Det er det dummeste jeg hører, når mennesker prøver å fremstå på denne måten, at dem faktisk tør å påstå at dem er seg selv 100%, ja for 110% finnes faktisk ikke. Jeg har aldri møtt ett eneste menneske som fullt ut har vært seg selv 100%, og vil helt sikkert aldri møte ett slikt menneske heller, og for å være helt ærlig så håper jeg ikke jeg vil møte ett slikt menneske heller.
Om jeg hadde vært meg selv 100%, så hadde jeg sittet her mutters aleine, og alle hadde tatt avstand ifra meg, om jeg hadde sagt hva jeg mener i absolutt alle sammenhenger og alltid, så hadde jeg blitt forhatt, og det tror jeg gjelder de fleste menneskene på denne planeten her. Av og til tenker man ting man bare ikke sier til andre, og noen ganger har man lyst å kaldkvele den som sitter ved siden av deg, men du gjør det jo ikke. Å være seg selv 100% er fysisk umulig i denne sivilasjonen vi lever i, og heldigvis for det.
Jeg forstår at det er IN og være ekte og seg sjæl hele tiden, men jeg sitter og undrer over hvor mange løgner man faktisk presterer bare igjennom en dag, og det må vi faktisk bare gjøre. Om man ikke liker noe med noen andre, spyr man ikke ut all ederen og gallen man har på lager, fordi vi mennesker faktisk har en sanvittighet, og vi ønsker ikke å såre andre mennesker, men om vi hadde vært 100% oss selv så hadde verden sett helt anderledes ut, og det hadde vært en utrivelig plass å være.
Om jeg hadde vært meg selv 100% hadde jeg drept alle rundt meg i milevis omkrets når jeg er forbanna, og jeg hadde brent ned alt rundt meg om tankene mine hadde gått uti virkeligheten, og mange av mine tanker er jeg glad ingen kan lese til tider når ting er vanskelige. Vi mennesker er ikke 100% oss selv, for da hadde ikke verden gått rundt som den gjør i dag, da hadde alle freaket ut, dopet seg og rusa seg og hatt det morro hele dagen, isteden for å være foreldre, gå på jobb og gjøre disse tingene vi faktisk må gjøre for å ha ett verdig liv.
Det dummeste jeg hører er unge mennesker som streber etter å være 100% seg selv, for jeg er virkelig glad for at jeg utad bare viser 50% av meg selv, og det er godt nok! Jeg er ekte nok, men kommer aldri til å være 100% meg selv, av omtanke til alle rundt meg!
Jeg har aldri vært typen til å sette særlig pris på omgivelsene vi har rundt oss, og har egentlig tatt det hele for gitt. Jeg har ikke lagt noe større tanker i naturen vi omgir oss med, annet en at det har vært flott og fint, men ikke noe mer.
Etter at jeg sluttet og ruse meg er det som om jeg ser alt med nye øyner, og det er ingenting som får meg villere i trusen en disse naturopplevelsene! Jeg føler ekte rus, uten alkoholen, jeg kjenner glede uten bedøvelsen rusen har gitt meg, og jeg kjenner på en sjelefred jeg aldri har innehatt før. Når jeg sliter eller har det vondt, så søker jeg ut i naturen, og siden jeg har knekt rygg og dårlig helse, var det en befrielse og få lappen og bilen som tar meg rundt, slik at jeg på tross av bevegelseshemninger får muligheten til å søke terapien jeg føler naturen har blitt for meg.
Dere ser selv, hvor idyllisk og flott det er rett utenfor her jeg bor, bare en liten biltur, så er alt du ser flotte malerier av ypperste klasse. Jeg sier ikke at det ser slik ut hver eneste dag, for det er Vestlandet vi snakker om, så regnet bøtter ned over oss ofte. men det blir helt glemt på disse dagene!
Jeg hører at mange sier at dem ikke lenger legger merke til omgivelsene dem er i, at dem ikke lenger kjenner denne gleden over hvor vakkert det faktisk er her, og jeg tenker det er forferdelig trist! For ikke lenge siden fant jeg denne gleden i rusen, men har klart å forflyttet den til sunne rusmidler som dette, og ikke blir jeg fyllesyk av å kjøre rundt heller, men ofte blakk på grunn av bensinprisene.
Ofte tar jeg meg selv i å kjenne på ekte glede, når jeg kjører og ser noe helt nytt på ett sted jeg har vært 1000 ganger før, for alltid oppdager man noe nytt og noe vakkert her jeg bor. Vi har så mange slike steder, og jeg tror jeg er rundt øya her iallefall to ganger for uka, bare for å suge inn all denne motivasjonen inspirasjonen og søker sjelefreden. For meg har denne kjærligheten til naturen kommet som kastet på meg, og aldri hadde jeg trodd at jeg ville finne så mye i å bare kjøre rundt og se.
Poenget mitt er at alle må finne sin vei, og sin glede, det er ingen som kan lære deg hvordan du skal bli rusfri, motivasjonen må du hente selv, og det har aldri nyttet for meg å kutte rusen for noen andre. Jeg kan belære andre med alle mine tanker og hva som har funket for meg, men jeg vet at jeg ikke hadde respektert ett menneske som ba meg slutte da jeg var i aktiv rus. Det som fungerer for meg, funker ikke for andre, men dem må plukke ut og luke ut det dem synes er viktig, for så og lage seg en egen plan som er skreddersydd akkurat den selv. Jeg sier ikke det blir lett, det blir faktisk ett helvete den første tiden, men dem som ønsker det nok og finner denne viljen i sjelen sin, klarer det!
Når jeg tenker tilbake på barndommen så tenker jeg på utryggheten, redselen og den forferdelige lasten av ansvar som ble plassert på meg, jeg ble voksen altfor fort, og satt med voksne tanker allerede da jeg bare var 5-6år gammel. Jeg måtte ta noen valg ett barn aldri skal måtte ta, og flere ganger ble jeg sittende igjen med pappa full, og mamma som bare stakk i taxi, og jeg måtte ta valget mellom dem to. Jeg hadde valget mellom å være med tryggheten, eller være der for han som trengte meg og ikke klarte å ta vare på seg selv.
En gang var pappa på sykehuset, og mamma og han hadde en konflikt gående, mamma gikk derfra etter bare 10minutter, og jeg måtte ta valget om å være på sykehuset med pappa som var syk, eller være med mamma og reise den lange veien hjem. Hva skulle jeg gjøre i den situasjonen? Jeg var aleine oppi det hele. Mamma bare gikk og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre om jeg ble hos pappa som trengte meg, og som jeg hadde ett intenst behov for å beskytte mot alt i verden. Dette er valg barn ikke skal stå ovenfor, heller ikke å ligge våken om natten og lure på hvordan foreldrene har det, om han ruser seg, om han faller om og dør, eller skader seg alvorlig i fylla. Ett barn trenger tryggheten og den har jeg aldri fått.
Jeg har aldri hatt rutiner, aldri hatt faste tider for måltider, tannpuss eller leggetider, jeg har alltid vært det barnet som gråt seg til husarrest fordi alle andre rundt meg fikk det, men aldri jeg, selvom jeg fortjente det mange mange ganger. Barn blir usikre når dem ikke har regler og konsekvenser, og jeg ble en streng men rettferdig mor på grunn av dette selv.
Det skjærer i sjelen når jeg forteller om dette, det er som jeg forteller en hemmelighet som har fantes i familien i en årrekke, ting man skal holde innenfor fire vegger, man skal ikke fortelle hvor ille det har vært og denne hemmeligholdingen fører til traumer som aldri forsvinner, man får ikke behandlet det, leget det eller bli ferdig med det, fordi det er så forbanna tabu og snakke om det. Oppå all mobbingen hadde jeg det ikke bra med meg selv på privaten heller, og det ble en evig farlig sirkel, og det forundrer meg at det faktisk har gått så bra tross alt.
Da jeg ble antastet som 5åring forstod jeg ikke hva som skjedde, men det førte til en intens redsel for gutter generellt, og denne redselen satt faktisk i meg helt til jeg gikk i 8.klasse, og gjor det slutt med typen min hver gang vi skulle møtes, fordi jeg var redd for nærkontakten. Jeg tror jeg gjor det slutt 20 ganger, før han ikke gadd å bry seg lenger. Hehe.
I 10.klasse ble jeg voldtatt av den første jeg hadde sex med. Jeg anser det i dag som en faktisk voldtekt selvom det var kjæresten min. Jeg sa nei og han fortsatte. Jenta som hadde blitt antastet som liten og vært livredd gutter ble sittende i dusjen i flere timer fordi hun følte på skammen, uviktigheten og skittenheten slike ting fører med seg.
Sex for meg har aldri hatt noen sammenheng med kjærlighet før jeg ble voksen, alt har vært ødelagt ifra starten av, og noe som skal være fantastisk har bare vært traumatisk for meg, og jeg har brukt sex til selvskading i mange mange år. Jeg sitter med arr som aldri vil gå bort, men når jeg skriker det høyt ut gang på gang, gjør det ikke så vondt lenger, jeg tar brodden av smerten, men den vil alltid være der.
Å sitte her og si det, skrive det, og reflektere over det som har skjedd, er som å se en syk film på tv. Livet mitt er en film, men jeg håper på en happy ending på denne reisen! Og jeg håper dere vil følge meg videre på denne veien til å bygge opp med selv, og livet mitt, bli sterkere og modigere, og tørre å åpne meg om mer. Dette er bare en brøkdel, og nå ser jeg hvorfor jeg har slitt så fælt, når man ikke har tillit til noen lenger, er det vanskelig å leve ett normalt liv uten rusen.
Jeg håper så inderlig at barna mine ser historien min, forstår når dem er gamle nok, og aldri går i samme fellene som meg. Jeg er så glad for at dem har fått en annen oppvekst enn meg, og har sunne verdier og holdninger til livet, dem har fått en god start her i verden, og det er ikke min fortjeneste. Det er vondt å ikke ha dem selv, men innerst inne er jeg lettet, over at dem slipper å oppleve de traumene jeg har måttet være med på. Dem er mitt alt, og grunnen til at jeg kjemper så hardt, barna er alt!
Igjennom hele min oppvekst opplevde jeg brutal mobbing, utfrysing og ting barn ikke skal måtte igjennomgå. På barneskolen var det ett par stykker, mens på ungdomskolen så følte jeg det var alle mot to, og på vitnemålet mitt derfra står det null på fravær, fordi dem ikke hadde tjangse å få en oversikt over dette, da jeg hadde flere dager hjemme en faktisk på skolen.
På barneskolen hadde jeg ett år borte, da vi bodde på Byrkjelo og jeg fant meg godt til rette der. Det var bare så synd at en ifra ungdomskolen som var mye eldre enn meg den gangen fant det morsomt å mobbe meg også der, det gjør noe med en, det setter spor.
En gang satt en person oppå meg og slo hardt imot sidene på kroppen min, og jeg måtte late som ribbeinet mitt knakk før han ville gi seg. Jeg gikk med gråten til klasserommet når det ringte inn, men turde ikke å si noe. Mobbing foregikk ikke på skolen, det fantes ingen mobbing der, og slik var det. Om noen tok det opp ble det børstet under teppet, og man fikk inntrykk av at det ikke var viktig og tingene som skjedde var fillesaker barna kunne ordne oppi selv, det var bare synd at det bare ble værre og værre.
Jeg tror min sosiale angst stammer ifra torturen å stille seg opp foran klassen og holde foredrag… spesielt for ett barn som opplever mobbing, og ungdomskolen er bare ett stort kapittel for seg selv som gnager. Jeg stod opp grytidlig jeg den gangen, og mye tidligere enn mobberene på skolen, fordi jeg ikke turde å ta bussen til skolen! Jeg stod opp med mamma og var med henne på jobb og gikk til skolen derfra, bare for å få fred ifra dere. Ofte mange timer før skolen begynte satt jeg klar på pulten min og ventet.
Når det var helg sov jeg som en stein om nettene, og jeg var så lett i kroppen, men natt til mandager sov jeg ikke ett sekund, og fikk kjeft hjemme fordi jeg aldri kom meg opp til skolen. Men lite visste dem om at jeg faktisk ikke sov om nettene, om jeg visste jeg skulle på skolen. Jeg husker jeg låg og tenkte meg ut situasjoner som kunne oppstå på skolen, og angsten bare vokst og vokst inni meg.
Barnevernet ble koblet inn og jeg husker det første møtet, det var i badehallen på skolen. Jeg nektet å være med på gym og bad, ikke faen om jeg skulle kle meg naken sammen med gjengen from hell, og vi hadde faktisk en lærer som plutselig kunne stå inni garderoben våres. Jeg som var usikker ifra før var dette ukas tortur, og fraværet bare steg og steg.
Første møtet med barnevernsdamen var en fadese! Det var moren til en av mobberene, og tror dere at jeg klarte å åpne meg for henne når jeg visste dette? Det ble ansvarsfraskrivelse på det værste, og damen mente jeg tok for mye ansvar hjemme for en far med alkoholproblemer, så smart som hun var, og jeg kunne ønske jeg bare hadde sagt sannheten den gangen, fått det ut, og kansje det hadde skjedd en endring.
Når vi snakker om gym og bad på skolen, så latet jeg faktisk i mange år som at jeg ikke kunne å svømme. Den nærmeste vennen jeg hadde hadde problemer med å få til denne svømmingen, og fikk sin egen del av bassenget i disse timene. Vi gikk på barneskolen og det store bassenget sammen med de andre ble rett og slett brutalt for meg. Jeg som mobbeoffer sammen med en hel gjeng som var FIT for fight. Ja jeg latet som i alle disse årene at jeg ikke kunne å svømme, bare for å få lov å være på det avgrensa området i bassenget, og for å unngå konfrontasjoner med dem andre. Det høres helt sykt ut når jeg sitter her og skriver det. Men det er sannheten.
