Annonseinnlegg
Det er Søndag hele uka, og verden står helt stille! På apoteket i dag var gitteret halvveis nede og Max 3 pers i slengen slapp inn. Vi måtte stå på en linje og holde 1 meters avstand til ekspeditøren og hun vasket disken mellom hver kunde. I køen var det helt stilt, på tross mange mennesker. Det er som alle holder pusten, og er tause, som dem venter på noe, og er mer skeptiske enn normalt.
Man føler det på stemningen at noe er på gang, i gatene er det nesten ikke biler, og det er mindre støy her vi bor sentralt, som ellers er trafikkert og vi hører det godt med de dårlige vinduene her fra krigens dager.
Man bare kan kjenne det på luften at noe er i gjære, og som jeg alltid har vært så er det noe magisk med denne stemningen. Misforstå meg rett, men jeg blir så nysgjerrig. Jeg har jo blitt min egen psykolog oppi denne rusfriheten, og jeg har grublet ihjel meg selv, jeg føler jeg er ferdig med den jobben der, og trenger noe nytt. Jeg undrer på hva som skjer med oss når vi står ovenfor noe så alvorlig som denne situasjonen er, vi får en frykt inni oss, for vi vet jo aldri hva som vil skje, foruten det vi får med oss igjennom media. Vi får opplysninger med kommunene vi bor i hver gang dem har oppdateringer, men vi vet jo aldri om denne pandemien faktisk kommer til å ramme våres kommune, vår nabo eller oss selve. Så frykten for det ukjente er jo skremmende uansett hva det gjelder. Nå gjelder det en smitte som vi vet allerede har tatt mange liv, og vi vet at om dette sprer seg vil det ramme noen vi er glade i, eller eldre og dem som allerede er syke ifra før og ikke vil tåle denne smitten. Vi prøver jo å beskytte oss selve så godt vi kan med de redskapene vi har, for nå er det fullstendig tomt for både antibac og Paracet på apotek og butikker, men vi vet jo at en slik smitte, smitter uansett og føres igjennom luften vi puster inn. Vi går og er redde for å være den som får dette i oss, og smitter andre igjen. For dem som er friske og raske har bedre tjangser å sloss mot virus og grums. Det er jo dem på sykehjemmene, de utsatte vi bekymrer oss for, og legene er redde for å bli utslått av denne smitten også, så dem igjen ikke kan gjøre den viktige jobben dem gjør hver eneste dag for oss andre. Jeg undret sånn på hvordan det var for dem på apoteket i dag, og stå der, møte så mange mennesker iløpet av dagen, og kansje ha denne frykten selv. For min egen del ville jeg bare rett inn og ut for å unngå dette, men disse menneskene må være der, og dem gjør en fantastisk innsats for å hjelpe oss andre. Samme med legene som fortsatt er i fullt arbeide, dem må gjøre alle de oppgavene dem ellers gjør, i tillegg har dem denne faren over seg som heller ikke dem er Guder over, dem vet ikke hvor mange som kommer, når dem kommer eller hva dem går på jobb til. Dem møter mange syke, og står i stor fare for å få dette selv. Jeg klarer ikke å sette meg inni hvordan dem finner det pågangsmotet ifra, det er rett og slett imponerende, det er mennesker som setter jobben sin høyt, dem setter faktisk sin egen sikkerhet bak våres, for folket som dem vil hjelpe, dem er store mennesker. Det er dette medmenneskelighet handler om tenker jeg. At i kriser holder man sitt eget hode kaldt, fordi man er på en Mission, om å gjøre det man kan for å hjelpe støtte og redde andre. For jeg tenker at legene er proffer selvsagt, men dem er mennesker også, så en viss panikk må jo dem kjenne på dem også. Dem bare viser det ikke for å ikke skremme oss pasienter enda mer, det er stort.
Jeg kjenner jeg er stolt av å være Norsk i dag, jeg kjenner at Norge er ett godt land å leve i. Vi står alltid sammen i kriser, det har vi vist mange mange ganger! Vi støtter hverandre og jobber som ett team når uhellet først er ute, og denne pandemien viser igjen dette, at vi kan stole på hverandre i kriser. Det er noe med folkesjela som er spesielt med Norge, og det gjør meg stolt. Vi er på en dugnad, og de aller fleste er ikke på dugnad for seg selv og sitt, dem er på dugnad for å ikke smitte familie, venner, bekjente, naboer og andre i kommunen. Det er hærlig å være norsk når man kjenner man får gåsehud i kriser når man oppdager fellesskapet som oppstår hver gang vi er i en. Det er som vi er koblet slik, det er en naturlig reaksjon for oss, og vi gjør det på automatikk hver gang det skjer.
Jeg selv er i risikogruppen med alvorlig blodsykdom og knekt rygg, men fortsatt er jeg ikke med på denne dugnaden for meg selv, men alle alle rundt meg, og jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme! Jeg er stolt over å være Norsk i dag!
Klær fra Ellos som jeg bruker når jeg skal ha meg klær til en billig penge, og godt utvalg til alle.
