Reklame | Ellos.no

Denne dagen har vært tung og svelge, og jeg har virkelig fått satt rusfriheten min på en skikkelig prøve. Mamma falt plutselig uten noen grunn over utenfor og fikk seg en smell, men har det bra etter forholdene, og pappa som er syk oppi det hele. Vi har fått time i morgen tidlig med lege, og jeg er klar for å få svar på hva som feiler han, og hva vi kan gjøre med det.

Jeg er en forferdelig pårørende, for når det gjelder meg så takler jeg det meste men når det kommer til foreldrene mine så blir jeg kastet rett tilbake til barndommen og den følelsen av å måtte beskytte dem og passe på dem, det var enklere før da jeg kunne flykte i rusen, og jeg har vurdert meg igjennom i hele dag hvorfor jeg ikke velger den lette veien ut denne gangen også, men jeg har for mye å tape, det frister ikke å legge ett ekstra problem oppå kransekaken av sorg forvirring og fullstendig kaos. 

Pappa har vært syk før, og i September 2018 trodde vi ikke han ville overleve juleaften, da det ble oppdaget en kreftsvulst like stor som en håndball i magen hans. Han har vært igjennom 6 cellegiftkurer, og 1 stråling, og har mistet hodet på veien. Plutselig var han helt anderledes, han var borte fra oss i flere måneder psykisk, og egentlig var det bra han slapp og være tilstede så syk som han var. Han ble frisk igjen, og kom fort til hektene, men nå er han tilbake med å glemme, ikke klare seg selv, og har fysiske problemer som er en stor belastning for oss som pårørende. Jeg tror pappaen min vet at han er alvorlig syk, men er for borte i hodet til å helt forstå det, og atter en gang må jeg til legen med han, og muligens få en dårlig beskjed igjen. Sist gang utsatte han det helt til det stod om liv, det får han ikke muligheten til denne gangen, og det ble klart for oss i dag at dette er alvorlig. Det er ikke slik at jeg utleverer foreldrene mine på denne bloggen her, dem står bak meg og støtter det jeg skriver. Vi har innsett at å skjule ting, holde tingene innforbi disse 4 veggene ikke fungerer for oss lenger, det går på helsa løs, og jeg makter ikke denne hemmeligholdingen som alltid har vært en del av familien våres.

I min familie skal man holde sine problemer for seg selv, og i min familie så dør vi med eller av rusen, vi lar de psykiske problemene bli så store at vi blir sittende inne i år i strekk uten kontakt med omverdenen, og det må jo sprekke til slutt, denne fasaden vi holder oppe, og jeg nekter å bringe denne tradisjonen videre. Jeg nekter at dette skal gå i arv og jeg bryter denne kjeden av skam, hemmeligheter og rus. 

Familien min går igjennom en vanskelig tid, vi kommer til å trenge menneskene rundt oss, så hvorfor holde det inne? Tilogmed pappa av alle mennesker føler på at å være åpen om alt, faktisk hjelper, og han støtter alle innleggene jeg har skrevet om barndommen.. dette er historier vi har snakket om mye etter at jeg ble edru, og nå sitter vi egentlig bare sammen og ler av all galskapen vi har gått igjennom. Vi blir sterkere av å snakke om tingene, og ikke tie de ihjel lenger. 

Vi er en familie i krise, og vi er sårbare da vi er få. Vi har alltid bare hatt hverandre, og ingen annen nær familie, men vi har klart oss vi 3 sammen. Nå innser jeg at foreldrene mine er eldre, og dem sliter mer og mer med helsen sin, denne dødsangsten som alltid har vært en del av meg, kommer snikende tilbake. Jeg er redd for at noe skal skje med meg, slik at jeg ikke kan være der for dem. Jeg er mest av alt redd for at foreldrene mine skal dø ifra meg, og hva som vil skje i fremtiden. Min dødsangst har ikke alltid handlet om å være redd for min egen død, men i hovedsak om mine foreldres bortgang, og slik har det vært ifra jeg bare var 3-4år gammel. Jeg vet at alle barn er redd for døden, men i meg har det bodd noe som har vært så mye større en vanlig redsel, den har vært hemmende og altoppslukende og veldig farlig. 

Jeg er glad jeg har denne bloggen og får tømme meg flere ganger for dagen, for uten hadde russuget kommet snikende som det alltid gjør i kriser. Jeg føler meg som ett nytt menneske med nytt tankemønster, og har aldri vært så lite fristet til å ta meg en øl og søke trøsten i rusen. Jeg er livredd, men jeg har ett klart hode og en plan.