Skolen kunne plukket dette opp, da det ble tatt opp tusenvis av ganger, og siste gangen så endte det i slåsskamp, fordi jeg og venninna mi fikk nok av mobbingen. Vi tok igjen for første gang, og det ble oss to som fikk skylden for det hele, på tross av at det var oss to versus to av mobberene som hadde plaget oss i 3år.
En ny jente begynte på ungdomskolen og reddet meg ifra ensomheten og mobbingen, plutselig fant jeg en ekte venn men vi begynte å drikke sammen. Det var veien min ut, og plutselig fant jeg stemmen min, jeg følte meg kul og viktig for første gang. Vi begynte å oppsøke dem som var eldre enn oss, og ble tatt inni varmen. Dette var min vei inni rusen, uten at vi visste om det da. Hun flytta etter ett halvt år her, og jeg har aldri hatt en slik hjertesorg etter noen. Jeg møtte faren til barna mine, og ble gravid.
Avslutningen på ungdomskolen møtte jeg ikke opp på, jeg satt hjemme og hadde akkurat fått vite at jeg skulle bli mor. Som 15-åring, som har opplevd grov mobbing over så mange år, føler seg spesiell når ett menneske som er mye eldre enn deg ønsker deg, ser deg og vil ha deg.
Mobbingen har tatt ifra meg selvrespekten, jeg føler ikke jeg er verdt noe, eller god nok til noen. Den har gitt meg en grunnleggende angst for avvisning, og jeg blir fryktelig usikker med en gang jeg føler noen vender meg ryggen. Jeg søker etter å bli godtatt ubevisst hele tiden, og den har ødelagt tilliten min til menneskeheten. Helt fra jeg var liten har det levd en grusom angst inni meg, om at sannheten kommer frem om mobbingen, at foreldrene mine skulle få vite det, og få enda mer plager med meg. Det var mitt værste mareritt at boblen skulle sprekke og sannheten om at jeg ble mobbet skulle komme ut, jeg var redd for konsekvensene, om pappa ville møte opp på skolen full eller mamma i raseri og gjøre alt værre.
Helt fra jeg var liten lærte jeg meg og holde kjeft, ta imot alt og bare gå videre. Jeg lærte meg at det var bare tapere som gråt, og at jeg fortjente alt jeg fikk fordi jeg var ekkel og stygg. Mobbingen kunne ha ødelagt resten av livet mitt, men jeg har blitt trygg i meg selv, mobbingen førte til at jeg fant trøsten i alkoholen og senere i hardere stoffer, men jeg står her i dag og er ikke lenger redd for noe, det kan ikke skade meg lenger, men jeg håper mange går inni seg selv og tenker over hva dem har gjort, og lærer barna sine bedre.
Mobbing ødelegger livene til folk, og det skal ikke skje! Mobbing har ødelagt mye for meg, og preger meg fortsatt. Dere skal vite at jeg ikke har glemt hva som skjedde den gangen, det lever inni meg og jeg må leve med dette resten av livet, mens dere lever deres. Jeg kan glemme men aldri tilgi.
Det skjer noe når man er i en slik gruppe, man deler ting man ikke en gang forteller de nærmeste hjemme, helt uten filter, og man føler seg trygg. Det kan ikke ses, ikke føles på og vi aner ikke hva det er som gjør dette, selvom vi aldri har møttes før og ikke vet noe om hverandre sitter vi med lyset tent og deler de innerste tankene våres, og det føles trygt og godt.
Jeg har funnet familien min, den utvidede, den familien jeg tenker på når jeg har det tungt, og det som holder meg igjen når jeg holder på å sprekke. Dette russuget som er inni oss kan ingen andre forstå, en dem som føler det samme. Denne driven inni oss, som får oss til å blindt gå inni faren med åpne øyne, bare for å kjenne kjærligheten til rusen en gang til, er det bare vi som forstår. Jeg selv går til psykolog og har systemet i ryggen, men en selvhjelpsgruppe kan være ett supplement jeg aldri ville vært foruten. En slik blanding fungerer for meg, og jeg anbefaler det varmt videre, alle er velkomne så lenge dem møter åpen ærlig og rusfri, og jeg tenker at dem som ønsker det kommer aldri til å angre seg.
Gruppa har gjort noe med meg, jeg blir sett, hørt og respektert, uten å måtte forklare meg ihjel, jeg kan bare si ett ord, og samtlige i rommet forstår hva jeg mener. Det er unikt, ekte og veldig sterkt! Jeg er stolt over familien min, og alt vi får til sammen. Uten denne gruppen hadde edrueligheten vært ensom, og bare for meg selv, men med denne så er vi edru sammen, vi er ett team som stiller opp for hverandre uansett når på døgnet det er, og vi vet dem er der sekunder etter at du bare har hevet røsten din, det er sikkerhetsnettet ditt, og det mest dyrebare du har. Ingen kan forstå det, uten å ha opplevd det selv, stemningen, og den samtalen som foregår. Jeg er stolt!
Gruppa er en sentral del av min prosess, der får jeg to timer hver uke til å fokusere på min kjærlighetssorg sammen med andre som sitter med den samme sorgen. Jeg behøver å tømme meg, bli ferdig og fokusere fremover, jeg trenger å høre andres historier, og jeg trenger denne påminnelsen om hvor kort veien tilbake faktisk er. Jeg tror jeg aldri blir for gammel, for flink eller for edru for gruppa, og det gir meg noe, som jeg ikke klarer meg uten.
Etter denne uka jeg har hatt, behøvde jeg denne onsdagen mer enn andre ganger. Og jeg klarte meg faktisk igjennom uten å gråte! Til en forandring. Det er kaos rundt oss, med selvmordsforsøk, pappa som er syk og mamma som falt ute oppå det hele, ja gårsdagen var preget av kaos, tristhet og fortvilelse. Det har roet seg i heimen, og nå håper jeg det varer! Pappa skal på undersøkelse, og det går bra med mamma, så nå er jeg klar for resten av uka, uten store overasskelser som jeg ikke setter pris på.
I morgen kommer foringene til vinduene! Vi må jo bare toppe dette kaoset, med MER kaos og jobb, så jeg regner med å gå på noen smeller fremover, bokstavelig talt. Kontrollfreaken Monica med huset fullt i foringer som bare blir stående rundt omkring her i huset. Wish me luck! Eller rettere sagt, wish Sebastian luck!
Det er matutlevering på Frelsersarmeen i morgen, så jeg blir kjørende litt rundt, og jeg skal på brukthandelen og hente massevis av varer! Og for å toppe dette, så skal jeg en tur til psykologen min, og som alltid så gleder jeg meg! Hvor enn så sykt det høres ut. Det er en helomvending dette at jeg setter pris på disse timene med Jørgen, og det funker på merkelige vis. Han lar meg sortere, slik at jeg kvitter meg med dødvekten som ofte hoper seg opp over tid. Jeg har aldri hatt troen på hjernekrympere, og har unngått dem og vært livredd dem hele livet. Jeg tror det handler om at jeg har vært redd for å slippe noen inni kaoset jeg har gått og bært på, men jeg er ikke lenger redd noe som helst her i verden. Det beste som har skjedd oppi alle forandringene er nok dette, at jeg ikke lenger er så jævla stolt lenger, og er ikke redd for å behøve litt hjelp. Det er det som har fått meg uti dritten før, denne staheten og selvstendigheten.. Jeg også er svak, jeg er bare ett menneske, og er ikke lenger redd for å vise det.
Denne dagen har bare vært av ypperste klasse, og jeg gleder meg til i morgen og dagen etter det.. jeg er edru lykkelig og jævlig stolt! <3
På godt og vondt så finnes det ingen grenser her i verden, og når du minst venter det så smeller det igjen, jeg har ett inntrykk av at disse bombene er mange flere i mitt liv enn i andres, men det kan sikkert hende at det er blottleggingen min av privatlivet mitt som gjør at det kan virke som det er drama rundt hodet mitt døgnet rundt. Jeg tar dere med inni livet mitt på godt og vondt, og legger ikke skjul på noe som helst, ja til de grader at det gjør fysisk vondt til tider. Når jeg møter mennesker på gata, så er jeg helt naken, alt ligger på åpen blogg og jeg kan ikke finne på en eneste ting å si som dem ikke allerede vet på forhånd, fordi alt står her skrevet ned og hakket inni stein. Det er litt kjedelig når alle vet alt, men det er jævlig vanskelig å snakke dritt om meg for tiden bak ryggen min, fordi alle vet sannheten, og ingen gidder å snakke dritt om meg når jeg forteller alle akkurat hvordan tingene ligger an.
Det er anderledes å være meg, jeg går lettere og skuldrene og hodet henger ikke lenger som før, jeg er stolt over den jeg har blitt og alt jeg klarer å oppnå i livet mitt. Jeg føler ikke ett behov for å skjule meg lenger, jeg finnes ikke redd for å face verden, og med åpenheten kommer også en forståelse og en støtte som ikke ligner grisen! Jeg er så takknemlig for alle disse fine ordene dere sender min vei, og alle støtteerklæringer hver gang dere ser jeg sliter, dere gjør meg så sinnsykt sterk, og dere er grunnen til at jeg orker å sette meg ned flere ganger for dag og oppdatere denne bloggen her. Bloggen har blitt den viktigste brikken i mitt liv, utrolig nok! Jeg som aldri har lest en blogg i hele mitt liv, og har hatt ett trangsynt syn på disse bloggerne, har selv dratt nytten av å dele, åpent og ærlig uannsett. Det er enkelt å dele når alt er flott og fint! Men når man har det dritt, og opplever kriser er det vanskeligere å åpne seg. Jeg føler meg som ett nytt og bedre menneske, bare ved å klare å åpne meg og stå frem.
Mitt mål med denne bloggen er å forsterke fokus på denne viktige saken, mer oppmerksomhet rundt psykisk helse, og vise hvilke metoder som faktisk fungerer for de menneskene som sliter. En klinikk er ingen klinikk uten noen som har egenerfaring, og å bruke oss som har kommet oss helberget ut er en viktig brikke i dette kompliserte arbeidet fremover. Jeg er for åpenhet, alltid! Så om det går til helvetet i livet mitt, så deler jeg, fordi jeg ønsker å vise at det er det eneste som fungerer! Det nytter ikke å gå og bære på ting aleine, vekten blir redusert med halvparten bare du sier det høyt, ingen skal gå og slite aleine uten å bli sett, og feil og urettferdighet skal opp og frem! Jeg nekter å gi meg, og jobber døgnet rundt for denne saken som gjør at sjelen min står i full fyr, og jeg er så engasjert at det er vanskelig å rette fokuset på det som er viktig, og jeg er overalt hele tiden. Etterhvert som jeg lærer så kan alt arbeidet mitt komme til nytte for andre, og min store drøm er at denne lille bloggen faktisk kan endre ett liv! Å ha denne makten ønsker jeg ikke å misbruke, jeg ønsker å bruke den til å bedre andres liv, og ikke å henge ut andre mennesker, da kommer jeg ikke langt her i livet.
Å vite at jeg kan endre folks oppfatning om rusmisbrukere ligger i bakhodet hele tiden, for når mennesker møter meg sier mange at dem aldri hadde trodd at jeg av alle var en misbruker som har opplevd det jeg har, jeg er en ung dame i min beste alder, jeg ser ikke ut som den alkisen jeg faktisk er, og jeg er ingen gammel gretten gubbe på en bar med øla foran seg, jeg er ett nytt bilde av en rusmisbruker, og det viser at absolutt alle kan bli dratt inni elendigheten rusmisbruk er.
For meg er det viktig å endre alle disse rusmisbrukernykkene mine, jeg har måttet gå igjennom meg selv, min egen oppførsel, snakkemåte og væremåte for å eliminere alle disse tingene som definerte meg som rusmisbruker, uten å gjøre det klarer man ikke å gli inn igjen i samfunnet, man blir møtt som man møter andre, og man har ett viktig ansvar for å gi ett godt inntrykk av seg selv. Jeg er ikke intressert i å sy puter under armene på andre mennesker, og i møte med meg finnes det regler, for å skåne meg selv.
Jeg angrer ikke på ett eneste innlegg jeg har laget her, jeg står for det hele, og har familien i ryggen. Jeg ønsker ikke å male ett glansbilde av meg selv, eller mitt liv, for det kan gå fra helvetet til himmelen iløpet av timer, og livet skjer! Det hele handler om hvordan man takler disse utfordringene som kommer susende, og jeg har valgt å gå denne veien selv, og ikke legge meg inn. Det er så mange ting som skal læres, men igjennom denne bloggen får jeg sortert, jeg får fritiden min når jeg sitter og deler, og det gjør meg mer bevisst på fremtiden, og det livsvalget jeg har tatt.
Helt siden jeg var liten har jeg hatt dødsangst! Jeg har trodd at dette var normalt, og at alle går med en slik rungende angst inni seg, men etterhvert så har jeg lært meg at dette ikke finnes normalt. Barn er generelt redd for døden og all usikkerhet som finnes i verden, men det jeg opplevde lignet overhode ikke på normal redsel. Jeg husker faktisk den dagen jeg forsona meg med døden, og ba Gud om å bare ta meg. Jeg hadde vært så lenge redd, jeg hadde gått med en intens angst inni meg over så lang tid at jeg var villig til å bare dø når jeg bare var 5-6år.
Det jeg i senere tid har sett var angst, gjor at jeg var livredd for å gå på do, jeg var dødsredd for at mamma skulle dø mens hun sov, og angsten lignet overhode ikke på normal frykt for døden, som er helt normalt i barneårene. Jeg husker den dagen da jeg tok ett oppgjør på barnlig vis den gangen. Jeg husker at jeg tenkte voksne tanker i hodet mitt, og jeg maktet ikke å være redd lenger. Jeg ba Gud om å bare ta meg, døden kunne bare hente meg, for jeg ville heller dø enn å ha det slik som jeg hadde det. Når jeg tenker tilbake på tankesettet jeg hadde som så liten, så innser jeg hvor voksen så fort jeg måtte bli.
Angsten min handler ikke om min egen død som regel, den handler om andre mennesker som jeg er glad i. Jeg har klart å håndtert denne angsten min, og jeg har kontroll på den, men når ting skjer med de nærmeste så blir jeg kastet rett tilbake til da jeg var 5-6år og forsonet meg med døden, så altfor tidlig.
Jeg er glad for at jeg har klart å lære meg forskjellen på frykt og redsel versus angst. Å lære seg dette har fått meg til å oppdage at det gikk fryktelig galt for meg allerede ifra jeg var veldig liten, den har vist meg at jeg allerede hadde en angst allerede fra barneårene, og at dem bare har vokst seg større og større. Jeg tror jeg er født med indre uro og angst, jeg tror miljøet rundt meg og de ytre faktorene bare har forsterket det som har lagt der ifra begynnelsen, og jeg har blitt ekspert på min egen angst.
Å leve med angsten er den store utfordringen, for man må lære seg dette. Angsten kan dempes, men vil aldri forsvinne, og man må lære seg teknikker som gjør det lettere for en.
Det værste jeg hører er mennesker som ber folk med angst om å bare skjerpe seg, ta seg sammen, gå videre… skjulte sykdommer blir ikke respektert, uansett hvor mye vi skriker om inkludering og ett åpent samfunn, så har vi en lang vei og gå ennå!
Jeg har funnet ut en ting! Jeg vet det meste om rus, og psykisk helse, jeg takler denne rollen kjempebra, og trodde at jeg som pårørende ville gå strålende, men jeg suger på dette! Jeg finnes ikke flink når mine nærmeste blir syke eller plages av noe, og jeg fatter ikke hva jeg skal gjøre eller i hvilken ende jeg skal starte, jeg går rundt meg selv og er helt elendig på akkurat dette.
Vi har vært til lege, og pappas blodplater er lave. Han blir sendt videre til CT og endelig får vi noen konkrete svar på hva som egentlig mangler. Han er ikke seg selv, han glemmer alt og roter noe fælt på mange måter og i sammenheng med de fysiske plagene er jeg glad jeg som pårørende ble hørt og sett av legen vi var med i dag. Han tok mine meninger på alvor, og det er ikke alltid man føler at legene faktisk hører på de nærmeste når det kommer til helsen til pasientene. Nå blir det bare å vente på denne tiden, og få dommen. Det er så mye bedre å få svarene, enn å gå i uvisse og nå har det blitt så galt at vi bare må få hjelpen vi trenger. Vi er en familie i krise, men det har vi vært i før, og har ridd av mange stormer sammen, dette klarer vi lett.
Kreft er en snikende jævlig sykdom som man aldri kommer utav, om man blir frisk går man alltid med tanken på at det faktisk kan komme tilbake, og hos pappa har han hatt noen bivirkninger av behandlingen han fikk som jeg ikke unner noen. Selvom han har blitt frisk av kreften så er han alikevel ikke frisk om dere skjønner.
Det ser sikkert rart ut at jeg blogger om pappaen min, og mange tenker kansje at jeg utleverer han, men vi er sammen om denne bloggen her, ja hele flokken støtter bloggen, og vi har ingen grunn til å skjule det som skjer innad i familien våres lenger. Jeg tenker å vise livet på godt og vondt, og se at jeg fortsatt er så sikker på troen min, viser at det faktisk er mulig. Det at jeg ikke har merket noe sug oppi alt kaoset, viser at hjernen er med på denne forandringen i livsstilen min!
Nå skal jeg videre, etter å ha hatt ruskuratoren min hjem til meg 🙂 jeg skal ut på møte og starte ett nytt spennende prosjekt! Jeg gleder meg!
