Om det er en ting som er skadelig for ett menneske så er det å konstant bli undervurdert og en føler at en blir sett ned på. Jeg har opplevd dette hele mitt liv i absolutt alle sammenhenger, men jeg føler at et er stopp for også dette nå. Jeg tolererer det ikke og jeg har fått en stemme som jeg nå bruker uansett og når som helst. Trigger du en grense for meg så forteller jeg deg det, og om du ikke lytter så blir jeg forbannet og frustrert men da slipper jeg å få sug også, på grunn av jeg har undertrykt meg selv nok en gang. Jeg nekter å trekke meg ned, slutte å reagere på urett, og jeg kommer til å skrike til dere hører meg. Jeg aksepterer overhode ingenting av negativitet eller konflikter i mitt liv nå, ikke dem som kan fikses med enkle grep, da vil jeg snakke om det til den dagen du hører meg. Så kan du velge å kutte meg ut og unngå meg så mye du vil, det kommer ikke jeg til å merke en gang, eneste at det blir roligere dager for meg selv og mitt. Du gjør begge en tjeneste om du aldri mer snakker med meg om du ikke endrer deg du også, for nå har jeg endret hele meg selv for å bli bedre, da forventer jeg pittelitt tilbake denne gangen, en grensen har jeg lov å sette for meg selv og mitt liv. Dette er grenser ett normalt menneske som aldri har hatt rusproblemer har lov å ha, det er ting man har lov å velge og bestemme over egne liv, og den rettigheten skal jeg også ha nå i fremtiden, fordi jeg er rusfri og har tatt ansvar for alt jeg har gjort. Jeg er klar nå til å bli behandlet som en likemann, og jeg trenger faktisk ikke de rådene du gir meg, fordi jeg er voksen og moden nok til å forstå alt selv. Jeg leser meg opp eller spør noen som virkelig har peiling på emnet, og lærer igjennom det, jeg trenger ikke at dem rundt meg skal belære meg om hvordan jeg skal gjøre ting eller hvordan jeg skal håndtere min rusfrihet, for dette kan jeg utmerket selv, og jeg forventer respekt for dette. Jeg vil og fortjener å bli behandlet som hvem som helst annen nå, og føler jeg at jeg blir forskjellsbehandlet fordi jeg har slitt, så kutter jeg i rekkene, og får et mer avbalansert liv i samme slengen. Jeg er ferdig med å ta imot all dritten som kommer min vei fortsatt etter 3 mnd med aktiv jobbing for å bli bedre for alle andre også. Den fortjener jeg ikke lenger, og jeg aksepterer den ikke. Jeg kutter alt som før har klart å skadet meg, klart å såre meg, klart å ødelegge for det livet jeg alltid ønsket meg, men aldri klarte å oppnå.. jeg klarte å holde meg rusfri i perioder, men ting som dette ødela hver eneste bidige gang. Om du ikke klarer fortsatt å elske meg som du burde så er det for sent, da har vi brukt så mange år, at det ikke er noe for meg å strebe etter lenger. Og når du bruker de samme ordene som du har brukt siden jeg brukte bleier, så ser jeg at det er du som er problemet i våres forhold, og ikke meg. Jeg slipper alt av ansvar, og det er en hærlig følelse. Jeg har vært åpen ærlig og rusfri nå såpass lenge og vist tydelig hva jeg ønsker og hva jeg trenger, så om du ikke kan gi meg dette, så har vi heller ikke ett forhold. For jeg strekker meg herfra til himmelen for alle jeg elsker. Det er synd du ikke føler det samme for meg. Det knuser hjertet mitt men jeg går videre. Jeg har mange rundt meg som respekterer meg, snakker med meg på en normal måte og som gir meg masse positivitet! Det er slike mennesker jeg må ha i livet mitt, og jeg ser det nå helt klart. Det er rart at man kan bli så blind oppi det hele, at man ikke lenger ser fremfor seg, selvom det ligger der helt klart og tydelig. Nå når jeg ikke er ruset, og er frisk i sinn, så ser jeg disse tingene som dukker opp og gjør noe med dem. Jeg nekter å begynne å drikke igjen på grunn av en bagatell jeg bare kunne fikset med en gang. Dere tror kansje jeg sitter her og er skikkelig nedfor, men det er langt ifra sannheten. Når jeg er ferdig med dette innlegget, som har tatt meg kansje 4 minutter, så er jeg ferdig med akkurat dette. Akkurat denne situasjonen er jeg ferdig med, så jeg kan gå videre i denne Torsdagen uten noen følelser som er negative. Dette er terapien min!
Jeg håper at det blir roligere på denne fronten fremover, for av og til føler jeg noen presser meg bare på pur ondskap, og ofte skjer det flere ganger iløpet av en dag, så det blir vanskelig å komme seg ovenpå før det skjer igjen på en måte. Enten har jeg mange rundt meg og har det bra, og plutselig så har jeg flere imot meg på en gang og jeg føler det uten grunn. Nesten så alle har kollektiv mensen, eller mannsen. Jeg vet dette vil ta lang tid, og at i mange situasjoner kan jeg ikke gjøre noe med det og bare må gi opp, men jeg gjør noen forsøk før jeg gir opp. Jeg er sta som ett troll og gir meg aldri, men jeg er smart nok til å se når jeg ikke kommer noen vei, eller ikke kan forandre noe. Det blir bare en vurdering fremover om hva som er verdt å bruke energien sin på eller ikke 🙂 I dag kommer jeg meg ingen vei, selvom jeg trodde det var bankers. Jeg har ting jeg må fikse som ikke inneholder noe kontakt med andre mennesker som jeg ikke har rundt meg ellers, så noe Coronafare blir det ikke. Men nå viser det seg at de planene ikke skjer, og jeg må finne andre løsninger. Det er lite jeg får tilbake når jeg trenger det, så jeg gleder meg veldig til å få lappen nå, og den gleden blir ekstra stor når den tid kommer. Da slipper jeg å føle meg som en byrde for andre, for det er en stor byrde å sitte der ved siden av meg. Så jeg gleder meg veldig til å kunne kjøre selv, hvor jeg vil og gjøre alt jeg planlegger uten å måtte stole på andre, for det kan jeg bare glemme. Da blir jeg sinnsyk og begynner å drikke igjen om jeg skal stole på andre. Den eneste man kan stole på er seg selv, in the end off the day, og det er ikke noe negativt ment om noen 🙂 så det blir godt slippe å spørre andre om hjelp, når den aldri kommer uannsett. Eller sitte å vente på noe, og gjentatte ganger blir planen endret, det orker jeg ikke, for jeg er en effektiv person som liker å få ting gjort. Tømming av huset her og slikt tenker jeg at jeg får ta selv ilag med min kjære, for jeg har planlagt å få bort ett kjøleskap nå i flere uker, tatt hundre telefoner og ikke komt en meter ennå. Det står fortsatt i kjelleren og der blir det stående til jeg gjør det selv og får kjørt det selv. Ingenting går fremover av det jeg trenger skal gå fremover, men jeg gjør alt for at ting skal gå fremover for andre. Dermed blir det en frustrasjon som folk tror er belaget på at jeg har lyst kjøre bil, jeg stresser eller blir sint for ingenting. Men for meg er det viktig å få bort alt rot, og ikke bare rydde for alle andre.
Jeg er IKKE ett offer og synes IKKE synd i meg selv, det trenger jeg ikke fordi jeg er sterk og frisk som aldri før, men jeg har en skjult sykdom som man ikke kan se utenpå. Akkurat nå når jeg går på medisiner som fører til oppblåst ansikt, kan man se det. Men inni meg fungerer ikke blodet, om jeg starter å blø så kan jeg blø ihjel uten at dem klarer å stoppe det. Viss jeg blir syk av en forkjølelse eller noe som helst annet kan jeg bli liggende på sykehuset i flere uker og må ha blodoverføring hver eneste dag. Blodplatene mine var på 16, så jeg var nesten død kan man si, men blodoverføring og masse masse behandling reddet livet mitt. Jeg er fortsatt i behandling, men nå går jeg over til antistoff som jeg får en gang i uka på kreftavdelingen, der dem pumper gift i kroppen min for å drepe ned alt av blodceller, restarte hele systemet mitt, for så å bygge det opp igjen. Det er en kraftig dose som gjør meg trøtt og sliten, og forrige gang sovnet jeg på fanget til min kjære i taxien hjem igjen. Jeg sitter sammen med alvorlig syke mennesker og ofte ser jeg ting som andre ville reagert kraftig på, men for meg har dette blitt normalt etter tiden med min egen kreft, pappas kreft og nå denne perioden på kreftavdelingene i Førde. Du kan ikke se sykdommen min, den vises ikke, så jeg opplever ofte å ikke få noen som helst respekt for den heller. Ingen empati eller støtte for at jeg faktisk er alvorlig syk nå, og får mange kommentarer som viser meg at folk faktisk ikke er i stand til å forstå dette. Når det ikke gjelder dem og deres kropp, så er det ikke så nøye, men om andre er litt reduserte i formen så hører man ikke om noe annet. Jeg må si jeg har klaget meg ufattelig lite i forhold til hvor mye smerter jeg har hatt, og jeg hadde aldri trodd i hele verden at det var mulig å ha så store smerter uten å dø av det. Jeg har aldri lagt meg ned for å stivne til uannsett hvor vondt det har vært, og jeg har kommet meg på rekordfart. Det eneste jeg mangler er litt forståelse, og empati de gangene jeg faktisk sier jeg trenger det, for jeg spør virkelig ikke om mye. Jeg spør når jeg er helt nødt, og da har jeg tenkt meg igjennom mange ganger før jeg spør. Ikke avfei meg med skriking etter 1 sekund uten å lytt til hva jeg sier! Det funker ikke lenger, og da kan vi like godt kutte. Det er så lite jeg krever, og så mye jeg vil gi tilbake, så jeg tenker dette er en god deal. Jeg klarer jo meg kjempegodt, og ser fremgang hele tiden, men jeg tenker på dem som lever med en skjult sykdom hele livet, og som sliter mer enn meg. Det må være helt forferdelig å måtte forklare seg, la seg dømme hele tiden og ikke bli trodd. Om ryggen og blodet mitt hadde vært åpne sår som var synlige, og dere hadde sett hvor mye smerter det har vært og fortsatt er, så hadde dere kansje ikke behandlet meg som nå, jeg vet iallefall at jeg aldri vil bli som dere. Jeg vil ikke bli ett slikt menneske, og jeg er glad jeg har lært av dere. Medmenneskelighet er en viktig ting, og å støtte hverandre er det viktigste vi gjør i alle sammenhenger. Dem du vet ikke vil være der for deg når du virkelig trenger dem, kutter man ut, eller forholder seg høffelig mot. Du er sjefen over eget liv, og alle du velger å ta inn. Først da slipper man alt drama og uro som kaoset skaper, og man kan fokusere på seg selv og det en sliter med. Å ha en skjult sykdom er veldig ensomt, fordi man må forklare seg hele tiden. Det burde vi slippe!
