Reklame | Gymgrossisten
Annonseinnlegg
Jeg er IKKE ett offer og synes IKKE synd i meg selv, det trenger jeg ikke fordi jeg er sterk og frisk som aldri før, men jeg har en skjult sykdom som man ikke kan se utenpå. Akkurat nå når jeg går på medisiner som fører til oppblåst ansikt, kan man se det. Men inni meg fungerer ikke blodet, om jeg starter å blø så kan jeg blø ihjel uten at dem klarer å stoppe det. Viss jeg blir syk av en forkjølelse eller noe som helst annet kan jeg bli liggende på sykehuset i flere uker og må ha blodoverføring hver eneste dag. Blodplatene mine var på 16, så jeg var nesten død kan man si, men blodoverføring og masse masse behandling reddet livet mitt. Jeg er fortsatt i behandling, men nå går jeg over til antistoff som jeg får en gang i uka på kreftavdelingen, der dem pumper gift i kroppen min for å drepe ned alt av blodceller, restarte hele systemet mitt, for så å bygge det opp igjen. Det er en kraftig dose som gjør meg trøtt og sliten, og forrige gang sovnet jeg på fanget til min kjære i taxien hjem igjen. Jeg sitter sammen med alvorlig syke mennesker og ofte ser jeg ting som andre ville reagert kraftig på, men for meg har dette blitt normalt etter tiden med min egen kreft, pappas kreft og nå denne perioden på kreftavdelingene i Førde.
Du kan ikke se sykdommen min, den vises ikke, så jeg opplever ofte å ikke få noen som helst respekt for den heller. Ingen empati eller støtte for at jeg faktisk er alvorlig syk nå, og får mange kommentarer som viser meg at folk faktisk ikke er i stand til å forstå dette.
Når det ikke gjelder dem og deres kropp, så er det ikke så nøye, men om andre er litt reduserte i formen så hører man ikke om noe annet. Jeg må si jeg har klaget meg ufattelig lite i forhold til hvor mye smerter jeg har hatt, og jeg hadde aldri trodd i hele verden at det var mulig å ha så store smerter uten å dø av det. Jeg har aldri lagt meg ned for å stivne til uannsett hvor vondt det har vært, og jeg har kommet meg på rekordfart. Det eneste jeg mangler er litt forståelse, og empati de gangene jeg faktisk sier jeg trenger det, for jeg spør virkelig ikke om mye. Jeg spør når jeg er helt nødt, og da har jeg tenkt meg igjennom mange ganger før jeg spør. Ikke avfei meg med skriking etter 1 sekund uten å lytt til hva jeg sier! Det funker ikke lenger, og da kan vi like godt kutte. Det er så lite jeg krever, og så mye jeg vil gi tilbake, så jeg tenker dette er en god deal.
Jeg klarer jo meg kjempegodt, og ser fremgang hele tiden, men jeg tenker på dem som lever med en skjult sykdom hele livet, og som sliter mer enn meg. Det må være helt forferdelig å måtte forklare seg, la seg dømme hele tiden og ikke bli trodd. Om ryggen og blodet mitt hadde vært åpne sår som var synlige, og dere hadde sett hvor mye smerter det har vært og fortsatt er, så hadde dere kansje ikke behandlet meg som nå, jeg vet iallefall at jeg aldri vil bli som dere. Jeg vil ikke bli ett slikt menneske, og jeg er glad jeg har lært av dere.
Medmenneskelighet er en viktig ting, og å støtte hverandre er det viktigste vi gjør i alle sammenhenger. Dem du vet ikke vil være der for deg når du virkelig trenger dem, kutter man ut, eller forholder seg høffelig mot. Du er sjefen over eget liv, og alle du velger å ta inn. Først da slipper man alt drama og uro som kaoset skaper, og man kan fokusere på seg selv og det en sliter med.
Å ha en skjult sykdom er veldig ensomt, fordi man må forklare seg hele tiden. Det burde vi slippe!
C4 fra gymgrossisten til 349kr. Anbefales!