Dagen har kommet og vi er klare for svar, svar på hvorfor pappaen min plutselig har mistet husken igjen, og har glidd litt og lengre bort fra oss og vikeligheten. Pappaen min er av en typen som aldri går til legen, og unngår det til siste liten, og den smellen har vi gått på før med full kraft. Vi har hatt pappa syk før, ja han var dødssyk, vi er sterke nok til å vite sannheten, men alikevel livredde for svarene vi får.
Jeg har tenkt igjennom hva som kan få meg utpå dette stupet og hvilke ting som kan få meg til å sprekke igjen, og det eneste jeg kan komme på er om noe skjer med foreldrene mine, og i går var det dramatisk med begge to. Mamma ler av det nå, jeg stod der aleine med ei som hadde falt og en pappa og ta hånd av, og hun skratter over alt jeg må oppleve. Det fantes jo ikke morsomt når det skjedde, men etterpå var det jo tragikomisk det hele.
Å styre det som skjer i hverdagen har jeg gitt opp for lenge siden, for her i min verden skjer det litt av hvert, og det har dere fått med dere. Det eneste jeg kan gjøre er å forberede meg mentalt på det meste, stå i situasjonene og lære av dem til neste gang, og det finnes ingen russug i meg. Jeg tror jeg er løsningsorientert til de grader at jeg blir kald når jeg står i kriser, og det er en fordel når krisene bare kastes på meg ifra alle kanter.
Jeg har fullbooket meg hele denne uka, og prøver å multitaske og organisere meg såpass at jeg ikke brenner meg ut på det hele, jeg er ikke vant med å ha ting å gjøre, og dette ansvaret over meg, så jeg har mye og lære meg, og må sikkert gå på en del smeller før jeg lærer.
I dag våknet jeg livredd og dette blir dagen for søking av svar på hva vi har i vente i fremtiden. Det er så vondt når det kommer til foreldre, og man vet ikke hva man skal gjøre. Jeg håper det går bra, og krysser alle fingre og tær for at det går fint med legen i dag.
Denne dagen her glir lett inni listen over de værste, og det har vært tungt for oss alle. Det har vært skikkelig trist å innse at menneskene som er meg nærmest faktisk er sykere enn det jeg har innsett før. Det blir en lettelse å gå til legen i morgen, og få svarene vi trenger for å ta fatt på fremtiden, for slik som vi har det nå er ikke holdbart. Vi er en sterk familie, og uansett hva svarene blir, så må vi ha dem. Vi har klart oss før, og skal klare det meste bare vi står sammen.
Mamma har det fint etter velten sin tidligere i dag, og det er en fred over heimen våres omsider. En ulykke kommer skjelden aleine sier dem, og dette ordtrykket vet jeg stemmer. Jeg er glad jeg har andre ting å fokusere på når det står på som værst her, og at jeg kan flytte fokuset litt bort fra meg selv når det koker. Jeg trenger det, mer enn jeg trodde.
Jeg har blitt kontaktet av så mange i dag som villig hjelper til om det skulle trengst, og jeg setter slik en pris på akkurat dette! Jeg er ikke lenger redd for å strekke ut hånden lenger om jeg behøver det, og sier ifra når jeg sliter.
Når jeg hadde hentet min kjære og forklart han situasjonen hjemme dro vi hjem og satt sammen kontorstolen jeg var til Eid og kjøpte meg i dag! Det var helt magisk å gjøre noe fysisk oppi alt styret, og vi ble faktisk sittende en god stund på kjøkkenet og bare snakke, planlegge resten av uka, og videreutviklet noen ideer jeg har til gruppa vår. Det er lenge siden vi har satt oss ned, og tatt en pause sammen på denne måten, uten mobiler og nettbrett rundt oss, og jeg følte den samtalen fikk meg nedigjen på jorden, og tilbake til fokuset jeg så sårt trenger. Jeg fortalte han dette om at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre i slike situasjoner, fordi jeg alltid har søkt i rusen. Den automatiske reaksjonen i kroppen er å døyve smerten, men nå må jeg for første gang i mitt liv stå i situasjonene og være tilstede uten å flykte. Jeg er glad jeg har han og lene meg på når jeg trenger det. Og jeg har funnet meg en skikkelig mann som faktisk er der, uansett.
De store prøvelsene kommer, og livet skjer, men jeg kommer aldri til å falle for fristelsene som ligger der. Aldri har jeg følt meg sikrere, på at veien tilbake til dritten er jeg ikke villig til å ta. Jeg går i modus, der jeg prøver å fikse og ordne problemene, og da trenger jeg ikke enda ett problem for å toppe det. Det edruelige livet er det som passer for meg, og ingen skal tvile på eller være redd for at jeg sprekker nå 🙂 familien trenger meg.