Bordlampe ifra Ellos som jeg falt for ❤️

Reklame | Ellos.no

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg kjenner at jeg ikke forstår hvordan jeg klarer å henge sammen. Det skjer så mange triste ting rundt meg akkurat nå og jeg sitter med en stor angst for å miste pappaen min. Han er alvorlig syk og det har bare gått en vei, og i dag har vi for alvor innsett at dette ikke går lenger. Vi kom igjen fra en tur på Eid der han plutselig forsvant igjen og jeg måtte på leit etter han. Med skitt i buksene fant jeg han langt borte ifra der vi var i utgangspunktet. Etter en stressende biltur hjem med telefoner til lege og hjemmesykepleien, så satt jeg av mamma hjemme. Plutselig ser jeg i speilet at hun ligger på bakken og har nok en gang falt uten å vite hvorfor. Det var rimelig kaos der en stund, når jeg måtte få pappaen min i dusjen, og sørge for at mamma hadde det bra på samme tid.
Det er aldri en normal dag i livet våres og denne har toppet kransekaken for meg. Tankene mine er med hun som har prøvd å ta sitt eget liv og hvordan vi skal hjelpe henne når hun kommer hjem og alle disse bekymringene over pappas helse og ikke minst mammas.
Det spinner rundt i hodet mitt, jeg er faktisk aleine og jeg er den eneste dem har.
Om jeg tar innover meg det hele nå så smeller det for meg, jeg klarer ikke å håndtere alt dette selv. Jeg gleder meg til å hente Sebastian på jobb og få litt hjelp i dag. Vi må hjem og sjekke hvordan det ligger an med både mamma som sikkert skadet seg i fallet og pappa som vi bare mister mer og mer av for hver dag som går. I går tok vi han i å steike fiskeboller på steikepannen, og jeg ber til alle makter om at vi skal få han tilbake igjen. Og jeg håper det ikke enda en gang har gått så langt at det ikke er mer å gjøre. Jeg er sinnsykt trist og veldig aleine.

Parafyme fra Ellos! ❤️

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Reklame | Ellos.no

Nok en gang sitter jeg her med den samme følelsen, denne følelsen av å ikke strekke til, ikke være nok der for dem som trenger det, og jeg sitter og lurer på om hva jeg kunne gjort anderledes, hva jeg burde ha sett av symptomer, og hvordan jeg egentlig burde ha håndtert denne situasjonen. 

I går kom telefonen atter en gang, og jeg som har levd i dette miljøet i så mange år, er nesten vant med disse telefonene som endrer helt verden iløpet av sekunder. En jeg kjenner nært prøvde å ta sitt eget liv, i desperasjon og fortvilelse, heldigvis greide hun det ikke, men er hardt skadet.

Det er helt sykt å si at man er vant med disse telefonene, der dem du kjenner og er glad i enten dør eller er alvorlig syke psykisk. Jeg prøver å ikke ta innover meg det hele, men det er vanskelig når det er så nært som dette. Jeg prøver å gruble meg ihjel om hva vi kan gjøre for denne dama, hva vi kan stille opp med, men jeg innser at vi ikke kan gjøre noe som helst. Når det har kommet så langt som dette, er det overhode ingenting annet vi kan gjøre annet en å være der for henne. Vi har ingen makt over sykdommen hennes, vi har ingen erfaringer eller kompetanse til å ta vare på ett menneske som ikke finner noen annen utvei en å ta sitt eget liv. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er på slike dager det er vondt å være meg, fordi det er i nære relasjoner til meg, og overhode ingen vet om dette. Det er ingen som snakker om dette, og alt skal skjules og ties ihjel, jeg har absolutt ingen jeg kan spille ball med når det har gått så langt som nå. Men jeg føler likevel ett behov for å dele. 

Så mange mennesker der ute sitter med tanker om å avslutte livet så altfor kort, dem innser ikke verdien av eget liv, og er så syke at dem ikke klarer å se noen annen utvei. Selvmord er noe vi ikke snakker om, det kryper under huden våres når vi prater om dette, og når det først skjer blir det fullstendig stille rundt oss. Folk går på tå og hev, stille før stormen men alle merker at det er noe i gjære. Det er vondt å gå og bære på disse tankene aleine, det er tungt i sekken, og min utvei vil alltid være åpenhet. Nå setter jeg alle kluter til for at en av dem nærmeste av meg skal få den hjelpen hun fortjener, at hun får behandling over lang tid, og ikke blir utskrevet før hun har fått hjelp. Vi har ingen og miste 🙁

Parafyme fra Ellos! ❤️

Jeg er alltid for streik når arbeiderene synes dem får for lite lønn, og heier dem frem med den største glede i verden! Jeg tenker dette er en viktig metode for å få frem det som er riktig i arbeidslivet, og når noen streiker ser man viktigheten av arbeidet dem gjør, og kansje ting vi tar som en selvfølge forsvinner ifra hverdagene våres, og plutselig ser vi hvor hjelpeløse vi blir uten alle disse hjelpemidlene våres. 

Nå har det seg slik at jeg har noe for buss-sjåfører! Jeg har vært i klinsj med dem mange ganger, og har ofte følt på hvor uhøffelige og lite glad dem er i jobben sin! Nå tar jeg overhode ikke alle under samme kam! Det finnes mange unntak, men oppigjennom årene har jeg truffet så mange som overhode ikke passer i jobben, det er rett og slett en gruppe som skiller seg ut i frekkhet og lite proff i jobbene sine. 

Hadde jeg i min jobb vært uhøffelig og lite hjelpevillig mot mine kunder hadde jeg fått sparken på dagen, jeg hadde blitt lite likt og kastet rett ut. Mens dem som kjører buss får ture på som dem ønsker det, det virker ikke som dem har noen å svare for om dem gjør noe galt, og ingen tør jo å si imot den som skal føre man trygt frem. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet jeg atter en gang går rett inni vepsebolet, og jeg har en tendens til å ende oppi det. Men jeg klarer bare ikke å ta denne streiken alvorlig. Jeg tenker en gjennomgang av dem som kjører buss og ett smilekurs hadde gjort susen, for ofte opplever jeg sjåfører som heller ønsker å dø enn å kjøre den jævla bussen frem.

Når man går på jobb, så er man på jobb, og man har faktisk ikke lov å ta med seg privaten inni jobben sin. På tross av hvor jævlig jeg har hatt det, har jeg aldri vist dette på jobben, og det går sport i og være hyggelig og behjelpelig mot mine kunder, jeg tenker når jeg klarer det, så bør faktisk flere klare dette, og jeg beklager for at jeg ikke tar denne streiken alvorlig. Dette er kun basert på mine erfaringer i møte med sjåfører av bussene som går her, og uten lappen i alle disse år, har jeg en del erfaring kan man si. Å bli møtt med ett trøtt og lite intressert tryne når man entrer bussen og skal hjem er lite motiverende og ofte sitter jeg med denne følelsen av at sjåføren helst hadde vært alle andre plasser enn akkurat der. 

Takk for meg og at jeg får lettet hjertet mitt.

Det er atter en ny dag og jeg føler meg lettere, jeg klarer ikke å forklare det på andre måter. Det er som byrder har lettet og jeg har klart å nærme meg temaer som jeg har unngått hele livet mitt. Jeg blir sterkere av dette, jeg har godt av å komme utav komfortsonen min, og denne bloggen skal jo ikke handle om at alt er perfekt hele tiden. 

Vi mennesker skal være så perfekte hele tiden, vi skal ha alt på stell og ha kontroll over egne liv, og om det skjer noe innad i familien så skal det ikke utfor disse 4 veggene våres, vi skal verne om privatlivet til de grenser at familier går i oppløsning og mennesker sitter igjen med traumer resten av livet fordi vi mennesker skal klare oss sjæl! 

Slik var jeg før! Jeg holdt alt inne, uannsett hva det gjaldt, og vernet om fortiden min til de grader at jeg selv satt og kuttet meg selv for å få ut denne psykiske smerten inni meg, jeg fant trøsten i rusen, en flukt fra virkeligheten, men nå ønsker jeg å aldri igjen søke flukten. Jeg er vant med å ta snarveien ut av dette livet når det er vanskelig, jeg sammenligner det med en karusell, og når det blir for heftig så hopper jeg av og ruser meg, fordi det er dette jeg er vant med og føler meg trygg med.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere kan sikkert tenke at jeg henger ut mennesker, og forteller ting jeg burde holde for meg selv, men alle disse historiene må ut for at jeg kan leges, og historien hadde ikke blitt komplett uten. Jeg føler meg mindre skamfull i dag, og det har tatt meg lang tid å en gang tenke tanken å dele så groteske historier fra fortiden min, det har kostet meg dyrt, det skal dere vite, men det har fungert på ett vis jeg ikke klarer å ta på og ikke ser. 

Jeg har opplevd ting mennesker ikke skal behøve, nå bruker jeg disse tingene til å spre ordet, få fokus på rus og vise andre at det faktisk er en vei ut om du ønsker det nok, jeg har en tung bagasje, men den blir lettere og bære når jeg får delt det, fortalt hvordan det har vært, og plassert brikkene i livet mitt slik at jeg selv kan forstå hvordan det kunne gå så ille med meg. Barn og rus har ingenting med hverandre å gjøre. 

Livet mitt var ødelagt helt ifra starten, og jeg tror åpenhet og ærlighet hadde hjulpet meg helt ifra starten, men vi bor på bygda og her skal vi ikke snakke åpent om hvordan vi egentlig har det, og om noen spør så går alt bra, alltid. Jeg er lei av å bære på dette aleine, jeg ønsker ikke å være som alle andre, og jeg nekter å fortsette å betale for det andre har gjort mot meg. 