Klokken er 5 på natta og jeg våknet akkurat på soffaen again! Det er en merkelig følelse dette også for meg. Våkne og være våken og klar i hodet, huske alt jeg gjor og sa i går, og ikke ha en real hangover. Det er rart å ikke våkne og ikke vite hvor du ligger, med en anger og angst som tar deg bare etter noen minutter med å organisere deg til å forstå hvor du er. Nå vet jeg hvor jeg er, jeg er i stua og denne latente og automatiske følelsen som ofte kom før, der jeg måtte sjekke om jeg var fyllesjuk når jeg slo opp øya har gått helt over 🙂 det er som en helbredingsprosess for kropp og sinn, der hodet er det viktigste, og det tar 100 ganger mer tid enn å helbrede kroppen. Å forandre tankesett og måte, få hjernen til å forstå denne store forandringen, det er der det ligger, for det fysiske kommer uannsett når alkoholen slipper. Hjernecellene du mister med alkoholen bygger seg opp igjen også, men de andre tingene som man må forandre totalt og bygge opp igjen tar lenger tid. Automatikken må reverseres, forandres og læres på nytt så det er ikke rart at en slik prosess tar mange år og at mange faktisk sprekker også lenge etter stopp. Det er morgen igjen, og klokka er altfor tidlig til å våkne nå, men jeg er det og er vant med dette nå. Morningene er noe jeg nyter og det har dere som følger meg sikkert forstått for lenge siden. Jeg får min tid nå, aleine, og jeg får gjort så masse! Akkurat nå står ting på vent, selvsagt. Men jeg igjennom nettet får frem saker uannsett, og har mange i ryggen som ønsker og hjelpe meg med arbeidet jeg gjør. Jeg er veldig heldig som har fått denne muligheten, og alle gjør det slik at det skal være lettere for meg å fikse ting, når ting dukker opp! Jeg er stolt av meg selv, men også alle dem som faktisk lytter til meg og tar det jeg sier seriøst. Det virker som dem vet at jeg NÅ mener alvor for min egen rusfrihet først og fremst, men at jeg fremmer saker som faktisk er viktige saker som har vært betente i mange år. Jeg får respekten som jeg har lett etter igjennom mange år og ting blir tatt tak i fortere. Folk ringer meg oppigjen når dem sier det og svarer meg. Når jeg møter dem på den gode måten så blir jeg også møtt på samme måte, og jeg har innsett noe som veldig mange bare må ta innover seg dem også. Ellers kommer man ingen vei! Kommunikasjonen bli ødelagt automatisk om den er bygget på noe annet enn respekt og forståelse, da er det ikke vits å dra samtalen ut, den er faktisk ferdig før du har begynt. Jeg har en enorm respekt for systemet rundt oss her i Norge, for dem har hjulpet meg igjennom alle de år, også når jeg overhode ikke har fortjent det. Jeg har vært heldig og klart meg selv igjennom hele livet og har ikke vært så avhengig av dem, men når jeg har trengt dem så har jeg fått hjelp. Men under grenser og jeg har måttet jobbe selv, og det er en selvfølge. Ingenting kommer av seg selv eller er gratis, og det må vi bare godta og ta innover oss. Vi fortjener ikke noe mer hjelp vi en Ola i gata. Det blir for dumt. Og ikke ødelegg for deg selv, fordi det er det man gjør, man ødelegger ikke for noen andre enn seg selv ved å oppføre seg dumt mot systemet. Dem sover like godt om natta om du driter deg ut, det går ikke utover deres regninger om du ødelegger for dine tjangser til økonomi, og dem har faktisk ikke ansvaret for deg. Vi må bare ta ansvar for egen rus, oppførsel og liv. Også kan vi få hjelpen vi får, under kontroll og krav til oss. Når man mottar goder så kommer det noen krav og noen regler som er enkle å forholde seg til, og dem er helt klare og veldig mulig å strekke seg etter, dem er som regel tilrettelagte så dette skal være et oppnåelig mål. Og det er dette som kalles å bli voksen! Overalt i livet vil det stilles krav til deg som menneske også i alle relasjoner. Men min oppfattelse er at det er dette vi liker, at det blir stilt krav, regler, rutiner og faste planer for oss som alle er innforstått med. Vi liker å vite hva vi har å forholde oss til, og vi er helt avhengige av tverrfaglig arbeid der alle er helt innforstått med situasjon til enhver tid. Der har vi en lang vei å gå, og mitt inntrykk er at dette har blitt vesentlig værre de siste årene, for før var det mer fokus på akkurat dette med tverrfaglig arbeid på kryss og tvers av instansene som var inne og hjalp en person. Vi har en jobb å gjøre! Mitt fokus forandrer seg, men ikke så fort at det endrer seg eller mister fokus, og fremover kommer jeg til å gli mer over på holdningsarbeid, som er et vidt og vanskelig arbeid. Både med alle jeg kjenner, men også med samfunnet ellers. Der er mye dritt, og det er mye som er betent og vanskelig. Så jeg trenger denne dvaletiden som vi har nå for å være klar for skippertakene som kommer. Jeg har sett hva mine egne holdninger har ført til, forandret dem og blitt møtt på en helt annen måte. Og dette vil jeg lære videre om folk ønsker det selvsagt. Jeg presser meg ikke på noen som en frelst gudekvinne og tror jeg alltid har rett og er perfekt! Laaaaangt derfra og jeg har ingen ingen, grunn til å mene at jeg er noe bedre enn noen andre mennesker, faktisk har jeg vært værre, og det vet jeg så altfor godt! Jeg har bare lært meg noen knep på veien min, jeg er edru nå så det som kommer ut er ikke bare fyllepreik lenger 🙂 og jeg har gode kontakter som har begynt å vokse i antall så hvorfor ikke bruke dem som drahjelp i vanskelige situasjoner, der man får hjelp på timen uten å måtte vente i evigheter og la frustrasjonen ta seg, helt uten grunn? Jeg bruker alle for alt det er verdt, uten å misbruke den makten jeg føler jeg begynner å få! Det er viktig for meg. Jeg er overhode ikke høy på meg selv, men jeg setter pris på min egen intelligens på alle områder, og evnen til å ta til meg lærdom, lese meg opp, skrive brev og Mail og måten jeg planlegger og organiserer så de mest vanskelige sakene ser lett ut. Det er en evne jeg er veldig glad for og setter pris på nå. Problemløsning, og det drypper på alle som vil ha hjelpen min 🙂 Det er noen enkle regler og grenser for meg selv, og dem er så enkle at alle godtar dem, og jeg får faktisk respekt og tillit fra folk som aldri har gitt meg den, og jeg aldri forventet den heller. Når frustrasjonen er som høyest, ber jeg om 1 enkel ting, det er at du stoler på meg en eneste gang, en eneste gang til og om jeg ikke klarer å fikse dette kan du hate meg for alltid. Viss jeg lover noe, så holder jeg det. Og viss jeg ser en løsning der fremme så lover jeg å nå den og fikse problemet på en enklere og kjappere måte enn du noengang har forestilt deg. Men da bare ber jeg om at du stoler på meg bare en eneste gang til 🙂 jeg har til nå ennå ikke brutt en avtale, jeg VET hvor frustrerende det er, og jeg har til nå ikke latt være å ta en telefon eller fikse det jeg skal. Den tilliten må aldri bli brutt! Klart en avtale kan gå i vasken, og klart vi ikke får fikset noe, men det skal aldri stå på meg! Da skal det være 3 parten som svikter og ikke meg. Jeg nekter å la noen sitte der og vente i dagevis på noe som jeg vet er frustrerende for mennesket, jeg nekter å la ting renne ut i intet uten svar, for det er den værste følelsen i verden for oss. Når ting tar tid, og vi forstår veldig godt at ting kan ta tid! Så bygger det seg først opp en tristhet og vi blir rett og slett deppa! Den går over etter en tid, og en frustrasjon og sinne dukker opp som vi ikke har til vanlig. Vi er faktisk veldig snille, balanserte (når vi ikke er rusa) og vi er mektige medmennesker som har respekten for hverandre og som er høffelig av natur, vi er intelligente mennesker som tar vare på dem rundt oss og vi er ikke aggressive av natur vi! Men å sitte over lang lang tid og bare få dårlige nyheter eller ikke få nyheter i det hele tatt. Denne ventetiden gjør oss utagerende, og det er først da dere ser oss, fordi dere må. Da gjør vi dumme ting, og da har det gått for langt. Så min jobb blir å stoppe dette, med en gang! Jeg vet hvordan det er å sitte der, og jeg forstå systemet veldig veldig godt, for det er vanskelig å plukke opp slike ting når man ikke vet om dem, eller ikke forstår hvordan dem har det. Det er ett vanskelig arbeide, som er lettere for meg fordi jeg har vært der for ikke så lenge siden! Og jeg kjenner disse menneskene og har fått deres respekt og ærlighet, så det er lettere for dem og kontakte meg enn å sitte i en telefon og vente på svar lenge, måtte forklare situasjonen sin igjen og igjen. Det er forferdelig å ta disse når man er nede selv, rett og slett. Bare å sjekke kontoen sin blir en byrde når alt står i kok.
