Annonse
Hver eneste gang jeg tenker på alkohol eller går forbi den på butikken kjenner jeg en sur følelse inni meg, og blir kvalm innvendig når jeg tenker på å ta meg en slurk med denne bitre væsken som har ødelagt så mye for både meg, familien min og alle andre jeg er så glad i. Den har en slik makt over deg, at det er helt vilt! Uannsett hvor smart og intelligent menneske du er, så kan ALLE bli alkoholikere i forskjellige grader, og en kan holde det sjult i mange mange år, før andre oppdager hvor stort problemet er, men da har det allerede gått så langt, at du selv har tapt så altfor masse, og ikke føler du klarer å komme deg tilbake til glansdagene da alkoholen ikke hadde makten over deg, men omvendt. Jeg husker selv hvordan jeg var da jeg kunne drikke normalt, og da var det virkelig morro! Da drakk man i små mengder, og det var ikke om å gjøre å få i seg mest mulig, på kortest tid, og man drakk ikke for å slippe fyllesjuke heller, for den hadde jeg aldri. Ikke fikk jeg blackouts konstant heller, det skjedde ikke mer enn toppen 2 ganger på mange år, så jeg kan si at jeg før jeg ble alkoholiker, eller før jeg faktisk begynte å utøve min alkoholisme så hadde jeg ett moderat og normalt forhold til denne pesten som det er.
Det var ikke før jeg var 18år og plutselig stod der aleine at dette tok overhånd, sånn på ekte. Da jeg ble narkoman og satte sprøyter stoppet jeg å drikke alkohol nesten, da drakk jeg bare når jeg var tom for dop, og ingen såg meg ute på pub lenger. Folk trodde jeg hadde skjerpet meg faktisk, at jeg ikke lenger gikk ut som før og at jeg hadde ett rolig og bra liv. Sannheten var at amfetaminen hadde tatt over rusen, og jeg brukte all min tid på dette. Jeg byttet bare rusen, og det gjor jeg også når jeg slutta med amfetamin etter 1 1/2år på sprøyta og skikkelig kjøret, da gikk jeg plutselig over til alkoholen igjen. Det er en farlig spiral der man bare bytter problemer, akkurat som mannfolka. Man bytter bare problemer når man bytter mannfolk sier dem, jeg er glad for byttehandelen akkurat i mitt tilfelle når det gjelder menn. Men når det kommer til rus så har dette vært bare en endeløs spiral som bare måtte stoppe opp. Og jeg er glad at den tid er kommet nå, og jeg har det markert inni både sjelen og hjertet mitt, jeg har en kontrakt med meg selv denne gangen, ingen andre. Og den bryter jeg aldri, for jeg har aldri kunnet stole på noen andre enn meg selv, så denne kontrakten er hellig og som min bibel. Det er en veiviser for meg for hvordan jeg skal leve livet mitt, som en oppskrift som jeg kan plukke frem når tvilen på å lykkes kommer frem.
Det er noen kvelder jeg blir sittende aleine etter en tung dag, og jeg er litt nedtrykt, eller iallefall mer nedtrykt enn ellers. Da kommer tankene om det er verdt alt styret dette her, om jeg virkelig kan stole på meg selv og det jeg mener denne gangen, eller om det blir som det alltid har blitt og jeg blir sittende med ett knust hjerte og selvtillit på bunn igjen. Jeg tenker av og til at dette bare er en drøm som jeg snart våkner fra, og plutselig er jeg tilbake til der jeg var før. Jeg får grøssninger av tanken, og blir grepet av panikk de gangene tankene mine får vandre. Jeg er kjapp med å korrigere meg selv for å ikke bli dratt inni tankene, men jeg kjenner igjen den angstfølelsen når den lurer seg innpå deg. Du kjenner ekte frykt i hele kroppen for noen sekunder, også slipper det når du blir logisk og klar i hodet.
Jeg får ett raseri uten sidestykke når jeg tenker på hvor langt jeg kunne la det gå, og det er helt vanvittig at jeg måtte falle ned og knekke ryggen i to før jeg innså hva jeg holdt på med, jeg som er smart sånn egentlig, jeg som har vokst opp med en far som er alkoholiker, burde vite bedre, men jeg bare måtte lære på den harde måten, og jeg er så heldig at det skjedde nå. Å brekke ryggen er det beste som noengang har hendt meg, for da gikk jeg motet til å åpne munnen min, være ærlig som aldri før og jeg fikk det raseriet som jeg har forandret til å bli motivasjon, iver og engasjement for andre enn meg selv. Jeg glemmer aldri meg selv oppi alt, og bruker hver eneste mulighet til å slappe av og kose meg med det jeg har oppnådd. Det har jeg aldri latt meg selv gjøre, være stolt over meg selv eller tro at jeg er verdt noe, noe annet enn skitten under skoa på andre. Jeg innser at jeg er verdt gull for samfunnet, på den måten at mine holdninger og det store hjertet mitt kan forandre manges måter å behandle oss som sliter litt ekstra på, bare en blir bevisste på det. Jeg innser at bloggen her, bare ikke er en blogg, og jeg ser på den som en opplæringsside, der folk kan lese om hvordan vi brukere ønsker å bli møtt, våres behov for tømming uten råd, våres ønsker om bosituasjoner aktivitet eller tilbud som vi har å gå til. Det er enkle grep som skal til, og ofte koster dem ikke en krone, men det er vanskelig å ta tak i slike ting selv 🙂 det vet jeg alt om, for jeg har unngått mang ett møte, og skoftet det meste av avtaler på grunn av en intens angst for å vise meg ute, ellers så har jeg vært for full og ikke brydd meg. Å komme seg innpå banken med kodebrikke, eller å logge seg innpå nav sine sider kan også være en enkel problemstilling, som blir ett megaproblem når du står oppi det, så da kan dere tenke dere at jobben min ikke er så innviklet og langdrygt. Det er snakk om 3 min så fikser man noe som kunne ha skapt stor frustrasjon, ja tilogmed eksplosjoner ut i gata, på grunn av en liten bagatell.
Det er så synd at folk flest ser disse eksplosjonene, og det ødelegger veldig for førsteintrykket og folk syns det er ekkelt og truende, og det forstår jeg veldig godt! Hadde jeg kommet en plass der en utagerende stor mann hadde klikket, så hadde jeg prøvd å unngå situasjonen for alt det var verdt. Når du i tillegg har hørt masse rykter så gjør det noe med hva du tenker. Vi er ikke farlige, men vi kan bli veldig frustrerte når vi ikke kan stole på systemet, noe krøller seg av småtingene vi har å se frem til i hverdagen, en utbetaling som tar litt ekstra tid og vi må på lånemarkedet, en avtale vi ikke vet hvor og når vi skal ha, og masse praktiske ting som er fysisk utmattende for oss å gripe tak i. Vi ønsker ikke puter under armene, men bare noen som kan lytte og forstå de enkle grepene vi trenger for å kjempe denne kampen, for den kampen må vi ta aleine, ingen kan bestemme dette for oss, det ligger inni oss, og om vi ikke vil det nok klarer vi det heller ikke.
Det er ingen selvfølge at vi skal få masse hjelp, det er Norge som har bestemt at vi skal få hjelp når vi trenger det, og vi er heldige som bor her i dette landet som velger å gi oss masse støtte, når vi faktisk ikke fortjener den dritt på grunn av livsførsel og oppførsel. Egentlig burde dem buret inne mange av oss på livstid og kastet nøkkelen, men Norge er bygd opp på ett godt menneskesyn som gir oss fordeler når vi sliter, jeg tenker vi skal ha respekt for dette og ikke klage på de tingene vi får. Om vi begynner å være mer ærlige og åpne også mot systemet, så blir vi møtt på en helt annen måte. Du får hva du gir i kommunikasjonen, i alle sammenhenger, og det gjelder også på nav.
Du kan ikke forvente å få noe hjelp om du skriker til voksne mennesker som har levd ett langt liv og ett normalt liv, da kutter dem kommunikasjonen automatisk, og det gjør vi også. Det kommer ikke noe utav å hisse seg opp og være stor i munnen. Vi har prøvd det hele livet, så det har ikke ført oss noe videre heller. Jeg tenker vi må gå inni oss selv og vurdere våres væremåte og måte å snakke til andre mennesker på, gjøre noe med det, og om det ikke løser seg da, så er det noe forferdelig galt. Jeg har iallefall funnet ut att det nytter best å være ett hyggelig menneske, som er klar i talen men veldig rettferdig.
Jeg håper vi kan lære av hverandre og støtte hverandre, sånn at jeg kan se frem til mange mange mange flere måneder som rusfri og lykkelig <3
Nå skal jeg legge meg på soffaen igjen, frokosten slo meg helt ut, og det har blitt en vane å sove litt ekstra for tiden.

Collage med klær fra Ellos, med bredt utvalt til alle . Anbefales virkelig