Tusen takk for at jeg får lov å tømme meg til dere, jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten. Meld dere gjerne inni gruppa mi på facebook, der jeg legger ut alle innleggene mine om dere ønsker å følge meg videre! Det er litt komplisert med den følgeknappen min nederst i hjørnet, men på facebook er det lettere 🙂

Reklame | Ellos.no

Disse tingene jeg har skrevet om og åpnet meg opp om i dag, har jeg aldri fortalt til noen før, og ingen av mine nære venner har visst hva som skjedde den gangen da jeg voks opp. Mange klager over sin barndom, og jeg har alltid holdt munn om min, fordi denne skammen og disse sårene har vært helt forjævlig vanskelige å åpne igjen, men jeg tenker jeg må gjøre det for å klare å komme meg videre. 

Jeg anser fortiden min som små bomber som ligger i underbevisstheten og plutselig smeller, de kan komme fra intet og ødelegge alt, og alltid før har det ført til rus og enda større problemer, det nekter jeg å la det gjøre denne gangen. Jeg skal gruble ihjel disse traumene, og analysere dem helt til dem ikke er skadelige lenger, som jeg har gjort med de hundrevis av andre jeg har delt på denne bloggen. 

Det høres sikkert helt sprøtt ut, at når jeg har blogget om en ting så klarer jeg å legge det bort og aldri tenke mer på det igjen, og om noen hadde fortalt meg noe slikt hadde jeg overhode ikke hatt noen tro på det! Tingene blir enklere å forholde seg til, og når jeg har sagt dem høyt så er dem ikke så farlige lenger. Jeg detonerer bomber når jeg får åpne meg for dere her på åpen blogg, og jeg forstår at noen tenker at jeg deler altfor mye, og blottlegger meg så til de grader at jeg kommer til å angre en dag, men hva skulle jeg ellers gjort? Skulle jeg fortsette i den duren jeg har kjørt hele livet, og gått på smell etter smell og ødelagt meg selv? Ikke faen ødelegger jeg meg selv lenger, med ting som andre har påført meg og som har vært urettferdige. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg står for alt jeg har gjort, det er min feil at jeg rusa meg, jeg mista barna fordi jeg ikke kunne ta vare på dem, og jeg er ansvarlig for at jeg falt utenfor samfunnet og aldri fant dette aksepterte livet som alle forventet jeg skulle få. Jeg rota det til! Men jeg har aldri gjort noe med viten og vilje, og aldri behandlet noen dårlig fordi jeg har vært ett dårlig menneske. Utgangspunktet mitt var så jævlig dårlig og jeg ante ikke bedre…. jeg visste rett og slett ikke bedre, men nå vet jeg. 

Det kommer til å gjøre vondt resten av livet mitt, alle disse tingene som sitter så dypt inni meg, disse tingene som ble ødelagte allerede fra begynnelsen. Jeg tror tilliten min aldri vil bli normal, men den kan bli bedre, og det er noe jeg jobber med hver eneste dag. Selv nå når vi skal gifte oss, og jeg vet hvor jeg har min kjære, venter jeg bare på å bli forlatt enda en gang helt plutselig, og jeg tror jeg aldri vil slutte å være redd for å miste alle rundt meg, fordi alle har dratt før. Jeg visste ikke hva ekte kjærlighet var før jeg traff min kjære, det har aldri vært noen som har behandlet meg med respekt og virkelig elsket meg, jeg blir stadig overasket over at han fortsatt er med meg, fordi jeg alltid vil tvile på kjærligheten. Jeg har alltid søkt etter å bli ønsket, så jeg har lagt meg ned med mennesker jeg overhode ikke har likt, bare for å få denne anerkjennelsen av at noen vil ha deg. Det høres sykt ut, men dette er realiteten når man opplever å være uønsket. Jeg har alltid følt meg ubetydelig og som en dritt på jord som bare opptar plassen, jeg har alltid hatt ett inderlig ønske inni meg om å dø og forlate denne verden, og jeg kommer nok alltid til å tvile på om jeg er god nok, flink nok, pen nok eller klarer nok, selvom jeg vet jeg er mer enn så nok for dem som er glad i meg.

Jeg kan få 1000 kompliment og en liten kritikk, og jeg henger meg oppi den ene. Jeg kommer nok alltid til å gå i svart om jeg tror noen kommer til å slå meg, og jeg går alltid inni meg selv om jeg opplever avvising. Jeg er skadet av fortiden, og mange ting kommer til å være der for alltid, men jeg ønsker ikke at fortiden min lenger skal definere meg som menneske, jeg vil utav denne tvangstrøya som kuer meg og gir meg en intens følelse av skam og ubetydelighet. Jeg har så mange sår som ennå må gro, men litt etter litt klarer jeg og åpne meg, lege disse sårene og gå videre.

Tusen tusen takk for støtten i dag folkens <3 uten dere, ingen meg! Meld dere gjerne inni gruppa mi på facebook som heter tilbaketillivet og følg med på det spennende som jeg legger ut der! Dere kan også følge bloggen igjennom bloglovin nederst i hjørnet ved å bare registrere navn og e-post 🙂 det er en innviklet løsning, men den eneste desverre.

Ellos//Ellos//Ellos

Reklame | Ellos.no

I dag har jeg gjort noe viktig, noe helt spesielt for meg selv, og bare for meg selv. Jeg har klart å begynne å nærme meg følelser som jeg har unngått for alt det har vært verdt hele livet, og hver gang jeg har nærmet meg har det endt i bulder og brak. Det ligger latent under overflaten, det ulmer der, og jeg har dårlig erfaring med uoppgjorte saker. Jeg har tatt ett valg i dag, ett viktig valg for fremtiden. Jeg nekter å bære med meg videre denne skammen og angsten som fører med, på grunn av ting jeg faktisk ikke var ansvarlig for. Jeg var ett barn og ett barn skal ikke oppleve slike saker. Punktum. 

Jeg har valgt å være åpen ærlig og rusfri, og har bladd ut hele privatlivet mitt på åpen blogg, og vært i aviser for å fortelle hvem jeg er, denne historien er ikke komplett uten starten, det blir feil å utelate den viktigste perioden i livet mitt, den som dannet den jeg er, og kan forklare hvorfor ting har blitt som det har blitt. Mange tror rusmisbrukere velger det livet selv, at dem går inni det med åpne øyner, men for meg var dette like naturlig som å spise eller gå på do. Jeg gjor bare det jeg hadde sett alle gjøre, og alkoholen var en naturlig del av livet. 

Mitt største ønske er at barna mine skal lære av min historie, og ikke repetere den. Jeg ønsker å bryte denne kjeden av rus og problemer, for dette går i arv og det skal jeg bekjempe med all kraft. Jeg lærte ikke av alle episodene med min egen pappa, og nå ønsker jeg å gjøre noe med historien min. Det ville være synd om så mange feil ble begått uten at noen kunne lære av den, plukke opp småting av det jeg skriver og faktisk ta det til seg, og endre seg. Jeg klandrer ingen, jeg har lært å leve med det som har skjedd, og har tilgitt for lenge siden. Herregud jeg gjor det samme mot mine barn, jeg valgte rusen foran dem, jeg har ingen grunn til å dømme for egen oppvekst.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kunne bare ønske noen såg meg, plukket meg opp og gjor noe med situasjonen min, både på skolen og ellers. At noen såg hvor mye jeg egentlig behøvde og åpne meg om alle disse tingene og usikkerhetene rundt meg. Jeg ble gravid som 15-åring, etter en slik oppvekst. Jeg ble kastet inni voksenlivet, uten å vite noe som helst.

Da rusen kom snikende inni livet mitt, hadde jeg ingen motstandskraft, og jeg fant noe jeg manglet inni meg. Plutselig fikk jeg en stemme, jeg fikk venner å drikke sammen med og jeg følte meg som en del av noe. Mobbeofferet og taperen ble plutselig sett av mennesker som var mye eldre enn meg. Narkotika kom inni livet mitt, og jeg som hadde gått med en holdning om at alle narkomane var avskum, og ikke betydde noe, at dem var mislykka og hadde valgt dette selv, ja jeg skjemmes over egne holdninger, men jeg selv hadde drevet en kristen nattkafe, og det var ingenting som skulle tilsi at jeg selv ville sitte med sprøyta i hånda noen år senere. 

Ingenting i livet mitt da var unormalt, jeg hadde to barn og var i fast forhold med barnefaren, alt var en idyll, men så startet jeg å drikke da han dro i fengsel for noe lite. Dette var starten på alt, og jeg ble for alvor hektet på denne rusen som fikk personligheten min ut, og jeg turde å åpne kjeften etter ett liv i taushet. 

Jeg tror rusen tok meg ifra første slurken, jeg ble forelsket, helt bergtatt og hadde det så deilig når jeg var rusa. Jeg glemte barna mine, og startet å gå mer og mer ut, og møtte selvsagt mennesker som drev med kraftigere saker. Jeg ble forelsket i en narkoman, og da var veien kort for ei jente som meg, uten selvtillit og troen på noe som helst i verden. ALDRI hadde jeg trodd at jeg ville bli rusmisbruker, og gå i de samme skoene som min far.

Jeg håper noen kan dra nytte av mine dyrekjøpte erfaringer, og at det kan hjelpe noen. Jeg blottlegger ikke sjelen min uten nytte tenker jeg, og at jeg får lov å tømme meg for alle disse tingene er forfriskning for meg. I alle disse årene har jeg gått med alle disse tingene og bært aleine, og nå føler jeg at jeg blir lettere for hver dag som går! 

Fremtiden er lysere enn noengang, og jeg har så mange givende ting å fylle hverdagen min med. Det viktigste for meg er å være og forbli rusfri, uten å føle at livet er tomt uten. For meg er livsgleden og denne sjelefreden noe jeg setter øverst, og jeg tror jeg har funnet veien mot min egen lykke, på tross av en fortid som fortsatt ligger der og ulmer.

Følg gjerne bloggen ved å trykke på bloglovinlinken nederst i venstre hjørne! Da hadde jeg blitt kjempeglad! Jeg har også en gruppe på facebook som heter tilbaketillivet som dere kan melde dere inni 🙂

Saint Tropez//Twist & Tango//Whyred

Reklame | Ellos.no

Endelig har jeg klart det, endelig klarer jeg å skrive om dette, og jeg føler jeg er på vei ett sted. Jeg har gått igjennom alle traumatiske opplevelser, pint meg selv igjennom historiene gang på gang, men når det kommer til barndom og da jeg mistet barna mine stopper det opp. Jeg er redd for å henge ut noen, for foreldrene mine har virkelig gjort det dem har kunnet med det dem har hatt, og jeg tenker at dem ikke visste bedre. 

Jeg har fått så mye kjærlighet! Jeg har blitt overøst med både det og penger ifra pappa som kjøpte seg fri. Men disse minnene må bare ut, for at jeg skal kunne leve ett liv uten å ta med meg disse traumene videre. I fare for å sprekke selv og ødelegge mer, så trenger jeg å få ut disse tingene som har plaget meg i alle disse årene, uten å henge ut foreldrene mine, eller krenke noen. 

Jeg har faktisk ikke ett eneste minne av pappa edru, før jeg ble voksen. Før jeg selv fikk barn, og han satte korken på flasken har jeg faktisk ikke sett han som jeg husker edru, foruten da han hadde seg en periode på Valdresklinikken. Han hadde bestemt seg, han ville kutte alkoholen, og vi trodde på han. Jeg husker jeg var i gata, og skulle opp til pappa der mamma var på besøk, jeg husker han ringte meg etter å ha vært edru ett halvt år, og da jeg tok den hørte jeg momentant att pappa hadde drukket. Jeg har opparbeidet meg ett instinkt, som forteller meg når han drikker eller ikke, og det ligger latent i kroppen. Pappa kan være edru i 3år, og jeg merker det på sekundet om han sprekker. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg husker også en barndom som var preget av å vente, for pappa var sjømann og kunne være ute i 6mnd i strekk. Jeg husker en gang at han ringte hjem, og fortalte at denne gangen skulle bli anderledes, og han skulle komme hjem til oss isteden for å gå ut og drikke med en gang han kom i land. Jeg husker dette savnet etter pappaen min, og iveren idet jeg visste han kom hjem, men jeg endte alltid opp med skuffelsen. Jibben og gjengen var viktigere, det kom alltid før alt, også meg. 

Jeg har kunnet to nummer helt siden jeg kunne å trykke inn tastene på telefonen, det er til taxi og Jibben. Og jeg har vært på leit etter pappa en million ganger. 

En gang da jeg bodde på Byrkjelo ett år fordi mamma skulle gå skole, dro jeg på besøk til Måløy og pappa. Forventningene var så store, fordi jeg opplevde grov mobbing av en som var mye eldre enn meg, jeg husker ennå hvor tung han var da han satt oppå meg og slo snø i ansiktet mitt. Jeg husker logoen på vinduene på bussen, og det har satt seg i meg som ett dårlig minne, fordi logoen inneholdt navnet til denne gutten/ungdommen. Dere kan tenke dere at denne turen var en vei utav torturen på Byrkjelo. Da jeg ankom Måløy gikk jeg som avtalt innpå butikken og brukte telefonkiosken der til å ringe til pappa. Men han tok ikke telefonen. Som ett barn var dette traumatisk, jeg kjente ingen der, og var helt aleine, og jeg brukte alle mine penger i denne kiosken uten svar. Heldigvis fikk mamma ringt til ei venninne av henne og jeg ble hentet der jeg stod med bagasjen og med gråten strømmende. Pappa hadde sovnet og glemt meg. 

Det som sitter lengst inne, er at jeg opplevde all denne mobbingen på skolen, og hjemme gikk jeg med dette store ansvaret på skuldrene mine. Jeg visste aldri hva som kom rundt neste sving, og det fantes ingen rutiner eller trygghet. Plutselig kunne verden stå i brann rundt meg. Jeg gikk med en fryktelig frykt hele tiden, jeg følte andre kunne se på meg hva jeg bar på, og var livredd for å bli avslørt. Jeg har alltid vært den type som hadde en fantasivenn jeg kunne fortelle alt til ifra jeg var veldig liten, og faktisk helt til jeg begynte på ungdomskolen. 

Jeg har alltid vært den som har stått utenfor, blitt en bekjent men aldri venn, og jeg har blitt mer og mer lukket jo mer og mer svikt jeg har opplevd. Kjærlighet har aldri vært en normal del av livet, sex har vært forbundet med tvang og plikt, og ekte vennskap fantes ikke. Jeg har blitt kald i prosessen, liten tillit til verden rundt meg og fryktelig aleine om alt. Jeg har problemer med å knytte meg til mennesker, fordi jeg er vant med at dem forsvinner og jeg føler ingen forstår hvorfor før jeg forteller historien min. Ikke mine nærmeste venner en gang vet dette, men jeg føler det er på tide nå og sette fri alle disse tingene som preger meg både personlighetsmessig og følelsesmessig. Det er vondt som faen og skrive dette, jeg føler meg som det barnet igjen, men jeg må for å få fred i sinnet mitt og sjelefred. Alle disse tingene kunne knekt meg, men jeg har kommet meg styrket utav det, og jeg ønsker å bruke dette til å bli ett bedre menneske, og hindre at andre må oppleve det jeg har måttet gå igjennom.

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

Reklame | Ellos

Hele mitt liv har handlet om å skjule seg selv, aldri åpne seg for noen som helst, og alltid holde ting inne og for seg selv. På tross hvordan jeg har hatt det med meg selv og inni meg, har jeg aldri åpnet munnen om noe som helst. Jeg har mange traumer fra fortiden, ja helt fra jeg var liten og fast inventar på alle festene som foregikk. Det skjedde mange ting barn ikke skal oppleve, ting som ett barn ikke kan forstå, og ting som gjør at ett barn føler skam og skyld. Det skal ikke være slik at barnet føler at det må ta vare på de voksne, og dem skal ikke ta ansvaret over på seg selv. For meg har det hele tiden vært viktig å aldri ruse meg sammen med barna mine, det har gått sport i dette, og mine barn har aldri sett meg ta meg en eneste øl! Jeg dro bort når jeg skulle ruse meg, og overlot ansvaret på mine foreldre, dermed var jeg fraværende i morsrollen, og det var helt riktig at jeg mistet ansvaret for barna mine, da jeg ikke klarte å ta vare på dem som en mor burde. 

Jeg er glad barna mine ble tvangsplasserte, jeg er takknemlig for at dette skjedde da det skjedde. Barna mine fikk ingen opplevelser med meg i rusen, foruten at jeg ikke var der for dem, og det er jeg sjeleglad for. Jeg har som barn opplevd at de voksne rundt meg har vært så full at dem har sovnet i parken, skrikende etter meg at jeg var en hore, og da var jeg bare 10år gammel. Den gangen sitter inni meg, fordi jeg ble mobbet på skolen, og dette var på Måløydagene, og jeg var sammen med hele klassen min. Det ble ikke mindre mobbing, for å si det slik, og denne skammen over opphavet mitt ble bare forsterket. Jeg hadde store problemer selv på ungdomskolen og våge å ta med meg venner hjem, fordi jeg aldri visste hvordan ting var hjemme. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble tatt med til bergen på tur, og for ett barn som aldri hadde penger til å reise, var dette noe jeg såg veldig frem til! Gleden over turen forsvant, da jeg gikk sammen med den voksne hele kvelden og leita etter hotell og han var drita full. Jeg gikk aleine med pappaen min som hadde drukket hele dagen, og Bergen by har aldri vært så stor. Vi fikk til slutt komme inni en kjeller under hotellet, fordi eigeren syns så synd på meg, vi hadde tross alt gått innom absolutt alle hotellene, og jeg var sliten. Jeg husker jeg ba pappa om å få meg hjem, jeg ønsket ikke denne turen lenger, som skulle være så gøy! Jeg tror jeg var 6år gammel den gangen. 

Jeg har sett pappa skade seg mange ganger, i fall i jibbenbakken og ved andre anledninger. Jeg har prøvd å røyse han oppigjen siden jeg var 4år. Jeg har syns synd på pappaen min så lenge jeg kan huske, jeg har beskyttet han hele veien, jeg har alltid gått med han i bakhodet mitt. Først nå innser jeg at jeg er en pårørende, med alle disse minnene som faktisk har ødelagt barndommen min. Jeg ble tvunget til å ha voksne tanker i hodet, bekymringer ett barn ikke skal ha. Jeg har hatt dødsangst helt siden jeg var 5år, og jeg har hele tiden trodd at denne angsten var normal. 

Jeg skriver ikke dette for sympati, jeg skriver dette for å vise at jeg i utgangspunktet ikke hadde en nubbetjangs til å få ett normalt A4 liv selv. Jeg har alltid gått med denne uroen i kroppen, mobbingen som knakk meg ned i dritten, og jeg gikk inni voksenlivet altfor tidlig, og uten å forstå verden vi lever i. Jeg hadde ingen trygg base, jeg var det svakeste leddet allerede fra jeg var veldig liten, og ett lett bytte. Jeg hadde null tro på meg selv, og ingen som lærte meg om livet generellt. Jeg måtte klare meg selv, og lære aleine. 

