Inneholder reklame.

De siste 89 dagene har vært fylte med først en lang periode på 3 av landets sykehus, og vi slapp ut 3.Januar, for så en lang periode for meg med store smerter, masse medisiner og egentlig stillstand her. Dagene gikk til legebesøk og hjemmesykepleien som jeg er overlykkelig for å ha hatt i denne perioden, og masse andre hjelpemidler som virkelig har gjort dette enklere, og mindre smertefullt for meg. Jeg har vært igjennom krigen føles det ut som, og jeg har på mange måter vært det. Jeg svimte av her dagen etter jeg kom fra sykehuset, og jeg merket det ikke en gang før jeg lå med fjeset nedi varmeovnen med blod i hele ansiktet. En tur til legen og sy igjen pannen og hjem igjen heldigvis. Men det sier litt om hvordan blodet mitt var den gangen i januar. Jeg var svimmel konstant, hadde ingen power i kroppen og blodplater på 16! Dem skal ligge på 150-200 normalt, så det sier litt om tilstanden min da, og jeg er glad dette skjedde så jeg gikk behandling for også dette. I begynnelsen var det ryggen som fikk min hele oppmerksomhet, men etterhvert begynte blodet å ta over jo mindre smerter jeg fikk.
17.Januar begynte jeg på steoridekuren jeg har gått på, og går på ennå men under nedtrapping og har gått ned til halve dose. Jeg føler at det var da livet som rusfri begynte på en måte, for før den tid var jeg sengeliggende eller liggende på soffaen og spille Candy eller se serier. Vi gikk faktisk tom på alle de appene vi hadde for noe å se på, så vi har sett våres del! Husker hvor mye jeg kjedet meg, men jeg hadde bare tjangse til å komme meg på do, og det var det meste jeg faktisk klarte. Å komme seg oppav sengen, bytte bandasje på det store såret mitt, og ligge i soffaen var smertefullt og veldig ubehagelig veldig lenge.
Den 17.Januar, akkurat en dag ifra en mnd etter att jeg knakk ryggen min regelrett i to deler, var jeg oppegående. Jeg husker samme dag jeg hadde tatt den første dosen steorider, at det kravlet i kroppen min, jeg fikk støt, altså ektefølte støt i hendene mens jeg snakket med en kompis på telefon! Det var helt sykt. Jeg som hadde vært sengeliggende så lenge, ingen power omtrent til å snakke med noen som helst. Sprang maraton mellom stua og kjøkkenet, og klarte ikke være ro i en muskel i kroppen. Jeg hadde jo vondt i tillegg, så kveldene var veldig smertefulle for meg i begynnelsen, fordi jeg klarte jo ikke å holde meg i ro, og var i altfor masse aktivitet for ryggen som fortsatt var i helbredelsesprossesen sin. Jeg husker jeg deiset nedi soffaen her fordi jeg var så gira, og glemte helt ryggen. Så jeg skrek av smerte da jeg kjente hva jeg hadde gjort. Men det sier litt om hvor farlige disse medisinene er! At på en halv dag går jeg fra sengeliggende til en duracellkanin på speed. Det er som å ta amfetamin, i 60 dager den dag i dag! Uten nedturen, og uten de ekle bivirkningene som faktisk gjør at du tar til vett når du ruser deg og stopper en periode fordi du er sliten. Den pausen får jeg ikke, den kommer ikke fordi jeg bare er fullstendig PÅ helt fra jeg åpner øya til jeg legger meg. Med fokuset og den klare hjernen, men kroppen som blir fysisk utslitt i prosessen. Steoridene har stor ære for fremgangen når det gjelder ryggen, og eneste smerter jeg har nå er de store musklene som vokser ukontrollert i hoften min, ryggen er ikke noe vond lenger, og jeg blir sterkere og sterkere. Eneste jeg sliter med er å gå over lengre strekninger, og å bære noe som er tungt, men det må en regne med, den er bare lappet sammen! Jeg burde jo ikke kunne gått en meter, sånn i teorien.
Jeg har vært VELDIG heldig, og jeg føler jeg har fått livet i gave! Rett og slett!
På disse 89 dagene har jeg fått ordnet meg fullstendig økonomisk, gjelden min er betalt, alt er borte og det føles så utrolig godt! Jeg har fått meg ett lite lån så jeg fikk kjøpe meg verdens beste bil, som beriker livet mitt og som jeg behandler som barnet våres <3 Raven er en del av familien min, den er barn nr 3, sånn er det bare. 😉 jeg har fått anbud på både vinduene i hele huset her, og bad i begge etasjer, noe som trengs når underetasjen er helt oppmårknet, og ødelagt av fukt. Vi må gjøre noe med dette, og det må skje fort så mine foreldre kan ha det greit på sine eldre dager, det er min plikt. Så jeg har fått lån til dette også, og jeg tenker det er greit for huset skal gå videre til mine barn igjen. For første gang eiger jeg noe, jeg er i stand til å eie noe, for meg er det viktig å føle meg normal, så ett banklån gjør at jeg føler meg som ett selvstendig voksent menneske, jeg har aldri vært i stand til å få ett telefonabonnement en gang, det sier litt!
På disse 89 dagene har vi ordnet i leiligheten våres, med enkle og billige løsninger for å få det organisert og pent rundt oss, og vi er endelig i mål! Nå er det kun bad og vinduer vi trenger, så har vi absolutt alt vi trenger, og vi har ikke brukt stort med penger, men hatt det veldig mye morro med å plukke kupp i alle butikker. Vi har hele tiden sett for oss hvordan vi vil ha det, og fått det slik vi ønsker å bo! Lenge vil vi bo her og har skapt oss ett trygt hjem som er våres for alltid om vi ønsker det. Jeg har vært en fluktsame hele livet og aldri hatt ett hjem jeg er virkelig stolt over, som jeg har bygd helt selv sammen med min fremtidige ektemann. Det kunne ikke blitt bedre? For ei jente fra Måløy som aldri skulle gifte seg for alt det var verdt!
Jeg har jobbet aktivt hele tiden med relasjonene jeg har i livet mitt, jeg har vært 100% ærlig med alle om hvordan jeg egentlig har hatt det disse 32årene og jeg har fortalt dem den hele og fulle sannhet om alt, og jeg har tatt ansvar for alt jeg har gjort galt, og står for det. Jeg har grått, og skreket og forklart hvordan jeg ønsker å bli møtt nå, hvordan jeg ønsker å bli hørt, og ikke ønsker de samme setningene jeg har fått høre hele livet, jeg har hørt dem før, tatt dem til meg og begynt å drikke igjen, det ønsker jeg ikke for fremtiden, og kicker ned hver eneste gang dette skjer. Jeg bryr meg ikke om du er faren min eller en bekjent. Går du over grensen min så tar jeg igjen, jeg er ærlig og åpen om hvordan jeg vil bli møtt, og jeg er aldri stygg med noen på noen måte eller møter ikke noen med noe annet enn respekt! Men jeg kicker deg ned om du møter meg uten respekt eller med ord jeg har tatt til meg før, og som jeg nekter å ta til meg nå uten å skrike tilbake. Jeg vet hva ordene har gjort med mitt indre og mitt liv, jeg nekter å knele for taushet og stillhet lenger. Jeg går aldri tilbake til selvskading og selvmedisinering fordi noen har funnet ut at det er greit å være stygg med meg, at det er greit å ikke elske meg som dem burde, og ikke gi meg støtte i noe som helst. Jeg har møtt mange kalde skuldre, spesielt ifra en som er meg veldig nær, og det sårer selvsagt, men det er ikke lenger mitt ansvar. Når jeg har fortalt hvordan jeg har det, hva jeg mener og hva jeg trenger, så er ballen hos deg, jeg har gjort mitt og vil aldri ta det opp igjen, om du ikke trigger meg en gang til. Jeg vil aldri kutte deg foruten du bringer dette oppigjen. Viss du møter meg med respekt vil jeg tilgi deg alt, men ikke trigg meg når jeg er så ærlig og rusfri. Min jobb er å være og forbli rusfri. Det er en helvetes prestasjon det! Det er jævli få som klarer det, men dem som virkelig har bestemt seg, fått smaken på denne bitterheten til sin egen rus, dem klarer det, fordi dem har bestemt seg inni hjertet. Jeg kjenner mange som ikke vil klare det, og det er dem fullstendig ærlige om!
Dem sier att dem ikke er villig til å kutte øla! Dem sier at det er jævli godt med øl, og nekter å kutte den. Slik var jeg for 89 dager siden. Å kutte alkohol var aldri min plan. Jeg tenkte jeg kunne kutte ned, men aldri kutte ut. Jeg forstår det, dem har ikke sett det jeg har, og jeg dømmer ingen. Mine beste venner er brukere av rus, og det er helt greit 🙂 så lenge jeg slipper å se dem fulle og rautete, for det orker jeg ikke lenger, men jeg snakker gjerne med dere, når dere ikke er fulle 🙂 da kan jeg ordne med praktiske ting for dere, gjøre ting litt lettere i hverdagen, finne boliger, skape aktivitet på treningssenteret, spille wollyball, grille på sanden, kjøre på turer å oppleve andre ting enn Måløy By, ja you name it! Jeg vil alltid være her, og jeg er sterk nok selv nå til å ta igjen for alt det tapte, jeg kommer til å bruke stemmen min i kontakt med systemet, og i mange saker, så mange jeg får tilliten til å ta! Jeg er en av dere, og har så masse å gå på, dere kan jo tenke dere det på denne medisinen her, uten arbeid hadde det klikket for både meg og familien min her.
Noe som også er forandret er at Seb har fått seg jobb, men er hjemme nå, som mange andre. Han skal innlegges på klinikk, som vi egentlig begge to skulle, men jeg ønsker lappen mer enn 2mnd inne på en klinikk 🙂 så jeg velger selv å ta imot psykriater fra Eid, og kommer til å ta imot all hjelp og støtte jeg kan få der 🙂 jeg har troen på at arbeidet mitt med rusvernettergruppen, masse terapi, masse nye og gamle venner, en ektemann i livet mitt, foreldre som har det bra, og masse frivillig arbeid vil føre til en fantastisk fremtid! Jeg har ingen som helst grunn den dag i dag til å sprekke, fordi jeg har fylt livet mitt med så mange ting som gjør at jeg velger å la være. Som en klok mann har fortalt mange gnager, til slutt har man ett valg, ett valg om å la være, det er da du har kommet langt i prosessen. Når det er ett valg å ta seg en øl, og ikke ett sug. For sug etter alkohol har jeg med hånden på hjertet mitt aldri kjent på 89 dager. Da jeg fikk beskjeden om at ryggen var knukket rett av og at jeg måtte hastes til Bergen i ambulanse! Da gikk det opp for meg hva den jævla alkoholen gjor med meg. Jeg ble så sint jeg aldri før har vært, jeg ble så jævla bitter på alkoholen, og jeg er fortsatt like bitter. Når jeg tenker på en slurk med tuborg blir jeg fysisk dårlig, jeg blir kvalm og jeg blir bitter igjen. Det sitter i margen min og sjelen min.
Jeg kommer aldri til å se meg tilbake, og jeg har brukt nå 89 dager på å være så åpen ærlig og rusfri jeg kan, det er bare synd at jeg føler meg uelsket av noen som betyr så mye, og jeg har måttet tåle veldig mye på disse dagene ifra dem som bør støtte dette mest. Noen dager føler jeg at alle har vært imot meg, men da har jeg bare fjernet meg selv herfra.
Jeg føler meg uelsket, og vurderer om personen noengang har vært glad i meg på ekte, for man behandler ikke noen man er glad i på denne måten, av og til virker det som personen vil jeg skal sprekke. Jeg har tilogmed fått spørsmål om jeg har sug, eller om jeg skal sprekke i dag. Hva er vitsen? Jeg får høre jeg ikke klarer noe, det er standar, at jeg aldri har hatt kontroll på noe som helst og ikke evner til noe som helst, jeg trenger hjelp, seriøs hjelp, ja noen dager er jeg også hjernevasket og bare prater tull, eller er en idiot av ett menneske og er ubrukelig eller gal i hodet mitt. Selv uten å ikke åpne munnen min selv kan jeg bli høvlet over utav det intet. Senest i kveld. Det kommer utav det blå, men det gjør ikke vondt lenger.. jeg innser at det aldri vil forandre seg, det er ikke mulig. Ikke når jeg har lagt hele sjelen i å forklare at dette er så skadelig for meg,og har vært det hele livet, jeg blir trigget av dette, og det forandrer seg ikke. Jeg har to valg, enten kutte helt ut, eller kicke ned, men jeg er sliten av å forklare meg konstant. Sliten av å ikke bli respektert og forstått når jeg er så glad i denne personen at jeg er villig til å bruke 89 dager på å forklare, isteden for å kutte ut. Bare synd mennesket ikke er villig til å gjøre noe som helst tilbake for meg.
Jeg er skuffet, når jeg gjør alt for alle andre, så fortjener jeg respekt og forståelse for min situasjon. Jeg kjemper for livet mitt og jeg kjemper for alle andre rundt meg i samme slengen. Allikevel er det ikke bra nok, jeg evner ikke ennå. Og da er det ikke mitt ansvar, og ikke noe jeg lenger drikker for. Ordene sårer ikke lenger, jeg blir bare trist, over mennesket som er så sørgelig og blind.
Slike mennesker har ingen kraft på meg lenger, fordi jeg har så mange andre som har fylt seg opp i livet mitt, og vil meg godt. Endelig klarer jeg å stole på andre mennesker, og jeg gjør det virkelig. Jeg elsker meg selv, så jeg er så glad i alle andre også! Jeg kan bli glad i deg etter 10min liksom, så får jeg bare tåle å bli skuffet av og til, men dem jeg har troen på, tror jeg på, men ikke blindt. Jeg er smart, og jeg har løyet alle løgnene selv 😉 jeg kjenner dem alle 😉 så jeg lar meg ikke lure, og gir aldri for mye, så folk får strekke seg selv. Jeg gir noen grep, også får de gå veien selv. Og jeg legger ikke mine følelser oppi det, verken i konflikter eller annet. Og vet dere?
Jeg har ingen drama i livet mitt, foruten folk som ikke klarer å behandle meg som dem burde nå. Jeg har aldri hatt det så rolig i livet mitt, jeg har rutiner og vet hva jeg skal hver dag. I guezz dette er hva dem kaller ett a-4 liv som jeg alltid har drømt om, men aldri turt å tenke for mye på. Ett a-4 liv der det skjer masse nytt hele tiden selvsagt, og vi får nye opplevelser hver dag. Dette bygger oss for våres rusfrihet, og det trenger vi alt av, for vi har mange år fremover med jobbing for ett normalt liv. Vi har aldri gjort alt dette her, så hver dag er læring for oss, så vær så snill å ha litt tolmodighet! Folk flest har ikke peiling på hva vi kutter ut nå, hva vi ofrer av vilje nå for å holde oss. Vi er ikke lenger misbrukere på vent, vi er rusfrie med masse byggeklosser som holder oss på den rene stien, imens hjelper vi alle andre som velger å stole på oss.
Om de neste 89 dagene blir like lette og så masse morro, så tenker jeg dette her blir en bra blogg! Det blir mer fokus på medmenneskelighet, det å bry seg om andre, holdningsendringer som må skje, systemet og feilene men også alt det gode dem hjelper oss med uten at vi har noen førsterett der i det hele tatt. Vi har selv ansvar for våres rus! At systemet hjelper oss er ingen selvfølge, og om noen mener det, så er jeg ikke villig til å hjelpe heller. Ydmykhet for hjelpen du faktisk får, er ett krav, og å møte alle med respekt når dem velger å hjelpe, det krever jeg i alle sammenhenger. Og jeg krever det selv. Har man en avtale med meg, så holder man den, ellers må jeg ha en grunn og en god en. Jeg tenker at når jeg strekker meg, så strekker du deg også lenger enn meg. For jeg har mitt liv, og jeg er lykkelig, nå er det din tur, men jeg skal hjelpe i alle sammenhenger for å gjøre det lettere. Jeg er alltid på telefon men møt meg med respekt. Jeg har ikke forandret meg, jeg har bare blitt galnere, og mer klar i hodet til å snakke reflektert og få ut det som alltid har vært inni meg, men jeg har ruset det bort. Jeg er den samme bestevennen med den samme humoren som har fått deg til å grine mange ganger, jeg er også den samme som har drete på draget, og gjort masse dumt, men vi har alltid holdt sammen, på ulike måter, og jeg vil aldri forandre hjertet mitt og sjelen min. Den er bare frisk nå, men jeg er fortsatt din venn for alltid.

Anbefaler sminken fra Lyko! Både billig og masse tøft sånn jeg liker det. 215kr!

215kr fra lyko! / NYX PROFESSIONAL MAKEUP / https://c.mtpc.se/tags/link/2108601