Reklame | Gymgrossisten
Annonsert innlegg
De siste 3 månedene har jeg lært så vanvittig masse nytt, om meg selv, andre og om denne saken som fortsatt brenner like sterkt i sjelen og hjertet mitt, jeg har blitt kjent med så masse spennende mennesker som har lært meg så masse. Jeg plukker opp informasjon hvor enn jeg er, og hvem enn jeg snakker med, og jeg kjenner at jeg er nysgjerrig blitt. Ikke sånn at jeg må vite hva naboen styrer med, men jeg har vokst en nysgjerrighet jeg har rusa bort før. Jeg har alltid elsket å lære igjennom skolearbeid og gjor det veldig bra på skolen, men når jeg har drukket så har jeg ikke vært interessert i noe som helst, og har ikke brydd meg om annet enn meg selv og neste gang jeg får tak i alkohol. Samfunnet ellers har jeg ikke hatt orken til å engasjere meg i, men det har jo alltid lagt der den nysgjerrigheten, bare at den ikke kommer frem når jeg er syk. Den kommer når jeg er frisk nok og er ovenpå nok til å engasjere meg om annet enn dagen i dag. Så jeg ser på dette som ett friskhetstegn.
Når jeg er frisk ellers, så begynner jeg etterhvert å bry meg om andre mennesker, jeg begynner å sette pris på alt av lærdom jeg kan ta med meg. Jeg har aldri spurt mamma så mye på en tur før, som da vi var oppover der hun har vokst opp og hun fortalte historier av alt slag, og jeg tok meg selv i å være på ordentlig intressert i det hun fortalte. Det var overhode ikke slik før. Da kunne jeg jo spørre om ting, men svarene var ikke så viktige, og jeg husket ikke hva som ble fortalt i mer enn noen sekunder.
Nå suger jeg til meg av alt jeg kan, og jeg vokser. Jeg fyller på med kunnskap og erfaring i alt jeg gjør, og føler meg mer og mer som normal, som en av flokken, en som ikke er ett utskudd og en som alle legger merke til av negative grunner. Jeg føler jeg blir lagt merke til, så giret og hyper som jeg er, men av helt andre grunner enn før. Aldri før har jeg fått flere smil, samtaler, klemmer (før corona), og aldri før har jeg vært ett menneske folk flest har lyst å oppsøke og snakke med, jeg har alltid hatt sosial angst, så dette ville jo være mitt største mareritt, men jeg har lært meg hvordan jeg skal bli kvitt angsten min, jeg har alltid vært bevisst på denne angsten, og ruskuratoren sa at jeg var en mester på min egen angst, fordi jeg alltid har klart å kontrollere den, stoppe den og kjempe den ned. Jeg har aldri latt den styre meg, og alltid visst hvordan jeg skal bli kvitt denne pesten, men når jeg har mine perioder, så blir jeg sittende inne, bure meg inne og stoppe å gå ut på butikk, da kommer den igjen og vokser seg større og større jo lenger tid jeg bruker. Man blir redd alt, tilogmed redd for å ta telefonen, og nå sitter jeg i den omtrent konstant for å svare og kontakte alle. Jeg tar alltid telefonen, foruten når jeg sover, eller kjører bil. Og jeg holder alt av avtaler jeg lager, og møter på alle møter. På dette området også føler jeg at jeg er mer normal nå. Jeg har alltid utsatt, bortforklart meg eller glemt avtaler, i rusen blir det slik, så noe pliktoppfyllende har jeg ikke vært. Dette er nok ett friskhetstegn for meg, og en måte jeg føler meg som normal igjen på.
Jeg har lært meg å ta imot alt jeg kan få, av kommentarer, positive vibber og mennesker som tør å være ærlig og åpne med meg, jeg har lært meg at det er greit å være stolt over seg selv, og jeg sier hver eneste dag til meg selv at jeg fortjener det jeg får.
Å elske seg selv er noe jeg aldri har skjønt bæret av, jeg har tenkt at når ikke de nærmeste kan elske meg, så kan heller ingen andre det. Eller når jeg fortjener all denne dritten som jeg fortjener så er det ikke rart at jeg ikke finner noen som kan være snill med meg. Eller at jeg har gjort så mye ille i livet at jeg ikke fortjener å være lykkelig over tid. Dette har jeg forandret totalt på, og jeg trodde aldri at jeg kom til å kunne klare å elske meg selv, respektere meg selv eller se noen som helst verdi i meg selv.
