noe, sorg eller glede! Alkoholen er utveien min for alt, og den blir løsningen i absolutt alle situasjoner, så det er forbanna vanskelig nå og takle alle disse situasjonene som kommer mange hundre ganger daglig, uten å ty til den eneste løsningen jeg har brukt i alle disse årene, og det eneste jeg kjenner. Jeg er i en prosess der jeg skal lære alle disse settingene, og bryte fullstendig med alle mønsterene mine. Når man er 32år er man på en måte utlært, man har sine rutiner og sitt liv, så det er merkelig å skulle lære alt dette på nytt. Det er noen dager jeg nesten har vondt i kjeven fordi jeg går og biter tenna fysisk sammen. En har hørt utrykket at man bare skal bite tenna sammen så blir det bedre, jeg gjør det fysisk. Det er som å kjøre i 200km i timen og du prøver å holde bilen på veien, det går så sinnsykt fort og jeg er ikke vant med at hjernen min fungerer i denne farten, siden jeg bare har valgt å kjøre utfor å drukket isteden for å styre og komme meg fremover. Jeg har alltid bare valgt å kjøre i grøften. Jeg er ikke vant med å lykkes med noe, og det er bare helt vanvittig rart for meg å klare meg, så lenge som jeg har klart. Det er nå jobben starter føler jeg, fordi jeg alltid har sabotert for meg selv når jeg ser enden på ett prosjekt, det er akkurat nå det er kritisk for meg, fordi jeg ser at jeg klarer dette her. Jeg kommer alltid til å være alkoholiker, det har jeg bare innfunnet meg med, og det er ingen mellomvei for meg. Jeg må være totalt avholden fra absolutt alle rusmidler for å klare meg, og være fornøgd med meg selv. Jeg kommer til å trenge så sinnsykt mye støtte fremover, fordi jeg er svak som faen, selvom jeg virker sterk og modig, er jeg egentlig dritredd og full i angst for fremtiden min…..

Å miste kontrollen er det værste jeg vet! Jeg liker å ha kontroll på absolutt alt, det er da jeg føler tryggheten, men i denne situasjonen har jeg null kontroll! Jeg aner ikke hva fremtiden bringer og jeg aner ikke hvordan neste dag blir, formmessig, og jeg prøver bare å holde meg fast og klare å takle den ene bomben etter den andre. Jeg trenger menneskene rundt meg, og denne dvalen eliminerer mange muligheter for det sosiale, og jeg merker at den sosiale angsten har komt tilbake, ikke for fullt men den er der luskende som den dritten den er. Jeg unner ikke min værste fiende denne stygge sykdommen den er, og jeg tolererer ikke at den kommer inni livet mitt igjen og får noen makt over meg. Det er rart at en rusmisbruker som meg er så avhengig av denne kontrollen, da jeg aldri har hatt noen kontroll når det kommer til rus. Og jeg kommer aldri til å ha noen kontroll når det kommer til rus, og kan aldri lære meg å ruse meg som jeg har prøvd å innbille meg hele livet. Så dum kan man bli av helvetesmakten denne rusen har over deg.

jeg har det rett og slett ikke bra for tiden, men prøver å gjøre minst 2 ting daglig som kan gi meg litt glede, og i dag gikk turen til vakre Selje <3 jeg fikk noen naturopplevelser i det fine været, også fikk jeg beskjeden om at jeg får møte barna mine igjen om kort tid <3 jeg er alkoholiker, og denne perioden kunne vært fatal for ett menneske som meg, men jeg nekter å gi meg over, jeg nekter å la rusen bestemme og kontrollere fremtiden min, den kontrollen ønsker jeg tilbake til meg selv, og jeg skal jaggu klare å bite tenna sammen til jeg har lært meg å leve med dette, for jeg har noen skader og noen men som sitter langt inne, og jeg vil trenge dere sårt i fremtiden. Jeg har mange år med kamp foran meg, og noen dager kommer det til å bli ille. Jeg må bare velge hver eneste dag å forholde meg rusfri og frisk, ett steg av gangen.

Bodylab EAA (300 g)//Bodylab Protein Baking Mix (500 g) – Chocolate Chip Buns//Bodylab Proteinpannekaker (500 g) – Chocolate Chip

2 kommentarer
    1. Hei! Stå på, og ikke gi deg! Søk opp Julie Winge på Facebook. Hun er selv alkoholiker, tørrlagt i seks år, som hjelper andre. Har en egen side med små tips og råd, og driver også selvhjelpsgrupper for rusmisbrukere. Lykke til!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg