Annonseinnlegg
Ett lys har gått opp for meg, jeg har bare forstått noe som har lagt i luften der hele livet. Mange opplevelser i barndom ungdomsår og i voksenlivet har vært tegn jeg burde ha forstått men det var kansje for vondt å innse, jeg ville kansje ikke tenke slik eller forstod det kansje ikke. Men nå er det helt klart for meg, og jeg må som maaange ganger på disse 90 dagene gå i en dvale inni meg. Jeg må finne en måte å takle det på, vurdere meg selv, den det gjelder og gjøre meg en konklusjon. Det er veldig klart at jeg aldri har blitt satt først, i noen som helst sammenheng. Det har blitt sagt en million ganger at jeg har vært en prioritet, men aldri blitt satt først i noen sammenheng. Andres følelser, liv og person har alltid komt før meg, som egentlig skulle kommet først, hadde følelsene vært der, hadde jeg blitt elsket hadde jeg alltid komt først, alltid blitt beskyttet, alltid blitt elsket og alltid vært trygg. Det er liksom ett ansvar som kommer med jobben det, det er sånn det skal være. Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, som om hele livet mitt låg forran meg, og jeg såg så klart hvor det hadde gått galt, og det fortsetter å gå galt til vi stopper det. Det fungerer ikke lenger for meg dette her, og aldri få noe som helst uten å betale sårt for det, jeg orker ikke å strebe etter å blir elsket, det finner jeg andre plasser, men det knuser meg at jeg er en som ikke en gang en mor klarer å elske, sette forran seg selv og føle den morsfølelsen for som jeg selv har for mine barn. For jeg kjenner den følelsen jeg, jeg kjenner det i sjelen jeg at jeg kunne gått over lik for mine, jeg kunne vært en egoist av sidestykke og latt mine egne følelser tatt overhånd på samvær, jeg kunne grått de tårene jeg sparte til etter samværene mens jeg var hos dem, jeg kunne skreket at dem måtte bli med meg hjem igjen og at jeg savnet dem så sårt, jeg kunne latt mine behov gått forran mine egne barn mange ganger, men fordi jeg selv har denne morsfølelsen, har jeg aldri gjort det. Jeg kunne tatt avstand til mine barn, jeg kunne latt være å besøke dem den første tiden fordi jeg selv var så knust at jeg bare gråt ukontrollert helt til jeg ankom hjemmet deres, og startet igjen når jeg var ferdig der. Men da hadde jeg vært lik deg da, satt meg først og ikke tenkt på hva dette ville gjøre med dem. Mine barn vet hvor dem har meg, fordi jeg har vært totalt ærlig med dem fra starten, dem vet dem kan spørre meg om absolutt alt, og at dem kan stole på at jeg aldri ville dømme dem om dem driter på draget, dem vet at om dem gjør en tabbe, så kan dem komme til meg, uannsett. Da velger jenta mi meg! Jeg har aldri valgt deg, fordi jeg alltid har møtt de samme ordene. «Ja der ser du når du ikke hørte på meg» eller «det er din egen skyld» «du må jo skjønne det att» bla bla bla. Jeg har hørt dette siden jeg var veldig liten, og jeg ser nå hva det har gjort med meg, og jeg innser at dette er grunnen til at jeg igjennomgikk kraftig mobbing hver eneste dag, bet det i meg, og jeg gikk og var livredd for at dere skulle oppdage det, fordi jeg ble møtt med dette hver eneste gang noe skjedde. Jeg var redd du ville lage en stor scene på skolen, dette hadde jo vært sosialt selvmord, men du ville gjort det også, fordi du alltid har satt dine egne følelser forran mine. Og jeg hadde ikke hatt noe jeg skulle sagt, som alltid. Det er aldri noen som kan råde deg til noe som helst, selv ikke i disse tider, da jeg prøver å forklare deg viktigheten av å ikke bli syk nå, og i dag innsåg jeg at jeg må trekke meg helt tilbake ifra deg. Ikke en gang en klar beskjed om min helsetilstand, hvor kritisk den er, hvor jævla alvorlig dette er, så satt du igjen deg selv først, uten å stoppe opp ett sekund å vurdere det jeg fortalte deg. Du høvlet over meg med samme leksen om jobben, at jeg måtte forstå at du ikke kunne hjelpe meg, jeg kunne ta buss, på tross av at legene nektet meg taxi på grunn av faren for å bli syk nå, dem nektet meg Hotel også og ba meg spørre pårørende om å kjøre meg, men jeg går utfra at jeg sitter her uten det akkurat nå. Jeg må bare trekke meg bort, skåne meg selv fordi dette har knust hjertet mitt det jeg har innsett i dag. Du har fått datteren din tilbake, og nå vil du ikke ha henne. Du står i stor fare for å miste henne om hun får smitten i seg, men du stopper ikke opp 1 sekund i samtalen og tenker over det hun sier, men snakker flittig videre om dine ting som er så viktig for deg. Og slik har det alltid vært, aldri vært med på sykehus, aldri kontaktet meg når jeg virkelig har hatt problemer, selv om det er flittig prat om at en bryr seg så mye, aldri gitt meg noe som helst uten å høvle over meg etterpå og gnidd det inn med kjeft og spetakkel. Jeg har alltid måttet klare meg aleine, in the end off the day, men jeg håpte vi kunne løse dette nå.
Jeg har aldri vært på ekte glad i deg foruten da jeg var veldig liten, jeg har aldri respektert deg, og aldri ønsket å være i ditt selskap, jeg har unngått hjemmet for alt det har vært, viss vi har hatt noe hjem i det hele. Jeg har aldri sett på deg som en mor, men siden 18.Desember så har det forandret seg stort for meg, og jeg har savnet deg når jeg har vært på turer, jeg har vist deg at jeg er glad i deg hver eneste dag, og jeg har faktisk ment det denne gangen, jeg har tilbudt deg å pusse opp huset her, og jeg har kjøpt bilen for å gjøre ting enklere, jeg har satt deg først i mange situasjoner og du har blitt viktig for meg. Det er bare synd at det ikke går den andre veien, og ett slikt forhold ønsker jeg ikke i mitt liv, det har ødelagt for mye for meg, og gjort meg til den jeg var. Jeg ønsker ikke å gli tilbake til det igjen, og jeg beklager det. Jeg er voksen nå, men blir fortsatt knust av det jeg har innsett i dag. Jeg er glad jeg er så heldig å oppleve den ekte morsfølelsen, den unner jeg alle for det må være forferdelig å måtte strebe så hardt for å late som en har den.
Jeg er fullstendig ferdig, og det er ikke meg det er noe galt med, det vet jeg. Jeg står til ansvar for absolutt alle mine feil og mangler, men jeg tenker at andre også må ta sitt, når jeg på 32år klarer det, så klarer du det også. Det er vanskelig å være en mor når man ikke har lært seg hvordan man er det, den morsfølelsen har jeg vært så heldig å få etter mange år med samvær med verdens beste barn som er blitt flotte ungdommer, og jeg gleder meg så sinnsykt til å berike deres liv med meg, og omvendt for vi har mange mange år fremfor oss. Dem skal få merke at iallefall jeg har denne følelsen for dem, dem skal vite at jeg aldri vil dømme dem, og alltid vil sette dem først i absolutt alle situasjoner, og jeg vil beskytte dem men også lære dem opp til å bli selvstendige, og alltid følge sitt eget hjerte og hode. Jeg vet at jeg ikke alltid vet best, at alt jeg tenker er sannheten, men jeg gir mine barn rom til å tenke selv, uten at jeg behøver og belære dem med hva dem skal gjøre. Det trenger jeg ikke fordi jeg stoler på dem, jeg vet dem vil klare seg og dem har min fulle støtte i alt dem gjør. Går dem på en smell i livet og driter på draget, så er jeg her uannsett hva dem har gjort, fordi jeg er en mor.
https://www.spleis.no/me/projects
Her er spleisen til gruppa jeg har startet!
Antrekk fra Ellos.no! Anbefaler denne siden
