Forrige helg var vanvittig vanskelig for meg på mange måter, og nå er det visst påanigjen for meg! Det virker som det blir helt katastrofe hver helg og alt bare kjæsjer fullstendig for meg. Jeg har det virkelig ikke bra for tiden, og gidder ikke late som jeg har det heller. Det bare hoper seg opp med tanker og ting jeg ikke makter over, og jeg føler meg som ett mislykka drittmenneske. Tankene går ikke innom å ruse seg bort fra denne virkeligheten, men det er close. Jeg føler jeg ikke er bra nok på noe som helst og jeg er bare deppa som faen. En dag kan være god og bra på alle måter, og den andre dagen er jeg helt nedi kjelleren og det er disse tankene som svirrer i hodet konstant som gjør meg så deprimert som jeg aldri trodde jeg ville bli igjen. På slike dager er jeg så vanvittig svak og tåler ingenting, og på dagene jeg har det bra er jeg så sterk at ingenting kan knekke meg. Jeg går utfra at dette er livet med depresjon, at ting går veldig opp og ned og formen er varierende som natt og dag. Det er som å være med på en karusell som aldri stopper opp, og jeg er vant med å hoppe av og ruse meg for å unngå denne virkeligheten som normale friske mennesker takler godt. For meg er det ikke vanlig å takle alle disse følelsene, og jeg er LIVREDD. Jeg har begynt å gå inni meg selv igjen, ikke snakke om det jeg føler, og tankene går fortere og fortere i hodet, dem får lov å slå rot i meg og vokser seg større og større, og skaper større og større problemer for meg. Jeg begynner å tvile på alt rundt meg og blir jævli sårbar. Livet er rett og slett bare dritt på disse dagene! Jeg kommer til å få mange mange slike dager fremover om jeg ikke starter å åpne meg igjen, si hva jeg mener og hva jeg føler.. det er bare så vanvittig ulikt hvordan jeg har vært hele livet, det har ikke vært ok for meg og fortelle noen at jeg er svak, såret eller forvirret, det har ikke vært ok og sagt til noen at jeg har det vondt inni meg, så hvordan i all verden skal jeg lære meg at dette er okay? At verden ikke vil gå under bare jeg forteller noen om hvordan jeg faktisk har det med meg selv? Jeg kommer iallefall til å gå på en skikkelig smell om jeg ikke finner en måte å få utløp for alle disse usikkerhetene mine, for akkurat nå føler jeg at dem spiser meg opp innvendig og at jeg bare har lyst å gråte til det er tomt for tårer. Jeg føler jeg ikke har kontrollen og at jeg har en stor sorg inni meg som er altfor stor for meg å bære selv, og at det ikke finnes ett eneste menneske i hele verden som noen gang kan forstå hvordan jeg har det akkurat nå inni meg, så hva er vitsen med å åpne seg og fortelle når absolutt ingen her i verden faktisk kan sette seg inni akkurat hvordan jeg føler det?
Jeg føler meg forvirret, som om noe er galt men jeg ikke klarer å sette fingeren min på hva det er, jeg føler alt er forandret rundt meg og at jeg ikke kjenner meg igjen, jeg føler meg anderledes, som at ingen her i verden er lik meg, og jeg har en så stor sorg inni meg som jeg er redd aldri i verden kommer til å gå bort. Hjertet mitt er så tungt at det er vanskelig å gå, og oftere og oftere tenker jeg at jeg aldri kommer til å bli en del av denne verden vi lever i. Det er ikke plass til meg, og jeg kommer aldri til å glede meg over livet som det virker som alle andre rundt meg gjør. Mislykkaheten er den verste følelsen og den spiser deg opp innvendig.
Takk for at jeg fikk tømme meg til dere. 
0 kommentarer