Jeg gleder meg til å ta tak i denne Torsdagen, og jeg gleder meg enda mer til å bli ferdig med kur nr 3/4 i morgen. Jeg skal også trappes enda mer ned på steoridene i morgen fra 40mg til 30mg, og jeg ser på alt dette som fremgang! På Tuborg sine bokser står det: Stillstand er tilbakegang og det er sant, selvom boksen gir meg en stor følelse av sterkt hat og bitterhet. Så har dem rett på dette. Og i stillstand står jeg aldri lenger, det gjor jeg nok av da jeg nøt disse ekle grønne boksene, men nå blir jeg kanskje anmeldt for trakassering og ødelegging av et ølmerke. Hehe. Jeg gleder meg slik til å se fremgangen, se om desse 3 kurene virker for meg, og om blodplatene mine er på vei opp eller ned. Disse prøvene er som ett speil for kroppen min, hvordan den har det og om det jeg gjør hver dag fungerer for noe som kunne blitt så alvorlig galt. Jeg var døden nær med blodplater på 16, rett og slett men jeg var så ruset at jeg lot være å dukke opp på legetimer og bestilte aldri noe ny. Jeg ga blaffen selvom jeg var så svak at selv å gå over gulvet var en stor byrde og travelt. Hjertebanken og slappheten, hodepinen og svimmelhet ble avfeid med fyllesjuka, og nå innser jeg hvor vanvittig dum jeg kunne bli bare for å ha muligheten til å være ute og drikke isteden. Så det var nok tanken på å bli innlagt og ikke få alkoholen som stoppet, eller så var det bare skrekken for at noe faktisk kunne være galt. Men det er også bare en patetisk tanke som kommer av dumskapen min. Jeg er glad det skjedde, og at jeg ble reddet av legene, for jeg hadde aldri klart å reddet meg selv. Nå føler jeg at jeg er på bedringens vei, men legene tar dette veldig på alvor fortsatt og er redde for meg. Det er godt å være i trygge hender, men nå er jeg mer obs på hvor alvorlig denne sykdommen er. Blir jeg syk av noe som helst nå så blir jeg innlagt lenge, og det har ingenting med corona og gjøre. Om jeg bare blir forkjølet må jeg inn, få blod hver dag og blir skikkelig sjuk. Jeg har bare ikke vært obs på min egen situasjon før jeg fikk beskjed om det. Jeg har vært for opptatt med den vonde ryggen og den har fått all fokus, men jeg innser at den har vært mitt minste problem. Det er jo slik med alt, det som gjør vondest er det som får fokuset ditt. Du kan jo prøve å knipe deg selv hardt i armen om du har smerter en annen plass. Hjernen din fokuserer på det som er vondest.
Nå skal jeg varme meg en kaffe til og prøve å finne ut hva jeg skal gjøre på denne magiske Torsdagen som sikkert blir en Søndag til 🙂 det positive er at jeg liker Søndager nå, før var disse ett mareritt med stengt ølsalg, og ingenting åpent. En var heldig om en hadde en kompis som hadde sikret seg og ville dele med meg 🙂 og man er alltid på en evig jakt for neste øl. Travelt! Fuglene kvitrer rundt huset, katten står i gangen og hyler etter meg som vanlig og jeg må gi han dagens dose kos! Han lever godt nå når jeg har innvistert i seng, skåler og ny dass til han. Han har en sånn angst i seg, at han springer for livet hver gang noen kommer, eller det er lyder i huset, han holder seg som regel på loftet aleine og vil ut hele tiden. Men etterhvert har også han roet seg ned og blitt mer normal. Men i går da jeg kom fra soverommet i steden for kjøkkenet fikk han fullstendig panikk og sprang som f… . Helt til han stoppet halvveis i trappen, satt seg ned og det såg rett og slett ut som han satt og tenkte inni seg. Han tenkte på hvorfor i pokker han hadde angst når det bare var jeg som kom. Tilogmed katten er i en prosess nå, sammen med oss, og han har det mye mye bedre enn da vi var fraværende og ikke brydde oss om noenting 🙂 ingen bråk heller, og han vet hvor han har oss. Nå krever han kos, og jeg må stikke!
Fred i sjelen er noe jeg overhode aldri har eigd, noengang. Jeg var en hyperaktiv unge, og i hjernen har jeg alltid vært flyktig. Jeg husker jeg fortalte ruskuratoren min at jeg alltid var i aktivitet i hjernen, så når jeg satt og prata med henne før var jeg aldri tilstede i samtalen, og det gjaldt i alle situasjoner. Jeg satt egentlig og tenkte på hva som skjedde etterpå eller hadde tankene helt andre plasser, jeg var aldri tilstede i samtalene og fikk aldri med meg helt noe. Jeg var flyktig, aldri i ro i verken sjelen min eller kroppen, det var hele tiden uro og bevegelse i meg på ett sett. Det er klart dette fører til ekstra stress og sykdom til slutt når man aldri har fred eller finner ro i noe. Man går konstant på nåler og er alltid i beredskap. Det er eneste måten jeg klarer å forklare uroen jeg alltid har hatt i meg. Da jeg møtte Sebastian såg kuratoren min noe nytt i meg, plutselig satt jeg i samtalene med henne og VAR der, 100% så var jeg der, helt rolig og med en ro i sjelen jeg aldri hadde opplevd før, og det var altså så synlig at hun såg det med en gang. Og alle andre merket denne freden som kom over meg. Jeg ble trygg inni meg, jeg bekymret meg lenger ikke over fremtiden eller hva som kom rundt neste sving, jeg følte meg viktig for noen, og jeg begynte å få tillit til en person etter kort tid. Det var en helt ny opplevelse for meg og det gjor også noe med hvordan jeg møtte andre, og når det blir så tydelig så er det en radikal forandring. Uannsett hvor mye stress som var rundt meg, så var jeg plutselig tilstede i nuet og hadde en fred over meg, og jeg klarte å nyte det. Jeg har alltid ønsket denne følelsen! Jeg har alltid tenkt at det er dumt jeg ikke klarte å finne den, så jeg har alltid vært bevisst på at jeg aldri har satt pris på øyeblikket, eller sett glede i mange av tingene som andre gjør. Jeg har alltid tenkt på hva som skjer senere, og aldri hva som skjer akkurat nå. Så jeg fikk meg en skikkelig stor opplevelse, da jeg oppdaget at jeg hadde plutselig på underlig vis funnet denne freden jeg har vært på jakt etter hele livet, og øyeblikket fant jeg faktisk i samtalen med ruskuratoren min! Jeg tror det nye forholdet til en mann som var totalt motsatt av alle andre jeg har møtt hadde mye å si for denne følelsen som kom akkurat idet han kom inni livet mitt, og dette har jeg bare bygd mer og mer på. Nå kan jeg har 100 ting å gjøre, men har en fred inni meg og bruker alle mulighetene jeg har og alle de små øyeblikkene i hverdagen til noe positivt og jeg nyter dem som aldri før! Mens jeg venter på taxien kan jeg snakke med noen nye og være 100% tilstede i samtalen og virkelig interessert, når jeg og mamma sitter i bilen og hun forteller meg noe er jeg faktisk interessert i det hun sier til meg og lytter for første gang. Jeg får med meg det som blir sagt med andre ord, og jeg er oppriktig interessert i hva andre sier til meg. Det er en ny følelse for meg, og jeg føler at det er ett tegn på at jeg begynner å bli frisk! Før hadde jeg mer enn nok med meg selv, og hadde ikke mer overskudd til å bry meg om annet. Man blir bare egoistiske svin av drikkingen, man tenker bare på seg selv og hvordan man skal skaffe mer alkohol for å overleve dagen, man har ikke ork til å tenke på noe annet, og alt annet enn det som er foran deg er uinteressant. For ett kjedelig liv jeg har hatt! Nå ønsker jeg å lære dagen lang, og jeg suger til meg alt jeg kan.
Jeg føler livet faller på plass jeg nå, at jeg er sterk nok til å takle det meste som kommer. Jeg kommer til å ha dårlige dager, hvem har ikke det? Masse kan skje med helsetilstanden min, men det tar vi når den tid kommer. Jeg har brukt så mye tid i livet på å bekymre meg, fore angsten min med masse negativitet slik at den har fått vokst seg stor og mektig, nå nekter jeg å bekymre meg for ting jeg ikke kan kontrollere. Når en ting går rett vest av mine planer, så har jeg 10 andre ting jeg kan fokusere på, også tenker jeg at alt løser seg, mens før kunne en liten ting bikke hele livet over, og det ble kaos bare av småting som ikke gikk som planlagt. Dette er teknikker jeg har lært igjennom å lyttet til mennesker med erfaring og kompetanse rundt dette, og det vil jeg fortsette med. Jeg har lært meg masse teknikker som funker for meg, og det tenker jeg alle trenger. Jeg ønsker all hjelp jeg kan få, men vil gjøre jobben selv! Jeg har gjort jobben selv i 3mnd nå, og når jeg tenkte på hvor langt jeg har kommet allerede, så fikk jeg gåsehud. Jeg har endret hele meg, endret alt rundt meg og alt er forandret. Jeg har vært igjennom en selvransakelse fra helvetet, og har ikke hatt det enkelt! Fytti katta så vondt dette har vært, hvor mange ganger jeg har grått og skreket i frustrasjon og fordi jeg har rett og slett vært knust fullstendig. Men jeg har aldri mistet lyset, aldri blitt trigget så langt at jeg har hatt lyst å tatt meg en øl, og jeg har aldri hatt ett eneste øyeblikk der jeg har tenkt at jeg bare vil gi opp! Jeg har kommet så langt på 3mnd, og jeg er stolt over dette. Det er ikke mange som klarer å forbli rusfri, men jeg vet at jeg er en av dem! Dette er en bragd, og jeg har aldri vært mer stoltere av meg selv enn jeg er i kveld. Jeg har det fantastisk bra folkens! Jeg er sliten men har det veldig bra. Alt er ikke perfekt rundt meg, men jeg har det fortsatt veldig bra.
