Etter jeg mista barna mine har jeg vært eeeeekstremt lite opptatt av hvordan jeg har det rundt meg, hvordan det ser ut, eller pynting av noe slag. Hvilke gardiner man har oppe har jeg aldri lagt merke til, og om leiligheten har vært bombet og huset sett ut som ett bombet horehus, har ikke opptatt meg overhode. Ja jeg har vært skikkelig grisete, og ikke brydd meg! Jeg er ett rotehue, rett og slett, men nå vises det egentlig bare i klærne mine, der har jeg ennå en lang vei å gå. Men jeg har alltid bodd i rønner og aldri vært opptatt av hvordan det ser ut i hjemmene mine, for jeg har flytta ca 20 ganger helt fra jeg var liten. Jeg har liksom aldri fått slått meg til ro en plass, sett på noe som ett ekte hjem med den tryggheten dette gir. Jeg har heller ikke vært i noe seriøst forhold siden jeg var sammen med faren til barna mine, da egentlig hjemmet var på stell hele døgnet på tross to små barn, og masse besøk. Jeg var da opptatt av hjemmet mitt og kosa meg med arbeidet, og såg ikke på det som noe stress å vaske rundt og rydde etter småtrollene mine. Det forandret seg dramatisk da dem ble tvangsplassert bort fra hjemmet våres, og jeg mistet fullstendig gnisten. Mitt største mareritt i alle disse 12årene vært jula, og når Oktober nærmer seg så går jeg med en voksende stor Stein i magen som er fylt med bare smerte og negative tanker. Den begynner å vokse tidligere og tidligere, fordi jula starter tidligere og tidligere for hvert år, og jeg blir fylt med sorg hvert eneste år. Min mor har som lidenskap å pynte, og vaske til alle anledninger, ja det er faktisk hennes levebrød å vaske også igjennom jobben. Dere tror kansje hun stresser med dette, og sliter seg ut, men om hun ikke hadde hatt jobben sin så tror jeg ingen hadde klart å bodd sammen med henne, da hadde hun gått her døgnet rundt å vasket under beina på oss! Hun er faktisk så ekstrem att hun våkner om natta og vasker da også her hjemme. Jeg tror det er en tvangstanke, men så lenge den er sunn er den jo grei 🙂 hun er flink på det hun gjør, og hun er også flink når det kommer til pynting av hus til helligdagene vi går i møte men etter jeg mistet barna har denne gleden forsvunnet, og jeg har ikke helt funnet den igjen. Det har alltid skjedd noe i Desember som har gitt flere negative opplevelser og følelser, så jula har på en måte blitt ett angstmoment for meg, men jeg er villig til å gjøre alt for å forandre også dette nå med nytt sinn og en frisk og sunn kropp. Jeg har alle ting jeg trenger for att denne julen skal bli den beste på mange år, og jeg gleder meg til å se om den kan overasske meg i år 🙂 det er jeg helt sikker på. Masse er forandret med meg etter at jeg møtte min kjære i fjord, jeg har på en måte fått igjen den følelsen av at hjemmet mitt betyr noe for meg, jeg er hjemme isteden for å stikke av og aldri være her, for det er minimalt jeg har vært hjemme de siste årene. Jeg har flyktet fra hjemmet mitt i mange år, men nå har jeg alle grunner til å ville være her, og det vil jeg 🙂 her føler jeg meg trygg, her har jeg alle mine ting, og jeg husker hvor frustrerende det var å leve i en sekk med alle tingene mine i, for forskjellige ting låg på forskjellige steder, og jeg glemte tingene mine overalt. Tilogmed dette er ufattelig deilig for meg! Å ha alle mine ting på en plass, og jeg vet som regel hvor jeg har alt jeg eiger. Det er en følelse som er normal for de fleste men noe jeg aldri har hatt! Små barn små gleder. Nå er alt helt anderledes med meg, jeg setter så stor pris på å dulle med hjemmet mitt, og jeg nyter av å ha ett organisert hjem der det er fred over stemningen, det er orden i rotet våres, vi har malt og lagt gulv. Vi har gjort små grep som har vært ekstremt billige til å bygge ett hjem sammen som ikke lenger bare er min leilighet men våres. Det er første gang jeg har tatt inn ett annet menneske og delt likt på eigarskapet her, og det falt meg helt naturlig med en gang han ville flytte hit. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri etter faren til ungene har vært i ett seriøst forhold, og det sier jeg ikke for å såre noen av mine mange exer, det er bare sannheten. Dem har bare vært en forelskelse som har gått fort over til vennskap basert på alkoholmisbruk. Nå nyter jeg å lage gode middager til han som er på arbeid, jeg nyter å gå i butikken og fylle skapene og det nye kjøleskapet i masse ting jeg kan lage deilig mat til oss med. Ikke att han ikke lager mat altså! Jeg teller ikke på det jeg gjør som før, jeg gjør dette av egen vilje, jeg styrer i hjemmet våres mens han er ute og elsker å overasske mannen min med småting som jeg vet vil gjøre han glad, fordi jeg vet han ønsker det samme for meg <3 vi er ett team og vi skal være sammen for alltid vi <3 jeg er så heldig som fikk møte the one and only, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve. Jeg som aldri har trodd på ekte kjærleik, og trodde det bare var no vås. Klissete par gjor meg kvalm, og romantiske dater fikk meg til å brekke meg. Nå er jeg en av dem, og stolt av det! 😉
Spleisen min til gruppa jeg har startet! Sjekk den ut her : https://www.spleis.no/project/99574 Klær fra ellos og min collage. Finner alltid kupp på denne siden av sminke og klær.
Kjenner jeg er sliten, sånn sliten at man kjenner at man ikke makter mer. Jeg burde egentlig vært sliten i kroppen og i helsen ellers, men den virker som å være laget av stål, jeg går utfra at jeg er viking på akkurat det området der, når jeg bare brukte en mnd på å komme meg på beina med ryggen. Og helsen plager meg ikke så lenge jeg får sovet og slappet av, og det føler jeg kommer mer og mer. Jeg er bare sliten i hodet og psyken. Ikke at jeg holder på å sprekke og har angst igjen, men en matthet i hjernen, der den bare kobler bort, den orker ikke bry seg lenger på en måte. Den har vært på, altså PÅ nå så lenge, faktisk i 2 hele mnd i dag! Det er 2 mnd med forklaringer det, med ærlighet og ekte følelser døgnet rundt. Den er bare sliten nå hjernen min, og jeg er så skuffet at jeg ikke har ord. Igjennom arbeidet med min egen rusfrihet har jeg lært grensesetting for meg selv, jeg har funnet ut hva grenser jeg må sette for meg selv for å unngå å bli trigget selv, men jeg har aldri opplevd så mye trigging som de siste månedene i hele mitt liv! Og det er ikke fra folk ifra miljøet en gang, dem jeg forventet ville trigget meg og prøvd å fått meg med på festen videre. For det er jo det som er grunnen til at dem fra miljøet trigger man med telefoner og ønske om å komme på fest, ikke ondskap, dem savner jo bare den som velger å stoppe, dem vil jo bare ha selskapet tilbake. Det er jo ikke noe ondt bak det som regel, det er jo bare at i ett lite miljø så blir det så godt lagt merke til om en forsvinner, og det er jo klart man da savner dem og vil ha dem med seg videre på festen. Jeg har da selv vært der når andre har valgt å forlate gjengen. Men triggingen jeg har opplevd konstant siden Desember har kommet fra folk jeg overhode ikke forutså ville gjøre dette mot meg. Det er for meg helt sykt, når dem vet min tilstand, dem vet hvordan jeg hadde det og at jeg ikke ønsket å leve en gang, dem har sett forandringen på nært hold, dem har sett tårene mine og har fått høre ordene mine, om dem ville det eller ei. For disse medisinene har gjort meg veldig ærlig, engasjert og klar i talen, ofte litt høylytt og alle legger merke til meg når jeg ankommer en plass, men jeg bryr meg ikke. Det er som om det jeg gjør og alt jeg gjør blir oversett, men om jeg gjør noe galt så er det ramaskrik, og det varer i evigheter med kritisering. Uannsett hvor mye en strekker seg, så er det alltid noe å pirke på, og jeg tror om jeg hadde gått til månen, så hadde det blitt klaget på at jeg tok for korte steg på slutten. Og da KAN man ikke vinne, da KAN man ikke bry seg lenger og da KAN man rett og slett ikke ta det innover seg lenger. Man kan like godt stange hodet i veggen, eller snakke til den for den saks skyld! For man kan aldri få frem budskapet sitt, for det går VIRKELIG ikke inn hos noen. Man MÅ bare fokusere på dem som ønsker deg, ønsker å høre på deg og faktisk vurdere om du har rett eller ikke. Og det er det eneste jeg krever, at det ikke blir svart med kritikk uten å ha tenkt seg om ett sekund en gang, eller at ord blir puttet i MIN munn, for den klarer jeg HELT fint å bruke selv, det har dere merket og burde forstå! Når jeg sier noe, så sier jeg det i beste mening folkens, jeg mener ingenting vondt med det jeg sier nå. Jeg vil bare gjøre folk obs på ting som kan skade meg eller andre for den del, ting som har gnagd meg hele mitt liv, men som jeg har vært for pysete eller for rusa til å forstå. Jeg har lært meg å sette grenser for meg selv for å aldri gå tilbake, og dere som ikke har slitt med rus selv aner ikke hva jeg snakker om, og kan aldri, ALDRI sette dere inni hvor jævla komplisert det er. Det er en selvransakelse fra helvetet, og du igjennomgår det hver eneste forbanna dag folkens. Hvert eneste sekund av dagen må du drøfte deg selv, ALT ille du har gjort, ALT som har skjedd deg som du egentlig ikke ønsker eller makter å ta innover deg, du må tenke igjennom alle de episodene som får ett normalt menneske til å flykte for livet, men for oss er det episoder vi har blitt vant med å se i hverdagen, med vold og alvorlige saker som har satt sine spor, men som vi aldri har tatt innover oss. Før vi blir edru og må det, for å aldri gå tilbake. Jeg tror ikke du kan forbli rusfri uten å gå igjennom denne prosessen, jeg vet iallefall at jeg aldri ville blitt det om ikke. Så jeg håper dette er måten, og at dette virker, for ellers har jeg gått igjennom ett rent HELVETE på jord nå i 3 mnd uten grunn. Det hadde vært ufattelig kjedelig. Jeg er voksen, sterkere enn noengang og jeg velger selv hva jeg tolererer i mitt liv, og jeg må velge med omhu, og reflektere mye for å finne ut hvem jeg kan ha i livet mitt. Det jeg har gjort nå i 32år, har IKKE funket, det er jo helt klart. En ser resultatet, så om jeg fortsetter nå, så sklir man tilbake til hvordan det var. Jeg har ikke noe valg, og da er det bedre at jeg sier ifra, får ut hva jeg mener, og om det ikke blir hørt, så har jeg ikke noe valg, uannsett hvem du er eller hva du har betydd for meg. Når jeg tok valget 18.Desember tok jeg ett valg for livet mitt, jeg valgte dette ikke bare for meg selv, men for alle jeg har såret i alle desse årene, jeg oppga min største kjærlighet for dere og satte dere først, så nå tenker jeg at ballen er i deres hjørne og dere står ovenfor valget jeg tok uten å blunke. Nå er det deres ansvar hvordan forholdet mellom oss vil bli, og jeg slipper dette fri nå, jeg vil aldri ta det opp igjen, jeg ønsker ikke å se noen av dere før dere har tenkt dere godt om og har en god forklaring. Jeg ønsker ikke dette i livet mitt, og om dette ikke blir respektert, så mister dere meg for alltid. Jeg er så glad jeg har min kjære hjemme nå, for planen var egentlig innleggelse, og det hadde nok skjedd for lenge siden hadde det ikke vært for denne pandemien som herjer, så for oss kom noe positivt utav den. Denne karantenetiden var kanskje bra for oss på den måten. Vi ser Home and Away i sofaen og han er verdens beste støtte! Ingen er som han, og jeg behøver bare en av han så klarer jeg meg i evigheten. Han roer meg ned når jeg har det som værst og gjør alt for å få meg til å føle meg elsket og respektert, jeg gleder meg til å bli kona hans, for det må være den største æren her i verden. Være verdens heldigste kone til en mann, en ekte mann!
Ett lys har gått opp for meg, jeg har bare forstått noe som har lagt i luften der hele livet. Mange opplevelser i barndom ungdomsår og i voksenlivet har vært tegn jeg burde ha forstått men det var kansje for vondt å innse, jeg ville kansje ikke tenke slik eller forstod det kansje ikke. Men nå er det helt klart for meg, og jeg må som maaange ganger på disse 90 dagene gå i en dvale inni meg. Jeg må finne en måte å takle det på, vurdere meg selv, den det gjelder og gjøre meg en konklusjon. Det er veldig klart at jeg aldri har blitt satt først, i noen som helst sammenheng. Det har blitt sagt en million ganger at jeg har vært en prioritet, men aldri blitt satt først i noen sammenheng. Andres følelser, liv og person har alltid komt før meg, som egentlig skulle kommet først, hadde følelsene vært der, hadde jeg blitt elsket hadde jeg alltid komt først, alltid blitt beskyttet, alltid blitt elsket og alltid vært trygg. Det er liksom ett ansvar som kommer med jobben det, det er sånn det skal være. Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, som om hele livet mitt låg forran meg, og jeg såg så klart hvor det hadde gått galt, og det fortsetter å gå galt til vi stopper det. Det fungerer ikke lenger for meg dette her, og aldri få noe som helst uten å betale sårt for det, jeg orker ikke å strebe etter å blir elsket, det finner jeg andre plasser, men det knuser meg at jeg er en som ikke en gang en mor klarer å elske, sette forran seg selv og føle den morsfølelsen for som jeg selv har for mine barn. For jeg kjenner den følelsen jeg, jeg kjenner det i sjelen jeg at jeg kunne gått over lik for mine, jeg kunne vært en egoist av sidestykke og latt mine egne følelser tatt overhånd på samvær, jeg kunne grått de tårene jeg sparte til etter samværene mens jeg var hos dem, jeg kunne skreket at dem måtte bli med meg hjem igjen og at jeg savnet dem så sårt, jeg kunne latt mine behov gått forran mine egne barn mange ganger, men fordi jeg selv har denne morsfølelsen, har jeg aldri gjort det. Jeg kunne tatt avstand til mine barn, jeg kunne latt være å besøke dem den første tiden fordi jeg selv var så knust at jeg bare gråt ukontrollert helt til jeg ankom hjemmet deres, og startet igjen når jeg var ferdig der. Men da hadde jeg vært lik deg da, satt meg først og ikke tenkt på hva dette ville gjøre med dem. Mine barn vet hvor dem har meg, fordi jeg har vært totalt ærlig med dem fra starten, dem vet dem kan spørre meg om absolutt alt, og at dem kan stole på at jeg aldri ville dømme dem om dem driter på draget, dem vet at om dem gjør en tabbe, så kan dem komme til meg, uannsett. Da velger jenta mi meg! Jeg har aldri valgt deg, fordi jeg alltid har møtt de samme ordene. «Ja der ser du når du ikke hørte på meg» eller «det er din egen skyld» «du må jo skjønne det att» bla bla bla. Jeg har hørt dette siden jeg var veldig liten, og jeg ser nå hva det har gjort med meg, og jeg innser at dette er grunnen til at jeg igjennomgikk kraftig mobbing hver eneste dag, bet det i meg, og jeg gikk og var livredd for at dere skulle oppdage det, fordi jeg ble møtt med dette hver eneste gang noe skjedde. Jeg var redd du ville lage en stor scene på skolen, dette hadde jo vært sosialt selvmord, men du ville gjort det også, fordi du alltid har satt dine egne følelser forran mine. Og jeg hadde ikke hatt noe jeg skulle sagt, som alltid. Det er aldri noen som kan råde deg til noe som helst, selv ikke i disse tider, da jeg prøver å forklare deg viktigheten av å ikke bli syk nå, og i dag innsåg jeg at jeg må trekke meg helt tilbake ifra deg. Ikke en gang en klar beskjed om min helsetilstand, hvor kritisk den er, hvor jævla alvorlig dette er, så satt du igjen deg selv først, uten å stoppe opp ett sekund å vurdere det jeg fortalte deg. Du høvlet over meg med samme leksen om jobben, at jeg måtte forstå at du ikke kunne hjelpe meg, jeg kunne ta buss, på tross av at legene nektet meg taxi på grunn av faren for å bli syk nå, dem nektet meg Hotel også og ba meg spørre pårørende om å kjøre meg, men jeg går utfra at jeg sitter her uten det akkurat nå. Jeg må bare trekke meg bort, skåne meg selv fordi dette har knust hjertet mitt det jeg har innsett i dag. Du har fått datteren din tilbake, og nå vil du ikke ha henne. Du står i stor fare for å miste henne om hun får smitten i seg, men du stopper ikke opp 1 sekund i samtalen og tenker over det hun sier, men snakker flittig videre om dine ting som er så viktig for deg. Og slik har det alltid vært, aldri vært med på sykehus, aldri kontaktet meg når jeg virkelig har hatt problemer, selv om det er flittig prat om at en bryr seg så mye, aldri gitt meg noe som helst uten å høvle over meg etterpå og gnidd det inn med kjeft og spetakkel. Jeg har alltid måttet klare meg aleine, in the end off the day, men jeg håpte vi kunne løse dette nå. Jeg har aldri vært på ekte glad i deg foruten da jeg var veldig liten, jeg har aldri respektert deg, og aldri ønsket å være i ditt selskap, jeg har unngått hjemmet for alt det har vært, viss vi har hatt noe hjem i det hele. Jeg har aldri sett på deg som en mor, men siden 18.Desember så har det forandret seg stort for meg, og jeg har savnet deg når jeg har vært på turer, jeg har vist deg at jeg er glad i deg hver eneste dag, og jeg har faktisk ment det denne gangen, jeg har tilbudt deg å pusse opp huset her, og jeg har kjøpt bilen for å gjøre ting enklere, jeg har satt deg først i mange situasjoner og du har blitt viktig for meg. Det er bare synd at det ikke går den andre veien, og ett slikt forhold ønsker jeg ikke i mitt liv, det har ødelagt for mye for meg, og gjort meg til den jeg var. Jeg ønsker ikke å gli tilbake til det igjen, og jeg beklager det. Jeg er voksen nå, men blir fortsatt knust av det jeg har innsett i dag. Jeg er glad jeg er så heldig å oppleve den ekte morsfølelsen, den unner jeg alle for det må være forferdelig å måtte strebe så hardt for å late som en har den. Jeg er fullstendig ferdig, og det er ikke meg det er noe galt med, det vet jeg. Jeg står til ansvar for absolutt alle mine feil og mangler, men jeg tenker at andre også må ta sitt, når jeg på 32år klarer det, så klarer du det også. Det er vanskelig å være en mor når man ikke har lært seg hvordan man er det, den morsfølelsen har jeg vært så heldig å få etter mange år med samvær med verdens beste barn som er blitt flotte ungdommer, og jeg gleder meg så sinnsykt til å berike deres liv med meg, og omvendt for vi har mange mange år fremfor oss. Dem skal få merke at iallefall jeg har denne følelsen for dem, dem skal vite at jeg aldri vil dømme dem, og alltid vil sette dem først i absolutt alle situasjoner, og jeg vil beskytte dem men også lære dem opp til å bli selvstendige, og alltid følge sitt eget hjerte og hode. Jeg vet at jeg ikke alltid vet best, at alt jeg tenker er sannheten, men jeg gir mine barn rom til å tenke selv, uten at jeg behøver og belære dem med hva dem skal gjøre. Det trenger jeg ikke fordi jeg stoler på dem, jeg vet dem vil klare seg og dem har min fulle støtte i alt dem gjør. Går dem på en smell i livet og driter på draget, så er jeg her uannsett hva dem har gjort, fordi jeg er en mor.
Ble sittende her litt med bloggen da jeg planlegger nå å flytte den 🙂 så jeg leste litt på de første innleggene mine her, og ser hvor lite jeg delte med dere i begynnelsen. Jeg ser på skrivemåten at jeg ikke visste helt hva jeg drev med, og jeg var lite åpen. Jeg sa litt men ikke mye. Det var aldri planen min å begynne å blogge egentlig 🙂 jeg hadde nok med meg selv, men ønsket å dele historien om ryggen min med noen, jeg måtte bare få den ned en plass på ett sett. Og tastaturet jeg kjøpte mange mnd før tok jeg i bruk på prøve, fordi jeg hatet det i begynnelsen. Nå er den den beste innvisteringen jeg har gjort! Jeg hadde en blogg på blogg.no for lenge siden, men den ble lagt ned da jeg ikke var aktiv lenger. Men bloggen jeg hadde forandret veldig mye for meg på denne lille plassen jeg bor, og jeg ble møtt med så mye støtte, fordi jeg fortalte om hvordan det hadde vært for meg å oppleve mobbing og utestenging på en liten plass, der jeg bare trengte å bli tatt inn i varmen og bli støttet. Dette utløste en storm rundt meg med støtte og folk oppsøkte meg plutselig og var veldig snille med meg. Jeg ble møtt på en helt annen måte, så jeg fikk masse positivt utav dette. Jeg må være helt ærlig med dere, absolutt ingenting av den positiviteten tok jeg til meg den gang, eneste som sitter er 1 kommentar som var negativ faktisk. Så ille kan det bli. Att 30000 positive ting kan bli glemt av 1 eneste kommentar, som bare var dum og lite igjennomtenkt. Slik er vi mennesker, men bloggen ga meg masse! Jeg begynte å jobbe i kiwi etterhvert jeg fikk gjort ferdig videregående og jeg har oppnådd mye med eget arbeid only. Jeg har gjort alt dette selv, så ingen trenger å ta noen ære for dette. I Januar trengte jeg egentlig bare en plass å plassere historien om ryggen og hvordan jeg opplevde traumene rundt dette, det var aldri planlagt at dette skulle bli en blogg om hele mitt liv, rått brutalt og helt fullstendig ærlig. For jeg har ikke løyet en eneste gang siden Desember, og det føles godt men veldig veldig rart for en som er vant med å gjøre det i de fleste sammenhenger, også til seg selv. Det var ikke planlagt da jeg laget det første innlegget: Hei! , at denne bloggen skulle bli min traumeterapi, der jeg har delt alt, absolutt alt med dere. Jeg har ikke lagt sjul på noe som helst, unngått noen sannhet eller vært uærlig med meg selv om hva som skjedde i de ulike situasjonene. Jeg har lagt meg flat for alt jeg har gjort, jeg har brukt den til å fremme saker for andre som jeg er uenige i, eller saker som gjør meg rasende forbannet som innlegget om blind vold på min bestevenn som er homofil og gift i Oslo. Jeg har fått ut traumer fra fortiden som igjennom 32år har kommet tilbake flere ganger iløpet av ett år, hvert eneste år og sabotert livet mitt. Traumene og følelsene mine har nådd meg igjen gang på gang, og jeg har vært på en evig flukt hele livet som jeg ikke har visst hvor kom fra, eller hva jeg sprang ifra. Men jeg forstår nå at det har vært meg selv, jeg har flyktet ifra meg selv og mine følelser, fordi jeg ikke har hatt evnen til å forstå dem, bearbeide dem og fikse dem for MIN skyld, ingen annens. Mange av traumene hadde jeg helt glemt, mange av dem trodde jeg overhode ikke påvirket meg en gang, før jeg gikk igjennom dem på nytt, kjente på følelsene som jeg hadde den gangen dem skjedde, og fikk det ut her på bloggen til dere, og responsen har vært overveldende helt ifra første stund. Jeg har vært på topp 3 siden jeg startet her, og jeg gikk ifra 100 plass til 1 plass på en dag. Hehe. Dere kan tenke dere jeg fikk meg ett lite sjokk da jeg oppdaget det og hylte her jeg satt. Jeg har ikke vært så opptatt av hvor mange som er innom, det var i begynnelsen, og da er alt nytt så hvor mange som leser er jo viktig, men det har gått over til ett ønske om å få lesere som kommer igjen, så den statistikken er viktigere for meg enn lesertall 🙂 jeg har ennå heller ikke skrevet ett eneste innlegg der jeg har angret meg, skrevet noe jeg ikke har ment eller føler jeg har vært urettferdig med noen. Jeg føler at jeg ikke klandrer noen, eller feilutleverer noen i noen av innleggene mine. Jeg føler jeg er rettferdig og tar min skyld, og skriver aldri navn med mindre den det gjelder har gitt meg tillatelse til navn og bilder :). Bloggen er min måte å forbli rusfri på, det var overhode ikke min plan! Før Desember skulle jeg da aldri slutte helt å drikke, for det kunne jeg lære meg, så dum var jeg. Men etter Desember har valget mitt bare blitt mer og mer klart, og mer og mer logisk for meg. Jeg er allergisk og slik er det, jeg kan aldri drikke øl mer, og jeg får holde meg til Red bull, selvom det gir meg vinger jeg ikke trenger nå, når jeg er giret ifra før. Det er heller ikke en sunn drikk, men jeg kan ikke kutte alt godt i livet på en gang! Jeg har mine laster men dem går ikke lenger på bekostning av andre. Denne bloggen har kommet som en positiv overraskelse på meg, familien min, min forlovede og den har hatt ringvirkninger vi aldri så komme. Jeg er friskere enn noengang, fordi jeg har denne portalen til å tømme sjelen min for første gang på 32år. Det har blitt mange lange innlegg, men jeg står for dem alle, og det er en veldig trygg og god følelse for meg. Jeg har blitt ett komplett lykkelig menneske som tør å elske seg selv, og la seg bli elsket, jeg føler jeg er verdt det etter den kampen jeg har vært igjennom, og sammenligner livet mitt som en krig, og nå har jeg funnet fred i meg selv og livet. Jeg er ikke lenger ett skadet menneske, men jeg har arr i sjelen min som må heles, og denne bloggen lar meg gjøre det. Jeg blir klokere og klokere til å hjelpe andre også igjennom denne bloggen, jeg blir mer reflektert av å sitte å fundere, og blir utrolig godt kjent med meg selv, hvordan jeg fremstår og hvordan jeg takler tingene som skjer, som før har ødelagt både forhold til andre og livet ellers for meg. Jeg er i en læringsprosess som jeg gleder meg til å fortsette med dere! Og jeg sverger på å fortsette å være åpen ærlig og rusfri! Jeg lover også å jobbe hver eneste dag for gruppen min, med mennesker som fortsatt trenger støtte og litt drahjelp. Jeg vil samle inn penger og gjøre små forskjeller som for andre er store fjell av problemer som blir løst på dagen, bare fordi jeg er klar i talen min, og hyggelig i samme slengen, med ett smil om munnen kommer man veldig langt! Jeg gleder meg også til å bli kjent med så mange flere mennesker som kan berike livet mitt! Det er overveldende dette for meg, alle opplevelser, og bare en kaffekopp kan gjøre meg overlykkelig. Jeg er parat hele døgnet, og nummeret mitt er 40193969. Jeg har også laget Facebook-side til bloggen som heter tilbaketilhverdagen og jeg har startet litt med YouTube, for å dele denne bloggen. Så jeg blir veldig glad for delinger! Jeg ønsker at alle skal få nytten av min historie og lære av den. Jeg har det helt fantastisk folkens! Jeg har aldri vært så lykkelig i hele mitt liv
Det er jo slik at vi skal holde oss inne og ikke menge oss med andre mennesker nå, og vi skal holde oss i flokk sammen med familien våres som ikke har vært andre plasser og menget seg med andre familier. Hehe. Så jeg tenkte jeg skulle være smart for egen del, og andres del så ringte sykehuset for å høre om det virkelig er nødvendig å ta denne kuren denne uka, som er 3/4 kurer med antistoff som er mer effektivt og funker fortere mot blod enn cellegift, så dere kan tenke dere at dette er en hard kur, og sist ble jeg sliten og trøtt av den. Jeg håpte jeg hadde sluppet å reise inn Torsdag, ligge på Hotel der det ofte er masse mennesker, og oppigjen på ett sykehus med masse pasienter og masse fremmede mennesker, for så å sitte sammen med mange som også tar slik behandling en hel dag. Jeg tok taxi sist gang, på grunn av ryggen og jeg har problemer med å sitte rett over tid, og der er jeg også ikontakt med andre passasjerer og sjåfør. Jeg tenkte kansje jeg skulle få slippe, men fikk beskjed om at 50% av kreftavdelingen er lagt ned, og er ikkefungerende, og dem bare tar inn dem som dem må ta inn nå. I guizz im sick. Ja jeg fikk meg en liten aha-opplevelse, for jeg har vært litt for positiv til denne sykdommen tror jeg, for legene tar dette ganske seriøst og alvorlig virker det som, iallfall på det dem forteller meg. Men jeg prøver å holde det på avstand, jeg prøver å holde meg positiv. Men jeg må visst inn Torsdag til Fredag og får ta mine forhåndsregler og springe igjennom korridorene der. Jeg ønsker ikke å være den som tar med meg noe smitte til den lille plassen jeg bor på, men legene er beroligende å er ikke bekymret så lenge vi er forsiktige. Det ordner seg, og jeg får fullført denne kuren, og har bare 1 igjen! Jeg er snart i mål! Fikk telefon igjen, og tar hele behandlingen på Fredag, fordi dem ikke ønsker jeg skal ta taxi inn, med den faren, og ville absolutt ikke ha meg på hotellet der inne. Så det er greit å vite at jeg er i trygge hender, og satser på å holde meg frisk fremover også. Min kjære tante blir med, så blir en kjapptur inn og ut, så vi slipper utsette oss for noen farer. Like greit! Ellers sitter vi her i stua våres <3 vi har hatt en rolig morgen, og jeg sovnet pinadø på soffaen igjen, så jeg merker at det begynner å slippe i kroppen nå, og det er ikke så ubehagelig lenger. Jeg svetter om nettene, men har overhode ingenting å klage på, så nå nyter jeg virkelig dette folkens! Jeg kribler etter å få svar på prøver, og krysser alt jeg har for at dette fungerer, for nå trenger jeg å bli frisk og rask i kropp også. Vi har besøk av min bror, og det er SÅ koselig å snakke med han igjen <3 vi sitter og ser på nytt på nytt fra Fredag og humrer over at dem ikke har ett eneste publikum i salen sin på grunn av pandemien som herjer rundt oss. Det har ikke gått lange stunden, men en merker på alt att vi har en dugnad over hele landet nå, alt er stille, alle er mer roligere og det føles som det er Søndag hele uka! Hele gårsdagen føltes som en Søndag, og vi var på en slags Søndagstur helt til Stadlandet og Vestkapp og hele linja! Hele familien Flint i balanse, ja ikke jeg da. Eneste planen jeg har for dagen er å komme meg på apoteket, og kjenner jeg vegrer meg hver gang jeg skal inn noenplass, iallefall nå når jeg vet jeg kan bli veldig syk om jeg blir det. Jeg tenker jeg skal ta mer hensyn til meg selv fremover, og tenke litt over hva jeg gjør. For når legene tar dette såpass seriøst, så stoler jeg på dem som har hjulpet meg så mye siden Desember, og jeg har vært trygg med dem hele veien. Jeg har rett og slett blitt glad i kreftlegen min, og hun behandler meg bedre enn noen leger noengang har gjort, og jeg kjenner at hun jobber for meg og for at jeg faktisk skal bli frisk. Jeg merker også at hun alltid tar hensyn og vurderer etterhvert. Som da hun kuttet steoridene etter mnd 1/4 fordi hun såg bivirkningene. Jeg har så mye å se frem til dere! Jeg er så heldig! Sååå heldig!
Annonse Hver eneste gang jeg tenker på alkohol eller går forbi den på butikken kjenner jeg en sur følelse inni meg, og blir kvalm innvendig når jeg tenker på å ta meg en slurk med denne bitre væsken som har ødelagt så mye for både meg, familien min og alle andre jeg er så glad i. Den har en slik makt over deg, at det er helt vilt! Uannsett hvor smart og intelligent menneske du er, så kan ALLE bli alkoholikere i forskjellige grader, og en kan holde det sjult i mange mange år, før andre oppdager hvor stort problemet er, men da har det allerede gått så langt, at du selv har tapt så altfor masse, og ikke føler du klarer å komme deg tilbake til glansdagene da alkoholen ikke hadde makten over deg, men omvendt. Jeg husker selv hvordan jeg var da jeg kunne drikke normalt, og da var det virkelig morro! Da drakk man i små mengder, og det var ikke om å gjøre å få i seg mest mulig, på kortest tid, og man drakk ikke for å slippe fyllesjuke heller, for den hadde jeg aldri. Ikke fikk jeg blackouts konstant heller, det skjedde ikke mer enn toppen 2 ganger på mange år, så jeg kan si at jeg før jeg ble alkoholiker, eller før jeg faktisk begynte å utøve min alkoholisme så hadde jeg ett moderat og normalt forhold til denne pesten som det er. Det var ikke før jeg var 18år og plutselig stod der aleine at dette tok overhånd, sånn på ekte. Da jeg ble narkoman og satte sprøyter stoppet jeg å drikke alkohol nesten, da drakk jeg bare når jeg var tom for dop, og ingen såg meg ute på pub lenger. Folk trodde jeg hadde skjerpet meg faktisk, at jeg ikke lenger gikk ut som før og at jeg hadde ett rolig og bra liv. Sannheten var at amfetaminen hadde tatt over rusen, og jeg brukte all min tid på dette. Jeg byttet bare rusen, og det gjor jeg også når jeg slutta med amfetamin etter 1 1/2år på sprøyta og skikkelig kjøret, da gikk jeg plutselig over til alkoholen igjen. Det er en farlig spiral der man bare bytter problemer, akkurat som mannfolka. Man bytter bare problemer når man bytter mannfolk sier dem, jeg er glad for byttehandelen akkurat i mitt tilfelle når det gjelder menn. Men når det kommer til rus så har dette vært bare en endeløs spiral som bare måtte stoppe opp. Og jeg er glad at den tid er kommet nå, og jeg har det markert inni både sjelen og hjertet mitt, jeg har en kontrakt med meg selv denne gangen, ingen andre. Og den bryter jeg aldri, for jeg har aldri kunnet stole på noen andre enn meg selv, så denne kontrakten er hellig og som min bibel. Det er en veiviser for meg for hvordan jeg skal leve livet mitt, som en oppskrift som jeg kan plukke frem når tvilen på å lykkes kommer frem. Det er noen kvelder jeg blir sittende aleine etter en tung dag, og jeg er litt nedtrykt, eller iallefall mer nedtrykt enn ellers. Da kommer tankene om det er verdt alt styret dette her, om jeg virkelig kan stole på meg selv og det jeg mener denne gangen, eller om det blir som det alltid har blitt og jeg blir sittende med ett knust hjerte og selvtillit på bunn igjen. Jeg tenker av og til at dette bare er en drøm som jeg snart våkner fra, og plutselig er jeg tilbake til der jeg var før. Jeg får grøssninger av tanken, og blir grepet av panikk de gangene tankene mine får vandre. Jeg er kjapp med å korrigere meg selv for å ikke bli dratt inni tankene, men jeg kjenner igjen den angstfølelsen når den lurer seg innpå deg. Du kjenner ekte frykt i hele kroppen for noen sekunder, også slipper det når du blir logisk og klar i hodet. Jeg får ett raseri uten sidestykke når jeg tenker på hvor langt jeg kunne la det gå, og det er helt vanvittig at jeg måtte falle ned og knekke ryggen i to før jeg innså hva jeg holdt på med, jeg som er smart sånn egentlig, jeg som har vokst opp med en far som er alkoholiker, burde vite bedre, men jeg bare måtte lære på den harde måten, og jeg er så heldig at det skjedde nå. Å brekke ryggen er det beste som noengang har hendt meg, for da gikk jeg motet til å åpne munnen min, være ærlig som aldri før og jeg fikk det raseriet som jeg har forandret til å bli motivasjon, iver og engasjement for andre enn meg selv. Jeg glemmer aldri meg selv oppi alt, og bruker hver eneste mulighet til å slappe av og kose meg med det jeg har oppnådd. Det har jeg aldri latt meg selv gjøre, være stolt over meg selv eller tro at jeg er verdt noe, noe annet enn skitten under skoa på andre. Jeg innser at jeg er verdt gull for samfunnet, på den måten at mine holdninger og det store hjertet mitt kan forandre manges måter å behandle oss som sliter litt ekstra på, bare en blir bevisste på det. Jeg innser at bloggen her, bare ikke er en blogg, og jeg ser på den som en opplæringsside, der folk kan lese om hvordan vi brukere ønsker å bli møtt, våres behov for tømming uten råd, våres ønsker om bosituasjoner aktivitet eller tilbud som vi har å gå til. Det er enkle grep som skal til, og ofte koster dem ikke en krone, men det er vanskelig å ta tak i slike ting selv 🙂 det vet jeg alt om, for jeg har unngått mang ett møte, og skoftet det meste av avtaler på grunn av en intens angst for å vise meg ute, ellers så har jeg vært for full og ikke brydd meg. Å komme seg innpå banken med kodebrikke, eller å logge seg innpå nav sine sider kan også være en enkel problemstilling, som blir ett megaproblem når du står oppi det, så da kan dere tenke dere at jobben min ikke er så innviklet og langdrygt. Det er snakk om 3 min så fikser man noe som kunne ha skapt stor frustrasjon, ja tilogmed eksplosjoner ut i gata, på grunn av en liten bagatell. Det er så synd at folk flest ser disse eksplosjonene, og det ødelegger veldig for førsteintrykket og folk syns det er ekkelt og truende, og det forstår jeg veldig godt! Hadde jeg kommet en plass der en utagerende stor mann hadde klikket, så hadde jeg prøvd å unngå situasjonen for alt det var verdt. Når du i tillegg har hørt masse rykter så gjør det noe med hva du tenker. Vi er ikke farlige, men vi kan bli veldig frustrerte når vi ikke kan stole på systemet, noe krøller seg av småtingene vi har å se frem til i hverdagen, en utbetaling som tar litt ekstra tid og vi må på lånemarkedet, en avtale vi ikke vet hvor og når vi skal ha, og masse praktiske ting som er fysisk utmattende for oss å gripe tak i. Vi ønsker ikke puter under armene, men bare noen som kan lytte og forstå de enkle grepene vi trenger for å kjempe denne kampen, for den kampen må vi ta aleine, ingen kan bestemme dette for oss, det ligger inni oss, og om vi ikke vil det nok klarer vi det heller ikke. Det er ingen selvfølge at vi skal få masse hjelp, det er Norge som har bestemt at vi skal få hjelp når vi trenger det, og vi er heldige som bor her i dette landet som velger å gi oss masse støtte, når vi faktisk ikke fortjener den dritt på grunn av livsførsel og oppførsel. Egentlig burde dem buret inne mange av oss på livstid og kastet nøkkelen, men Norge er bygd opp på ett godt menneskesyn som gir oss fordeler når vi sliter, jeg tenker vi skal ha respekt for dette og ikke klage på de tingene vi får. Om vi begynner å være mer ærlige og åpne også mot systemet, så blir vi møtt på en helt annen måte. Du får hva du gir i kommunikasjonen, i alle sammenhenger, og det gjelder også på nav. Du kan ikke forvente å få noe hjelp om du skriker til voksne mennesker som har levd ett langt liv og ett normalt liv, da kutter dem kommunikasjonen automatisk, og det gjør vi også. Det kommer ikke noe utav å hisse seg opp og være stor i munnen. Vi har prøvd det hele livet, så det har ikke ført oss noe videre heller. Jeg tenker vi må gå inni oss selv og vurdere våres væremåte og måte å snakke til andre mennesker på, gjøre noe med det, og om det ikke løser seg da, så er det noe forferdelig galt. Jeg har iallefall funnet ut att det nytter best å være ett hyggelig menneske, som er klar i talen men veldig rettferdig. Jeg håper vi kan lære av hverandre og støtte hverandre, sånn at jeg kan se frem til mange mange mange flere måneder som rusfri og lykkelig <3 Nå skal jeg legge meg på soffaen igjen, frokosten slo meg helt ut, og det har blitt en vane å sove litt ekstra for tiden.
Collage med klær fra Ellos, med bredt utvalt til alle . Anbefales virkelig
I dag våknet jeg 05.30, som vanlig utsvetta, men trøtt i trynet. Jeg stabber meg opp og ut for å finne kaffe og gjøre meg klar for en kickstart, slik som jeg gjor før i tiden, for da kjente jeg også på denne trøttheten på morran, men denne har jo vært borte nå så lenge, så selvom jeg nesten ikke ser med øya pressa igjen her jeg går i ørska, så nyter jeg selv det å være dødstrøtt når jeg våkner. Det er HÆRLIG å ikke være fullstendig våken når jeg våkner, for jeg liker å sitte her, nyte kaffen og bruke lang lang tid på å våkne og starte dagen. Her er det små gleder som blir veldig store for oss her i heimen, og slik er det med all fremgang. Vi feirer alt! Og i dag feirer vi 90 dager som rusfri, og stolte og ærlige. Det er det som har reddet oss, de tre pilarene vi holder oss til, og har lært på den harde måten. Mangler en av pilarene våres, så klarer vi oss heller ikke, det er min fasit, og min bibel dette her. Viss jeg ikke er åpen ærlig og rusfri, så har jeg ingen tjangse i livet, og jeg vet hvor jeg kommer ifra, hvilke følelser jeg hadde før og hvordan det hadde gått om jeg ikke falt ned den trappen og ble så forferdelig forbannet på meg selv og alle andre. Om jeg ikke hadde fått denne bitterheten, hadde ikke livet forandret seg og jeg hadde lagt i en kiste i dag, og fortsatt tenkt når jeg døde at jeg kunne klare å lære meg å drikke, med måte. Jeg hadde fortsatt å bagatellisert ett stort problem, bare fordi jeg var så sinnsykt redd for å miste alkoholen ut av livet mitt, fordi det var støttebeinet mitt i absolutt alle situasjoner, og det var min måte å takle absolutt alle følelser jeg kjente på. Det måtte skje noe så alvorlig for at jeg skulle forstå, for jeg har aldri lært noe på en enkel måte før, så hvorfor skulle jeg gjøre det nå, med noe så alvorlig og viktig. Jeg er vant med å måtte brenne meg noen ganger før jeg lærer, og det er ikke sikkert det heller fungerer før jeg står i full fyr, og det er så vidt jeg klarer å slukke brannen. Det er eneste måten jeg klarer å forklare akkurat dette. Det har aldri vært noen poeng i å belære meg, prøve å lære meg hva jeg skal gjøre eller fortelle meg at jeg ikke bør gjøre en ting. Men på dette området har jeg jekket meg helt fullstendig ned, og har lært meg evnen til å ta inn råd og veiledning og blande det med mitt eget hode og finne en løsning. Det samme sier jeg til mamma når vi jobber med våres forhold, og vi trenger jo selvsagt dette når forholdet har forandret seg totalt mellom oss, jeg er ikke lenger den samme, og jeg føler at jeg nå er datteren hennes og ikke en person som til enhver tid trenger noen for å klare meg, dette er en prosess for alle, ikke bare meg selv. Jeg forteller henne når jeg er oppriktig med henne og brutalt ærlig at det nå er viktig at hun også kan høre på meg, fordi jeg har hele livet strittet imot hennes råd, og nå angrer jeg på mange ting jeg bare har oversett og ikke hørt på, og selv gått på store smeller, når jeg kunne ha unngått dette. Nå når jeg gir henne råd, gir jeg dem ikke i dårlig mening men fordi jeg elsker mammaen min så høyt, og da bør hun lære av meg, at hun iallefall vurderer rådene jeg kommer med som er ment så godt. Selv når jeg har vært på grensen med henne, har jeg vært 100% ærlig om hvordan jeg har hatt det uten å dømme henne 1 sekund, og jeg føler vi har fått ett bedre forhold enn noengang. Vi har aldri snakket sammen, vi har alltid behandlet hverandre dårlig egentlig, vi har alltid vært i krig uten grunn og aldri hatt ett forhold bygd på de rette tingene. Dette jobber jeg med hver eneste dag da det er for det meste jeg som har drete på draget i voksenlivet, barndommen tar jeg ingen ansvar for, det regner jeg med alle forstår. Men etter jeg ble voksen har jeg ikke behandlet henne som en datter skulle, og det prøver jeg å gjøre opp for hver eneste dag, jeg er så glad i den mammaen min at når jeg var i Førde sist for en natt, så hoppet jeg nesten på henne når jeg kom hjem av glede. Jeg vet ikke, jo mer vi kommuniserer jo bedre forhold har vi. Om vi har en fallout så ordner det seg kjappere enn før da vi kunne gå en uke eller to med agg mot hverandre. Foreldrene mine er viktige for meg, og derfor er jeg villig til å fikse ting her som gjør det lettere for dem, inkludert bilen som gjør hverdagen for hele huset så mye enklere. Jeg tenker jeg skylder iallfall mamma og nå være rusfri, hun er den som har lagt våken, bekymret seg, kranglet med alle som har vært stygg med meg, og hatt klikkebyger på alle mine exer. Selv når jeg ikke har fortjent det har hun vært på banen og hentet meg her og der, og hun burde være i KGB som etterforsker, for hun finner ut alt, alt hun ikke skal vite kan jeg plutselig finne ut at hun har visst lenge. Hun er på mange måter skummel men jeg elsker henne og gjør alt for å styrke forholdet våres og bli en normal frisk datter og en mor som kan senke skuldrene sine og ikke bekymre seg for datteren sin lenger. Det er vanskelig å gi slipp på den angsten for barnet sitt, men jeg er frisk nå og sterk nok selv, jeg trenger bare støtte og kjærligheten hennes, også må hun endre sine ting, så skal jeg jobbe med mine ting 🙂 Det er så deilig å sitte her i stua på morran! Jeg sitter og hører på sovelydene til min kjære, for i går endte vi opp med å sove på sofaen igjen, etter en natt i sengen. Det er enkelt for meg å våkne her, for her er det ikke så kaldt som på soverommet, så jeg slipper å våkne våt og få frostsjokk av kulden. Det blåser ute så det river i murhuset våres, det har det gjort siden i går kveld! Vi er vant med dette her, vi er bygd for dette, og jeg elsker dette været så lenge jeg kan holde meg inne i huset trygg og god 🙂 jeg har heller ikke noe imot å være ute, så lenge jeg kan være i bilen, men jeg har mine kilometer igjennom hele gaten her i byen, gående til og fra jobb uansett hvor vond jeg var i beina eller uansett hvor sliten jeg var etter en lang dag på jobb, eller på alle møter og avtaler, så har jeg gått frem og tilbake, uansett vært og uansett hvor syk jeg har vært. Bilen forandrer alt, alt blir enklere for oss alle 4, og vi nyter dette sikkert 100 ganger mer enn andre mennesker som ser på dette som en vanlig og normal ting 🙂 Avtaleboken min blir tommere og tommere og nå har jeg bare Førdetur igjen, og må ringe i dag for å høre om jeg virkelig skal ta tjangsen denne uken, jeg tviler dem vil ha meg inn, og jeg ønsker heller ikke å utsettes for noen fare bare for og ta en behandling jeg faktisk kan vente litt med. Jeg er ikke frisk og det ønsker jeg ikke å trigge mer enn høyst nødvendig. Jeg vegrer meg, men jeg må på apoteket i dag, og håper det bare er jeg som tør meg ut. Alt annet av arbeidet jeg gjør skjer igjennom iPaden så den har virkelig blitt ett verktøy som ville bety mye mye mer for meg enn jeg hadde trodd, da jeg ikke har vært så flink med funksjonene før. Bloggen her ble egentlig skapt rent tilfeldig, da jeg begynte å teste ut tastaturet som hadde blitt liggende i mange mnd før jeg begynte å bruke det. Jeg forbannet dette tastaturet helt til jeg skjønte det. Så det går litt tid med en hjerne som ikke er vant med å fungere som den skal. Jeg har hatt blogg før, og bare var innom for å teste denne plattformen ut, så å begynne å blogge og faktisk få så mye utav det kunne jeg ikke i min villeste fantasi se for meg! Bloggen har blitt veldig viktig for meg! Den er en del av min motivasjon, glede, terapi og måte å få ut alt som er inni meg 🙂 jeg tenker det er lett å være rusfri når man har så mange fantastiske mennesker rundt seg, og nå skal jeg nyte denne morningen med kaffen min, morgenmøte med min bestekompis og lyden av min kjære som fortsatt sover søtt <3 God Tirsdag morgen kjære lesere <3
Sminke fra lyko! 215kr for denne paletten med øyesminke. Anbefales
De siste 89 dagene har vært fylte med først en lang periode på 3 av landets sykehus, og vi slapp ut 3.Januar, for så en lang periode for meg med store smerter, masse medisiner og egentlig stillstand her. Dagene gikk til legebesøk og hjemmesykepleien som jeg er overlykkelig for å ha hatt i denne perioden, og masse andre hjelpemidler som virkelig har gjort dette enklere, og mindre smertefullt for meg. Jeg har vært igjennom krigen føles det ut som, og jeg har på mange måter vært det. Jeg svimte av her dagen etter jeg kom fra sykehuset, og jeg merket det ikke en gang før jeg lå med fjeset nedi varmeovnen med blod i hele ansiktet. En tur til legen og sy igjen pannen og hjem igjen heldigvis. Men det sier litt om hvordan blodet mitt var den gangen i januar. Jeg var svimmel konstant, hadde ingen power i kroppen og blodplater på 16! Dem skal ligge på 150-200 normalt, så det sier litt om tilstanden min da, og jeg er glad dette skjedde så jeg gikk behandling for også dette. I begynnelsen var det ryggen som fikk min hele oppmerksomhet, men etterhvert begynte blodet å ta over jo mindre smerter jeg fikk. 17.Januar begynte jeg på steoridekuren jeg har gått på, og går på ennå men under nedtrapping og har gått ned til halve dose. Jeg føler at det var da livet som rusfri begynte på en måte, for før den tid var jeg sengeliggende eller liggende på soffaen og spille Candy eller se serier. Vi gikk faktisk tom på alle de appene vi hadde for noe å se på, så vi har sett våres del! Husker hvor mye jeg kjedet meg, men jeg hadde bare tjangse til å komme meg på do, og det var det meste jeg faktisk klarte. Å komme seg oppav sengen, bytte bandasje på det store såret mitt, og ligge i soffaen var smertefullt og veldig ubehagelig veldig lenge. Den 17.Januar, akkurat en dag ifra en mnd etter att jeg knakk ryggen min regelrett i to deler, var jeg oppegående. Jeg husker samme dag jeg hadde tatt den første dosen steorider, at det kravlet i kroppen min, jeg fikk støt, altså ektefølte støt i hendene mens jeg snakket med en kompis på telefon! Det var helt sykt. Jeg som hadde vært sengeliggende så lenge, ingen power omtrent til å snakke med noen som helst. Sprang maraton mellom stua og kjøkkenet, og klarte ikke være ro i en muskel i kroppen. Jeg hadde jo vondt i tillegg, så kveldene var veldig smertefulle for meg i begynnelsen, fordi jeg klarte jo ikke å holde meg i ro, og var i altfor masse aktivitet for ryggen som fortsatt var i helbredelsesprossesen sin. Jeg husker jeg deiset nedi soffaen her fordi jeg var så gira, og glemte helt ryggen. Så jeg skrek av smerte da jeg kjente hva jeg hadde gjort. Men det sier litt om hvor farlige disse medisinene er! At på en halv dag går jeg fra sengeliggende til en duracellkanin på speed. Det er som å ta amfetamin, i 60 dager den dag i dag! Uten nedturen, og uten de ekle bivirkningene som faktisk gjør at du tar til vett når du ruser deg og stopper en periode fordi du er sliten. Den pausen får jeg ikke, den kommer ikke fordi jeg bare er fullstendig PÅ helt fra jeg åpner øya til jeg legger meg. Med fokuset og den klare hjernen, men kroppen som blir fysisk utslitt i prosessen. Steoridene har stor ære for fremgangen når det gjelder ryggen, og eneste smerter jeg har nå er de store musklene som vokser ukontrollert i hoften min, ryggen er ikke noe vond lenger, og jeg blir sterkere og sterkere. Eneste jeg sliter med er å gå over lengre strekninger, og å bære noe som er tungt, men det må en regne med, den er bare lappet sammen! Jeg burde jo ikke kunne gått en meter, sånn i teorien. Jeg har vært VELDIG heldig, og jeg føler jeg har fått livet i gave! Rett og slett! På disse 89 dagene har jeg fått ordnet meg fullstendig økonomisk, gjelden min er betalt, alt er borte og det føles så utrolig godt! Jeg har fått meg ett lite lån så jeg fikk kjøpe meg verdens beste bil, som beriker livet mitt og som jeg behandler som barnet våres <3 Raven er en del av familien min, den er barn nr 3, sånn er det bare. 😉 jeg har fått anbud på både vinduene i hele huset her, og bad i begge etasjer, noe som trengs når underetasjen er helt oppmårknet, og ødelagt av fukt. Vi må gjøre noe med dette, og det må skje fort så mine foreldre kan ha det greit på sine eldre dager, det er min plikt. Så jeg har fått lån til dette også, og jeg tenker det er greit for huset skal gå videre til mine barn igjen. For første gang eiger jeg noe, jeg er i stand til å eie noe, for meg er det viktig å føle meg normal, så ett banklån gjør at jeg føler meg som ett selvstendig voksent menneske, jeg har aldri vært i stand til å få ett telefonabonnement en gang, det sier litt! På disse 89 dagene har vi ordnet i leiligheten våres, med enkle og billige løsninger for å få det organisert og pent rundt oss, og vi er endelig i mål! Nå er det kun bad og vinduer vi trenger, så har vi absolutt alt vi trenger, og vi har ikke brukt stort med penger, men hatt det veldig mye morro med å plukke kupp i alle butikker. Vi har hele tiden sett for oss hvordan vi vil ha det, og fått det slik vi ønsker å bo! Lenge vil vi bo her og har skapt oss ett trygt hjem som er våres for alltid om vi ønsker det. Jeg har vært en fluktsame hele livet og aldri hatt ett hjem jeg er virkelig stolt over, som jeg har bygd helt selv sammen med min fremtidige ektemann. Det kunne ikke blitt bedre? For ei jente fra Måløy som aldri skulle gifte seg for alt det var verdt! Jeg har jobbet aktivt hele tiden med relasjonene jeg har i livet mitt, jeg har vært 100% ærlig med alle om hvordan jeg egentlig har hatt det disse 32årene og jeg har fortalt dem den hele og fulle sannhet om alt, og jeg har tatt ansvar for alt jeg har gjort galt, og står for det. Jeg har grått, og skreket og forklart hvordan jeg ønsker å bli møtt nå, hvordan jeg ønsker å bli hørt, og ikke ønsker de samme setningene jeg har fått høre hele livet, jeg har hørt dem før, tatt dem til meg og begynt å drikke igjen, det ønsker jeg ikke for fremtiden, og kicker ned hver eneste gang dette skjer. Jeg bryr meg ikke om du er faren min eller en bekjent. Går du over grensen min så tar jeg igjen, jeg er ærlig og åpen om hvordan jeg vil bli møtt, og jeg er aldri stygg med noen på noen måte eller møter ikke noen med noe annet enn respekt! Men jeg kicker deg ned om du møter meg uten respekt eller med ord jeg har tatt til meg før, og som jeg nekter å ta til meg nå uten å skrike tilbake. Jeg vet hva ordene har gjort med mitt indre og mitt liv, jeg nekter å knele for taushet og stillhet lenger. Jeg går aldri tilbake til selvskading og selvmedisinering fordi noen har funnet ut at det er greit å være stygg med meg, at det er greit å ikke elske meg som dem burde, og ikke gi meg støtte i noe som helst. Jeg har møtt mange kalde skuldre, spesielt ifra en som er meg veldig nær, og det sårer selvsagt, men det er ikke lenger mitt ansvar. Når jeg har fortalt hvordan jeg har det, hva jeg mener og hva jeg trenger, så er ballen hos deg, jeg har gjort mitt og vil aldri ta det opp igjen, om du ikke trigger meg en gang til. Jeg vil aldri kutte deg foruten du bringer dette oppigjen. Viss du møter meg med respekt vil jeg tilgi deg alt, men ikke trigg meg når jeg er så ærlig og rusfri. Min jobb er å være og forbli rusfri. Det er en helvetes prestasjon det! Det er jævli få som klarer det, men dem som virkelig har bestemt seg, fått smaken på denne bitterheten til sin egen rus, dem klarer det, fordi dem har bestemt seg inni hjertet. Jeg kjenner mange som ikke vil klare det, og det er dem fullstendig ærlige om! Dem sier att dem ikke er villig til å kutte øla! Dem sier at det er jævli godt med øl, og nekter å kutte den. Slik var jeg for 89 dager siden. Å kutte alkohol var aldri min plan. Jeg tenkte jeg kunne kutte ned, men aldri kutte ut. Jeg forstår det, dem har ikke sett det jeg har, og jeg dømmer ingen. Mine beste venner er brukere av rus, og det er helt greit 🙂 så lenge jeg slipper å se dem fulle og rautete, for det orker jeg ikke lenger, men jeg snakker gjerne med dere, når dere ikke er fulle 🙂 da kan jeg ordne med praktiske ting for dere, gjøre ting litt lettere i hverdagen, finne boliger, skape aktivitet på treningssenteret, spille wollyball, grille på sanden, kjøre på turer å oppleve andre ting enn Måløy By, ja you name it! Jeg vil alltid være her, og jeg er sterk nok selv nå til å ta igjen for alt det tapte, jeg kommer til å bruke stemmen min i kontakt med systemet, og i mange saker, så mange jeg får tilliten til å ta! Jeg er en av dere, og har så masse å gå på, dere kan jo tenke dere det på denne medisinen her, uten arbeid hadde det klikket for både meg og familien min her. Noe som også er forandret er at Seb har fått seg jobb, men er hjemme nå, som mange andre. Han skal innlegges på klinikk, som vi egentlig begge to skulle, men jeg ønsker lappen mer enn 2mnd inne på en klinikk 🙂 så jeg velger selv å ta imot psykriater fra Eid, og kommer til å ta imot all hjelp og støtte jeg kan få der 🙂 jeg har troen på at arbeidet mitt med rusvernettergruppen, masse terapi, masse nye og gamle venner, en ektemann i livet mitt, foreldre som har det bra, og masse frivillig arbeid vil føre til en fantastisk fremtid! Jeg har ingen som helst grunn den dag i dag til å sprekke, fordi jeg har fylt livet mitt med så mange ting som gjør at jeg velger å la være. Som en klok mann har fortalt mange gnager, til slutt har man ett valg, ett valg om å la være, det er da du har kommet langt i prosessen. Når det er ett valg å ta seg en øl, og ikke ett sug. For sug etter alkohol har jeg med hånden på hjertet mitt aldri kjent på 89 dager. Da jeg fikk beskjeden om at ryggen var knukket rett av og at jeg måtte hastes til Bergen i ambulanse! Da gikk det opp for meg hva den jævla alkoholen gjor med meg. Jeg ble så sint jeg aldri før har vært, jeg ble så jævla bitter på alkoholen, og jeg er fortsatt like bitter. Når jeg tenker på en slurk med tuborg blir jeg fysisk dårlig, jeg blir kvalm og jeg blir bitter igjen. Det sitter i margen min og sjelen min. Jeg kommer aldri til å se meg tilbake, og jeg har brukt nå 89 dager på å være så åpen ærlig og rusfri jeg kan, det er bare synd at jeg føler meg uelsket av noen som betyr så mye, og jeg har måttet tåle veldig mye på disse dagene ifra dem som bør støtte dette mest. Noen dager føler jeg at alle har vært imot meg, men da har jeg bare fjernet meg selv herfra. Jeg føler meg uelsket, og vurderer om personen noengang har vært glad i meg på ekte, for man behandler ikke noen man er glad i på denne måten, av og til virker det som personen vil jeg skal sprekke. Jeg har tilogmed fått spørsmål om jeg har sug, eller om jeg skal sprekke i dag. Hva er vitsen? Jeg får høre jeg ikke klarer noe, det er standar, at jeg aldri har hatt kontroll på noe som helst og ikke evner til noe som helst, jeg trenger hjelp, seriøs hjelp, ja noen dager er jeg også hjernevasket og bare prater tull, eller er en idiot av ett menneske og er ubrukelig eller gal i hodet mitt. Selv uten å ikke åpne munnen min selv kan jeg bli høvlet over utav det intet. Senest i kveld. Det kommer utav det blå, men det gjør ikke vondt lenger.. jeg innser at det aldri vil forandre seg, det er ikke mulig. Ikke når jeg har lagt hele sjelen i å forklare at dette er så skadelig for meg,og har vært det hele livet, jeg blir trigget av dette, og det forandrer seg ikke. Jeg har to valg, enten kutte helt ut, eller kicke ned, men jeg er sliten av å forklare meg konstant. Sliten av å ikke bli respektert og forstått når jeg er så glad i denne personen at jeg er villig til å bruke 89 dager på å forklare, isteden for å kutte ut. Bare synd mennesket ikke er villig til å gjøre noe som helst tilbake for meg. Jeg er skuffet, når jeg gjør alt for alle andre, så fortjener jeg respekt og forståelse for min situasjon. Jeg kjemper for livet mitt og jeg kjemper for alle andre rundt meg i samme slengen. Allikevel er det ikke bra nok, jeg evner ikke ennå. Og da er det ikke mitt ansvar, og ikke noe jeg lenger drikker for. Ordene sårer ikke lenger, jeg blir bare trist, over mennesket som er så sørgelig og blind. Slike mennesker har ingen kraft på meg lenger, fordi jeg har så mange andre som har fylt seg opp i livet mitt, og vil meg godt. Endelig klarer jeg å stole på andre mennesker, og jeg gjør det virkelig. Jeg elsker meg selv, så jeg er så glad i alle andre også! Jeg kan bli glad i deg etter 10min liksom, så får jeg bare tåle å bli skuffet av og til, men dem jeg har troen på, tror jeg på, men ikke blindt. Jeg er smart, og jeg har løyet alle løgnene selv 😉 jeg kjenner dem alle 😉 så jeg lar meg ikke lure, og gir aldri for mye, så folk får strekke seg selv. Jeg gir noen grep, også får de gå veien selv. Og jeg legger ikke mine følelser oppi det, verken i konflikter eller annet. Og vet dere? Jeg har ingen drama i livet mitt, foruten folk som ikke klarer å behandle meg som dem burde nå. Jeg har aldri hatt det så rolig i livet mitt, jeg har rutiner og vet hva jeg skal hver dag. I guezz dette er hva dem kaller ett a-4 liv som jeg alltid har drømt om, men aldri turt å tenke for mye på. Ett a-4 liv der det skjer masse nytt hele tiden selvsagt, og vi får nye opplevelser hver dag. Dette bygger oss for våres rusfrihet, og det trenger vi alt av, for vi har mange år fremover med jobbing for ett normalt liv. Vi har aldri gjort alt dette her, så hver dag er læring for oss, så vær så snill å ha litt tolmodighet! Folk flest har ikke peiling på hva vi kutter ut nå, hva vi ofrer av vilje nå for å holde oss. Vi er ikke lenger misbrukere på vent, vi er rusfrie med masse byggeklosser som holder oss på den rene stien, imens hjelper vi alle andre som velger å stole på oss. Om de neste 89 dagene blir like lette og så masse morro, så tenker jeg dette her blir en bra blogg! Det blir mer fokus på medmenneskelighet, det å bry seg om andre, holdningsendringer som må skje, systemet og feilene men også alt det gode dem hjelper oss med uten at vi har noen førsterett der i det hele tatt. Vi har selv ansvar for våres rus! At systemet hjelper oss er ingen selvfølge, og om noen mener det, så er jeg ikke villig til å hjelpe heller. Ydmykhet for hjelpen du faktisk får, er ett krav, og å møte alle med respekt når dem velger å hjelpe, det krever jeg i alle sammenhenger. Og jeg krever det selv. Har man en avtale med meg, så holder man den, ellers må jeg ha en grunn og en god en. Jeg tenker at når jeg strekker meg, så strekker du deg også lenger enn meg. For jeg har mitt liv, og jeg er lykkelig, nå er det din tur, men jeg skal hjelpe i alle sammenhenger for å gjøre det lettere. Jeg er alltid på telefon men møt meg med respekt. Jeg har ikke forandret meg, jeg har bare blitt galnere, og mer klar i hodet til å snakke reflektert og få ut det som alltid har vært inni meg, men jeg har ruset det bort. Jeg er den samme bestevennen med den samme humoren som har fått deg til å grine mange ganger, jeg er også den samme som har drete på draget, og gjort masse dumt, men vi har alltid holdt sammen, på ulike måter, og jeg vil aldri forandre hjertet mitt og sjelen min. Den er bare frisk nå, men jeg er fortsatt din venn for alltid.
Anbefaler sminken fra Lyko! Både billig og masse tøft sånn jeg liker det. 215kr!
Jeg føler jeg er ett menneske som har blitt skadet, på mange vis og igjennom mange år med barndom, oppvekst, når jeg selv fikk barna, når jeg mistet dem og begynte å ruse meg kraftig på narkotika, da jeg var innlagt og tok ett oppgjør med dette og aldri såg meg tilbake, tiden etterpå i ett voldelig forhold både psykisk og fysisk over lang tid, rusperioden som etterfulgte meg, tiden på videregående, veien mot arbeidet jeg var så heldig å få meg på kiwi, brudd i beinet som satt meg tilbake mange år med jobbing, pappas kreft, min kreft, aborten, enda ett voldelig og psykisk forhold som bare måtte ta knekken på meg, også forandret alt seg da jeg møtte min kjære. Men jeg føler jeg er ett menneske som har skadet meg kraftig, med dårlige opplevelser som ennå sitter i kroppen ubevisst, så jeg kan reagere på ekstreme måter om jeg opplever fare, eller når noen er full og endrer personligheten, jeg kan frykte for mitt liv bare du hever hånden til meg, fordi jeg har tatt så mange slag som kom fra intet, jeg kan få fullstendige panikkangstanfall som er ukontrollerbare bare du sier ett ord som trigger meg, uten att jeg selv kan forklare de tårene som strier nedover fjeset mitt. Jeg klarer ikke å forklare disse reaksjonene.
Det er som med ryggen nå, og jeg har advart min kjære tusen ganger om å la den være i fred, og aldri røre den, for jeg klarer ikke å kontrollere reaksjonen min, og jeg frykter at jeg en dag vil slå han rett ned i affekt. Haha. Men hele kroppen går i beredskap, som den har vært igjennom en krig, og husker det, bare att hjernen ikke husker det lenger så godt. Den er programmert til å beskytte deg mot å oppleve det igjen, og da bare svartner det. Jeg får kramper i hele kroppen om noen kommer borti ryggen og jeg vrir meg i smerter som ellers ikke er der, overhode ikke er der. Jeg klarer ikke å forklare det på annet vis. Men jeg føler jeg er ett skadet menneske med mange arr i sjelen min, og denne bloggen har gjort dem lysere, mindre synelige, og veldig veldig mange av dem er fullstendig borte. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette for dere, men denne bloggen betyr noe mer for meg enn det dere kan forstå. Jeg har kjempet en kamp hele livet, som å være i full krig med både deg selv og absolutt hele verden. Jeg har ikke hatt noen å stole på, alle har sviktet når det har gjaldt, og jeg har aldri hatt noen 100% bak meg som jeg vet elsker meg, ja nei ikke en gang foreldre. Jeg har alltid slitt med en følelse av å måtte ha folk til å like meg, spesielt menn, jeg har higet etter å være ønsket, elsket og at dem måtte ville ha meg på ett vis. Dermed rykter, men jeg har vært mindre løs enn ryktet vil ha det til 🙂 så mye erfaring har jeg rett og slett ikke, så må skuffe dere der. Men jeg har alltid higet etter å bli elsket, fordi farspersonen i mitt liv alltid har vært borte for meg, aldri vært hjemme hos meg, sånn på ekte. Han har vært på besøk og jeg har vært hos han, men han har alltid vært på sjøen eller på fylla, innimellom dukket opp med penger eller godter, men aldri vært der. Mange lovnader har blitt brutt gang på gang, og jeg husker spesielt en gang pappaen min hadde vært borte i hele 6 uker på sjøen og jeg savnet han så masse, jeg var bare ett lite barn, så det kjeta i hjertet mitt når han ringte og sa at han var på vei hjem! Plutselig utav det blå ringte han oss og lovet å ta taxi rett til oss når han kom i land. Dere kan tro att barnehjertet hoppet av glede, og jeg husker hvor overlykkelig lille jeg var, jeg husker også at jeg fikk han til å love å komme rett til oss og at han ikke måtte bryte løftet igjen. Så jeg hadde tydeligvis skjønt at dette var en fare kunne skje igjen. Og jeg hadde nok rett, og jeg husker hvor skuffet jeg var. Jeg ringte rundt til taxien først, det var faktisk det første nummeret jeg lærte meg, fordi taxi tok jeg selv aleine fra jeg var veldig liten av, frem og tilbake fra pappa som hadde fest og tilbake til mamma, eller motsatt. Men dem hadde ikke kjørt han, så neste var jibben som jeg også kunne nummeret i hodet på 🙂 og der satt han mange timer etter han var kommet iland. Jeg er vant med å bli sviktet ifra jeg var veldig liten, man blir herdet på en måte men blir aldri vant med det, man blir kritisk til andre, og når det skjer 1000 ganger hvert år, med store svik som tærer skikkelig på sin egen empati for andre, sin egen tillit man har til menneskeheten, så blir man skadet av det, uannsett om man prøver å heve seg, glemme og tilgi, så ligger det alltid i bakhodet, man blir redd for å bli forlatt. Selv nå når jeg skal gifte meg med Sebben min, så er det som kroppen fortsatt sitter å venter på at han skal forlate meg plutselig, utav det blå. Det er jo ikke logisk i det hele, men det sjelen min som har arr. Det er automatisk, selv hvor fantastisk min mann er, det har ingenting med han å gjøre, og han kan ikke vise meg mer tillit og kjærlighet enn det han allerede gjør, men jeg er skadet. Denne bloggen og arbeidet jeg gjør nå, gjør jeg for meg selv, bare for meg selv. Jeg skulle legges inn, det ble bestemt i fjord, da jeg var virkelig nede igjen, som jeg har vært i perioder. Angsten var så stor at dere ikke aner det, jeg såg selv at jeg trengte hjelp, og den hjelpen var traumebehandling, få rutiner, få jobben min tilbake (jeg har aldri mistet den men fikk krav om russtopp og hjelp), parterapi for ett skrantende forhold mellom meg og sebben og få roen til å bli rusfri! Jeg føler nå at alle disse punktene er ordnet opp. Jeg har traumebehandlingen igjennom denne bloggen, igjennom hverdagen min med alle jeg kjenner rundt meg, jeg blir ferdig med traumene mine dag for dag, for å bli kvitt dem for alltid. Jeg ønsker ikke enda en gang å ruse meg fordi traumene kommer tilbake som snikende ulltepper som jeg ikke ser komme. Denne gangen ser jeg dem komme, og gjør noe med dem med en gang! Jeg er sterk nok nå, til å ta tak selv, og jeg blir lettere og lettere til sinns. Nå er jeg helt angstfri og jeg har ikke tatt en pille siden 18.Desember! Jeg har aldri gått så lenge uten beroligende, og jeg har kuttet dem helt fordi jeg ikke trenger dem. Jeg blir kvitt mine arr dag for dag. Time for time bruker jeg til å bekjempe en fortid som aldri skal forfølge meg psykisk og det funker. Jeg har sett lyset, jeg har funnet min kraft og rusen skal aldri ta sjelen min igjen og kue meg til stillhet og angst. Jeg får jobbe igjen, men jeg knakk ryggen folkens, det tar litt tid! MEN jeg var oppegående etter 1mnd! Er ikke det bra nok? Jeg har en blodsykdom som er alvorlig for meg nå, og jeg skal bekjempe den også, med tiden, men jeg er ikke i stand til å jobbe akkurat nå, sånn fysisk. Det tar tid, men det er IKKE lenge siden jeg trodde jeg ville sitte i rullestol for resten av mitt liv. Jeg har rutiner som jeg planla og lage meg, jeg har kontrollen og jeg jobber hver eneste dag for å bedre situasjonen til mine brødre og søstre som ennå sliter med å finne sin styrke. Jeg hjelper alle som vil ha meg, og ikke på den fysiske måten som før 🙂 Hehe. Jeg tar ikke på meg for mye, og setter alltid meg selv først. Men jeg glemmer aldri hvordan jeg hadde det før, og det skal jeg aldri la meg selv gjøre heller. Jeg skal huske følelsene, så jeg aldri går tilbake. Alkoholen får ikke ta mitt liv, det skal skje på naturlige måter, og nå gleder jeg meg til hver eneste dag rusfri, og jeg nyter livet og teller ikke på dager. Jeg er ikke en alkoholiker på vent, jeg lever ett rusfritt fylt liv med kjærlighet og glede, og jeg nyter hvert eneste sekund!
Tusen tusen takk for all støtten! <3 jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere. Det er rørende til tusen! Jeg elsker dere! <3
Her er sminke fra Lyko. Jeg bruker mye sminke for tiden, så denne siden anbefaler jeg til dere i dag. Det er masse billig der, og masse stilig. Enjoy!
Jeg har følt det er Søndag hele denne vakre Mandagen her, for denne Mandagen har rett og slett vært vakker! Det er fantastisk ute! Det er solskinn, kaldt men det er helt klart ute, og fantastiske veier å kjøre på <3 det er disse dagene jeg ser frem til, når jeg tenker på at jeg har verdens beste bil nå, og at jeg har lov å kjøre den! Det er en magisk følelse å ikke være bundet til å gå lenger, overalt en skal. Nå kan jeg planlegge dagene mine etter å ha bil, og det sparer meg masse av tid, og penger faktisk! For nå handler jeg mye billigere, og planlegger kjøpene mine bedre, enn når jeg måtte kjøpe inn masse når man først hadde bil eller allikevel måtte ta taxi hjem fra butikken. Det er en helt vanvittig deilig følelse for meg, og jeg ser frem til mange mange flere slike dager i bilen min, med familien min rundt meg. I dag klarte vi tilogmed å lure med oss pappa på tur opp til Vestkapp, Stadlandet og vakre Selje! Jeg har vokst opp på gården i perioder på Vederhus, så alle steiner oppigjennom der, og plasser bringer frem barndomsminner som jeg kommer på, på disse kjøreturene som har blitt noen av i det siste. Det er så deilig å se fargen på sjøen oppover, fordi den er helt spesiell for meg. Det er deilig på slike dager og kunne ta med seg foreldrene sine og sin forlovede og bare kjøre oss bort, og oppleve den fantastiske naturen! Pappa har ikke vært dit før, så han kosa seg på tross av att han liker seg best hjemme i stua si 🙂 For meg er iallefall dette som terapi for sjelen og jeg får gåsehud rundt hver en sving når jeg oppdager noe vakkert. Jeg blir aldri vant med å ha det slikt rundt meg, så jeg suger inn alt jeg kan <3 Legger ved bilder fra turen og de vakre plassene 😉 Ellers er alle avtaler avlyste men det er bra vi har sosiale media og Mail så noen ting ikke stopper helt opp. Heldigvis har psykisk helse innsett at dem må på banen nå, så dem som ønsker og trenger dem har nå ett tilbud. Så mine skuldre er litt lettere enn før i dag 😉 så det retter seg i sjøen. Jeg har også tett kontakt med boligansvarlige i kommunen og har fått fremmet flere saker, som ser ut som går fortere fremover enn før jeg startet og det gir meg masse motivasjon når jeg ser fremgangen, som er ganske radikal. Det virker som min stemme funker, og det er meeeeget motiverende for lille meg som aldri har hatt en 😉 Nå har vi kommet hjem i vår koselige hule, og får snart besøk av verdens beste venn, og jeg gleder meg til humoren og samtalene vi alltid har, men som vi ikke har hatt på mange måneder nå. Jeg savner han sinnsykt mye! Rett og slett, så det blir godt å høre på Misjonen og snakke litt piss, etter gammelt 🙂 jeg har ikke forandret meg, jeg har bare blitt klarere i hodet og veldig mye galnere i hodet. Bare att nå er det fornuft som kommer ut, i steden for fyllepreik 🙂 Jeg har hele dagen følt det er søndag, og den følelsen kommer jeg sikkert til å ha helt til sebben min er i jobb igjen, for jeg er ikke vant med å ha han her rundt meg hele tiden, men jeg nyter hvert sekund i selskap med verdens beste mann. Det er så godt att familien min godtar han, og er glade i han. Det betyr så mye for det har aldri skjedd før. Tilogmed min bestemor som er veldig brutal i måten å si ting på, og viss hun ikke tåler deg, så får du vite det med en gang, hun har ingen filter men det er derfor vi er glad i henne også. Men hun sa i går att sebben min var en rolig og veldig snill mann, så han er godkjent med stor G, og står med glans i karakterer både i familien og med alle andre jeg kjenner, og som alltid har hatt en sterk mening om dem jeg har falt for 🙂 Hehe.. jeg håper jeg også blir godtatt den andre siden, det er alltid litt nærvøst når man ikke kjenner folket, og denne gangen er det litt mer alvor, når jeg om 2år står brud og skal gifte meg med denne fantastiske skapningen her 🙂 jeg gleder meg til tiden som ligger forran oss <3 elsker deg mannen min <3
Gymgrossisten.no med c4 som gjør treningen mer intens! Anbefales på det sterkeste av oss her.