Mamma spør hele tiden hvorfor jeg ikke sa ifra hjemme om mobbingen, og løy til dem. Mitt værste mareritt var at dem skulle få vite at jeg ble mobbet, fordi jeg visste mamma ville lage ett helvete, og jeg fryktet at pappa skulle dukke opp på skolen drita full, eller ringe dem når han var beruset, for det var det som ville skje. Det gikk sport i det å skjule hvor vondt jeg hadde det inni meg, og jeg laga en pakt med meg selv om å aldri fortelle noen om noe. Jeg var livredd for barnevernet og hva som ville skje. Derfor har jeg holdt munn hele livet, og har lukket meg fullstendig.

Nå er jeg voksen, jeg er trygg i meg selv, og jeg vet hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Fortiden har preget meg, men jeg er utav dette fengselet nå, og ønsker at flere skal vite hvorfor jeg har blitt rusmisbruker, og hvorfor jeg har oppført meg som jeg har gjort. 

Jeg tør å vedde på at ingen har lyst på livet jeg har levd. Men her står jeg!

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

Saint Tropez//Twist & Tango//Whyred

Reklame | Ellos.no

Da er det mandag igjen og helgen har gått vanvittig fort! Jeg ble advart på forhånd at disse helgene ville gjøre det, men plutselig var det over. Jeg sitter igjen med en enorm motivasjon, og om det brant i sjelen min før, så står det nå i full fyr. Det er dette jeg lever og ånder for! Jeg føler rus uten å ødelegge meg selv og jeg føler på en stor takknemlighet.

I dag kommer vi tilbake til virkeligheten, det er her vi skal bruke det vi har lært, og nytte oss av disse verktøyene vi har opparbeidet oss. Jeg skal på nav for noen, og vi skal fikse og styre. Uka er fylt opp med lystbetonte ting og andre ting som jeg må gjøre. Jeg kommer ikke til å gjenta de siste ukene, og kommer til å sile ut det jeg ikke er nødt til å gjøre selv. Helgen har også vist meg at å fokusere på seg selv og sitt også er viktig oppi det hele, det er fort utpå igjen, når alt går bra rundt en og man er for alvor sikker på at man aldri skal ruse seg igjen, kan man plutselig stå der og falle utenfor igjen.

Det er vanskelig å forklare hva helgen har betydd for meg som menneske, jeg har ennå ikke klart å tatt det helt innover meg, men noe har skjedd med oss alle som var der, og jeg skal bruke det videre for å leve dette livet etter disse tre mantraene jeg har i livet mitt. Åpen ærlig og rusfri. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det høres ut som tre ord, som vi alle har hørt før, men om man fordyper seg i ordene så innser man at det er harde regler og følge i hverdagen. Og alltid være åpen og ærlig høres sikkert enkelt ut, men prøv å gå i 9 mnd uten å lyge til verken deg selv eller noen andre! Man må være så brutalt ærlig at det gjør vondt, man må ha konfrontasjoner med absolutt alle som fortsatt skal være i livet ditt, og man må gå igjennom en selvransakelse fra helvetet. En ting er å ikke lyge til andre, men som rusmisbruker løy jeg mest til meg selv, og å bryte dette mønsteret har kostet meg dyrt. Jeg har måttet revurdere hele meg selv, forandret på alt og startet på nytt. Å leve med seg selv etter ett langt liv i rusen kan gjøre deg bitter, veldig bitter! Jeg har selv vært borti denne følelsen som kjennes så godt i magen, den spiser deg opp innvendig og ødelegger for fremtiden, og jeg har lært at dette er den farligste følelsen vi kan ha. 

Oppgjøret med fortiden har vært det vondeste, jeg har mistet mye! Barna mine er det værste for meg å prate om, og derfor gjør jeg det så fort jeg får muligheten, jeg har lært at jo mer jeg snakker om det, jo mindre vondt gjør det, og jeg håper jeg en dag kan sitte her og blogge om dem uten denne dårlige sanvittigheten og den vonde smaken i munnen. 

Jeg har opplevd vold på det groveste, jeg har faktisk blitt brukt til å dele ett stort trebord, jeg har også blitt slått når jeg har sovet etter jobb i ansiktet, og blitt kastet bortover gulvet som en bowlingkule. For å ikke snakke om det seksuelle oppi det hele. Jeg har både blitt voldtatt av min beste venn og en jeg aldri hadde møtt før. Jeg har mange arr som aldri blir borte, men etterhvert som jeg jobber med meg selv klarer jeg å legge bort ansvaret fra meg selv, og innser at det ikke er jeg som skal leve videre med disse traumene. Tingene som har blitt gjort mot meg har preget meg, jeg reagerer om noen løfter hånden mot meg, jeg går i svart og i forsvar om jeg føler meg truet, jeg får hjertebank av krangling eller når noen krangler fysisk. Jeg har noen ting som jeg jobber med, for å eliminere disse tingene som før har fått meg til å finne trøsten i alkoholen. Jeg prøver å vokse på tingene som har gjort meg vondt før, og jeg nekter å ødelegge livet mitt fordi en voksen mann følte det var ok og antaste ett lite barn da jeg var liten. Jeg tar tilbake makten over livet mitt.

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all