Jeg har ikke fått kjøre mye de siste dagene, overhode! Og det er lenge siden jeg har fått kjøre på kveldstid og fått mørkekjøring, og jeg har savnet det så sinnsykt mye! Det er vondt i sjelen å vite at bilen min står nede, og at jeg ikke kan røre den uten en sidemann, men det må jeg bare finne meg i! Så gleden var i taket her i dag da tanta mi ville være med på en tur som egentlig bare skulle gå til Eid for å levere noe der, men vi har vært i Volda, og rundt i den gode bilen min og hatt masse kjøring! Vi dro i 13 tiden og kom hjem nå kl21 og jeg er meeeeget fornøgd med dagen jeg trodde ville bli veldig kjedelig og innestengt her vi sitter. Men dette kom som en stor positiv overasskelse!
Det er Onsdag og vi har ikke hatt gruppe i dag, det føles merkelig, men alle andre dagene har vært merkelige også, så den føyer seg bare inni rekken over merkeligheter. Men det gjør bare at en merker at en allerede savner den, etter bare 3 møter tenker jeg dette er veldig bra! At på 3 uker har den blitt så viktig for meg og andre, at det er noe som mangler. Jeg gleder meg til beskjeden om at vi får starte opp igjen, og gleder meg til å møte alle! Så får vi bare være tolmodige i mellomtiden, og kontakte dem rundt oss om det blir vanskelig 🙂 jeg er alltid tilgjengelig, og det har vært merkelig stilt i dag på telefon. Den har gått i ett nå så lenge, så en merker det så godt når det opphører. Har aldri vært så populær på telefonen for alle vet jeg aldri har svart uannsett. Så ansvarlig har jeg altså blitt.
Nå sitter jeg og min kjære og ser Petter i fengsel og har 3 episoder og se! Med hver sin burger og nyter kvelden hjemme etter en koselig tur, som jeg iallefall har satt veldig pris på! Siden vi ikke fikk ha møte var det godt å tømme seg litt på denne måten og kjenne freden jeg alltid får bak rattet. Jeg trenger ikke terapi jeg om dette fortsetter slik, men jeg velger å ta imot all hjelp jeg kan få! Det er mye dritt som skal ut, og jeg vil lære absolutt alt. Det er snakk om liv eller død for meg, svart og hvitt og det er ingen mellomting. Av og til er det greit at ting kan være enten eller, og jeg føler akkurat min rusfrihet og psykiske helse har godt av en slik måte å se det på. Som jeg bruker Tuborgboksen som et symbol på bitterheten og hatet jeg føler til alkoholen. Går jeg forbi Tuborg på butikken så kjenner jeg hat, og om jeg kjenner øllukten så blir jeg kvalm. Jeg får ikke den samme reaksjonen om jeg feks ser en Carlsberg eller Seidel, fordi dem har ikke betydd noe for meg personlig. Det raseriet jeg kjente da beskjeden om at ryggen var knukket og jeg kunne bli lam har jeg overført til en tuborgboks. Den er visuell, og du kan se den. Alt du kan se er lettere å forholde seg til. Så når jeg tenker på alkohol så tenker jeg ikke på det kjekke man har vært med på, men bare det hatet jeg kjenner like sterkt som da jeg lå i sengen og såg for meg ett liv i rullestol eller på Kulatoppen for resten av mitt liv.
Relasjonsarbeidet som ligger foran dem som slutter å ruse seg er MASSIVT! For de fleste relasjoner man har rundt seg er ødelagte eller borte, og det er tunge tunge tak. Man merker det på kroppen og hodet, og må virkelig gjøre en stor innsats for å få det til. Jeg forstår veldig godt dem som gir opp! Jeg tror ikke jeg hadde klart dette om jeg ikke var så bestemt og så inni pokker sta. Jeg tror jeg også ville slitt MYE mer om det ikke var for at jeg nå er medisinert med piller som gir meg vinger, og gir meg power og styrke og fokus. Å diskutere, drøfte, ta ansvar for sine ting, prøve å forklare hvordan man har hatt det, være ærlig som aldri før og legge seg fullstendig flat for deres følelser og tanker, over 3 mnd er ufattelig tungt og helt opprivende, men du MÅ bare gjøre det. Du klarer ikke å forbli rusfri uten denne prosessen, og du må gjøre det med samtlige du vil ha i livet ditt videre. Det må være en felles respekt for hverandre, en må forstå hverandre og en må forandre hele forholdet og bli kjent på ny. Om man krangler, må en reflektere over den og finne det ut snarest mulig. Og man er bare tvunget til å gå i seg selv og finne ut hvordan man skal løse det på best mulig måte. Alt dette er helt nytt, og det er så tungt av og til at man holder på å gi opp alt og bare hoppe ut vinduet (bare noe jeg sier). Jeg forstår veldig godt at om man ikke er helt bestemt på valget sitt, at man kjenner sug, kjenner på trangen og mange sprekker. Jeg dømmer det overhode ikke, for jeg hadde aldri klart dette før! Og det mener jeg med hele mitt hjerte! Jeg hadde ALDRI klart å holde meg rusfri i dette miljøet om jeg ikke hadde opplevd 18.Desember. Uannsett hva folk hadde sagt til meg, tryglet meg eller noe som helst hadde jeg aldri sett lyset på noen som helst annen måte, og dermed klart å holde meg rusfri i 3 mnd nå uten å sett meg tilbake, uten å ha hatt ett eneste sug eller vurdert å tatt meg en eneste øl. Jeg hadde sprukket for lenge siden jeg av mange hundre grunner, men fordi jeg har holdt meg så sinnsykt sterk i meg selv, fordi jeg nå har så mange rundt meg som jeg vet er glad i meg og som jeg faktisk stoler på, at jeg har min kjære ved min side alltid, og at jeg har mine barn, gjør at jeg har klart dette, men ikke på grunn av alle disse tingene, dem hjelper selvsagt, men denne ene gangen, så gjør jeg dette for meg selv! Jeg tar de konfliktene jeg må, jeg sier ifra når min grense er nådd, og da får folk respektere det. Alt jeg har gjort hele livet, må forandres totalt, jeg må gjøre alt motsatt av det jeg har gjort i 32år, så da forventer jeg såpass respekt, at folk behandler meg skikkelig. Jeg er ferdig med å klandre meg selv for alt, og det forventer jeg av dem rundt meg at dem også slutter med. Jeg trenger ikke å høre at jeg har mislykket, jeg trenger ikke å høre at jeg er sinnsyk i hodet mitt, at jeg ikke forstår en dritt eller ikke evner til noe, det har disse månedene vist meg at jeg klarer alt jeg vil, og du er bare en dritt for å si det. Jeg tar heller ikke kritikk som jeg føler er urettferdig uten at du får høre det, eller jeg kutter deg ut. Jeg forventer at jeg nå etter så mange år i taushet får lov å si hvordan jeg føler meg, hvordan jeg vil bli pratet til og hvordan jeg ønsker våres forhold skal være. Om jeg ikke får lov til dette, så trenger vi faktisk ikke å prate heller, for da er du så lite intressert i våres forhold at det faktisk ikke er vitsen å prøve å late som vi har ett heller. Jeg tenker at alle voksne mennesker klarer å respektere ett menneske som har vært misbruker i så mange år og som velger å være 100% ærlig med dere og forklarer alt. Jeg regner med at dere forstår at dette ikke er enkelt for meg, å lære alt helt på nytt, og forandre hele meg selv for å være ett bedre menneske for dere som ønsker å være i mitt nærvær. Jeg jobber hver eneste minutt med meg selv, og har aldri behandlet noen av dere så godt som jeg gjør nå, så får folk tåle at jeg er brutalt ærlig inntil jeg har tømt meg, og er ferdig og frisk 🙂 dagen vil komme da jeg ikke lenger har disse gamle traumene som jeg bekjemper en for en nå, og da er jeg frisk og tar fatt på det nye livet som rusfri og arbeidet videre med den store jobben jeg har lyst å gjøre.
Jeg elsker meg selv først, så kommer alle andre. Jeg er langt ifra egoistisk og har aldri tatt på meg noen offerrolle, nei faktisk så har jeg ingen respekt for mennesker som tar på seg denne rollen og har aldri hatt det heller. Jeg tenker det er en rolle man ikke bør gå inni, for ingen av oss er ett offer og vi fortjener ikke noe mer enn noen andre. Det er på tide å ta ansvar for sin egen rus og gjøre noe med det. Egentlig fortjener en ingen hjelp av noen, og den hjelpen en får bør en sette veldig pris på. Man får ikke hjelp uten å strekke seg selv, og man blir møtt med den respekten man viser. Alt kommer an på deg selv, ingen i verden kan gi deg motivasjonen som du bare finner i ditt eget hjerte. Du kan lete så mye og lenge du vil, den eneste måten til å forbli rusfri er å finne den gnisten, og ofte må en nærdødenopplevelse til, det sier litt om hvor sykt det er med denne rusen, den holder ett så sterkt grep om deg at du må nesten dø for å innse det. Jeg er glad jeg har kuttet den for alltid og har overhode ingen sug etter djevelens drikke
Anbefaler denne til dere! C4 ifra gymgrossisten. Som gjør treningen mer effektiv og morro. For oss virket denne utmerket, og min kjære hadde stor utbytte av den. Den finnes i mange forskjellige smaker, og alt er smak og behag. Denne ble litt for søt for min smak, men er en del forskjellige. Anbefales.
Vi har ikke lov å oppholde oss i allmenheten og vi har ikke lov å menge oss med mennesker vi ellers ikke er i nærheten av. Jeg har satt ned regler her i hjemmet mitt også, fordi jeg fikk beskjed om hvor alvorlig min egen situasjon er, da jeg snakket med sykehuset som jeg stoler blindt på i min situasjon. Jeg kan ikke la min mor komme hit lenger, fordi hun jobber på flere plasser og kan risikere smitte. Dette er jo helt forståelig for henne også 🙂 så ingen drama in the home! Men jeg må bare sette klare restriksjoner for også meg selv nå i denne perioden. I går var jeg tvunget til å hente noen medisiner på apoteket, og jeg kjente egentlig på en frykt der jeg stod i køen, og gjor alt for å ikke være i nærheten av noen, selv ikke hun i skranken. Denne frykten ligger jo der, når man vet konsekvensene, eller overhode ikke vet hva som vil skje om man selv blir syk, og jeg trenger det ikke nå oppå det vanlige jeg blir behandlet for nå. Respekt for andre er noe som står høyt for meg, så jeg ønsker ikke å være den som smitter noen andre, og påfører noen andre dette viruset, det ønsker jeg ikke på min sanvittighet, og jeg tenker det hadde vært veldig trist om jeg feks smittet min bestemor. Usj. Jeg tar iallefall mitt ansvar for å ikke stå i den situasjonen, og en forventer at samtlige gjør det samme. Jeg har ikke vært redd for dette, og er fortsatt ikke redd for det, men en kjenner jo alvorligheten, og det tenker jeg man absolutt skal. De fleste dør ikke av dette, og har ingen grunn til panikk, men vi nordmenn er vant med å også tenke på andre enn oss selv, og det er det vi gjør nå! Vi beskytter dem vi vet er svakere enn oss, og jeg er stolt over landet våres når vi nå er i dugnad og står for noe som er så viktig. Vi får bare tåle at hverdagen står litt stille, at vi ikke får fikset det vi skulle, for en periode er dette en deilig pause. I dag våknet jeg kl8 i min egen seng med min egen mann! Jeg forflytta meg før jeg sovnet i går, for jeg har sovet på soffaen nå siden jeg startet nedtrapping, jeg har hatt en tanke om at når den første natten funket så bra, så ville jeg ikke ødelegge noe som fungerte så bra. Men det var hærlig å komme tilbake til den deilige store sengen vi har og stor hotelpute! Jeg har sovet som en Stein og nyter nå av det klare hodet og kroppen jeg har i dag 🙂 jeg har tatt meg telefoner rundt for å fikse det jeg kan nå i disse tider, og ting går fremover, bare litt saktere. Det blir ikke møte i dag, og jeg merker noe mangler i dag. Det er som enda en Søndag selvom det er Onsdag, og de bruker å bety så mye midt i uka for meg, der får jeg tømt meg og fått ut det jeg må. Men i dag må jeg bruke bloggen, og det funker det også 🙂 jeg håper alle har det bra rundt meg og er parat på telefon hele døgnet, for denne perioden er ikke enkel for oss som sliter ellers også. Det er mye som må organiseres, og jeg er glad jeg har både PAD og telefon til å ordne det jeg kan, så frustrasjonen ikke tar helt overhånd. Jeg har morgenmøte med min bestevenn og det har vi hatt hele denne morningen <3 han holder styr på meg, og jeg har tatt han med på matlaging i dag, for jeg ble uhorvelig sulten plutselig! Så nå har jeg spist speilegg på skive og eplebiter 😉 det var utrolig godt, om jeg får lov å si det selv. Jeg har satt på bloggerne på cromen, og har absolutt ingen flere planer for dagen 🙂 Lærekjøringen er satt på vent da jeg ikke orker strebe etter hjelp med dem rundt meg, og vil ikke plage dem mer. Om det er så vanskelig og blir så mye spetakkel utav det, så skal jeg heller vente til jeg har lappen selv. Men hjelp ifra meg er bare å glemme 🙂 jeg strekker meg ikke lenger enn andre rundt meg, det skal det heller ikke forventes av meg. Bare fordi jeg har hatt problemer skal jeg ikke måtte strekke meg etter noe som helst, så lenge jeg oppfører meg som ett normalt menneske nå. Jeg har ikke noe å måtte svare etter heller, jeg har ingen forpliktelser til noen andre enn mine barn, min mann og meg selv, så alt jeg gjør er på godviljen ifra meg, det skal alle vite! Dere kan faktisk ikke forvente en dritt ifra meg, men jeg velger å hjelpe, så ikke saboter det jeg fikser, kvervuler med meg når jeg vet jeg har rett i saker, eller prøv å endre fokus når jeg vet hva som er viktig for å ordne noe. Jeg har hørt alle historiene før, og jeg vet hva som gjør at noen ikke klarer å fikse noe, dem kommer til kort! Fordi dem angriper saker på heeelt feil måte, og blir ikke tatt på alvor fordi dem er store i munnen eller truende i oppførsel. Man må jekke seg, møtes på midten, og legge gammelt agg bort. Man må fokusere på seg selv, og ingen andre. Hva andre gjør angår ikke deg, og viss man skal gå i samme tralten i flere år til, så er det helt greit for meg. Jeg har mitt liv og kontroll, men om man endrer seg vil man se at menneskene man møter også endrer seg og måten dem møter dem på! Om dette ikke går inn, så er det ikke mitt ansvar lenger, og jeg slipper det 🙂 jeg sover godt om natten uannsett, men dem det gjelder kommer ingen vei, og blir gående i samme rutinen med frustrasjon og drama. Jeg har funnet en kur mot dette, så om det ikke blir hørt og tatt inn, så har jeg gjort min jobb der 🙂 Jeg skal ta bilder til dere av leiligheten min i dag, for jeg tenkte å ha en dugnad her isteden for å sitte å sørge over tapt lærekjøring og rastløshet 🙂 det er ikke mange tingene å gjøre, men jeg vil få bort alt som ser ut som rot, og i går gikk bokhylla mi på hue og ræva ut av stuen. Så nå er det mer åpent og mer organisert her! Slike småting er greit å få gjort nå før vi starter med oppussing! Så bilder kommer, og jeg gleder meg til å vise dere hvordan jeg bor her i redet mitt, som jeg har blitt så stolt over! Fantastisk Onsdag ønskes dere! Jeg får ikke lagt ut bloggen på gruppene mine på facebook, så lesertallene mine går helt ned, men håper at flest mulig får med seg innleggene mine uannsett, for dette var bare trist. Jeg får ikke svar på hva jeg gjør feil heller, så det er så lite jeg kan gjøre enn å vente på svar. 🙂
Neglelakk fra lyko! Anbefales! Masse varer til billig penge.
Hver eneste morgen våkner jeg grytidlig, og nå den senere tid etter nedtrapping så sovner jeg etter noen timer igjen her på soffaen som har blitt våres seng, da jeg sover så godt her plutselig. Jeg har aldri fått god søvn på soffa, så dette er en ny opplevelse. Hver eneste morgen blir jeg sittende her med min kjære liggende og med de hærligste sovelyder, mens jeg klapper på dette tastaturet og sjekker de sosiale mediene og bloggen min, selvsagt. Jeg har som regel morgenmøte igjennom FaceTime med en av mine nærmeste venner, som jeg på merkelige vis plutselig ble veldig nær etter å ikke hatt kontakt på maaange år! Han sier han bare begynte å tenke på meg en dag, og sendte meg en melding. Han hadde ikke sett noe i aviser eller noenting men fant meg på facebook og tok tjangsen. Det er så rart at det skjedde akkurat da det skjedde, for jeg trengte det på ett vis, og jeg tror han også gjor det. Det var ment to be, og jeg har blitt veldig knyttet til han, det er så godt å ha noen du slipper å forklare deg for, for han forstår det. Du slipper dumme råd fordi han vet jeg vet det så altfor godt selv hva jeg skal gjøre, og vi har en humor som vi alltid har hatt når vi snakker. Jeg kan høvle over han, på grunn av noen egenskaper som irriterer men gir meg masse glede i samme slengen, og han er så sikker på seg selv og sine rutiner at han ikke tar til seg ett ord jeg sier, foruten når jeg har det vondt og trenger han, da vet jeg at han alltid er i ryggen min, og jeg føler at han faktisk blir bekymret for meg på ekte om noe er på g. Jeg kommer aldri til å glemme hva han har betydd i denne viktige perioden i livet mitt, på merkelige vis var det ment to be den meldingen på facebook som kom som lyn fra klar himmel, og nå snakker vi hver eneste dag, og gjør hverandre veldig godt. Det blir ingen morgen uten kaffe, og jeg blir tregere og tregere å få den i mikroen og varm, fordi jeg faktisk er trøtt på morran! En helt ny følelse for meg som har gått på steorider i 2mnd. Jeg har ikke vært nedpå nok til å føle trøtthet uten sovemedisiner. Så jeg nyter å være trøtt i trynet og gjespe meg ut på badet om morran. Loffe rundt her i behagelige klær og bruke lang tid på å våkne. Det er hærlig for meg som alltid har hatet morninger, og har sovet meg langt utpå dagen når jeg har klart. Nå ville jeg ikke byttet bort morningene for noe som helst annet, det er da jeg får gjort mest, organisert mest og er mest effektiv. Det er da humøret fortsatt ikke har blitt ødelagt, og jeg nyter utsikten min uannsett været som er. Kjøkkenet mitt er blitt min favorittplass når min kjære er på jobb, mens nå er stua blitt den nye plassen. Jeg planlegger å lage det til skikkelig med kontor på kjøkkenet når vinduet der er byttet, og erstatte bordet med en benk i vinduskarmen, så jeg får sitte skikkelig der med utsikten til Hornelen som landskap. Jeg har begynt å sette så innmari pris på naturen jeg har hatt rundt meg i 32år, jeg har bare vært blind en stund. Jeg har heller ikke hatt muligheten til å komme meg rundt så mye, og har egentlig vært låst her i leiligheten eller gående i gaten her. Jeg har aldri vært i utlandet, sånn foruten om Sverige, Danmark og Tyskland. Men jeg regner ikke dette som det store utland. Jeg har rett og slett ikke opplevd så mye. Dette