Reklame | Ellos
Annonseinnlegg
Jeg er igang med maling av trapp og er godt fornøgd med alt jeg klarer å gjøre selv for tiden, men jeg innser litt etter litt hvor begrenset jeg er fysisk og det er skremmende for meg, jeg tenker at viss jeg nå begynner å tenke på hvor begrenset jeg selv er, og starter å gråte over det, vil jeg aldri stoppe tårene mine. Tenker jeg for mye på alt jeg ikke kan gjøre lenger, eller hvor trist jeg faktisk blir av dette så vil det overskygge absolutt alt som jeg fortsatt kan gjøre. Jeg hadde så mange drømmer som nå må gå i glemmeboken fordi jeg har skader som er så alvorlige, at selv de småtingene blir vanskeligere for meg, og jeg trenger mye hjelp til selv de enkleste tingene. Det var ikke slik livet mitt skulle være, men jeg må presse meg selv til å ikke nå grave meg ned i dritten. Jeg tror ingen kan forestille seg smertene jeg har og har vært igjennom uten å opplevd dette selv, og jeg unner ikke min værste fiende dette her. Jeg har nå gått 4 mnd med dette, og jeg er absolutt komt langt, men jeg er redd jeg kommer til å være begrenset resten av livet mitt. Jeg har vært dum i tankene mine, for jeg har trodd jeg kommer til å komme utav dette uten noe store men, men jeg innser nå at en så alvorlig skade aldri ville komt umerket. Jeg prøver å tenke på alle tingene jeg faktisk kan gjøre, men det blir veldig overskygget når selv å male litt trapp fører til smerter jeg ikke en gang klarer å beskrive. Jeg stivner med en gang jeg gjør noe men må presse meg selv helt til jeg bare må legge meg ned, for det eneste som kan gjøre dette bedre er aktivitet, og jeg nekter å bli liggende lenge før jeg begynner igjen. Trappen var kampen jeg skulle ta i dag, og det skal jeg gjennomføre, selv hvilke smerter som kommer.
Jeg tror jeg gjennomgår en sorgprosess her, for det virker som jeg får dette i små doser, disse åpenbaringene der jeg innser hvor ille tilredt kroppen min faktisk er, og hvor sykt begrenset jeg er i hverdagen. Jeg tror det er som i en sorgprosess der man får små doser, så man skal takle det litt etter litt, så det ikke skal bli for mye på en gang. Det er vanvittig skremmende å være så ung og få en slik skade som dette er, i tillegg til blodsykdommen som kunne tatt livet mitt. Man prøver seg frem, og må presse seg hele tiden for å ikke sette for små mål for en selv, man må strekke seg etter målene som før var enkle og lette, som nå er store fjell av utfordringer. Jeg er bare heldig jeg klarer å gå i kjelleren og dusje selv, for det var langt ifra en selvfølge for bare en liten stund siden, eller å gå på do eller stå opp om morningen. Jeg klarer litt etter litt ting selv, og ser på de minste saker som store prestasjoner av meg selv. Jeg hater å måtte spørre dem jeg har rundt meg om hjelp hele tiden, men er glad jeg har dem rundt meg.
Det er vanvittig ekkelt hvor fort ting kan gå, for bare noen måneder siden var jeg en frisk ung dame som aldri hadde vært syk eller vært på sykehuset før, også plutselig fikk jeg alt, og nå føler jeg meg bare som en klagaskitt som har vondter hele døgnet, men jeg stoppet med alt av smertestillende allerede i Februar, og har bitt i meg smerter jeg virkelig ikke unner noen som helst! Jeg har kommet langt, og nå skal jeg bli ferdig med den forbanna trappa om det er det siste jeg gjør. Jeg er ikke ett menneske som gir meg… heldigvis, ellers hadde jeg ikke vært her i dag!
adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals
