God morgen Norge, kaffi og PAD plassert godt i fanget så hva kunne vært bedre??
18. Desember forandret livet mitt seg dramatisk og jeg skrev litt om dette i forrige innlegg. I dag er det akkurat 6 uker siden jeg opplevde det mest skremmende og desidert mest smertefulle jeg noen gang har opplevd i mitt liv! og jeg har opplevd litt av hvert kan jeg love.
Onsdags kveld skulle jeg bare en kjapp tur ned i andre etasje til foreldrene mine, iført tjukke sokker og med godt mot tok jeg to steg ned i trappen før bena bare skjøt under meg og lange meg falt resten før jeg landet nederst på gulvet i gangen. Jeg husker bare skrikene til dem nede og husker at ambulansefolkene kom men ikke stort mer utenom den intense smerten som ville følge meg leeenge etter 😟
Jeg følte ikke at jeg ble tatt på alvor av dem som hentet meg, og det er en følelse begge foreldrene mine også sitter igjen med, då dei ville ha meg oppi en stol for å få meg ned i ambulansen og noen kommentarer jeg kunne vært foruten. Når jeg ser tilbake på det nå og vet hvor skadet jeg var så kunne det gå forferdelig galt allerede da. Og en skulle tro historien var over her men det er nå den starter.
Jeg ble kjørt til nærmeste sykehus og ble natten over der, og jeg husker at jeg om natten våknet og måtte på do og da våknet jeg på dogulvet helt i tåka og en sykepleier kom springende og hjalp meg 😂 ryggen kollapset da jeg røyste meg tydeligvis.
Morningen kom og legen kom inn for å informere om at jeg hadde ett komprimert brudd i ryggen og forklarte at dette ikke var noe alvorlig og at jeg bare var veldig forslått så om jeg var aktiv ville dette bare gjøre godt så jeg ble jo vanvittig glad, for etter smertene å bedømme så fryktet jeg det værste, så denne samtalen kom veldig til gode, så mine tanker var å bite i meg smertene og prøve å komme til hektene igjen hjemme, trygge gode hjemme ❤️
Jeg spurte fint sykepleieren om det var noe tjangs å få komme hjem den dagen og jeg tror ikke jeg overdriver om jeg skriver at det tok 5 min så kom dem springende inn og sa att taxien stod utenfor, så det var såvidt jeg fikk pakket de småtingene jeg hadde med meg før jeg ble plassert i rullestolen og kjørt ut 😁 husker jeg møtte ei jeg kjenner ifra før, og jeg sa at jeg håper jeg ikke møter deg igjen på denne måten igjen 😂 lite visste jeg at jeg strax skulle tilbake til samme plassen..
Lykken var så uendelig stor når jeg endelig fikk komme hjem til min kjære forlovede ❤️ men da taxien nesten var Komt hjem ringte sykehuset til taxien og sa det var noe galt med blodprøvene mine så jeg måtte komme tilbake, men jeg sa at jeg kunne ta nye prøver her på legekontoret og jeg var bastant på at jeg skulle hjem. Plutselig begynte kuratoren min å ringe meg men jeg oversåg dem til jeg kom hjem.
Trappene opp til leiligheten min har aldri vært så lange som den dagen og når jeg kom opp i stuen måtte jeg få opp alle vindu for jeg holdt på å svime av så jeg forstod liksom alvoret.. eller jeg skjønte det jo ikke helt før jeg omsider svarte kuratoren min og hun sa at jeg kunne dø om jeg ikke reiste tilbake igjen, for det var ikke bare noe galt med prøvene mine, blodplatene mine var dødelig lave, noe dem ikke sa i telefonen ifra sykehuset, for da hadde jeg jo tatt dem mer på alvor. Så jeg godtok en ambulansetur til 😊 denne gangen var forloveden min med og det var såå mye bedre og tryggere ❤️
Jeg gikk for egen maskin hele den dagen, på do og sånn ,og det var jo smertefullt men jeg låg vanlig i sengen mens dem tok 100 prøver av meg og styra på hele dagen. Masse leger kom inn og ut hele dagen men i 17 tiden kom en lege springende inn og sa at jeg ikke måtte bevege meg en tomme!! Om jeg bevegde meg kom jeg til å bli lam, og at dette var mer alvorlig enn vi hadde trodd, jeg ville bli sendt til Haukeland sykehus så fort dem fikk tak i ambulanse og jeg måtte igjennom en stor operasjon når jeg kom dit, og jeg husker følelsen i meg, sjokk, stiv av skrekk, maktesløshet og alle tankene om hva som ville skje om jeg ble lam! Og jeg som hadde vært i aktivitet helt siden jeg datt! Tankene om at jeg måtte på instutisjon resten av livet, ikke klare meg selv gjor meg kvalm. Jeg klarte ikke ringe foreldrene mine å fortelle dette så den oppgaven fikk forloveden min og kvalmen stod i halsen da han forklarte dem hva som hadde skjedd. Jeg kjente på ett enormt sinne der jeg låg i sengen, dette burde jo blitt oppdaget mye før! Jeg tenkte at om jeg nå ble lam så ville det bli en lang rettsak mot helsenorge, for dette fant jeg meg ikke i! Jeg var nok innom hele følelsesregisteret men tenkte jeg måtte gjøre som jeg ble fortalt å igjen stole på det som ble sagt.
Turen til Bergen var helt JÆVLI! Med humpende vei og jeg med knekt rygg… hver gang jeg bevegde meg ubevisst, sjekket jeg om jeg hadde følelse i beina, og dette kom jeg til å gjøre i 3 hele dager før jeg fikk operasjon 🙁 det var både bilbytte og ferjer på turen så den turen unner jeg virkelig ikke min værste fiende. Stakkars forloveden min som måtte høre på skriking og grining i 3 dager, så han skal ha all cred for å være så tolmodig og støttende! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Han tok seg av handlingen, maten og selskapet under hele oppholdet, og mange netter sov han i en stol ved siden av sengen min, DET er ekte kjærlighet <3
På Haukeland tok dem iallefall 100 blodprøver, 2 benmargsprøver og alle slags undersøkelser i maskiner, og tiden før operasjon var helt forferdelig, og jeg sa til legen siste dagen at om han ikke opererte meg så kom jeg til å hoppe ifra altanen, så det sier vell sitt. Tror jeg ba om morfin annenhver time, og det virket bare en liten stakkars stund før det var påanigjen. Å måtte ligge der egentlig bare på vent forandret hele mitt syn på livet, så det har gitt meg mye bra også, jeg vet iallefall å nyte de øyeblikkene der smerten ikke er så tilstede.
Når dem omsider valgte å operere meg var jeg egentlig livredd for narkose og alt som følger med, men jeg hadde så store smerter at jeg tenkte at om jeg ikke våknet fra narkosen så var det helt greit, for jeg klarte ikke 1min mer med denne smerten. Så når jeg våknet etter 6 timer ca var jeg så overlykkelig at dere aner det ikke! Første jeg tenkte var snus og mobilen så jeg fikk ringe min kjære <3
Dagene som kom var fylte av smertestillende, inn og ut av søvn og egentlig resturering. Jeg var bare så glad for at det hadde gått fint.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke likte meg på Haukeland, det ble for stort og for mye styr med bytte av rom og nye folk, så gleden var stor den 28.des da vi fikk flytte til Førde sjukehus <3 der fikk vi et rom for oss selv den første tiden og roen senket seg. Da jeg var der begynte jeg å være mye mer aktiv, som å hente mat selv og røyksuget kom sigende, noe som jeg tar som ett friskhetstegn! Iallefall i denne sammenhengen 🙂 så da fikk vi feire juleaften på Haukeland og nyttårsaften i Førde, og jeg må si jeg var ganske så mye mer tilstede i denne verden på nyttårsaften enn juleaften 😛 for på juleaften fikk jeg ikke med meg stort og det ble ingen ribbe på meg.
Vi ble iallefall stelt godt med i Førde og jeg følte meg veldig trygg der! Du merker på en måte at dem vil deg alt godt og jeg forguder legen jeg har fått! Så proff, direkte og støttende <3
3.jan, fredagen før bursdagen til min kjære ble vi utskrevet og jeg gråt av glede.. haha… en blir emosjonell av småting når man har vært låst til en sykehusseng så lenge, men det var SÅ godt å komme hjem! Hjem til min egen seng, til stillheten her og ikke minst kunne velge selv hva du har lyst å spise! Jeg har fått god oppfølging med hjemmesykepleie som kommer med medisiner til meg og skifter på bandasjen når jeg trenger det, så har følt meg trygg her hjemme <3 blodet mitt er helt på tryne og jeg har blitt diagnosert med trombocytopeni, som betyr at blodet mitt angriper blodplatene mine uten at dem vet grunnen, så jeg var igjennom en steoridekur på 4 dager med lite utslag på platene mine, og nå skal jeg igjennom en kur på 4 mnd med steroider, så kansje blodet mitt får seg ett lite sjokk og starter å oppføre seg som det skal! Nå er jeg iallefall VELDIG klar for å bli helt frisk igjen, og jeg har sååå mange planer!
Blodplatene mine som skal være på 150-400 var en stund på 16, men på mandag var dem steget til 45, så jeg håper jeg kan se enden på dette snart, det er ikke noe morro å plutselig besvime og iallefall ikke nå når jeg er operert i ryggen! Heldigvis var det bare ansiktet som ble forslått sist gang jeg besvimte på kjøkkenet 😛 jo mer dem stiger jo mindre svimmel og sliten blir jeg, og det er veldig deilig å kjenne på energien som kommer! Den har vært vekke lenger enn jeg har trodd eller følt så den skal utnyttes nå fremover til å bli sterkere og komme tilbake til mitt gamle meg (minus de dårlige sidene)
Legger ved bilder av ryggen og kuttet jeg klarte å fikse meg så går jeg tilbake til kaffekoppen og møte her hjemme om en times tid 🙂 litt greit at folk som skal ha møte med meg må komme til meg og ikke omvendt 😛 en må jo se de positive sidene også når man først er igang.
Love