Nå har jeg kommet så langt at jeg ikke setter Sebastian foran meg selv en gang, på tross av at jeg elsker den mannen som ingen andre i hele mitt liv! Jeg tror jeg dør om jeg mister han, men jeg ville aldri satt han foran meg, fordi jeg har gjort dette hele livet, og jeg har sett hva det gjør. For første gang går jeg all in i ett forhold, og er ikke det minste redd eller skeptisk til dette valget. Jeg har ingen betenkeligheter med å skulle leve sammen med han hver eneste dag for resten av mitt liv, gifte meg med han, være familie med han og bare være med han for resten av livet mitt, og det er VELDIG unormalt meg. Spør hvem enn du vil, jeg skulle aldri gifte meg, jeg skulle aldri binde meg og jeg hadde INGEN som helst tro på kjærligheten. Den var ikke for meg, og noe som aldri ville skje meg. Det fantes INGEN som helst tanke inni meg, og da mener jeg det helt ærlig, som sa meg at jeg skulle være heldig å finne noen jeg kom til å respektere og elske på samme måte som han elsker meg og respekterer meg. Det er som noen har slått meg i hodet, og jeg plutselig våkner opp med noe som er helt perfekt. Jeg unner alle der ute denne følelsen, fordi jeg var helt fortapt på dette området, og hadde ingen tjangse til å respektere noen jeg har vært sammen med, og har behandlet alle dårlig jeg også. Jeg har aldri elsket noen nok til å sette dem høyt, behandle dem skikkelig eller gjøre noe bra i ett forhold. Jeg har ikke bygd noe i noen forhold, fordi jeg ikke har sett en fremtid der, og følelser har dabbet av etter kort tid.
Med denne mannen er det noe annet, og det har vært noe helt annet helt ifra dag 1. Det er så merkelig at det er rart bare å skrive om dette.
Jeg føler jeg har lært så masse om å være mor også, på en merkelig måte! Jeg har gått igjennom historien min tusenvis av ganger, og vurdert hvor det gikk feil, hva jeg gjor på den tiden, hva jeg kunne ha gjort anderledes og forsonet meg med det som har skjedd. På en helt annen måte enn før. Jeg har jo ikke gått i 12år og vært deprimert og nedbrutt over det som skjedde, langt ifra, jeg har brukt disse årene til å forbedre meg for dem, og mitt værste mareritt var å dø av rusen, så barna mine skulle tenke at jeg mistet dem på grunn av rusen, også døde jeg av det også. Det hadde vært mitt værste mareritt. Jeg har også tenkt tanken på hva dem skulle sagt til andre om noen spurte hvor biologisk mor var, og jeg har hele tiden nektet at svaret da skulle være at jeg var død av alkoholen, og var en alkoholiker.
Jeg har ofte også tenkt at jeg nekter å dø slik, at når folk rundt ser annonsen min tenker automatisk på ett problematisk liv, og at det kansje ikke var så rart at jeg døde, siden jeg levde så hardt. Usj. Jeg vet men det er tanker som jeg har hatt igjennom desse 12årene, og det er kansje en av grunnene til at jeg ennå ikke har bukket under, for jeg er sta som ett troll, og jeg gir meg aldri når jeg har bestemt meg for noe.
Jeg har iallefall funnet den morsfølelsen som er normal å ha, den som for de fleste kommer naturlig, og den kom for meg også da jeg hadde barna mine, og den gang kom den momentant fra intet og varte helt til jeg valgte rusen isteden for å være med dem. Rusen fjernet den naturlige morsfølelsen og når dem ble fjernet herfra så var det vanskelig fordi jeg bare fikk de samværene, jeg fikk bare de samtalene på telefon og noen tegninger jeg hadde i mellomtiden. Den følelsen av at du vet nøyaktig str på klær dem bruker, hva serier dem ser på eller hvem dem er forelska i denne uka dette fikk jeg ikke. Jeg fikk ikke de timene med hjelping med lekser, eller trøst når de gråt for de slo seg, jeg fikk ikke tjangsen til å opprettholde en morsfølelse som er normal. Jeg har opprettholdt ett forhold med dem igjennom 12år nå, og har ikke skulket ett eneste samvær uten ærlige grunner med brukket bein og nå med blodet og knekt rygg, jeg har alltid vært der, og reist uannsett vær og uannsett hvor vondt det har vært, så har jeg aldri vist dem noen av mine problemer foruten røyk som jeg sniker meg ut for å ta innimellom. Jeg føler at denne morsfølelsen har kommet sterkt tilbake for meg, etter at jeg begynte å føle meg normal, oppegående og klar nok i hodet til å forstå meg selv. Først når jeg forstod hvorfor på ekte, hva som skjedde den gangen, og oppdaget hvilken bragd jeg faktisk har gjort i forholdet mellom meg og barna. Så kom denne følelsen i meg, som er helt ubeskrivelig god, for en person som har driti på draget så mange ganger som meg, og falt og slått meg skikkelig på veien. At datteren min på 16år snakker med meg hver eneste dag, at hun tør å være åpen og ærlig med meg, at hun sier hun elsker meg hver eneste dag og er så stolt over meg, er en bragd og prestasjon av en mor og datter som har vært skilt i 12år. Det viser at blod er tykkere enn vann, og at hun har fått vokst opp med en familie som elsker henne like høyt som sine egne. Det viser meg at jeg aldri har hatt grunn til bekymring for henne, og det har jeg aldri gjort heller. Hun klarer seg, hun er så lik meg, og har fått den barndommen og den oppveksten jeg aldri fikk. Hun kommer til å bli som meg nå uten alle fallene og problemene, og jeg kommer alltid til å være i stand til å ta henne imot når hun faller, for det gjør alle! På en eller annen måte går det til helsike, men en lærer seg å takle det, og man blir sterkere. Hun har alt jeg ikke hadde, og jeg tenker hun blir en fantastisk voksen! Jeg gleder meg! Sønnen min også, som er så smart som dagen er lang, og jeg tror han blir noe veldig spesielt, han blir en ekspert på noe, det bare vet jeg! Jeg gleder meg til å se dem igjen når denne stilleperioden er over og alt står på vent. Jeg elsker dem som en mor skal, og ser på dette som ett sunnhetstegn og ett tegn på at jeg er blitt normal.
Jeg har fylt livet mitt med tingene jeg alltid har drømt om men aldri hatt muligheten eller tjangsen til å oppnå og ha.
Økonomisk trygghet har noe som har vært ikke-eksisterende for meg hele livet, jeg har omtrent gått bankrått om jeg har kjøpt meg en billig shampo. Og dette har jeg fikset helt fullstendig aleine! Jeg startet på kiwi og fikk inntekt, og ble kvitt en gjeld på 350 000 kr i bare inkasso og sår gjeld fra mine glansdager i rusen from hell. Det var regninger til klær til barna da jeg hadde dem og slike sure ting som gnagde meg nord og ned, jeg hadde panikk i meg hele døgnet over bunken med regninger. Og nå er ALT borte. Eneste jeg har nå er studielån og lån til bilen min, og det føles helt fantastisk for en person som har gått på nåler hele livet. Aldri visst hva jeg får per mnd, hva jeg må ut med i regninger, og har aldri hatt kontrollen på om strømmen ville bli betalt av sosialen eller om strømmen ville bli stengt innen kort tid.
Det er godt, trygt og det er nok ett sunnhetstegn og får meg til å føle meg som ett normalt og oppegående menneske som alle andre.
Bilen er ett stort tegn på at jeg er frisk, den hadde aldri blitt kjøpt om ikke, for jeg har aldri vurdert lappen som noe jeg skulle ha, fordi jeg ikke har stolt på meg selv nok, jeg har vært en misbruker, jeg har ment at jeg ikke skal ha denne retten fordi jeg drakk for ofte, og for mye. Jeg ville aldri tatt den tjangsen, og der har jeg vært klok hele livet. Men nå er den snart i box etter 12 timers lærekjøring med lærer, men pandemien setter en pause for den også, som er helt greit. Jeg har hele livet på meg 🙂 bilen er her og jeg har mennesker rundt meg, så lærekjøring blir det fremover til jeg får tatt denne som jeg har utsatt helt til nå 🙂
Når jeg skriver at jeg tar disse tingene som ett tegn på at jeg er normal, er dette noe jeg ikke har brukt som uttrykk før jeg kjente det i kroppen min. For før hatet jeg dette ordet, for jeg forstod ikke hva normal betydde, normal kan være så mangt, men for meg betyr det at jeg på lik linje fortjener å føle meg som en av dere, selvom jeg har vært en misbruker, så fortjener jeg nå å bli behandlet og respektert på lik linje som hvem som helst annen. Jeg fortjener ikke den tvilen mange kan føle, så lenge jeg ikke viser dere motsatt. Jeg fortjener ikke å bli sett ned på for det jeg har gjort galt før, fordi jeg har tatt ansvar for det for lenge siden nå. Og jeg fortjener å unne meg alle disse tingene fordi jeg ønsker å stå på lik linje i samfunnet som alle andre, fordi jeg aldri har fått lov å ha denne muligheten før. Jeg er ferdig med å bli møtt som en misbruker, og den tvilen og måten å bli møtt på, med en baktanke om at jeg er svakere eller ikke evner til å være klok nok til å vite mitt eget beste, for jeg er smartere og mer reflektert over meg selv enn noen andre her i verden.
Jeg vil bare bli lyttet til, jeg ønsker bare å tømme meg av og til, men du trenger ikke å sette jorden i bevegelse fordi du er redd jeg vil sprekke. Fordi jeg har bestemt meg, inni meg og ingenting du sier til meg kan forandre dette, verken det negative du kommer med eller rosen du gir meg for det jeg nå gjør. Det betyr ingenting for meg, fordi jeg har bestemt meg og laget en pakt med meg selv, som aldri vil bli brutt.
Jeg har fred i sjelen min, jeg kommer ikke til å sprekke eller bli utbrent, jeg har kontrollen over mitt eget liv, og jeg ønsker å bli møtt med den høyeste respekten for det jeg har oppnådd for meg selv og alle andre. Jeg har funnet min fasit på å kjempe en kamp som veldig få faktisk klarer, jeg har sett ett lys som veldig få kan se, og jeg er stolt over det. Så visst faen fortjener jeg respekt for min rusfrihet.
C4 til 349kr!
