Annonsert innlegg.
Jeg føler jeg er ett menneske som har blitt skadet, på mange vis og igjennom mange år med barndom, oppvekst, når jeg selv fikk barna, når jeg mistet dem og begynte å ruse meg kraftig på narkotika, da jeg var innlagt og tok ett oppgjør med dette og aldri såg meg tilbake, tiden etterpå i ett voldelig forhold både psykisk og fysisk over lang tid, rusperioden som etterfulgte meg, tiden på videregående, veien mot arbeidet jeg var så heldig å få meg på kiwi, brudd i beinet som satt meg tilbake mange år med jobbing, pappas kreft, min kreft, aborten, enda ett voldelig og psykisk forhold som bare måtte ta knekken på meg, også forandret alt seg da jeg møtte min kjære. Men jeg føler jeg er ett menneske som har skadet meg kraftig, med dårlige opplevelser som ennå sitter i kroppen ubevisst, så jeg kan reagere på ekstreme måter om jeg opplever fare, eller når noen er full og endrer personligheten, jeg kan frykte for mitt liv bare du hever hånden til meg, fordi jeg har tatt så mange slag som kom fra intet, jeg kan få fullstendige panikkangstanfall som er ukontrollerbare bare du sier ett ord som trigger meg, uten att jeg selv kan forklare de tårene som strier nedover fjeset mitt. Jeg klarer ikke å forklare disse reaksjonene.
Det er som med ryggen nå, og jeg har advart min kjære tusen ganger om å la den være i fred, og aldri røre den, for jeg klarer ikke å kontrollere reaksjonen min, og jeg frykter at jeg en dag vil slå han rett ned i affekt. Haha. Men hele kroppen går i beredskap, som den har vært igjennom en krig, og husker det, bare att hjernen ikke husker det lenger så godt. Den er programmert til å beskytte deg mot å oppleve det igjen, og da bare svartner det. Jeg får kramper i hele kroppen om noen kommer borti ryggen og jeg vrir meg i smerter som ellers ikke er der, overhode ikke er der. Jeg klarer ikke å forklare det på annet vis.
Men jeg føler jeg er ett skadet menneske med mange arr i sjelen min, og denne bloggen har gjort dem lysere, mindre synelige, og veldig veldig mange av dem er fullstendig borte.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette for dere, men denne bloggen betyr noe mer for meg enn det dere kan forstå. Jeg har kjempet en kamp hele livet, som å være i full krig med både deg selv og absolutt hele verden. Jeg har ikke hatt noen å stole på, alle har sviktet når det har gjaldt, og jeg har aldri hatt noen 100% bak meg som jeg vet elsker meg, ja nei ikke en gang foreldre. Jeg har alltid slitt med en følelse av å måtte ha folk til å like meg, spesielt menn, jeg har higet etter å være ønsket, elsket og at dem måtte ville ha meg på ett vis. Dermed rykter, men jeg har vært mindre løs enn ryktet vil ha det til 🙂 så mye erfaring har jeg rett og slett ikke, så må skuffe dere der.
Men jeg har alltid higet etter å bli elsket, fordi farspersonen i mitt liv alltid har vært borte for meg, aldri vært hjemme hos meg, sånn på ekte. Han har vært på besøk og jeg har vært hos han, men han har alltid vært på sjøen eller på fylla, innimellom dukket opp med penger eller godter, men aldri vært der. Mange lovnader har blitt brutt gang på gang, og jeg husker spesielt en gang pappaen min hadde vært borte i hele 6 uker på sjøen og jeg savnet han så masse, jeg var bare ett lite barn, så det kjeta i hjertet mitt når han ringte og sa at han var på vei hjem! Plutselig utav det blå ringte han oss og lovet å ta taxi rett til oss når han kom i land. Dere kan tro att barnehjertet hoppet av glede, og jeg husker hvor overlykkelig lille jeg var, jeg husker også at jeg fikk han til å love å komme rett til oss og at han ikke måtte bryte løftet igjen. Så jeg hadde tydeligvis skjønt at dette var en fare kunne skje igjen. Og jeg hadde nok rett, og jeg husker hvor skuffet jeg var. Jeg ringte rundt til taxien først, det var faktisk det første nummeret jeg lærte meg, fordi taxi tok jeg selv aleine fra jeg var veldig liten av, frem og tilbake fra pappa som hadde fest og tilbake til mamma, eller motsatt. Men dem hadde ikke kjørt han, så neste var jibben som jeg også kunne nummeret i hodet på 🙂 og der satt han mange timer etter han var kommet iland.
Jeg er vant med å bli sviktet ifra jeg var veldig liten, man blir herdet på en måte men blir aldri vant med det, man blir kritisk til andre, og når det skjer 1000 ganger hvert år, med store svik som tærer skikkelig på sin egen empati for andre, sin egen tillit man har til menneskeheten, så blir man skadet av det, uannsett om man prøver å heve seg, glemme og tilgi, så ligger det alltid i bakhodet, man blir redd for å bli forlatt. Selv nå når jeg skal gifte meg med Sebben min, så er det som kroppen fortsatt sitter å venter på at han skal forlate meg plutselig, utav det blå. Det er jo ikke logisk i det hele, men det sjelen min som har arr. Det er automatisk, selv hvor fantastisk min mann er, det har ingenting med han å gjøre, og han kan ikke vise meg mer tillit og kjærlighet enn det han allerede gjør, men jeg er skadet.
Denne bloggen og arbeidet jeg gjør nå, gjør jeg for meg selv, bare for meg selv. Jeg skulle legges inn, det ble bestemt i fjord, da jeg var virkelig nede igjen, som jeg har vært i perioder. Angsten var så stor at dere ikke aner det, jeg såg selv at jeg trengte hjelp, og den hjelpen var traumebehandling, få rutiner, få jobben min tilbake (jeg har aldri mistet den men fikk krav om russtopp og hjelp), parterapi for ett skrantende forhold mellom meg og sebben og få roen til å bli rusfri!
Jeg føler nå at alle disse punktene er ordnet opp. Jeg har traumebehandlingen igjennom denne bloggen, igjennom hverdagen min med alle jeg kjenner rundt meg, jeg blir ferdig med traumene mine dag for dag, for å bli kvitt dem for alltid. Jeg ønsker ikke enda en gang å ruse meg fordi traumene kommer tilbake som snikende ulltepper som jeg ikke ser komme. Denne gangen ser jeg dem komme, og gjør noe med dem med en gang! Jeg er sterk nok nå, til å ta tak selv, og jeg blir lettere og lettere til sinns. Nå er jeg helt angstfri og jeg har ikke tatt en pille siden 18.Desember! Jeg har aldri gått så lenge uten beroligende, og jeg har kuttet dem helt fordi jeg ikke trenger dem. Jeg blir kvitt mine arr dag for dag. Time for time bruker jeg til å bekjempe en fortid som aldri skal forfølge meg psykisk og det funker. Jeg har sett lyset, jeg har funnet min kraft og rusen skal aldri ta sjelen min igjen og kue meg til stillhet og angst.
Jeg får jobbe igjen, men jeg knakk ryggen folkens, det tar litt tid! MEN jeg var oppegående etter 1mnd! Er ikke det bra nok?
Jeg har en blodsykdom som er alvorlig for meg nå, og jeg skal bekjempe den også, med tiden, men jeg er ikke i stand til å jobbe akkurat nå, sånn fysisk. Det tar tid, men det er IKKE lenge siden jeg trodde jeg ville sitte i rullestol for resten av mitt liv.
Jeg har rutiner som jeg planla og lage meg, jeg har kontrollen og jeg jobber hver eneste dag for å bedre situasjonen til mine brødre og søstre som ennå sliter med å finne sin styrke. Jeg hjelper alle som vil ha meg, og ikke på den fysiske måten som før 🙂 Hehe.
Jeg tar ikke på meg for mye, og setter alltid meg selv først. Men jeg glemmer aldri hvordan jeg hadde det før, og det skal jeg aldri la meg selv gjøre heller. Jeg skal huske følelsene, så jeg aldri går tilbake. Alkoholen får ikke ta mitt liv, det skal skje på naturlige måter, og nå gleder jeg meg til hver eneste dag rusfri, og jeg nyter livet og teller ikke på dager. Jeg er ikke en alkoholiker på vent, jeg lever ett rusfritt fylt liv med kjærlighet og glede, og jeg nyter hvert eneste sekund!
Tusen tusen takk for all støtten! <3 jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere. Det er rørende til tusen! Jeg elsker dere! <3
Her er sminke fra Lyko. Jeg bruker mye sminke for tiden, så denne siden anbefaler jeg til dere i dag. Det er masse billig der, og masse stilig. Enjoy!