er forandret nå, og jeg føler jeg beriker dagene mine hver eneste dag med nye erfaringer og normaliteter som er helt nytt for meg men en liten sak for dere. Jeg kan bli i ekstase jeg bare av å se en ørn, det kribler i hele kroppen min og jeg får en rusfølelse jeg aldri har fått av alkohol eller amfetaminen jeg har puttet i årene. Det er en beruselse, men den er lovlig og sunn. Jeg kan også sitte å nyte på ekte en skive med kvitost og eple på, og tar meg selv i å stønne litt. Altså alt blir ekstra for meg, og mange vil nok tro jeg mangler noe en plass. Men for meg er alt dette helt nytt, og jeg er som ett barn i en sukkertøysbutikk. Jeg vil ha alt av opplevelser, og følelser som er gode for meg, jeg vil kjenne at jeg har muligheten til å oppnå det jeg vil, og jeg ønsker å føle meg normal. En rusfri hverdag skal være normalen for meg, og det føler jeg det er nå. Jeg tenker aldri tanken på at det hadde vært godt med en øl, tross at jeg sitter med folk som tar seg en. Det bryr meg ikke, og uannsett hva folk sier eller påvirker så er det totalt utelukka for meg, jeg bare kjenner det med en gang det oppstår. Før hadde jeg vurdert det, eller tenkt tanken iallefall. Dette gjelder ikke nå. Jeg føler jeg har kommet lenger enn lengst. Men at prosessen ennå er ung, masse kan skje, og jeg gjør meg klar til kamp uannsett. Jeg er forberedt mentalt og psykisk på å få dårlige dager, bli trigget som pokker, og være i konflikter som sårer hjertet, men det er verdt det. Jeg får leve som ett normalt menneske, og da er alt verdt det. Så lenge vi er lykkelige og har det godt, og ikke føler noe sug, så er det de viktigste for oss. Andres byrder legger vi ikke på oss selv, og andres drama holder vi oss laaangt unna, det har vi brukt hele livet på og det har tydeligvis ikke ført oss noe videre. Andres forkortkomming eller mangler på empati eller respekt for oss overser vi så godt vi kan, og har ingen betydning for hvordan vi sover om natten. Vi gjør en innsats sammen for samfunnet rundt oss, og vi bruker oss selv som ett eksempel, alt vi gjør, gjør vi gratis og av fri vilje. Vi er ikke ansatt noen plass eller får lønning, annet enn i motivasjon, stor glede og vi lærer så sinnsykt mye på veien! Det er betalingen vi får. Det eneste jeg krever er at avtaler blir holdt, fokuset må være rettet mot målet, og ikke alt surr rundt, jeg setter klare grenser for rusbruk rundt meg selv og min kjære, og mitt hjem er alltid åpent for dem som trenger oss på en eller annen måte. Så lenge jeg blir møtt med den respekten jeg fortjener, går jeg verden rundt for å fremme saker, stå på for å fjerne urettferdighet og skape gode holdninger til ett tabubelagt område som veldig veldig mange sliter med, men som har blitt så usnakket om at folk vegrer seg for å stå frem og ta tak i problemene sine fordi dem er redde for å bli dømt, miste noe eller bare bli avslørt. Sånn vil jeg ikke ha det lenger! Og jeg er villig til å gjøre alt i min makt for å endre dette, og det krever jeg respekt for. Jeg jobber 24/7 og for det meste igjennom iPaden min, så noe overarbeidet blir jeg overhode ikke! Iallefall ikke nå under disse omstendighetene vi er i. Jeg kan gjøre mye enkelt uten å slite meg ut, og jeg liker å sitte her og styre og organisere for dem jeg er glad i og har troen på. Det gir meg mer enn jeg gir, og det lover jeg til dere som har vært bekymret for dette 🙂 at jeg brenner lyset i begge ender. Det skjer ikke og det sverger jeg på 🙂 jeg kjenner de fleste, jeg har løyet mye selv og har lest boka om bortforklaringer, og måter å lure folk på. Jeg er en mester på manipulasjon, fordi jeg har vært der selv, og livet har gjort det slik at jeg er ufattelig lite naiv av meg, selvom jeg er født blond og det går rykter om at dem ikke skal være smarte, men veldig mange beviser motsatt gang på gang. En myte rett og slett!
Neglelakk fra lyko i mange forskjellige farger! Anbefales
Altså nå er det på grensen her, nå er det like før ansiktet mitt fysisk revner, og jeg kødder ikke. Kinnene mine vokser oppover, og det presser på så det dunker. Leppen min har allerede sprukket og det har ikke skjedd siden jeg var liten og puttet fingrene i kjeften hele tiden og fikk sår. Det er ubehagelig, ekkelt og det pumper i ansiktet. Dette er en av mange bivirkninger jeg IKKE vil savne. Håret og litt av energien og effektiviteten og fokus, det er ok å ta med seg videre, men dette er virkelig på grensen, og det skremmer meg egentlig. Tenk om jeg hadde måttet gå de 4 månedene jeg skulle gå? Hvordan hadde det da blitt, jeg vet dem har sagt at dette ville roet seg ned over tid, men nå på nedtrapping så vokser det ennå, og jeg vet faktisk ikke om jeg er elastisk nok for det jeg allerede har 😛 jeg tviler jeg har mer å gå på for å si det mildt. Det har egentlig vært litt komisk og vi har hatt mye gøy med den rare kroppen min, selvom det er alvorlig. Jeg får mange kommentarer og tar det med humor dagen lang. For jeg er vant med å være en strek av ett menneske, med spiseproblemer langt oppetter øra, så når kroppen min forandrer seg så drastisk på så kort tid, så forsvinner den forstyrrelsen ganske fort. For du har ingen kontroll lenger, og det er jo det en spiseforstyrrelse handler om, kontrollen over kroppen og vekten. DET har jeg gitt opp for lenge siden, og kan egentlig med veldig mye humor si at jeg har gått opp 24kg nå på 1mnd. Da slipper man liksom den kontrollen som en føler en har når man er syk. Jeg legger meg ut, og bryr meg rett og slett ikke. Jeg vet det går over når medisinen er utav kroppen og er egentlig bare irritert over at det ikke funket for meg og blodet mitt, men da prøver vi løsning nr2 og går videre i livet. Dette kommer til å bli noe jeg husker iallfall men jeg tviler sterkt på at lille meg klarer å holde meg på 76kg fremover, det er tungt iallefall nå når jeg har ryggen og trene, og på en annen side er jo det positivt det også! Jo mer kilo, jo mer å løfte. Men er litt problem når jeg klarte å sette meg fast mellom soffaen og veggen da jeg skulle hente laderen selv som lå bak. Ja det blir noen latterkuler her, ganske ofte når jeg tenker meg om. For ræva mi er større enn noengang, og jeg har hele tiden fått klar beskjed om att ræv, har jeg aldri hatt. Den har gått rett ned uannsett hva vekten har vist meg igjennom hele livet, så når den strutter ut med muskler i, så må jeg nesten bruke den for alt den er verdt, for denne lille perioden 🙂 så jeg strutter! Magen er en stor klump, men det rare er jo at det faktisk ikke er fett som gjør at jeg ser gravid ut. Det er muskler folkens. Muskler jeg overhode ikke har jobbet for! Jeg klarer heller ikke å trekke den inn, i og med at det bare er en klump, så store gensere har blitt min greie. Jeg gleder meg til å gå i dongeri og pene klær fremover. Jeg føler meg ikke akkurat vakker med mikke mus genser og store bukser. Det vokser muskler overalt og overarmene som jeg aldri har hatt, det har vært pinner hele mitt liv, på tross av trening for å bygge noen fiskeboller, dem ser ut som mannearmer, bare bleike og røde. Usj. I høyredel av hoften min vokser det en stor muskel bak og en mindre i lysken, som gir meg akutte smerter, plutselig når jeg sitter eller står over tid. Viss jeg da ikke kommer meg derfra fort nok, så må jeg ha hjelp opp og det går ikke over like fort som når jeg klarer å Berge meg, og jeg må sitte med masse puter under hoften for at jeg skal klare å sitte. Det blir mye klaging her, men jeg tenker det er greit å advare mot desse bivirkningene! Dette er overhode ikke en medisin en ønsker i kroppen om man ikke virkelig må ha det av helsemessige årsaker. Dette er ikke medisiner som man bør bruke for å trene mer effektivt og få kjappe resultater på. For bivirkningene er virkelig ikke verdt det! Og det mener jeg av hele mitt hjerte. Jeg forstår at folk kan bli rastløse og ønske kjapp glede over voksende muskler, men det er smertefullt, kroppen din er i fullstendig ubalanse, du svetter og lukter så ingen vil være i nærheten av deg, du må vaske klær hver eneste dag for å overleve lukten selv. Det er første gang jeg holder på å brekke meg av meg selv, og jeg har vært skitten før! Du får aldri fred i sjelen din, du er på hele døgnet, søvnen kan du bare glemme, for den er eksisterende om du har masse sovemedisiner, som du også blir avhengige av. Du blir utagerende, og jeg har vært heldig at jeg ikke i tillegg har vært ruspåvirket, for da vet jeg faktisk ikke om jeg hadde klart å leve med meg selv etterpå. Da hadde jeg vært ett stygt menneske, det mener jeg av hele mitt hjerte. Du mister helt fotfestet og kjenner deg selv ikke igjen. Du reagerer på helt andre måter og mange blir veldig aggressive. Er det virkelig verdt det? Noen muskler du kunne fått bare du trente på riktig måte, og har riktig kosthold. Jeg har aldri trodd på kjapp glede eller kjappe penger, det har fått meg langt på veien. Det er rett og slett for mange bakdeler og få fordeler, om man ikke tenker på pupper lår og muskler, det ødelegger alle funksjoner, og jeg håper og krysser alt jeg har for at ingenting av desse bivirkningene blir varige for meg. Det hadde vært fortvilende! Jeg håper jeg går tilbake til hvordan jeg var, for dette er virkelig ikke noe jeg unner noen, og jeg føler jeg er så ferdig allerede etter en mnd. Vær så snill lær litt av meg i denne saken. Det er virkelig ikke verdt det.
