DAA har jeg vært med psykolog, og jeg har funnet ut at jeg faktisk har snakket med denne personen før! Jeg har jo sagt at jeg aldri har vært med psykolog før, men har faktisk hatt samtaler med han før, så der løy jeg uten mening. Jeg husker ikke i hvilken tidsperiode i livet jeg har snakket med han før, eller i hvilken sammenheng, så det sier litt om hvordan livet mitt har vært 🙂 men det var litt betryggende å ha sett ansiktet før, og ikke alt var helt nytt allikevel!
Jeg satser alt jeg har på at disse samtalene jeg skal ha en gang i uka + gruppa mi skal hjelpe meg fremover og få på plass de tingene jeg savner i livet mitt som rusfri. Jeg har liksom alle forutsetningene, og jeg har bygget meg opp et liv som jeg er veldig fornøgd med, jeg har på en måte kontroll på det meste og jeg føler meg omsider som et normalt menneske. Når man har stått utenfor voksenlivet så lenge som jeg, er selv de småtingene som vanligvis er normalt for andre, nye for meg! Og det er masse å sette seg inni. Jeg liker å ha kontroll på det meste rundt meg, og er egentlig en kontrollfreak i gode perioder, og føler meg tryggest når jeg vet hva som dukker opp rundt neste sving. All utryggheten i livet har vist meg at jeg trenger å være trygg, og ha rammer rundt hverdagen min, ellers faller jeg utenfor og alle angstsymtomene mine smyger seg innpå meg igjen. All bagasjen jeg har fått igjennom livet er en del av meg, det har preget meg og jeg har mange ting å jobbe med. Så lenge jeg innser at dem er en del av meg, er det lettere å håndtere det, og jeg jobber med meg selv hver eneste dag for å tilpasse meg det nye livet mitt <3
Aldri i verden hadde jeg trodd at på 170 dager skulle klare å oppnå så mye som jeg har gjort, og at det er håp for meg viser at det er håp for alle. Jeg har drevet min egen traumebehandling, og nå trenger jeg hjelp til å styrke tilliten min til omverdenen og menneskene i livet mitt. Jeg må senke denne garden jeg har oppe konstant og lære meg helt på nytt og faktisk stole på andre, noe jeg aldri i mitt liv før har gjort. Å lære noe så vidt og stort som tillit i en alder av 32år vil ta meg lang tid! Men man er på en måte avhengig av å stole på andre enn deg selv, og når man kommer ifra miljøer så er det vanskelig å bygge opp normal tillit til andre. Jeg er vant med å bli sviktet og er overhode ikke vant med å åpne meg for andre mennesker, så jeg har klart å bryte ned ganske mange grenser allerede. Det er godt å klare å få ut det jeg tenker, uten å ty til den ekle rusen istedenfor!
Overskriften er selvsagt ironisk og ikke noe jeg mener 😉 jeg tenker det er styrke i å ta imot hjelp, og man skal ikke klare alt selv. Det er ikke nødvendig å bære på alle byrdene sine aleine, det blir tungt etterhvert og hvorfor ikke prøve noe som i værste fall faktisk kan fungere? 
0 kommentarer