Neglelakk fra Lyko som tørker på noen sekunder! Anbefales
De siste 3 månedene har jeg lært så vanvittig masse nytt, om meg selv, andre og om denne saken som fortsatt brenner like sterkt i sjelen og hjertet mitt, jeg har blitt kjent med så masse spennende mennesker som har lært meg så masse. Jeg plukker opp informasjon hvor enn jeg er, og hvem enn jeg snakker med, og jeg kjenner at jeg er nysgjerrig blitt. Ikke sånn at jeg må vite hva naboen styrer med, men jeg har vokst en nysgjerrighet jeg har rusa bort før. Jeg har alltid elsket å lære igjennom skolearbeid og gjor det veldig bra på skolen, men når jeg har drukket så har jeg ikke vært interessert i noe som helst, og har ikke brydd meg om annet enn meg selv og neste gang jeg får tak i alkohol. Samfunnet ellers har jeg ikke hatt orken til å engasjere meg i, men det har jo alltid lagt der den nysgjerrigheten, bare at den ikke kommer frem når jeg er syk. Den kommer når jeg er frisk nok og er ovenpå nok til å engasjere meg om annet enn dagen i dag. Så jeg ser på dette som ett friskhetstegn. Når jeg er frisk ellers, så begynner jeg etterhvert å bry meg om andre mennesker, jeg begynner å sette pris på alt av lærdom jeg kan ta med meg. Jeg har aldri spurt mamma så mye på en tur før, som da vi var oppover der hun har vokst opp og hun fortalte historier av alt slag, og jeg tok meg selv i å være på ordentlig intressert i det hun fortalte. Det var overhode ikke slik før. Da kunne jeg jo spørre om ting, men svarene var ikke så viktige, og jeg husket ikke hva som ble fortalt i mer enn noen sekunder. Nå suger jeg til meg av alt jeg kan, og jeg vokser. Jeg fyller på med kunnskap og erfaring i alt jeg gjør, og føler meg mer og mer som normal, som en av flokken, en som ikke er ett utskudd og en som alle legger merke til av negative grunner. Jeg føler jeg blir lagt merke til, så giret og hyper som jeg er, men av helt andre grunner enn før. Aldri før har jeg fått flere smil, samtaler, klemmer (før corona), og aldri før har jeg vært ett menneske folk flest har lyst å oppsøke og snakke med, jeg har alltid hatt sosial angst, så dette ville jo være mitt største mareritt, men jeg har lært meg hvordan jeg skal bli kvitt angsten min, jeg har alltid vært bevisst på denne angsten, og ruskuratoren sa at jeg var en mester på min egen angst, fordi jeg alltid har klart å kontrollere den, stoppe den og kjempe den ned. Jeg har aldri latt den styre meg, og alltid visst hvordan jeg skal bli kvitt denne pesten, men når jeg har mine perioder, så blir jeg sittende inne, bure meg inne og stoppe å gå ut på butikk, da kommer den igjen og vokser seg større og større jo lenger tid jeg bruker. Man blir redd alt, tilogmed redd for å ta telefonen, og nå sitter jeg i den omtrent konstant for å svare og kontakte alle. Jeg tar alltid telefonen, foruten når jeg sover, eller kjører bil. Og jeg holder alt av avtaler jeg lager, og møter på alle møter. På dette området også føler jeg at jeg er mer normal nå. Jeg har alltid utsatt, bortforklart meg eller glemt avtaler, i rusen blir det slik, så noe pliktoppfyllende har jeg ikke vært. Dette er nok ett friskhetstegn for meg, og en måte jeg føler meg som normal igjen på. Jeg har lært meg å ta imot alt jeg kan få, av kommentarer, positive vibber og mennesker som tør å være ærlig og åpne med meg, jeg har lært meg at det er greit å være stolt over seg selv, og jeg sier hver eneste dag til meg selv at jeg fortjener det jeg får. Å elske seg selv er noe jeg aldri har skjønt bæret av, jeg har tenkt at når ikke de nærmeste kan elske meg, så kan heller ingen andre det. Eller når jeg fortjener all denne dritten som jeg fortjener så er det ikke rart at jeg ikke finner noen som kan være snill med meg. Eller at jeg har gjort så mye ille i livet at jeg ikke fortjener å være lykkelig over tid. Dette har jeg forandret totalt på, og jeg trodde aldri at jeg kom til å kunne klare å elske meg selv, respektere meg selv eller se noen som helst verdi i meg selv. Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke setter Sebastian foran meg selv en gang, på tross av at jeg elsker den mannen som ingen andre i hele mitt liv! Jeg tror jeg dør om jeg mister han, men jeg ville aldri satt han foran meg, fordi jeg har gjort dette hele livet, og jeg har sett hva det gjør. For første gang går jeg all in i ett forhold, og er ikke det minste redd eller skeptisk til dette valget. Jeg har ingen betenkeligheter med å skulle leve sammen med han hver eneste dag for resten av mitt liv, gifte meg med han, være familie med han og bare være med han for resten av livet mitt, og det er VELDIG unormalt meg. Spør hvem enn du vil, jeg skulle aldri gifte meg, jeg skulle aldri binde meg og jeg hadde INGEN som helst tro på kjærligheten. Den var ikke for meg, og noe som aldri ville skje meg. Det fantes INGEN som helst tanke inni meg, og da mener jeg det helt ærlig, som sa meg at jeg skulle være heldig å finne noen jeg kom til å respektere og elske på samme måte som han elsker meg og respekterer meg. Det er som noen har slått meg i hodet, og jeg plutselig våkner opp med noe som er helt perfekt. Jeg unner alle der ute denne følelsen, fordi jeg var helt fortapt på dette området, og hadde ingen tjangse til å respektere noen jeg har vært sammen med, og har behandlet alle dårlig jeg også. Jeg har aldri elsket noen nok til å sette dem høyt, behandle dem skikkelig eller gjøre noe bra i ett forhold. Jeg har ikke bygd noe i noen forhold, fordi jeg ikke har sett en fremtid der, og følelser har dabbet av etter kort tid. Med denne mannen er det noe annet, og det har vært noe helt annet helt ifra dag 1. Det er så merkelig at det er rart bare å skrive om dette.
Jeg føler jeg har lært så masse om å være mor også, på en merkelig måte! Jeg har gått igjennom historien min tusenvis av ganger, og vurdert hvor det gikk feil, hva jeg gjor på den tiden, hva jeg kunne ha gjort anderledes og forsonet meg med det som har skjedd. På en helt annen måte enn før. Jeg har jo ikke gått i 12år og vært deprimert og nedbrutt over det som skjedde, langt ifra, jeg har brukt disse årene til å forbedre meg for dem, og mitt værste mareritt var å dø av rusen, så barna mine skulle tenke at jeg mistet dem på grunn av rusen, også døde jeg av det også. Det hadde vært mitt værste mareritt. Jeg har også tenkt tanken på hva dem skulle sagt til andre om noen spurte hvor biologisk mor var, og jeg har hele tiden nektet at svaret da skulle være at jeg var død av alkoholen, og var en alkoholiker. Jeg har ofte også tenkt at jeg nekter å dø slik, at når folk rundt ser annonsen min tenker automatisk på ett problematisk liv, og at det kansje ikke var så rart at jeg døde, siden jeg levde så hardt. Usj. Jeg vet men det er tanker som jeg har hatt igjennom desse 12årene, og det er kansje en av grunnene til at jeg ennå ikke har bukket under, for jeg er sta som ett troll, og jeg gir meg aldri når jeg har bestemt meg for noe. Jeg har iallefall funnet den morsfølelsen som er normal å ha, den som for de fleste kommer naturlig, og den kom for meg også da jeg hadde barna mine, og den gang kom den momentant fra intet og varte helt til jeg valgte rusen isteden for å være med dem. Rusen fjernet den naturlige morsfølelsen og når dem ble fjernet herfra så var det vanskelig fordi jeg bare fikk de samværene, jeg fikk bare de samtalene på telefon og noen tegninger jeg hadde i mellomtiden. Den følelsen av at du vet nøyaktig str på klær dem bruker, hva serier dem ser på eller hvem dem er forelska i denne uka dette fikk jeg ikke. Jeg fikk ikke de timene med hjelping med lekser, eller trøst når de gråt for de slo seg, jeg fikk ikke tjangsen til å opprettholde en morsfølelse som er normal. Jeg har opprettholdt ett forhold med dem igjennom 12år nå, og har ikke skulket ett eneste samvær uten ærlige grunner med brukket bein og nå med blodet og knekt rygg, jeg har alltid vært der, og reist uannsett vær og uannsett hvor vondt det har vært, så har jeg aldri vist dem noen av mine problemer foruten røyk som jeg sniker meg ut for å ta innimellom. Jeg føler at denne morsfølelsen har kommet sterkt tilbake for meg, etter at jeg begynte å føle meg normal, oppegående og klar nok i hodet til å forstå meg selv. Først når jeg forstod hvorfor på ekte, hva som skjedde den gangen, og oppdaget hvilken bragd jeg faktisk har gjort i forholdet mellom meg og barna. Så kom denne følelsen i meg, som er helt ubeskrivelig god, for en person som har driti på draget så mange ganger som meg, og falt og slått meg skikkelig på veien. At datteren min på 16år snakker med meg hver eneste dag, at hun tør å være åpen og ærlig med meg, at hun sier hun elsker meg hver eneste dag og er så stolt over meg, er en bragd og prestasjon av en mor og datter som har vært skilt i 12år. Det viser at blod er tykkere enn vann, og at hun har fått vokst opp med en familie som elsker henne like høyt som sine egne. Det viser meg at jeg aldri har hatt grunn til bekymring for henne, og det har jeg aldri gjort heller. Hun klarer seg, hun er så lik meg, og har fått den barndommen og den oppveksten jeg aldri fikk. Hun kommer til å bli som meg nå uten alle fallene og problemene, og jeg kommer alltid til å være i stand til å ta henne imot når hun faller, for det gjør alle! På en eller annen måte går det til helsike, men en lærer seg å takle det, og man blir sterkere. Hun har alt jeg ikke hadde, og jeg tenker hun blir en fantastisk voksen! Jeg gleder meg! Sønnen min også, som er så smart som dagen er lang, og jeg tror han blir noe veldig spesielt, han blir en ekspert på noe, det bare vet jeg! Jeg gleder meg til å se dem igjen når denne stilleperioden er over og alt står på vent. Jeg elsker dem som en mor skal, og ser på dette som ett sunnhetstegn og ett tegn på at jeg er blitt normal. Jeg har fylt livet mitt med tingene jeg alltid har drømt om men aldri hatt muligheten eller tjangsen til å oppnå og ha. Økonomisk trygghet har noe som har vært ikke-eksisterende for meg hele livet, jeg har omtrent gått bankrått om jeg har kjøpt meg en billig shampo. Og dette har jeg fikset helt fullstendig aleine! Jeg startet på kiwi og fikk inntekt, og ble kvitt en gjeld på 350 000 kr i bare inkasso og sår gjeld fra mine glansdager i rusen from hell. Det var regninger til klær til barna da jeg hadde dem og slike sure ting som gnagde meg nord og ned, jeg hadde panikk i meg hele døgnet over bunken med regninger. Og nå er ALT borte. Eneste jeg har nå er studielån og lån til bilen min, og det føles helt fantastisk for en person som har gått på nåler hele livet. Aldri visst hva jeg får per mnd, hva jeg må ut med i regninger, og har aldri hatt kontrollen på om strømmen ville bli betalt av sosialen eller om strømmen ville bli stengt innen kort tid. Det er godt, trygt og det er nok ett sunnhetstegn og får meg til å føle meg som ett normalt og oppegående menneske som alle andre. Bilen er ett stort tegn på at jeg er frisk, den hadde aldri blitt kjøpt om ikke, for jeg har aldri vurdert lappen som noe jeg skulle ha, fordi jeg ikke har stolt på meg selv nok, jeg har vært en misbruker, jeg har ment at jeg ikke skal ha denne retten fordi jeg drakk for ofte, og for mye. Jeg ville aldri tatt den tjangsen, og der har jeg vært klok hele livet. Men nå er den snart i box etter 12 timers lærekjøring med lærer, men pandemien setter en pause for den også, som er helt greit. Jeg har hele livet på meg 🙂 bilen er her og jeg har mennesker rundt meg, så lærekjøring blir det fremover til jeg får tatt denne som jeg har utsatt helt til nå 🙂 Når jeg skriver at jeg tar disse tingene som ett tegn på at jeg er normal, er dette noe jeg ikke har brukt som uttrykk før jeg kjente det i kroppen min. For før hatet jeg dette ordet, for jeg forstod ikke hva normal betydde, normal kan være så mangt, men for meg betyr det at jeg på lik linje fortjener å føle meg som en av dere, selvom jeg har vært en misbruker, så fortjener jeg nå å bli behandlet og respektert på lik linje som hvem som helst annen. Jeg fortjener ikke den tvilen mange kan føle, så lenge jeg ikke viser dere motsatt. Jeg fortjener ikke å bli sett ned på for det jeg har gjort galt før, fordi jeg har tatt ansvar for det for lenge siden nå. Og jeg fortjener å unne meg alle disse tingene fordi jeg ønsker å stå på lik linje i samfunnet som alle andre, fordi jeg aldri har fått lov å ha denne muligheten før. Jeg er ferdig med å bli møtt som en misbruker, og den tvilen og måten å bli møtt på, med en baktanke om at jeg er svakere eller ikke evner til å være klok nok til å vite mitt eget beste, for jeg er smartere og mer reflektert over meg selv enn noen andre her i verden. Jeg vil bare bli lyttet til, jeg ønsker bare å tømme meg av og til, men du trenger ikke å sette jorden i bevegelse fordi du er redd jeg vil sprekke. Fordi jeg har bestemt meg, inni meg og ingenting du sier til meg kan forandre dette, verken det negative du kommer med eller rosen du gir meg for det jeg nå gjør. Det betyr ingenting for meg, fordi jeg har bestemt meg og laget en pakt med meg selv, som aldri vil bli brutt. Jeg har fred i sjelen min, jeg kommer ikke til å sprekke eller bli utbrent, jeg har kontrollen over mitt eget liv, og jeg ønsker å bli møtt med den høyeste respekten for det jeg har oppnådd for meg selv og alle andre. Jeg har funnet min fasit på å kjempe en kamp som veldig få faktisk klarer, jeg har sett ett lys som veldig få kan se, og jeg er stolt over det. Så visst faen fortjener jeg respekt for min rusfrihet.
Det er Søndag hele uka, og verden står helt stille! På apoteket i dag var gitteret halvveis nede og Max 3 pers i slengen slapp inn. Vi måtte stå på en linje og holde 1 meters avstand til ekspeditøren og hun vasket disken mellom hver kunde. I køen var det helt stilt, på tross mange mennesker. Det er som alle holder pusten, og er tause, som dem venter på noe, og er mer skeptiske enn normalt. Man føler det på stemningen at noe er på gang, i gatene er det nesten ikke biler, og det er mindre støy her vi bor sentralt, som ellers er trafikkert og vi hører det godt med de dårlige vinduene her fra krigens dager. Man bare kan kjenne det på luften at noe er i gjære, og som jeg alltid har vært så er det noe magisk med denne stemningen. Misforstå meg rett, men jeg blir så nysgjerrig. Jeg har jo blitt min egen psykolog oppi denne rusfriheten, og jeg har grublet ihjel meg selv, jeg føler jeg er ferdig med den jobben der, og trenger noe nytt. Jeg undrer på hva som skjer med oss når vi står ovenfor noe så alvorlig som denne situasjonen er, vi får en frykt inni oss, for vi vet jo aldri hva som vil skje, foruten det vi får med oss igjennom media. Vi får opplysninger med kommunene vi bor i hver gang dem har oppdateringer, men vi vet jo aldri om denne pandemien faktisk kommer til å ramme våres kommune, vår nabo eller oss selve. Så frykten for det ukjente er jo skremmende uansett hva det gjelder. Nå gjelder det en smitte som vi vet allerede har tatt mange liv, og vi vet at om dette sprer seg vil det ramme noen vi er glade i, eller eldre og dem som allerede er syke ifra før og ikke vil tåle denne smitten. Vi prøver jo å beskytte oss selve så godt vi kan med de redskapene vi har, for nå er det fullstendig tomt for både antibac og Paracet på apotek og butikker, men vi vet jo at en slik smitte, smitter uansett og føres igjennom luften vi puster inn. Vi går og er redde for å være den som får dette i oss, og smitter andre igjen. For dem som er friske og raske har bedre tjangser å sloss mot virus og grums. Det er jo dem på sykehjemmene, de utsatte vi bekymrer oss for, og legene er redde for å bli utslått av denne smitten også, så dem igjen ikke kan gjøre den viktige jobben dem gjør hver eneste dag for oss andre. Jeg undret sånn på hvordan det var for dem på apoteket i dag, og stå der, møte så mange mennesker iløpet av dagen, og kansje ha denne frykten selv. For min egen del ville jeg bare rett inn og ut for å unngå dette, men disse menneskene må være der, og dem gjør en fantastisk innsats for å hjelpe oss andre. Samme med legene som fortsatt er i fullt arbeide, dem må gjøre alle de oppgavene dem ellers gjør, i tillegg har dem denne faren over seg som heller ikke dem er Guder over, dem vet ikke hvor mange som kommer, når dem kommer eller hva dem går på jobb til. Dem møter mange syke, og står i stor fare for å få dette selv. Jeg klarer ikke å sette meg inni hvordan dem finner det pågangsmotet ifra, det er rett og slett imponerende, det er mennesker som setter jobben sin høyt, dem setter faktisk sin egen sikkerhet bak våres, for folket som dem vil hjelpe, dem er store mennesker. Det er dette medmenneskelighet handler om tenker jeg. At i kriser holder man sitt eget hode kaldt, fordi man er på en Mission, om å gjøre det man kan for å hjelpe støtte og redde andre. For jeg tenker at legene er proffer selvsagt, men dem er mennesker også, så en viss panikk må jo dem kjenne på dem også. Dem bare viser det ikke for å ikke skremme oss pasienter enda mer, det er stort. Jeg kjenner jeg er stolt av å være Norsk i dag, jeg kjenner at Norge er ett godt land å leve i. Vi står alltid sammen i kriser, det har vi vist mange mange ganger! Vi støtter hverandre og jobber som ett team når uhellet først er ute, og denne pandemien viser igjen dette, at vi kan stole på hverandre i kriser. Det er noe med folkesjela som er spesielt med Norge, og det gjør meg stolt. Vi er på en dugnad, og de aller fleste er ikke på dugnad for seg selv og sitt, dem er på dugnad for å ikke smitte familie, venner, bekjente, naboer og andre i kommunen. Det er hærlig å være norsk når man kjenner man får gåsehud i kriser når man oppdager fellesskapet som oppstår hver gang vi er i en. Det er som vi er koblet slik, det er en naturlig reaksjon for oss, og vi gjør det på automatikk hver gang det skjer. Jeg selv er i risikogruppen med alvorlig blodsykdom og knekt rygg, men fortsatt er jeg ikke med på denne dugnaden for meg selv, men alle alle rundt meg, og jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme! Jeg er stolt over å være Norsk i dag!
Klær fra Ellos som jeg bruker når jeg skal ha meg klær til en billig penge, og godt utvalg til alle.
